Trenger råd

[Anonym bruker]

Hei.

 

Dette blir kanskje litt langt, men håper noen vil lese. Jeg er 25 år, og fant ut for noen dager siden at jeg er gravid (ca 4 uker på vei). Det er mildt sagt et følelsesmessig kaos oppe i hjernen min!! Barnefar har sagt han støtter meg uansett. Han bor i utlandet, men har sagt han kan flytte til hjembyen min dersom jeg skulle velge å beholde. Jeg har kun kjent ham i 3 mnd, men jeg vet at han hadde vært en veldig bra far. I tillegg har han økonomien på stell, og trenger ikke bytte jobb for å flytte hit. Jeg er ikke forelsket i ham, og vet ikke om jeg kommer til å bli det heller. Jeg liker ham godt, og har det fint når jeg er sammen med ham. Skulle jeg beholdt hadde jeg selvsagt prøvd et forhold sammen med ham, men er også bekymret for at det i fremtiden ikke skal fungere. Da føler jeg meg fæl for å dra ham bort fra sitt nettverk der han er fra, selv om han sier at det ikke er noe som holder ham igjen der. Det virker som om han kunne tenkt seg å beholde barnet. Det skal nevnes at han er 41 år, og er nok mye mer klar for barn enn det jeg er.  

 

I tillegg er det mange andre ting som bekymrer meg. Jeg er student på andre året, og har ett år igjen etter dette. Beholder jeg, betyr det at jeg må utsette skolen med ett år. I tillegg blir semesteret som starter etter permisjon BEINTØFT. 

 

Jeg er også redd for at jeg skal angre på at jeg beholder. Det er egentlig min største skrekk. Jeg er redd for at jeg ikke skal bli glad i babyen. Jeg sliter litt med angst fra før av (er ikke av slik grad at jeg får panikkanfall eller er på medisiner), og lager ofte katastrofer oppe i hodet mitt. Jeg er redd for at følelsene skal svinge som de gjør nå hele graviditeten, og at jeg skal føle anger når babyen først er her. Jeg bekymrer meg også for at angsten skal begynne å ta overhånd.Tenk hvis den blir verre, og jeg ikke er i stand til å ta vare på ungen?! 

 

Så kommer følelsene der jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet ved tanken på abort. Tenk hvis jeg angrer på det?! Jeg liker jo unger, og det må jo være ganske spesielt å få møte noen du selv har vært med på å lage. Jeg hører jo hvor sinnsykt tøft det er å være mamma, og det skremmer meg også litt. Jeg er redd for å miste friheten min, venner og muligheten til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Har jo googlet massevis nå, og det føles ikke særlig godt å lese om alle de som angrer på at de fikk barn. Det fins selvsagt også de som har de samme følelsene som meg nå, som forsvant helt så fort barnet ble plassert på brystet. Men det er jo ingen garanti for det.

 

Jeg har lyst å ha lyst på barnet, men jeg er så forbanna usikker!! Skal til Amathea denne uka da, kanskje jeg blir litt klokere da. 

 

Kanskje noen her har lignende erfaringer? 

Anonymous poster hash: b9c79...570

[Anonym bruker]

TS her,

 

Er det noen her som har dratt på tidlig ultralyd, eller evt sett skjermen på forundersøkelse og med en gang visst at de vil ha barnet?

Anonymous poster hash: b9c79...570

[pako]

Hei. Jeg har opplevd ca det samme som deg, med noen få endringer. Jeg er mer etablert med barnefar enn du er, men vi er bittelitt yngre enn deg og ingen av oss har økonomien på stell og begge er stud. Vi endte med å ta abort for kort tid siden. Det føles som en grei avgjørelse nå. Det føles litt vemodig selvsagt, men jeg føler jeg har kommet over det nå allerede noen få dager senere. PS, hvis dere skal ta abort vil jeg anbefale å gjøre det så tidlig som mulig. Da slipper du mange uker med kvalme, og det er liten sjanse for å se fosteret (jeg angrer på at jeg drøyde avgjørelsen så lenge som jeg gjorde).

[Suusa]

hei! jeg har også tatt en abort, tok i uke 5.. så på skjermen, men så bare en liten hvit prikk på 0,5 mm ifølge legen. gikk egentlig ganske greit i starten, men selvfølgelig: tankene kan jo dukke opp innimellom med spørsmål om hvordan ting ville vært om jeg valgte annerledes.. det er jo ting man må leve med etter et valg. har i ettertid fått ei datter..