Feil barnefar

[Anonym bruker]

Noen av dere som har vært utro og blitt gravide med elskeren, men latt mannen tro det er hans?

Har et dilemma her😳

 

Anonymous poster hash: dbfe9...e5c

[Anonym bruker]

Nei, men vet om ei som gjorde det.

 

Herregud for et helvete det ble da sannheten kom for en dag, tror barnet var rundt 4 år da det skjedde....

 

Du kan ikke seriøst mene du er villig til å utsette barnet og mannen din for det?

Alle barn har krav på å vite om sitt opphav, og absolutt ingen menn skal lures til å tro de er pappa til et barn de ikke har genetiske bånd til.

Anonymous poster hash: 388e7...741

[Anonym bruker]

Oi,oi,oi,oi da ....

 

Anonymous poster hash: 56e08...61b

[Fullrulle86]

Skjerp deg! På tide å tenke på andre enn deg selv. Sannheten kan være vondt, men jeg lover deg, den blir enda verre når den en dag kommer frem i fremtiden. For det gjør den!

[Mamma_til_2]

Det er så stygt gjort mot din samboer barnet ditt og din elsker!! Si sannheten, som man reder ligger man!

[Anonym bruker]

Dette er ikke et dilemma, det er en stor tragedie! Og du må gjøre det eneste riktige. Være ærlig!

Du kan ikke lyve om det største som finnes i verden, det å få barn.

Velger du abort, holder du munn for resten av livet, til begge.

Velger du å beholde er du ærlig!

 

 

Anonymous poster hash: a60aa...025

[Anonym bruker]

Problemet med gener er at de kan være synlige i utseende...

 

Anonymous poster hash: d0d2a...002

[Anonym bruker]

Hvis du velger å beholde barnet så forteller du sannheten, det er ikke noe dilemma, det er det du må gjøre.

 

En ting er mannen din og elskeren, men årsaken er først og fremst at barnet fortjener og har rett til å vite!

 

Om 2-5-20 år kan det plutselig komme frem at den barnet trodde var faren ikke var det. Da vil du risikere sak mot deg, du risikerer at barnet blir helt avvist av "far" og at den egentlige faren ikke greier eller vil ha kontakt fordi du har snytt ham for å være far. Du risikerer at det kommer opp på verst tenkelige øyeblikk, f.eks. når barne eller en av fedrene eller søsken er alvorlig syk og det blir avdekket via genprøver.

 

Du har tatt feil valg frem til nå mtp. det å ha en elsker. Nå er det på tide å gjøre det riktige valget!

Anonymous poster hash: 74bf9...b10

[Anonym bruker]

Problemet med gener er at de kan være synlige i utseende...

 

Anonymous poster hash: d0d2a...002

Eller i sykdom.

Mange sykdommer er arvelige, og plutselig får man et barn med en sykdom som starter hele bøtteballeten med genalalyser o.l. for å finne hvor sykdommen kommer fra...

 

Skjedde en nabo der vi bodde før, de fikk en datter med en veldig sjelden muskelsykdom og vips var forskere o.l. på banen for å nøste bakover i familietreet for å finne hvor sykdommen kom fra og hvem som var bærere av den. Viste seg at ekteparet var i slekt med hverandre fra langt langt tilbake, seksmeninger eller noe sånt og derfor var de begge bærere av denne arvelige sykdommen.

 

Eller mye vanligere, barnet blir sykt og trenger en transplantasjon, en nyre e,l og det blir tatt utvidede blodprøver av foreldrene for å se om noen av de matcher.....

 

Anonymous poster hash: 388e7...741

[Anonym bruker]

Finnes det noe mer ondskapsfullt man kan gjøre?

 

Anonymous poster hash: 44e23...87e

[Anonym bruker]

Du må fortelle sannheten.

For alle sin skyld!

 

 

 

Anonymous poster hash: e3d16...3d5

[Anonym bruker]

Jeg kjenner en som gjorde det. Det ble avslørt da hun sa til sin mann at hun var gravid. Mannen forfalte nemlig at han var steril pga kreft som barn, så han visste han ikke kunne være faren. Stort svik av han også å ikke fortelle at han var steril... Det ble en oppvask uten like, men det endte med at de sammen beholdt barnet. Jeg vet ikke om de noen gang kommer til å fortelle barnet det.

 

Anonymous poster hash: 9488a...245

[Anonym bruker]

Hold munn, ta abort og hold munn.

 

Anonymous poster hash: 933e0...689

[Anonym bruker]

Finnes det noe mer ondskapsfullt man kan gjøre?

 

Anonymous poster hash: 44e23...87e

Ja, det gjør det. Men det er ikke greit allikevel...

 

Anonymous poster hash: 74863...c62

[*Miss Marple*]

Det er vel et av de største svik man kan gjøre mot sitt barn.

[**venter**]

Jeg kjenner en som gjorde det. Det ble avslørt da hun sa til sin mann at hun var gravid. Mannen forfalte nemlig at han var steril pga kreft som barn, så han visste han ikke kunne være faren. Stort svik av han også å ikke fortelle at han var steril... Det ble en oppvask uten like, men det endte med at de sammen beholdt barnet. Jeg vet ikke om de noen gang kommer til å fortelle barnet det. Anonymous poster hash: 9488a...245

Her var jo ikke mannen noe bedre. Jeg tror ikke jeg kunne giftet meg med en som jeg viste var steril, om ikke dette var diskutert på forhånd og vi var enige om andre måter å få barn på, da ønsket om barn er stort.

[Anonym bruker]

Det er overhodet ikke greit! Det er direkte slemt, både ovenfor barnet, mannen din og den egentlige faren. Du risikerer å ødelegge mye, for alle disse menneskene. Jeg var syv år da jeg fikk vite at min far ikke er min far, noe både han og min mor viste, men hadde valgt å holde skjult for meg. Etter det har jeg aldri klart å stole 100% på noen av dem. Vil du virkelig risikere å gjøre barnet, og deg selv, så vondt? Du risikerer forsåvidt forholdet til din mann nå, ved å fortelle sannheten, men er det ikke bedre å få et brudd nå, hvis det er det du ender opp med, enn å ende opp med et langt styggere brudd senere, der bruddet samtidig går ut over et helt uskyldig barn? 

Anonymous poster hash: f2599...eee

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg, har vært i samme fortvilte situasjon.

 

VET du at barnet er den andre mannen sin? Fordi det gjør avgjørelsen mye lettere; du beholder og forteller, eller du tar abort og sier ingenting.

 

Dersom du er usikker på farskapet, og vurderer å bare få barnet og håpe på det beste, er rådet mitt; ta en farskapstest NÅ, mens du er gravid. Du kan tilogmed ta det før 12 uker. Det er basert på blodprøver av deg og en av mennene, er veldig pålitelig (dog dyrt). Gå til pappatest.no. Denne testen er fullstendig lovlig i alle andre land enn Norge, og det redder resten av svangerskapet ditt og kanskje forholdet ditt. Du vil ihvertfall vite sannheten og kan ta det derifra.

 

Det siste du skal gjøre er å gå et helt svangerskap i usikkerhet. Jeg tok testen i uke 37 - skulle tatt det i uke 10 for å slippe å lure. Jeg har aldri opplevd noe verre, tenkte først at jeg kunne late som samboer var pappa uansett. Men det går ikke, man greier ikke leve med en sånn løgn. Så er man redd for fordømmelsen (bare se på svarene her!). Men til syvende og sist er sannheten det eneste riktige, og det enkleste, uansett utfall.

Hva som skjedde med meg? Jo, jeg endre opp med å fortelle både samboer og elsker at farskapet var usikkert. Vi dro da til Svrrige og tok blodprøver. Samboer var faren.

 

Og jeg har lært at hvem som helst kan gjøre feil i livet - men noen uheldige får mer og verre konsekvenser enn andre. Hvem som helst som er utro kunne havnet i en sånn situasjon. Så jeg dømmer aldri noen lenger. Vi er alle sårbare.

 

Lykke til, og fortell meg gjerne mer. Du har min fulle støtte.

 

Anonymous poster hash: ca71d...a6d

[Anonym bruker]

En venninne /bekjent gjorde det. Hun hadde ikke vært sammen med "barnefar" lenge og det ble slutt før hun fikk barnet. Likevel valgte hun å si at barnet var hans selv om hun visste at det var en annen som var faren. det var ingen tvil når vi så ungen for å si det sånn.. Men stakkars "faren" så jo ikke det. Han var forelsket i det flotte barnet og var lykkelig uvitende i over to år før han fikk vite sannheten. Han hadde fast samvær og var skikkelig glad i barnet sitt. Han var knust og ville ikke gi opp foreldreretten. Så det ble advokater, test, rettsak.. Han tapte selvfølgelig.. han fikk fortsette å treffe ungen en stund, hadde på overnatting noen helger. Men så fikk mor seg ny type og sa stopp. Ga faen i hans følelser.. Vet ikke hvirdan det går med han nå. Har ikke sett eller hørt fra han siden.. Det triste er jo at barnet mistet sin far også. Han som var biologisk far ville ikke ha noe med ungen å gjøre. Han har giftet seg og fått et til barn men nekter å treffe sitt eldste barn.. Utrolig trist..

 

Anonymous poster hash: 59dfa...2a0

[Anonym bruker]

En venninne /bekjent gjorde det. Hun hadde ikke vært sammen med "barnefar" lenge og det ble slutt før hun fikk barnet. Likevel valgte hun å si at barnet var hans selv om hun visste at det var en annen som var faren. det var ingen tvil når vi så ungen for å si det sånn.. Men stakkars "faren" så jo ikke det. Han var forelsket i det flotte barnet og var lykkelig uvitende i over to år før han fikk vite sannheten. Han hadde fast samvær og var skikkelig glad i barnet sitt. Han var knust og ville ikke gi opp foreldreretten. Så det ble advokater, test, rettsak.. Han tapte selvfølgelig.. han fikk fortsette å treffe ungen en stund, hadde på overnatting noen helger. Men så fikk mor seg ny type og sa stopp. Ga faen i hans følelser.. Vet ikke hvirdan det går med han nå. Har ikke sett eller hørt fra han siden.. Det triste er jo at barnet mistet sin far også. Han som var biologisk far ville ikke ha noe med ungen å gjøre. Han har giftet seg og fått et til barn men nekter å treffe sitt eldste barn.. Utrolig trist..

 

Anonymous poster hash: 59dfa...2a0

 

En slik venninne hadde jeg droppet, tror jeg. Det viser en sånn kynisme og egoisme at det ikke er en person jeg hadde ønsket å ha noe med å gjøre. Slike personer burde aldri fått barn!

 

Anonymous poster hash: 74bf9...b10

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg, har vært i samme fortvilte situasjon.

 

VET du at barnet er den andre mannen sin? Fordi det gjør avgjørelsen mye lettere; du beholder og forteller, eller du tar abort og sier ingenting.

 

Dersom du er usikker på farskapet, og vurderer å bare få barnet og håpe på det beste, er rådet mitt; ta en farskapstest NÅ, mens du er gravid. Du kan tilogmed ta det før 12 uker. Det er basert på blodprøver av deg og en av mennene, er veldig pålitelig (dog dyrt). Gå til pappatest.no. Denne testen er fullstendig lovlig i alle andre land enn Norge, og det redder resten av svangerskapet ditt og kanskje forholdet ditt. Du vil ihvertfall vite sannheten og kan ta det derifra.

 

Det siste du skal gjøre er å gå et helt svangerskap i usikkerhet. Jeg tok testen i uke 37 - skulle tatt det i uke 10 for å slippe å lure. Jeg har aldri opplevd noe verre, tenkte først at jeg kunne late som samboer var pappa uansett. Men det går ikke, man greier ikke leve med en sånn løgn. Så er man redd for fordømmelsen (bare se på svarene her!). Men til syvende og sist er sannheten det eneste riktige, og det enkleste, uansett utfall.

Hva som skjedde med meg? Jo, jeg endre opp med å fortelle både samboer og elsker at farskapet var usikkert. Vi dro da til Svrrige og tok blodprøver. Samboer var faren.

 

Og jeg har lært at hvem som helst kan gjøre feil i livet - men noen uheldige får mer og verre konsekvenser enn andre. Hvem som helst som er utro kunne havnet i en sånn situasjon. Så jeg dømmer aldri noen lenger. Vi er alle sårbare.

 

Lykke til, og fortell meg gjerne mer. Du har min fulle støtte.

 

Anonymous poster hash: ca71d...a6d

Er dere fortsatt sammen?

 

Anonymous poster hash: f4aaf...799

[Anonym bruker]

 

En venninne /bekjent gjorde det. Hun hadde ikke vært sammen med "barnefar" lenge og det ble slutt før hun fikk barnet. Likevel valgte hun å si at barnet var hans selv om hun visste at det var en annen som var faren. det var ingen tvil når vi så ungen for å si det sånn.. Men stakkars "faren" så jo ikke det. Han var forelsket i det flotte barnet og var lykkelig uvitende i over to år før han fikk vite sannheten. Han hadde fast samvær og var skikkelig glad i barnet sitt. Han var knust og ville ikke gi opp foreldreretten. Så det ble advokater, test, rettsak.. Han tapte selvfølgelig.. han fikk fortsette å treffe ungen en stund, hadde på overnatting noen helger. Men så fikk mor seg ny type og sa stopp. Ga faen i hans følelser.. Vet ikke hvirdan det går med han nå. Har ikke sett eller hørt fra han siden.. Det triste er jo at barnet mistet sin far også. Han som var biologisk far ville ikke ha noe med ungen å gjøre. Han har giftet seg og fått et til barn men nekter å treffe sitt eldste barn.. Utrolig trist..

 

Anonymous poster hash: 59dfa...2a0

En slik venninne hadde jeg droppet, tror jeg. Det viser en sånn kynisme og egoisme at det ikke er en person jeg hadde ønsket å ha noe med å gjøre. Slike personer burde aldri fått barn!

 

Anonymous poster hash: 74bf9...b10

Har egentlig droppet henne. Derfor jeg skrev /bekjent. Vi var kolleger som fikk barn samme år, derfor var vi lktt sammen i permisjonstiden. Det var da hun åpnet seg for meg. Jeg presset henne til å si sannheten så fort som mulig. Men det tok sin tid før hun tok mot til seg.. Vi traff hverandre et par ganger fordi våre barn lekte sammen. Nå har jeg ikke sett henne på 4 år så derfor ikke venninne lenger men bekjent..

 

Anonymous poster hash: 59dfa...2a0

[Anonym bruker]

En venninne /bekjent gjorde det. Hun hadde ikke vært sammen med "barnefar" lenge og det ble slutt før hun fikk barnet. Likevel valgte hun å si at barnet var hans selv om hun visste at det var en annen som var faren. det var ingen tvil når vi så ungen for å si det sånn.. Men stakkars "faren" så jo ikke det. Han var forelsket i det flotte barnet og var lykkelig uvitende i over to år før han fikk vite sannheten. Han hadde fast samvær og var skikkelig glad i barnet sitt. Han var knust og ville ikke gi opp foreldreretten. Så det ble advokater, test, rettsak.. Han tapte selvfølgelig.. han fikk fortsette å treffe ungen en stund, hadde på overnatting noen helger. Men så fikk mor seg ny type og sa stopp. Ga faen i hans følelser.. Vet ikke hvirdan det går med han nå. Har ikke sett eller hørt fra han siden.. Det triste er jo at barnet mistet sin far også. Han som var biologisk far ville ikke ha noe med ungen å gjøre. Han har giftet seg og fått et til barn men nekter å treffe sitt eldste barn.. Utrolig trist..

 

Anonymous poster hash: 59dfa...2a0

Jeg har og en bekjent som hadde to barn han elsket over alt. Men når de var 4 og 6, så forsnakket en venninne av barnets mor seg, og han skjønte at han ikke var faren til noen av de. Når sannheten kom frem, så ville ikke moren at han skulle se ungene mer. Han tapte i retten, var helt knust  og ga seg for å gi ungene ro. Har ingen kontakt med ungene lenger, og ungene har mistet den eneste pappaen de kjenner

 

Anonymous poster hash: 34d4c...ffd

[Anonym bruker]

 

Jeg føler med deg, har vært i samme fortvilte situasjon.

 

VET du at barnet er den andre mannen sin? Fordi det gjør avgjørelsen mye lettere; du beholder og forteller, eller du tar abort og sier ingenting.

 

Dersom du er usikker på farskapet, og vurderer å bare få barnet og håpe på det beste, er rådet mitt; ta en farskapstest NÅ, mens du er gravid. Du kan tilogmed ta det før 12 uker. Det er basert på blodprøver av deg og en av mennene, er veldig pålitelig (dog dyrt). Gå til pappatest.no. Denne testen er fullstendig lovlig i alle andre land enn Norge, og det redder resten av svangerskapet ditt og kanskje forholdet ditt. Du vil ihvertfall vite sannheten og kan ta det derifra.

 

Det siste du skal gjøre er å gå et helt svangerskap i usikkerhet. Jeg tok testen i uke 37 - skulle tatt det i uke 10 for å slippe å lure. Jeg har aldri opplevd noe verre, tenkte først at jeg kunne late som samboer var pappa uansett. Men det går ikke, man greier ikke leve med en sånn løgn. Så er man redd for fordømmelsen (bare se på svarene her!). Men til syvende og sist er sannheten det eneste riktige, og det enkleste, uansett utfall.

Hva som skjedde med meg? Jo, jeg endre opp med å fortelle både samboer og elsker at farskapet var usikkert. Vi dro da til Svrrige og tok blodprøver. Samboer var faren.

 

Og jeg har lært at hvem som helst kan gjøre feil i livet - men noen uheldige får mer og verre konsekvenser enn andre. Hvem som helst som er utro kunne havnet i en sånn situasjon. Så jeg dømmer aldri noen lenger. Vi er alle sårbare.

 

Lykke til, og fortell meg gjerne mer. Du har min fulle støtte.

 

Anonymous poster hash: ca71d...a6d

Er dere fortsatt sammen?

 

Anonymous poster hash: f4aaf...799

Jeg og barnefar er fortsatt sammen ja.

 

Anonymous poster hash: ca71d...a6d

[Anonym bruker]

Det kan du ikke bare gjøre mot et menneske. Det er ondskapsfullt og du ødelegger et liv rett og slett. Vet det er vanskelig. Har vært gjennom det samme, men jeg hadde ikke samvittigheten til å gjøre noe slikt mot et menneske og valgte å si det. Samboeren ble selfølgelig knust, men valgte å tilgi og å prøve. I lengden gikk det ikke. Etter 2 år valgte han å gå. Tøft var det for han fordi han ble glad i ungen. Men jeg skjønner han godt. Utroskap kan bare ikke fikses på. Det ligger og vil alltid ulme i bakhodet.

 

Barnefar er en god pappa og stiller opp for oss. I genting å si der:) nå har jeg en annen samboer og vi planlegger barn

 

Anonymous poster hash: 05ee8...be6