Ung og dypt fortvilet

[ef96]

Jeg er ei jente på 19 (blir 20 i februar), som ble gravid med en fyr i vinter, vi holdt vel på hele siste halvåret av 2015 men da graviditets testen viste positiv trakk han seg unna, han ville ikke forholde seg til situasjonen føler jeg. Helt siden testen lyste positiv har jeg vært usikker pga en abort føltes så altfor feil, har vært igjennom en provosert abort før og unner ingen opplevelsen jeg hadde og det gav meg mye traumer etterpå. Barnefaren har siden dag en presset på abort, han er 25 år og i jobb  men har vel ikke helt vokst opp, han er ute å drikker flere dager i uken, er avhengig av hasj hver dag for å dempe angst og engstelse grunnet sitt andre narkotiaforbruk som er mye "party" piller i helgene, han kan ikke gå på byn før han har tatt dette. Tar fullstendig avstand fra dop selv og ikke lenge siden jeg fant ut av dette.

 

Han var rasende fra dag en når jeg ble gravid fordi han la all skyld på meg tross av at jeg gikk på prevangsjon, han sier han ikke kan se på meg eller være med meg å holde rundt meg å være glad i meg før den aborten er vekke. Føler ikke han forstår hva en abort er og hva det innebærer for jenta, han sier det som "det er jo bare å ta ei pille å ta det bort". Så etter jeg ble gravid og jeg fant det ut i sent november/desember så har han ikke villet være med meg å såvidt snakket med meg, han sier gang på gang at han kommer tilbake og vi kan fortsette der vi slapp og at han kanskje blir glad i meg igjen om jeg tar abort men hvis jeg beholder vil han aldri se meg igjen og bygge opp et enormt hat mot meg og kommer aldri til å være der for meg. Han har til tider truet med å ta livet sitt for å unngå situasjonen om jeg beholder. Jeg er så dypt fortvilet at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Gang på gang presser  han frem kvalme kommentarer om at hvis jeg beholder vil jeg aldri bli fin igjen, ingen mann vil noen gang ha meg, og at hvis jeg ikke takler en abort vil jeg hvertfall ikke takle en fødsel. Føler alt han ønsker er å trykke meg ned og få meg på hans side. Han er også rasende på meg fordi jeg først sa til han i desember at jeg ville ha abort og bestilte time og alt men fikk meg ikke til å gjennomføre det, og han er rasende for dette fremdeles pga han mener jeg har løyet og bærer mye hat for at jeg ikke fjernet det med en gang jeg fant det ut.

 

Nå skal det sies at jeg er 14+0 idag, hadde vel egentlig bestemt meg for å beholde helt til han begynte å true med livet sitt så jeg søkte om abort og var hos en nemnd igår å fikk ja på søknaden men jeg satt å gråt under hele møte å ville bare ut. Aborten skal liksom være imorgen og jeg er så ifra meg at jeg ikke vet opp eller ned lengre!

Jeg går siste året på videregående nå og planen var og studere jus til høsten, jeg vet ikke hvordan det skal gå med å ta et hardt studie å være alene mor. Noen som har erfaring? 

 

Jeg har enorm støtte i foreldrene mine som stiller opp og er min støtte oppi alt dette, jeg har sted og bo når barnet er født og økonomien er ikke et problem. 

Føler det blir for dumt å ta abort pga jeg er usikker pga han å gi han viljen sin når jeg er så langt på vei.Da vet jeg jo jeg sikkert vil angre. Og jeg ville aldri tatt abort av grunn av slik han sier "da kan vi få det som før", det han ikke innser er at ting aldri vil bli det samme, og slik han har vært mot meg kan jeg aldri glemme eller tilgi at han etterlot meg alene oppi denne situasjonen. Om så jeg valgte abort skulle jeg ønske han brydde seg, støttet og rakk ut en hjelpende og trøstende hånd.  Han har bare distansert seg fra hele greia og funnet sympati hos kompiser og moren som alle mener "selvfølgelig bør hun ta abort". Alt han har sagt å psyket meg ned på med å si kroppen og jeg aldri vil bli fin igjen, at jeg aldri vil finne meg en ny mann, at jeg ikke vil klare studiene og angre på barnet og at jeg ikke vil takle en fødsel går veldig inn på meg, har vel smått begynt å tro på det selv..

 

 

Utrolig langt og komplisert innlegg men noen som har råd til en fortvilet jente? Har snakket med sosionom på sykehuset og amathea men ble ikke stort klokere ..

[Prinsessec]

Hei! Jeg er selv 19, og er gravid i uke 15 nå. Fikk utrolig vondt av å lese innlegget ditt, for det minner meg på mange måter om situasjonen jeg selv stod i for noen uker siden. Først og fremst vil jeg si at du aldri må finne på å ta abort fordi noen andre mener at det er riktig. Du må følge ditt eget hjerte og gjøre det som føles best for deg.

 

Faren til mitt barn var heller ikke positiv til graviditeten, han mente også at abort ikke var et problem. Det hele gjorde meg veldig usikker. Jeg hadde time til abort to ganger, men klarte ikke gjennomføre. Jeg måtte være litt "egoistisk" og sette mine egne følelser først. Og det burde du også gjøre. Det blir såklart kjempe tøft. Og jeg har fortsatt dager hvor jeg tenker "hva har jeg gjort?", men når jeg tenker gjennom det valget jeg har tatt så vet jeg at det er helt rett for MEG! Og det er det viktigste.

 

Send meg gjerne pm, om du lurer på noe! Lykke til med valget <3

[Anonym bruker]

Jeg er ei jente på 19 (blir 20 i februar), som ble gravid med en fyr i vinter, vi holdt vel på hele siste halvåret av 2015 men da graviditets testen viste positiv trakk han seg unna, han ville ikke forholde seg til situasjonen føler jeg. Helt siden testen lyste positiv har jeg vært usikker pga en abort føltes så altfor feil, har vært igjennom en provosert abort før og unner ingen opplevelsen jeg hadde og det gav meg mye traumer etterpå. Barnefaren har siden dag en presset på abort, han er 25 år og i jobb  men har vel ikke helt vokst opp, han er ute å drikker flere dager i uken, er avhengig av hasj hver dag for å dempe angst og engstelse grunnet sitt andre narkotiaforbruk som er mye "party" piller i helgene, han kan ikke gå på byn før han har tatt dette. Tar fullstendig avstand fra dop selv og ikke lenge siden jeg fant ut av dette.

 

Han var rasende fra dag en når jeg ble gravid fordi han la all skyld på meg tross av at jeg gikk på prevangsjon, han sier han ikke kan se på meg eller være med meg å holde rundt meg å være glad i meg før den aborten er vekke. Føler ikke han forstår hva en abort er og hva det innebærer for jenta, han sier det som "det er jo bare å ta ei pille å ta det bort". Så etter jeg ble gravid og jeg fant det ut i sent november/desember så har han ikke villet være med meg å såvidt snakket med meg, han sier gang på gang at han kommer tilbake og vi kan fortsette der vi slapp og at han kanskje blir glad i meg igjen om jeg tar abort men hvis jeg beholder vil han aldri se meg igjen og bygge opp et enormt hat mot meg og kommer aldri til å være der for meg. Han har til tider truet med å ta livet sitt for å unngå situasjonen om jeg beholder. Jeg er så dypt fortvilet at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Gang på gang presser  han frem kvalme kommentarer om at hvis jeg beholder vil jeg aldri bli fin igjen, ingen mann vil noen gang ha meg, og at hvis jeg ikke takler en abort vil jeg hvertfall ikke takle en fødsel. Føler alt han ønsker er å trykke meg ned og få meg på hans side. Han er også rasende på meg fordi jeg først sa til han i desember at jeg ville ha abort og bestilte time og alt men fikk meg ikke til å gjennomføre det, og han er rasende for dette fremdeles pga han mener jeg har løyet og bærer mye hat for at jeg ikke fjernet det med en gang jeg fant det ut.

 

Nå skal det sies at jeg er 14+0 idag, hadde vel egentlig bestemt meg for å beholde helt til han begynte å true med livet sitt så jeg søkte om abort og var hos en nemnd igår å fikk ja på søknaden men jeg satt å gråt under hele møte å ville bare ut. Aborten skal liksom være imorgen og jeg er så ifra meg at jeg ikke vet opp eller ned lengre!

Jeg går siste året på videregående nå og planen var og studere jus til høsten, jeg vet ikke hvordan det skal gå med å ta et hardt studie å være alene mor. Noen som har erfaring? 

 

Jeg har enorm støtte i foreldrene mine som stiller opp og er min støtte oppi alt dette, jeg har sted og bo når barnet er født og økonomien er ikke et problem. 

Føler det blir for dumt å ta abort pga jeg er usikker pga han å gi han viljen sin når jeg er så langt på vei.Da vet jeg jo jeg sikkert vil angre. Og jeg ville aldri tatt abort av grunn av slik han sier "da kan vi få det som før", det han ikke innser er at ting aldri vil bli det samme, og slik han har vært mot meg kan jeg aldri glemme eller tilgi at han etterlot meg alene oppi denne situasjonen. Om så jeg valgte abort skulle jeg ønske han brydde seg, støttet og rakk ut en hjelpende og trøstende hånd.  Han har bare distansert seg fra hele greia og funnet sympati hos kompiser og moren som alle mener "selvfølgelig bør hun ta abort". Alt han har sagt å psyket meg ned på med å si kroppen og jeg aldri vil bli fin igjen, at jeg aldri vil finne meg en ny mann, at jeg ikke vil klare studiene og angre på barnet og at jeg ikke vil takle en fødsel går veldig inn på meg, har vel smått begynt å tro på det selv..

 

 

Utrolig langt og komplisert innlegg men noen som har råd til en fortvilet jente? Har snakket med sosionom på sykehuset og amathea men ble ikke stort klokere ..

Hei!! hvordan går d med deg???fullførte du aborten, eller..?

 

Anonymous poster hash: 487ef...57d

[ef96]

 

Jeg er ei jente på 19 (blir 20 i februar), som ble gravid med en fyr i vinter, vi holdt vel på hele siste halvåret av 2015 men da graviditets testen viste positiv trakk han seg unna, han ville ikke forholde seg til situasjonen føler jeg. Helt siden testen lyste positiv har jeg vært usikker pga en abort føltes så altfor feil, har vært igjennom en provosert abort før og unner ingen opplevelsen jeg hadde og det gav meg mye traumer etterpå. Barnefaren har siden dag en presset på abort, han er 25 år og i jobb  men har vel ikke helt vokst opp, han er ute å drikker flere dager i uken, er avhengig av hasj hver dag for å dempe angst og engstelse grunnet sitt andre narkotiaforbruk som er mye "party" piller i helgene, han kan ikke gå på byn før han har tatt dette. Tar fullstendig avstand fra dop selv og ikke lenge siden jeg fant ut av dette.

 

Han var rasende fra dag en når jeg ble gravid fordi han la all skyld på meg tross av at jeg gikk på prevangsjon, han sier han ikke kan se på meg eller være med meg å holde rundt meg å være glad i meg før den aborten er vekke. Føler ikke han forstår hva en abort er og hva det innebærer for jenta, han sier det som "det er jo bare å ta ei pille å ta det bort". Så etter jeg ble gravid og jeg fant det ut i sent november/desember så har han ikke villet være med meg å såvidt snakket med meg, han sier gang på gang at han kommer tilbake og vi kan fortsette der vi slapp og at han kanskje blir glad i meg igjen om jeg tar abort men hvis jeg beholder vil han aldri se meg igjen og bygge opp et enormt hat mot meg og kommer aldri til å være der for meg. Han har til tider truet med å ta livet sitt for å unngå situasjonen om jeg beholder. Jeg er så dypt fortvilet at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Gang på gang presser  han frem kvalme kommentarer om at hvis jeg beholder vil jeg aldri bli fin igjen, ingen mann vil noen gang ha meg, og at hvis jeg ikke takler en abort vil jeg hvertfall ikke takle en fødsel. Føler alt han ønsker er å trykke meg ned og få meg på hans side. Han er også rasende på meg fordi jeg først sa til han i desember at jeg ville ha abort og bestilte time og alt men fikk meg ikke til å gjennomføre det, og han er rasende for dette fremdeles pga han mener jeg har løyet og bærer mye hat for at jeg ikke fjernet det med en gang jeg fant det ut.

 

Nå skal det sies at jeg er 14+0 idag, hadde vel egentlig bestemt meg for å beholde helt til han begynte å true med livet sitt så jeg søkte om abort og var hos en nemnd igår å fikk ja på søknaden men jeg satt å gråt under hele møte å ville bare ut. Aborten skal liksom være imorgen og jeg er så ifra meg at jeg ikke vet opp eller ned lengre!

Jeg går siste året på videregående nå og planen var og studere jus til høsten, jeg vet ikke hvordan det skal gå med å ta et hardt studie å være alene mor. Noen som har erfaring? 

 

Jeg har enorm støtte i foreldrene mine som stiller opp og er min støtte oppi alt dette, jeg har sted og bo når barnet er født og økonomien er ikke et problem. 

Føler det blir for dumt å ta abort pga jeg er usikker pga han å gi han viljen sin når jeg er så langt på vei.Da vet jeg jo jeg sikkert vil angre. Og jeg ville aldri tatt abort av grunn av slik han sier "da kan vi få det som før", det han ikke innser er at ting aldri vil bli det samme, og slik han har vært mot meg kan jeg aldri glemme eller tilgi at han etterlot meg alene oppi denne situasjonen. Om så jeg valgte abort skulle jeg ønske han brydde seg, støttet og rakk ut en hjelpende og trøstende hånd.  Han har bare distansert seg fra hele greia og funnet sympati hos kompiser og moren som alle mener "selvfølgelig bør hun ta abort". Alt han har sagt å psyket meg ned på med å si kroppen og jeg aldri vil bli fin igjen, at jeg aldri vil finne meg en ny mann, at jeg ikke vil klare studiene og angre på barnet og at jeg ikke vil takle en fødsel går veldig inn på meg, har vel smått begynt å tro på det selv..

 

 

Utrolig langt og komplisert innlegg men noen som har råd til en fortvilet jente? Har snakket med sosionom på sykehuset og amathea men ble ikke stort klokere ..

Hei!! hvordan går d med deg???fullførte du aborten, eller..?

 

Anonymous poster hash: 487ef...57d

 

 

Hei, vel det går som det går, plutselig har jeg full panikk og i det neste ufattelig glad. Nei klarte ikke fullføre, føltes helt feil og forhastet, og tanken på å ta abort av noe som faktisk er kommet så langt i graviditeten  skremte meg veldig

[Anonym bruker]

Utrolig umoden Mann du skal ha barn med. Jeg var like gammel som deg når jeg ble gravid. Mange fordeler med å bli ung mor. Hadde ihvertfall ikke akseptert å bli snakket sånn til. Kroppen min kom helt til normalen. Du har god støtte fra moren og faren din. Samme som meg. De kommer til å elske barnebarnet sitt og livet mitt er langt fra ødelagt. Heller beriket vil jeg si. Ville nok ikke akseptert en mann som doper seg og sier det Han sier. Ikke la han knekke deg. Vet du hva du venter? Dette går fint. Du er en sterk kvinne som skal bli mor. Hodet høyt. Gled deg. Kjæresten min ville også ta selvmord. Bare tull alt sammen. Dårlig psykisk spill. Du vet bedre. Dette er valg som du ikke må blande deg borti. Gi han en selvstendig kald skulder så se hva som skjer. Det vil overraske deg

 

Anonymous poster hash: 170aa...b5b

[ef96]

Utrolig umoden Mann du skal ha barn med. Jeg var like gammel som deg når jeg ble gravid. Mange fordeler med å bli ung mor. Hadde ihvertfall ikke akseptert å bli snakket sånn til. Kroppen min kom helt til normalen. Du har god støtte fra moren og faren din. Samme som meg. De kommer til å elske barnebarnet sitt og livet mitt er langt fra ødelagt. Heller beriket vil jeg si. Ville nok ikke akseptert en mann som doper seg og sier det Han sier. Ikke la han knekke deg. Vet du hva du venter? Dette går fint. Du er en sterk kvinne som skal bli mor. Hodet høyt. Gled deg. Kjæresten min ville også ta selvmord. Bare tull alt sammen. Dårlig psykisk spill. Du vet bedre. Dette er valg som du ikke må blande deg borti. Gi han en selvstendig kald skulder så se hva som skjer. Det vil overraske deg

 

Anonymous poster hash: 170aa...b5b

 

 

 

Umoden er et bra ord for å beskrive han ja. Trodde ikke han var slik, han forandret seg med en gang testen viste positiv. Vet innerst inne alle truslene er fordi han er livredd situasjon og kjempe stresset fordi jeg ikke "respekterte" han med å ta abort som han sier, men uansett veldig unødvendig å gjøre noe vanskelig enda verre. Har begynt og gi han en selvstendig kald skulder så får håpe han tar litt til fornuft.

Betrygger meg så mye å høre om andre som var like unge og som det gikk helt fint med !

 

Vet ikke 100% sikkert men regner med det er en gutt