Abort, trenger råd

[Abela]

Hei! Her kommer et langt innlegg, håper noen orker å lese alt!

Er en jente på snart 21, som er gravid. Tror jeg er 7-8 uker på vei, vet ikke helt nøyaktig enda.

Gjennomgikk en voldsom og svært traumatisk spontanabort i oktober. Visste ikke at jeg var gravid, for jeg har hele tiden gått på pillen og holdt et streng skjema der.

Men så ble jeg gravid rett etter, fremdeles på pillen, fruktbar som jeg tydeligvis har blitt!

Fant ut av dette 7 desember, fikk legetime 9 desember, og spurte om henvisning til abort. Skal på konsultasjon på Ullevål i morgen.

Grunnen til at jeg ba om henvisning til abort, er fordi barnefar, kjæresten min gjennom 7 mnd, vil at jeg skal ta abort, og ba meg gjøre det... (Krevde) Han ble nylig 27.

Jeg vil egentlig ikke ta abort, særlig ikke etter spontanaborten i oktober. Selv om jeg ikke var klar over graviditeten før det skjedde, ble jeg utrolig lei meg. Tanken på at er lite levende vesen hadde dødd i min kropp var, og er, forferdelig.

Situasjonen er ikke perfekt. Jeg jobber deltid, og tjener ikke mye penger. Har usle 50 000 på sparekonto. Hoppet av studiet i høst etter at broren min døde, det ble simpelthen for mye. Har selvfølgelig planer om å fullføre utdannelse, men dette semesteret gikk det ikke. Jeg har ingen familie lenger som kan hjelpe meg. Men jeg har en fraværende far, som riktignok har tatt litt kontakt og begynt å tilbakebetale barnebidraget han aldri kom med, så hvem vet der.

Kjæresten min har fast fulltidsjobb, og tjener 25 000-30 000 i mnd. Men han vil ikke bli far. Han mener den økonomiske situasjonen er for ustabil, og at barnet ikke har godt av å vokse opp slik. Jeg mener at jeg kan klare det, andre har jo klart det før meg. Jeg føler ikke at jeg har en 100% god unnskyldning for å ta abort. Jeg vokste opp med en alenemor som ikke hadde de beste økonomiske utsiktene, men jeg manglet aldri noe, verken mat, klær, leker eller kjærlighet. Og jeg mener jeg endte opp mer enn ok. Alt var ikke det nyeste av det nye, men hvem trenger det hele tiden? Sånn sett har jeg mer erfaring med økonomiske prioriteringer, noe jeg vet han mangler...

Han er svært (!) opptatt av at familien hans ikke skal finne ut av at jeg er gravid. Dette fordi både han og jeg vet at moren hans hadde ønsket at vi beholdt spiren. Så der hadde barnet fått støtte, det vet jeg. Søsteren hans fikk barn da hun var 21, med en mann som forlot henne og barnet. I dag er hun 30 år, høyt utdannet, gift på nytt, med datteren på ni, og en sønn på to.

Jeg sliter så veldig, for jeg vil jo ikke tvinge ham til å bli far. Når jeg tenker på å beholde, tenker jeg på mulighetene jeg hadde hatt som alenemor. Jeg vil så gjerne, men jeg er så redd!

Og hver gang det rykker litt i magen, den minste lille murring, kryper jeg sammen og ber til G-d om at jeg ikke spontanaborterer...

Er det noen der ute med gode råd? Venninnene mine bor fremdeles hos foreldrene sine og knapt noen av dem har opplevd en tøff dag hele sitt liv, så de skjønner ikke omfanget, dessverre..

[Anonym bruker]

Hvordan går d med deg? <3 Har du bestemt deg..?

Anonymous poster hash: e5669...574

[Anonym bruker]

Hvis du ikke har bestemt deg. Så vil jeg si: følg hjertet ditt... det høres ut som du egentlig vet hva du ønsker. .. det praktiske rundt har en tendens til å ordne seg. Og blir du alenemor så er det tilskudd og hjelp fra flere steder. Kanskje det kan hjelpe deg å ta kontakt med amathea.

 

Anonymous poster hash: f0887...0ab

[HuderRonjaB]

Hei! Her kommer et langt innlegg, håper noen orker å lese alt!

Er en jente på snart 21, som er gravid. Tror jeg er 7-8 uker på vei, vet ikke helt nøyaktig enda.

Gjennomgikk en voldsom og svært traumatisk spontanabort i oktober. Visste ikke at jeg var gravid, for jeg har hele tiden gått på pillen og holdt et streng skjema der.

Men så ble jeg gravid rett etter, fremdeles på pillen, fruktbar som jeg tydeligvis har blitt!

Fant ut av dette 7 desember, fikk legetime 9 desember, og spurte om henvisning til abort. Skal på konsultasjon på Ullevål i morgen.

Grunnen til at jeg ba om henvisning til abort, er fordi barnefar, kjæresten min gjennom 7 mnd, vil at jeg skal ta abort, og ba meg gjøre det... (Krevde) Han ble nylig 27.

Jeg vil egentlig ikke ta abort, særlig ikke etter spontanaborten i oktober. Selv om jeg ikke var klar over graviditeten før det skjedde, ble jeg utrolig lei meg. Tanken på at er lite levende vesen hadde dødd i min kropp var, og er, forferdelig.

Situasjonen er ikke perfekt. Jeg jobber deltid, og tjener ikke mye penger. Har usle 50 000 på sparekonto. Hoppet av studiet i høst etter at broren min døde, det ble simpelthen for mye. Har selvfølgelig planer om å fullføre utdannelse, men dette semesteret gikk det ikke. Jeg har ingen familie lenger som kan hjelpe meg. Men jeg har en fraværende far, som riktignok har tatt litt kontakt og begynt å tilbakebetale barnebidraget han aldri kom med, så hvem vet der.

Kjæresten min har fast fulltidsjobb, og tjener 25 000-30 000 i mnd. Men han vil ikke bli far. Han mener den økonomiske situasjonen er for ustabil, og at barnet ikke har godt av å vokse opp slik. Jeg mener at jeg kan klare det, andre har jo klart det før meg. Jeg føler ikke at jeg har en 100% god unnskyldning for å ta abort. Jeg vokste opp med en alenemor som ikke hadde de beste økonomiske utsiktene, men jeg manglet aldri noe, verken mat, klær, leker eller kjærlighet. Og jeg mener jeg endte opp mer enn ok. Alt var ikke det nyeste av det nye, men hvem trenger det hele tiden? Sånn sett har jeg mer erfaring med økonomiske prioriteringer, noe jeg vet han mangler...

Han er svært (!) opptatt av at familien hans ikke skal finne ut av at jeg er gravid. Dette fordi både han og jeg vet at moren hans hadde ønsket at vi beholdt spiren. Så der hadde barnet fått støtte, det vet jeg. Søsteren hans fikk barn da hun var 21, med en mann som forlot henne og barnet. I dag er hun 30 år, høyt utdannet, gift på nytt, med datteren på ni, og en sønn på to.

Jeg sliter så veldig, for jeg vil jo ikke tvinge ham til å bli far. Når jeg tenker på å beholde, tenker jeg på mulighetene jeg hadde hatt som alenemor. Jeg vil så gjerne, men jeg er så redd!

Og hver gang det rykker litt i magen, den minste lille murring, kryper jeg sammen og ber til G-d om at jeg ikke spontanaborterer...

Er det noen der ute med gode råd? Venninnene mine bor fremdeles hos foreldrene sine og knapt noen av dem har opplevd en tøff dag hele sitt liv, så de skjønner ikke omfanget, dessverre..

 

Tenker at det er din kropp men samtidig enig at ingen skal tvinges til å bli far. Da ber du om å bli alenemor. Tenk på at du nok finner en ny og at ting passer bedre senere.