Hva er det verste du har opplevd som barn?

[Anonym bruker]

Oj, her var det mye å kjenne seg igjen i. Virker som om dette med psykisk syk mor og mobbing går igjen, slik var det her også.

På skolen jeg gikk var det generelt mye mobbing, en litt belastet drabantby i Oslo. Husker grove fysiske mobbeepisoder daglig, har hørt at flere av mine klassekamerater fra barneskolen har endt opp som rusmisbrukere og flere har tatt selvmord.

Selv ble jeg mobbet hver dag gjennom hele barneskolen av samme gutt. Det har merket meg og selvtilliten min, men det gikk tross alt på en måte fordi jeg hadde venner. Det var mye verre da jeg begynte på ungdomsskolen, og de få vennene jeg hadde snudde ryggen til meg. Det ble tre ensomme år med utfrysning.

Moren min har en følelsesmessig ustabil personlighetsforstyrrelse, noe som har gjort at hun aldri har klart å fylle rollen sin som mor og voksen. Det var som å vokse opp med en lunefull tenåring som mor, med raseri, trass, silent treatment, impulsive og ugjennomtenkte avgjørelser som jeg og broren min måtte reparere skadene etter. En lang rekke stefedre av tvilsomt slag, konflikter med familie, hysteri og nervøse sammenbrudd. For å nevne noe.

Har gått i terapi i mange år for å opparbeide trygghet og stabilitet i meg selv.

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

[Anonym bruker]

Oj, her var det mye å kjenne seg igjen i. Virker som om dette med psykisk syk mor og mobbing går igjen, slik var det her også.

På skolen jeg gikk var det generelt mye mobbing, en litt belastet drabantby i Oslo. Husker grove fysiske mobbeepisoder daglig, har hørt at flere av mine klassekamerater fra barneskolen har endt opp som rusmisbrukere og flere har tatt selvmord.

Selv ble jeg mobbet hver dag gjennom hele barneskolen av samme gutt. Det har merket meg og selvtilliten min, men det gikk tross alt på en måte fordi jeg hadde venner. Det var mye verre da jeg begynte på ungdomsskolen, og de få vennene jeg hadde snudde ryggen til meg. Det ble tre ensomme år med utfrysning.

Moren min har en følelsesmessig ustabil personlighetsforstyrrelse, noe som har gjort at hun aldri har klart å fylle rollen sin som mor og voksen. Det var som å vokse opp med en lunefull tenåring som mor, med raseri, trass, silent treatment, impulsive og ugjennomtenkte avgjørelser som jeg og broren min måtte reparere skadene etter. En lang rekke stefedre av tvilsomt slag, konflikter med familie, hysteri og nervøse sammenbrudd. For å nevne noe.

Har gått i terapi i mange år for å opparbeide trygghet og stabilitet i meg selv.

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

Silent treatment er jeg og oppvokst med, og det er helt grusomt. Jeg har alltid tenkt at det hadde nesten vært bedre om hun bare slo meg, enn silent treatment i dagesvis og av til ukesvis

 

Anonymous poster hash: 9db54...007

[Anonym bruker]

Vokst opp med psykisk syk mor. Hun fikk ikke hjelp og vi barna ble ikke sett.

Jeg har mye å jobbe med idag pga dette.

Skal klare det, men det har formet meg på et vis.

 

Er forsåvidt heldig når jeg ser hva andre har opplevd.

 

 

Anonymous poster hash: ade5e...604

[Anonym bruker]

Jeg ble brutalt mobbet på skolen de første par årene, de gikk fysisk til angrep på meg. Det var slag, dytting o.l. De tok sekken min og tømte innholdet i søledammer osv osv.

 

Var eldre barn som mobbet, på en liten skole. Virket ikke som lærerne brydde seg særlig så det var umulig å få bukt med. Så vi flyttet. Foreldrene mine solgte huset og vi flyttet ca 1 mil, ny skolekrets, mye større skole, utrolig mye bedre miljø. Jeg hadde det bra på skolen etter det.

 

Senere i barndommen ble lillesøsteren min seksuelt misbrukt, grovt. Det var selvfølgelig verst for henne, men hele resten av familien ble "helt ødelagt" i samme slengen.

Anonymous poster hash: 5ac67...6d7

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en utrolig fin barndom! Stabile voksne som ville meg vel, og jeg hadde en god balanse av regler og frihet hjemme.

 

Det verste som har skjedd meg var vel at vi hadde så dårlig dynamikk i klassen i tenårene. Det var to rivaliserende jentegjenger, jeg var aldri med i den kule, og ble ofte utestengt i perioder i "restegjengen". Der hadde vi en jente med meget sterk personlighet som herset fælt med oss andre. Husker at jeg aldri følte meg helt trygg på hvem som ville være vennene mine når jeg troppet opp på skolen den dagen.

 

Anonymous poster hash: 8dd99...63c

[Anonym bruker]

Vokst opp under stor omsorgssvikt med alkohol og mye dritt, dette har selvsagt preget meg som både barn og nå som voksen. I tillegg ble jeg mobbet på skolen, og har derfor alltid slitt med skolegang.

 

Jeg var langt nede som ungdom og jeg havnet skikkelig på skråplanet. Klarte på en eller annen måte å ta meg sammen og jeg har I dag et barn og er sykepleier

 

Anonymous poster hash: ce1f5...d7f

[Anonym bruker]

 

 

Oj, her var det mye å kjenne seg igjen i. Virker som om dette med psykisk syk mor og mobbing går igjen, slik var det her også.

På skolen jeg gikk var det generelt mye mobbing, en litt belastet drabantby i Oslo. Husker grove fysiske mobbeepisoder daglig, har hørt at flere av mine klassekamerater fra barneskolen har endt opp som rusmisbrukere og flere har tatt selvmord.

Selv ble jeg mobbet hver dag gjennom hele barneskolen av samme gutt. Det har merket meg og selvtilliten min, men det gikk tross alt på en måte fordi jeg hadde venner. Det var mye verre da jeg begynte på ungdomsskolen, og de få vennene jeg hadde snudde ryggen til meg. Det ble tre ensomme år med utfrysning.

Moren min har en følelsesmessig ustabil personlighetsforstyrrelse, noe som har gjort at hun aldri har klart å fylle rollen sin som mor og voksen. Det var som å vokse opp med en lunefull tenåring som mor, med raseri, trass, silent treatment, impulsive og ugjennomtenkte avgjørelser som jeg og broren min måtte reparere skadene etter. En lang rekke stefedre av tvilsomt slag, konflikter med familie, hysteri og nervøse sammenbrudd. For å nevne noe.

Har gått i terapi i mange år for å opparbeide trygghet og stabilitet i meg selv.

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

Silent treatment er jeg og oppvokst med, og det er helt grusomt. Jeg har alltid tenkt at det hadde nesten vært bedre om hun bare slo meg, enn silent treatment i dagesvis og av til ukesvis

 

Anonymous poster hash: 9db54...007

Enig, har samme erfaring. Hun kunne, etter å ha blitt sur på meg, dra hjemmefra uten å fortelle når og om hun kom hjem. Når hun så jo hjem flere timer senere, kunne hun gå rundt og være sur på meg i timer og dager, før plutselig alt som ved et trylleslag var bra igjen.

Husker at jeg i begynnelsen prøvde desperat å forklare henne at jeg ikke mente å fornærme henne, gjøre henne sint etc., men det hadde ingen virkning - hun nektet å høre på meg. Så jeg lærte tidlig å jatte med og krype og logre, for at det skulle gå over så fort som mulig.

Jeg har også blitt en mester i å lese andres sinnsstemning, og kommer dermed sjelden i konflikter. Jeg ser hvilken dag man ikke bør ta opp en betent sak med en litt lunefull sjef, jeg ser hvilken dag en kollega er nær å ta til tårer og trenger å skjermes litt, jeg ser når det har gått dårlig på en prøve for en av ungene mine etc.

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

[Anonym bruker]

 

 

Oj, her var det mye å kjenne seg igjen i. Virker som om dette med psykisk syk mor og mobbing går igjen, slik var det her også.

På skolen jeg gikk var det generelt mye mobbing, en litt belastet drabantby i Oslo. Husker grove fysiske mobbeepisoder daglig, har hørt at flere av mine klassekamerater fra barneskolen har endt opp som rusmisbrukere og flere har tatt selvmord.

Selv ble jeg mobbet hver dag gjennom hele barneskolen av samme gutt. Det har merket meg og selvtilliten min, men det gikk tross alt på en måte fordi jeg hadde venner. Det var mye verre da jeg begynte på ungdomsskolen, og de få vennene jeg hadde snudde ryggen til meg. Det ble tre ensomme år med utfrysning.

Moren min har en følelsesmessig ustabil personlighetsforstyrrelse, noe som har gjort at hun aldri har klart å fylle rollen sin som mor og voksen. Det var som å vokse opp med en lunefull tenåring som mor, med raseri, trass, silent treatment, impulsive og ugjennomtenkte avgjørelser som jeg og broren min måtte reparere skadene etter. En lang rekke stefedre av tvilsomt slag, konflikter med familie, hysteri og nervøse sammenbrudd. For å nevne noe.

Har gått i terapi i mange år for å opparbeide trygghet og stabilitet i meg selv.

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

Silent treatment er jeg og oppvokst med, og det er helt grusomt. Jeg har alltid tenkt at det hadde nesten vært bedre om hun bare slo meg, enn silent treatment i dagesvis og av til ukesvis

 

Anonymous poster hash: 9db54...007

Enig, har samme erfaring. Hun kunne, etter å ha blitt sur på meg, dra hjemmefra uten å fortelle når og om hun kom hjem. Når hun så jo hjem flere timer senere, kunne hun gå rundt og være sur på meg i timer og dager, før plutselig alt som ved et trylleslag var bra igjen.

Husker at jeg i begynnelsen prøvde desperat å forklare henne at jeg ikke mente å fornærme henne, gjøre henne sint etc., men det hadde ingen virkning - hun nektet å høre på meg. Så jeg lærte tidlig å jatte med og krype og logre, for at det skulle gå over så fort som mulig.

Jeg har også blitt en mester i å lese andres sinnsstemning, og kommer dermed sjelden i konflikter. Jeg ser hvilken dag man ikke bør ta opp en betent sak med en litt lunefull sjef, jeg ser hvilken dag en kollega er nær å ta til tårer og trenger å skjermes litt, jeg ser når det har gått dårlig på en prøve for en av ungene mine etc.

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

 

Sånn var jeg og. Jeg spurte hva jeg hadde gjort, og om hun ikke kunne snakke med meg, men hun ignorerte meg fullstendig. Og plutselig en dag så var alt ok igjen. Jeg mistenker at bestemor var litt på samme måten.

Men jeg er blitt motsatt av deg. Jeg stoler omtrent ikke på noen (har blitt seksuelt misbrukt av noen som sto meg nære og), og har vanskelig for å kommunisere hva jeg føler til andre, noe som ofte fører meg opp i konflikter og trøbbel. Og jeg skammer meg for å si at jeg bruker en variant av silent treatment selv og. Når jeg blir lei meg eller såret så går jeg helt i lås, og ordene setter seg fast i halsen min og jeg klarer ikke å kommunisere, så da går jeg bare. Spesielt i jobbsituasjon gir det meg litt trøbbel. Men jeg har heldigvis ingen barn som blir utsatt for dette

 

Anonymous poster hash: 9db54...007

[Anonym bruker]

Grov omsorgssvikt: fysiske, psykiske og seksuelle overgrep fra fødsel til foreldres død 30+ år senere.

Skulle verken sees eller høres, ingenting jeg gjorde kunne noensinne bli bra nok.

Mobbing hele barneskolen.

 

Klarte meg relativt bra lenge (høy utdannelse, god jobb, hus/mann/barn), så kom alt til overflaten igjen og jeg ble delvis ufør som 35-åring.

 

Anonymous poster hash: 8cda9...887

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Oj, her var det mye å kjenne seg igjen i. Virker som om dette med psykisk syk mor og mobbing går igjen, slik var det her også.

På skolen jeg gikk var det generelt mye mobbing, en litt belastet drabantby i Oslo. Husker grove fysiske mobbeepisoder daglig, har hørt at flere av mine klassekamerater fra barneskolen har endt opp som rusmisbrukere og flere har tatt selvmord.

Selv ble jeg mobbet hver dag gjennom hele barneskolen av samme gutt. Det har merket meg og selvtilliten min, men det gikk tross alt på en måte fordi jeg hadde venner. Det var mye verre da jeg begynte på ungdomsskolen, og de få vennene jeg hadde snudde ryggen til meg. Det ble tre ensomme år med utfrysning.

Moren min har en følelsesmessig ustabil personlighetsforstyrrelse, noe som har gjort at hun aldri har klart å fylle rollen sin som mor og voksen. Det var som å vokse opp med en lunefull tenåring som mor, med raseri, trass, silent treatment, impulsive og ugjennomtenkte avgjørelser som jeg og broren min måtte reparere skadene etter. En lang rekke stefedre av tvilsomt slag, konflikter med familie, hysteri og nervøse sammenbrudd. For å nevne noe.

Har gått i terapi i mange år for å opparbeide trygghet og stabilitet i meg selv.

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

Silent treatment er jeg og oppvokst med, og det er helt grusomt. Jeg har alltid tenkt at det hadde nesten vært bedre om hun bare slo meg, enn silent treatment i dagesvis og av til ukesvis

 

Anonymous poster hash: 9db54...007

Enig, har samme erfaring. Hun kunne, etter å ha blitt sur på meg, dra hjemmefra uten å fortelle når og om hun kom hjem. Når hun så jo hjem flere timer senere, kunne hun gå rundt og være sur på meg i timer og dager, før plutselig alt som ved et trylleslag var bra igjen.

Husker at jeg i begynnelsen prøvde desperat å forklare henne at jeg ikke mente å fornærme henne, gjøre henne sint etc., men det hadde ingen virkning - hun nektet å høre på meg. Så jeg lærte tidlig å jatte med og krype og logre, for at det skulle gå over så fort som mulig.

Jeg har også blitt en mester i å lese andres sinnsstemning, og kommer dermed sjelden i konflikter. Jeg ser hvilken dag man ikke bør ta opp en betent sak med en litt lunefull sjef, jeg ser hvilken dag en kollega er nær å ta til tårer og trenger å skjermes litt, jeg ser når det har gått dårlig på en prøve for en av ungene mine etc.

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

Sånn var jeg og. Jeg spurte hva jeg hadde gjort, og om hun ikke kunne snakke med meg, men hun ignorerte meg fullstendig. Og plutselig en dag så var alt ok igjen. Jeg mistenker at bestemor var litt på samme måten.

Men jeg er blitt motsatt av deg. Jeg stoler omtrent ikke på noen (har blitt seksuelt misbrukt av noen som sto meg nære og), og har vanskelig for å kommunisere hva jeg føler til andre, noe som ofte fører meg opp i konflikter og trøbbel. Og jeg skammer meg for å si at jeg bruker en variant av silent treatment selv og. Når jeg blir lei meg eller såret så går jeg helt i lås, og ordene setter seg fast i halsen min og jeg klarer ikke å kommunisere, så da går jeg bare. Spesielt i jobbsituasjon gir det meg litt trøbbel. Men jeg har heldigvis ingen barn som blir utsatt for dette

 

Anonymous poster hash: 9db54...007

Ja huff, man ser at historien gjentar seg. Jeg brukte også silent treatment ovenfor kjærester i begynnelsen av mitt voksne liv, det var det som føltes trygt og godt når ting ble vanskelig...

Men etter som årene har gått, har jeg sett hvor dårlig dette har påvirket mitt liv og forhold til andre, og jeg har gjennom terapi og selvransakelse tvunget meg selv til å ta et oppgjør med oppveksten min. Det satt langt inne å si høyt for meg selv at jeg har hatt en unormal oppvekst, at jeg ble mobbet og at moren min er psykisk syk. Man føler seg så ynkelig og stakkarslig! Det føles der og da bedre å bare skylde på at moren min bare "var litt vanskelig". På sikt har det lønt seg å se situasjonen med klare øyne, og velge å bryte mønsteret. Kanskje du hadde tjent på å snakke med noen? (det sitter også langt inne, jeg vet)

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Oj, her var det mye å kjenne seg igjen i. Virker som om dette med psykisk syk mor og mobbing går igjen, slik var det her også.

På skolen jeg gikk var det generelt mye mobbing, en litt belastet drabantby i Oslo. Husker grove fysiske mobbeepisoder daglig, har hørt at flere av mine klassekamerater fra barneskolen har endt opp som rusmisbrukere og flere har tatt selvmord.

Selv ble jeg mobbet hver dag gjennom hele barneskolen av samme gutt. Det har merket meg og selvtilliten min, men det gikk tross alt på en måte fordi jeg hadde venner. Det var mye verre da jeg begynte på ungdomsskolen, og de få vennene jeg hadde snudde ryggen til meg. Det ble tre ensomme år med utfrysning.

Moren min har en følelsesmessig ustabil personlighetsforstyrrelse, noe som har gjort at hun aldri har klart å fylle rollen sin som mor og voksen. Det var som å vokse opp med en lunefull tenåring som mor, med raseri, trass, silent treatment, impulsive og ugjennomtenkte avgjørelser som jeg og broren min måtte reparere skadene etter. En lang rekke stefedre av tvilsomt slag, konflikter med familie, hysteri og nervøse sammenbrudd. For å nevne noe.

Har gått i terapi i mange år for å opparbeide trygghet og stabilitet i meg selv.

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

Silent treatment er jeg og oppvokst med, og det er helt grusomt. Jeg har alltid tenkt at det hadde nesten vært bedre om hun bare slo meg, enn silent treatment i dagesvis og av til ukesvis

 

Anonymous poster hash: 9db54...007

Enig, har samme erfaring. Hun kunne, etter å ha blitt sur på meg, dra hjemmefra uten å fortelle når og om hun kom hjem. Når hun så jo hjem flere timer senere, kunne hun gå rundt og være sur på meg i timer og dager, før plutselig alt som ved et trylleslag var bra igjen.

Husker at jeg i begynnelsen prøvde desperat å forklare henne at jeg ikke mente å fornærme henne, gjøre henne sint etc., men det hadde ingen virkning - hun nektet å høre på meg. Så jeg lærte tidlig å jatte med og krype og logre, for at det skulle gå over så fort som mulig.

Jeg har også blitt en mester i å lese andres sinnsstemning, og kommer dermed sjelden i konflikter. Jeg ser hvilken dag man ikke bør ta opp en betent sak med en litt lunefull sjef, jeg ser hvilken dag en kollega er nær å ta til tårer og trenger å skjermes litt, jeg ser når det har gått dårlig på en prøve for en av ungene mine etc.

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

Sånn var jeg og. Jeg spurte hva jeg hadde gjort, og om hun ikke kunne snakke med meg, men hun ignorerte meg fullstendig. Og plutselig en dag så var alt ok igjen. Jeg mistenker at bestemor var litt på samme måten.

Men jeg er blitt motsatt av deg. Jeg stoler omtrent ikke på noen (har blitt seksuelt misbrukt av noen som sto meg nære og), og har vanskelig for å kommunisere hva jeg føler til andre, noe som ofte fører meg opp i konflikter og trøbbel. Og jeg skammer meg for å si at jeg bruker en variant av silent treatment selv og. Når jeg blir lei meg eller såret så går jeg helt i lås, og ordene setter seg fast i halsen min og jeg klarer ikke å kommunisere, så da går jeg bare. Spesielt i jobbsituasjon gir det meg litt trøbbel. Men jeg har heldigvis ingen barn som blir utsatt for dette

 

Anonymous poster hash: 9db54...007

Ja huff, man ser at historien gjentar seg. Jeg brukte også silent treatment ovenfor kjærester i begynnelsen av mitt voksne liv, det var det som føltes trygt og godt når ting ble vanskelig...

Men etter som årene har gått, har jeg sett hvor dårlig dette har påvirket mitt liv og forhold til andre, og jeg har gjennom terapi og selvransakelse tvunget meg selv til å ta et oppgjør med oppveksten min. Det satt langt inne å si høyt for meg selv at jeg har hatt en unormal oppvekst, at jeg ble mobbet og at moren min er psykisk syk. Man føler seg så ynkelig og stakkarslig! Det føles der og da bedre å bare skylde på at moren min bare "var litt vanskelig". På sikt har det lønt seg å se situasjonen med klare øyne, og velge å bryte mønsteret. Kanskje du hadde tjent på å snakke med noen? (det sitter også langt inne, jeg vet)

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

 

Jeg burde nok ha gjort det, men det sitter langt inne desverre. Jeg føler det er litt som å åpne et ormebol, og vet ikke om jeg orker det

 

Anonymous poster hash: 9db54...007

[Anonym bruker]

Alkoholisert mor og far.

Mye fester/fyll, også i ukene.

Mye seksuell adferd, sett mye et barn ikke skulle sett.

Pappa ble helt grusom når han ble full, mamma helt avlåst.

Mamma har ingen morsfølelse for noen av barna, vanskelig tilknytning.

Ble brukt som barnevakt fra lillebror var nyfødt (han er 8 år yngre enn meg) og mamma forsvant på fester uten at jeg visste hva jeg skulle gjøre med denne lille babyen. Lillebror har FAS.

Ble mobbet grovt fra 2-6 kl. Fikk en grei ungdomstid utenfor huset (sov mye hos venninner og annen familie) fant først en eldre snill kjæreste når jeg var 15 som jeg var mye hos, og til slutt en enda snillere mann når jeg var 17 år som jeg fortsatt er gift med og har 2 flotte barn med. Det er min mann som er min bauta og redningen for meg. Så jeg velger å si at jeg har hatt mine onde år før jeg fant han, nå er det bare de gode igjen å dele med.

Jeg er positiv av natur, og er nok blitt sterkere av person pga bakgrunnen min.

 

Men jeg klarer enda ikke i min villeste fantasi å forstå at noen kan gjøre sine barn så vondt.. Og mang en gang har jeg ønsket meg en tidsmaskin som kunne tatt meg tilbake til 1989, slik at jeg kunne satt meg ned i sengen til lille meg og tørket tårene mine. Og fortalt at når jeg vokser opp så får jeg endelig oppleve hva ekte kjærlighet er.

 

Ingen barn i hele verden skulle måtte oppleve hva jeg har opplevd, men noe har jeg absolutt lært av å vokse opp slik. Og det er at jeg vet 100% sikkert hvordan jeg IKKE vil at barna skal vokse opp og oppleve.

 

 

 

Anonymous poster hash: 80c93...6f3

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Oj, her var det mye å kjenne seg igjen i. Virker som om dette med psykisk syk mor og mobbing går igjen, slik var det her også.

På skolen jeg gikk var det generelt mye mobbing, en litt belastet drabantby i Oslo. Husker grove fysiske mobbeepisoder daglig, har hørt at flere av mine klassekamerater fra barneskolen har endt opp som rusmisbrukere og flere har tatt selvmord.

Selv ble jeg mobbet hver dag gjennom hele barneskolen av samme gutt. Det har merket meg og selvtilliten min, men det gikk tross alt på en måte fordi jeg hadde venner. Det var mye verre da jeg begynte på ungdomsskolen, og de få vennene jeg hadde snudde ryggen til meg. Det ble tre ensomme år med utfrysning.

Moren min har en følelsesmessig ustabil personlighetsforstyrrelse, noe som har gjort at hun aldri har klart å fylle rollen sin som mor og voksen. Det var som å vokse opp med en lunefull tenåring som mor, med raseri, trass, silent treatment, impulsive og ugjennomtenkte avgjørelser som jeg og broren min måtte reparere skadene etter. En lang rekke stefedre av tvilsomt slag, konflikter med familie, hysteri og nervøse sammenbrudd. For å nevne noe.

Har gått i terapi i mange år for å opparbeide trygghet og stabilitet i meg selv.

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

Silent treatment er jeg og oppvokst med, og det er helt grusomt. Jeg har alltid tenkt at det hadde nesten vært bedre om hun bare slo meg, enn silent treatment i dagesvis og av til ukesvis

 

Anonymous poster hash: 9db54...007

Enig, har samme erfaring. Hun kunne, etter å ha blitt sur på meg, dra hjemmefra uten å fortelle når og om hun kom hjem. Når hun så jo hjem flere timer senere, kunne hun gå rundt og være sur på meg i timer og dager, før plutselig alt som ved et trylleslag var bra igjen.

Husker at jeg i begynnelsen prøvde desperat å forklare henne at jeg ikke mente å fornærme henne, gjøre henne sint etc., men det hadde ingen virkning - hun nektet å høre på meg. Så jeg lærte tidlig å jatte med og krype og logre, for at det skulle gå over så fort som mulig.

Jeg har også blitt en mester i å lese andres sinnsstemning, og kommer dermed sjelden i konflikter. Jeg ser hvilken dag man ikke bør ta opp en betent sak med en litt lunefull sjef, jeg ser hvilken dag en kollega er nær å ta til tårer og trenger å skjermes litt, jeg ser når det har gått dårlig på en prøve for en av ungene mine etc.

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

Sånn var jeg og. Jeg spurte hva jeg hadde gjort, og om hun ikke kunne snakke med meg, men hun ignorerte meg fullstendig. Og plutselig en dag så var alt ok igjen. Jeg mistenker at bestemor var litt på samme måten.

Men jeg er blitt motsatt av deg. Jeg stoler omtrent ikke på noen (har blitt seksuelt misbrukt av noen som sto meg nære og), og har vanskelig for å kommunisere hva jeg føler til andre, noe som ofte fører meg opp i konflikter og trøbbel. Og jeg skammer meg for å si at jeg bruker en variant av silent treatment selv og. Når jeg blir lei meg eller såret så går jeg helt i lås, og ordene setter seg fast i halsen min og jeg klarer ikke å kommunisere, så da går jeg bare. Spesielt i jobbsituasjon gir det meg litt trøbbel. Men jeg har heldigvis ingen barn som blir utsatt for dette

 

Anonymous poster hash: 9db54...007

Ja huff, man ser at historien gjentar seg. Jeg brukte også silent treatment ovenfor kjærester i begynnelsen av mitt voksne liv, det var det som føltes trygt og godt når ting ble vanskelig...

Men etter som årene har gått, har jeg sett hvor dårlig dette har påvirket mitt liv og forhold til andre, og jeg har gjennom terapi og selvransakelse tvunget meg selv til å ta et oppgjør med oppveksten min. Det satt langt inne å si høyt for meg selv at jeg har hatt en unormal oppvekst, at jeg ble mobbet og at moren min er psykisk syk. Man føler seg så ynkelig og stakkarslig! Det føles der og da bedre å bare skylde på at moren min bare "var litt vanskelig". På sikt har det lønt seg å se situasjonen med klare øyne, og velge å bryte mønsteret. Kanskje du hadde tjent på å snakke med noen? (det sitter også langt inne, jeg vet)

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

Jeg burde nok ha gjort det, men det sitter langt inne desverre. Jeg føler det er litt som å åpne et ormebol, og vet ikke om jeg orker det

 

Anonymous poster hash: 9db54...007

Ormebolet kan også sees på som en gigantisk haug med dritt som er feid under teppet. Og den haugen med dritt ligger og stinker og forpester livet ditt.

Jeg gikk på antidepressiva i mange år, men alt den gjorde var å dempe de verste symptomene; depresjonen ble ikke SÅ dyp, angsten ikke SÅ sterk etc.

Nå har jeg løftet fram hvert et pinlig lite minne i lyset, det har vært en stor følelsesmessig påkjenning men også en lettelse. Man føler seg 10 kg lettere etter en terapitime.

Har nå ikke gått på antidepressiva på 10 år.

 

Anonymous poster hash: dd4a8...a01

[Anonym bruker]

Hadde en veldig bra barndom med fantastiske foreldre. Trist at så mange her har så mange vonde minner. Det som sitter igjen som et vondt minne er pappa som kommer stormende og kaster meg inn I bilen og kjører avsted. Brann I huset til broren min som er inne I huset. Han overlever, huset brenner ned. Husker enda flammene og varmen og det er 30 år siden, jeg gikk i barnehagen. Har bært redd brann siden.

 

Anonymous poster hash: 89458...6b0

[Anonym bruker]

Seksuelle overgrep fra eldre bror, kusine og fetter. Kanskje også farfar? Husker faktisk ikke. Sliter idag.

 

Anonymous poster hash: ed50f...af5

[Anonym bruker]

En ting jeg husker veldig god er at pappa var sint på mamma, ropte at hun skulle finne frem patronene (som hun visstnok hadde rotet bort) og slo henne. Mamma løp ut midt på natta og pappa tok bilen og dro for å lete etter henne. Han hadde drukket. Jeg stod på soverommet sammen med lillesøsteren min, prøvde å trøste henne og var livredd. Var vel rundt fem år..

 

Anonymous poster hash: 93831...735

[Anonym bruker]

Ble voldtatt fra jeg var veldig liten av min far, og min mor ga meg skylden, og holdt på med psykisk terror, istedenfor å stoppe det.

Anonymous poster hash: d5581...85c

[Anonym bruker]

Seksuelle overgrep fra søsken

Foreldres konfliktfylte skilsmisse der vi ble dradd inn

 

Anonymous poster hash: 3b915...a6b

[Anonym bruker]

Faren min som ville drepe moren min når han var full (hver helg). Han løp etter henne i hele huset med kniv. Jeg hadde skoene mine klar på rommet, klar til å rømme når jeg måtte det.

 

Anonymous poster hash: 4db0f...9a5

[Anonym bruker]

Verste enkeltopplevelse? Eller det som var verst i seg selv.

Jeg har fortrengt mye, jeg har nok opplevd verre ting. Det jeg husker som verste episode, var når en av guttene i klassen truet meg med kniv. Da var jeg stiv av skrekk. Vi var 10 år gamle!

Verre var det med all mobbingen, som ble verre og verre, gjennom hele barneskolen.

Min alkoholiserte far var bare småtteri, sammenlignet med det å være alene på skolen, frykten for mobbingen og plagingen.

Unger kan være grusomme.😢

 

Anonymous poster hash: 4809a...c96

[Anonym bruker]

Så mye fælt mange har opplevd!

 

Har egentlig hatt en fin barndom, men mistet broren min da han var syv i akutt sykdom. Dette har preget foreldrene mine veldig, og sorgen gjennomsyret hele barndommen min. Mye krangling mellom foreldre, og mange trusler om skilsmisse. De er fortsatt gifte i dag, og de har det heldigvis bedre i lag.

 

Anonymous poster hash: 2e9c9...8a2

[Anonym bruker]

Psykisk syk mor som prøvde å ta livet sitt flere ganger. En far som ikke vil ha kontakt med meg. Stefedre som mishandlet min mor (voldtekt, vold, psykisk vold)......

 

Anonymous poster hash: 7c30e...cb9

[Anonym bruker]

Mange her med psykisk syk mor! Meg selv inkludert. Vokste opp med en mor som tydelig ikke har bearbeidet egne traumer. Hun fortalte oss stadig av vi tre barna hadde ødelagt livet hennes, hvor mye bedre alt hadde vært uten oss og alle mulighetene hun kunne hatt hvis ikke vi hadde ødelagt alt for henne. Jeg ble min mors personlige psykolog, og måtte trøste henne for å ha ødelagt livet hennes. Hun har aldri innrømmet feil, og slagene satt løst. Likevel var det den psykiske terroren som var den verste. Hadde en vanskelig ungdomstid, men mye dop og festing, og var ganske utsvevende seksuelt. Mitt verste minne må være når moren min dro for å ta livet sitt, og jeg satt igjen å ventet og lurte på hvordan jeg skulle fikse hverdagen alene for meg og søsknene mine. Jeg var rundt 10 år.

 

Møtte mannen min tidlig, som ble min redning. Har i dag et godt og stabilt liv, og tre barn som er elsket og som får høre det hver eneste dag.

 

Anonymous poster hash: 08b0f...8b8

[Anonym bruker]

Mobbing, fra siste året i barnehagen, til jeg gikk ut ungdomsskolen.

 

Anonymous poster hash: 1fc61...68c

[Anonym bruker]

Når jeg leser det dere andre har skrevet, så ser jef jo at jeg har hatt det fantastisk bra! Jeg har en familie som fungerer svært godt og vi har alltid stilt opp for hverandre. Likevel er det jo noen ting som for meg opplevdes som forderdelige.

Oldefaren min, som jeg sto svært nær, druknet på 6-års dagen min. Jeg var sikker på at det var min feil, siden han visste at det beste jeg vet er og var nytrukket torsk og han var på torskefiske. Det var veldig tingt for meg å bære den skyldfølelsen i godt over 10 år før jeg turde å snakke med mamma og pappa om den.

 

Anonymous poster hash: 86559...1df