Ressurssterk to-åring

[Anonym bruker]

Hei.

Er omtrent alene med datteren min som blir 2 år om to uker. Å oppdra barn omtrent alene kan være en ensom oppgave, ingen å dele hverdagens gleder med. Derfor har jeg lyst til å dele litt her, godt å få lov å skryte litt av veslemor.

Veslemor er altså 23 mnd, og har rukket å lære seg 1500 ord hun aktivt bruker. Hun kan alle farger; også blank, sølv etc, og har den siste tiden lært seg former (stjerne, kors, runding, hjerte, firkant og rektangel). Hun kan telle til ti i rett rekkefølge, bruker spørreord hele tiden, og synger mange sanger. Hun går opp og ned trapper uten å holde seg, går på langrennsski, klatrer høyt, hopper, snurrer og ruller. Hun kan navn på alle hun kjenner, og vet navnet på de som har titler (eks. Bestemor heter Berit). Synes hun er helt rå. Hun er en sosial og blid jente, så smart! Skriver ikke dette for å skryte, men synes rett og slett hun får til veldig mye til å være så liten. De i barnehagen synes også det, men det er korselig å dele her likevel:-)

 

Anonymous poster hash: ba8e5...13d

[MilleMarmelade]

Høres ut som om du gjør en god jobb og har ei flink, lita jente! Alenemødre fortjener en klapp på skuldra og jeg skjønner ikke hvordan dere klarer det! 😊

[Anonym bruker]

Tusen takk for hyggelig svar:-)

 

Anonymous poster hash: ba8e5...13d

[Anonym bruker]

Så herlig det må være å ha barn som henger med. Jeg har en på 2år og 3 mnd. Ingen språk, lite kommunikasjon, og sliter med mat, søvn og mye uro. Vi lever i et kaos, selv om vi er en familie på 4. Så nyt virkelig datteren din. Her venter nok en diagnose før eller senere.

 

 

Anonymous poster hash: 63a7d...6b5

[Anonym bruker]

Føler så med deg<3. Mitt første barn var det vansker med, så jeg vet hvordan du har det.

 

Sender deg mange gode klemmer

 

Anonymous poster hash: ba8e5...13d

[secondtime]

Glemte å skrive på innlegget rett over;

Hilsen trådstarter

[Anonym bruker]

Tusen takk for klemmene:)

Vi har en gutt på 6 mnd også. Han er en helt annen - mye sterkere og en herlig kontakt. Så vi håper på en sterk lillebror som kan være en støtte og ressurs for storebroren sin.

Ekstra morsomt å høre om datteren din når du også slet litt med med første. Går det bra nå??

Helsesøster spurte om jeg synes det var trist når jeg sammenliknet de to.... Å se hva jeg gikk glipp av med første... Men nei, jeg nyter alt jeg kan nå. Helt herlig å se at han ikke sliter med de sammen tingene.

 

Anonymous poster hash: 63a7d...6b5

[Anonym bruker]

Kan si så mye som at vi har hatt utrolig mye utfordringer med eldste , og det eneste jeg angrer på, er at vi ikke søkte hjelp før. Hun er nå en ungdom, men det har ikke vært lett. Mine beste råd til deg; nyt fremskritt hos yngste uten å ha dårlig samvittighet for den største. Insister på hjelp tidlig; ikke godta "vi venter og ser, han er enda liten", og sist men ikke minst; å ha barn som krever ekstra, innebærer store frustrasjoner for en selv og for Bhg/skole. Du vil sikkert gå på mange skuffelser, og du vil gråte over alle de kommentarene du får fra Bhg/skole, og du vil kanskje få vondt i magen av å se "velfungerende" barn på samme alder. Vet ikke helt om alt passer for deg, men jeg hadde lyst til å skrive det. Mest på grunn av startinnlegget mitt med min "supre" unge. Vil vise at verden ikke er fullt så glansfull som den først kan se ut.

 

Jeg ønsker deg så masse lykke til som mulig. Stå på, du klarer dette!!

 

Anonymous poster hash: ba8e5...13d

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint svar. Vi og barnehagen har allerede søkt hjelp. Ppt skal observere. Men vi har allerede hatt han til utredning, men det var for tidlig å sette diagnose. Han er skjønn og god, men så vanvittig krevende og intens. Utslitt etter de timene han er hjemme etter barnehagen og frem til legging. Og han sovner veldig sent og våkner mange mange ganger på natta. Men en liten baby i tillegg og en pappa som jobber mye er det så vidt jeg henger sammen. Tenker på gru når jeg skal ut å jobbe i august. Begynner å merke det på kroppen nå. Alt blir et ork. Ta med seg barna på butikken, besøk, ha besøk er klin umulig. Så jeg håper virkelig på bedre og lettere tider snart. De timene eldste er i barnehagen og minsten sover lader jeg skikkelig enten ved å sove, ta et bad, lese eller se litt på TV. Uten den egentiden vet ikke ikke hvordan det hadde gått.

Nei, livet på innsiden av de fire veggene er ikke alltid slik mange tror det er. Vi må bare passe på oss selv oppe i det her,..... Men ikke så lett å få kjærestetid når vi ikke har så mange barnevakter å spille på. Eldste er det jo ingen /få som klare å ha heller. Nei, nok syting. HE he,....

 

Anonymous poster hash: 63a7d...6b5

[Anonym bruker]

Har stor forståelse for deg. Lykke til, stå på og ikke gi deg. Prøv det som kan prøves; en kostplan fra ernæringsfysiolog gir stor redusert uro og hyperaktivitet hos barn- det funker, prøv det! Eller alternativ medisin hos Homepat kan også være en annen valgmulighet.

 

Snakk om det, få avlastning og gjør noe ukentlig for deg selv . IKKE glem deg selv, du må være sterk Slik at hjulene holdes i gang . Ikke tillat deg selv å bli så sliten at du begynner å skrike til barnet. Skaff barnevakt før det går så langt, og ha det jevnlig. Med unger som krever ekstra, er det ikke mulig å klare seg uten. Da brenner du deg selv i begge ender, og du ender opp apatisk og ettergivende, eller sinna og kjeftete. Trust me, ingen av delene er spesielt ønskelig.

 

Når det er sagt; ingen får mer enn de kan klare. Men ingen trenger å gjøre det alene<3

 

Mange varmer tanker<3

 

 

Anonymous poster hash: ba8e5...13d