Mistet to ganger, og skal i gang med prøving igjen

[LCB91]

Hei,

 

Jeg er en jente/dame som snart blir 25 år fra sørlandet som er endelig fått kroppen sin på rett sted igjen etter forrige ma.

 

Jeg har tilsammen mistet to ganger, en sa i uke 10 og en ma i uke 12 men fosteret døde i uke 8.

Dette har vært en lang og tung tid, begge gangene jeg har mistet har det ført til infeksjoner og lang tid før kroppen blir normal igjen. Jeg tok denne maen ganske tungt , slitt veldig med tanken om jeg og samboeren vil noen gang kommer til å få et barn sammen. Vet det er for tidlig enda å kunne si det, men jeg hadde så virkelig troa at nå skulle det virkelig gå veien. Og jeg er i den eneste i familien som har mistet to ganger og har på en måte ingen som forstår. Venner og familie sier bare at barn får du uansett, du kan jio bare adoptere.

 

Jeg kan endelig starte prøvingen nå om en uke og jeg er  spent men også fryktelig redd for om jeg kommer til å miste enda en gang og få habituel abort.

 

Det jeg lurer på er: Er det vanlig årsak at man rett å slett ikke passer sammen genetisk?

Hva funket for deg til å tenke posetivt til en nytt svangerskap?

Og noen solskinnshistorier? 

 

Alt mottas med takk.

 

 

[vi_ønsker_flere_barn]

Hei! Trist og vondt å høre om hvordan du har hatt det 😢 Jeg har PCOS, og vi har prøvd i nærmere 5 år på å bli gravide. Med hjelp av lap og pergo så ble vi gravide i februar, men mistet i uke 18 pga svak livmorhals. Jeg kjenner meg igjen i sorgen din, og jeg også sliter med tanken på at vi kanskje aldri får barn. For det første sliter vi med å bli gravide i utgangspunktet, og så er livmorhalsen min et problem når vi først greier det.

 

Jeg har hørt om at partnere som har forsøkt i mange år og aldri blitt gravide, til slutt ble det raskt etter partnerbytte. Dette tror jeg derimot ikke det finnes forskning på, da jeg vil tro tilfeldigheten rundt dette spiller et sterkt kort.

 

Jeg er fortsatt negativ og gruer meg til evt et nytt svangerskap. Jeg kommer ikke til å nyte det før jeg bikker over uke 28. Jeg blir selvsagt glad hvis UL viser meg et levedyktig foster, men jeg greier ikke å glede meg 100%, i frykt for at barnet blir født alt for tidlig. Jeg skulle hatt en nyfødt baby nå, og sorgen over å teste negativt 3 pp på rad nå, gjør meg helt motløs. Og disse følelsene er det, som du sier, ingen som forstår annet enn de som har vært i gjennom SA og MA.

Solskinnshistorien har jeg fortsatt på vent, men jeg har innerst inne et håp om en dag å kunne skrive en solskinnshistorie

[LCB91]

Off helt forferdelig at dette skjedde deg, og at det har tatt 5 år med å bli gravid:(
Finnes det muligheter til å kunne gjøre noe med livmorhalssvikt? 

Jeg håper og ber at vi begge klarer å komme i mål en dag! og kan legge ut solskinnshistorier her

 

 

Har våknet opp hver dag med en vond følelse at denne kroppen ikke kommer til å gi meg barn og tanken på at pp1 starter snart gjør meg kjempe nervøs, men jeg vet jeg må bare prøve igjen og satse på at det går bra.

Har slitt med mye dårlig skyldfølese, føler det er min feil at vi ikke kommer til å få barn sammen og har til og med tatt det opp med mannen hva han føler om hvis vi ikke kommer til å få. Og han har sagt at så lenge vi er sammen så er det det viktigste, blir så utrolig redd å når jeg ser så mange som bytter partner pga at de ikke får barn. Så må bare stole på mannen at han aldri ville ha gjort noe sånt.

[Liljeduft]

Jeg har så lyst å gi dere begge en stor klem!

En mager trøst, du kan bli gravid! Har du blitt sjekket opp om du har leiden V mutasjon? Den gir økt risiko for spontanabort, noe som var en av grunnene til jeg har opplevd mange spontanaborter. Jeg begynte rett på blodfortynnende når jeg mistet en av tvillingene i uke 7, og er mest sannsynligvis en av hovedgrunnene til vi i dag har ei frisk jente på 2 år.

For meg var partnerbytte det som skulle til, for xen ble gravid med den nye dama etter bare vært sammen en måned(vi prøvde i 3 år). Mannen min og jeg ble gravide første gang 1, 5 år uten prevensjon.

Jeg tror du vil bli gravid igjen,og jeg håper at til slutt vil dere ha en baby i armene <3 prøv å ikke stresse, uansett hvor umulig det virker. <3

[LCB91]

Jeg har så lyst å gi dere begge en stor klem!

En mager trøst, du kan bli gravid! Har du blitt sjekket opp om du har leiden V mutasjon? Den gir økt risiko for spontanabort, noe som var en av grunnene til jeg har opplevd mange spontanaborter. Jeg begynte rett på blodfortynnende når jeg mistet en av tvillingene i uke 7, og er mest sannsynligvis en av hovedgrunnene til vi i dag har ei frisk jente på 2 år.

For meg var partnerbytte det som skulle til, for xen ble gravid med den nye dama etter bare vært sammen en måned(vi prøvde i 3 år). Mannen min og jeg ble gravide første gang 1, 5 år uten prevensjon.

Jeg tror du vil bli gravid igjen,og jeg håper at til slutt vil dere ha en baby i armene <3 prøv å ikke stresse, uansett hvor umulig det virker. <3

 

Takk for det, godt å høre at du lykkes til slutt.

 

Vi har blitt gravide ganske kjapt, så det er jo bra. men min største frykt er bare at vi er en dårlig match og at det ikke vil gå.

jeg håper jeg bare har vært veldig uheldig, får ikke utredning før jeg har mistet 3 ganger. Men jeg skal få abyl e neste gang, var det det du gikk på ? 

 

 

Takk for gode ord <3

[Liljeduft]

Jeg tror dere passer sammen genetisk, siden du har blitt gravid <3 ja, jeg gikk på med abyl-e, frem til fødsel. Så fikk jeg sprøyter to ganger for dagen etter fødselen, i 8 uker

[Katta82]

Stille meg i klemmekø!

Utrulig synd at det ikkje er skikkelig rom for å snakke om sorgen og bekymringane i familien din LCB! Det er rett og slett et stort behov for det når du går gjennom dette! Ingen du kan alliere deg med som kan gi venner og familie ei skrape? Det blir kanskje sagt i beste meining, men blir likevel heilt feil. Det ødelegg og for at du kan dele tankar og følelsar undervegs.

Dåke matche nok. Dåke blir jo gravide

Håpe det klaffe for deg og vi_ønsker_flere_barn! Har høyrt om at det går an å sette et sting i livmorhalsen slik at den blir sterkare. Dette blir gjort etter ein er blitt gravid, og stinget fjernes før fødselen (evt under fødselen).

[LCB91]

Jeg tror dere passer sammen genetisk, siden du har blitt gravid <3 ja, jeg gikk på med abyl-e, frem til fødsel. Så fikk jeg sprøyter to ganger for dagen etter fødselen, i 8 uker

Håper abyl e er det som skal til for at det skal gå for meg også<3 For jeg lov til å spørre deg om du har noen gode råd/tips til å takle ett nytt svangerskap? noe som hjalp for deg? alle sier ikke stress, men jeg kommer sefølgelig til å være ganske urolig av meg når det har gått galt to ganger og frykten for at det skal gå galt enda en gang.. Har tenkt litt på ankepunktur så kanskje jeg prøver ut det.  

[Anonym bruker]

Jeg mistet to ganger i MA, hhv uke 18 og 10 (begge gangene stanset embryoet å utvikle seg i uke 4, men ble oppdaget i uke 18 og 10). Brukte generell god tid på å bli gravid (over et år prøving hver gang). 
Jeg er også 25 i år. Jeg har nå to barn, på 2,5 år og 6 måneder. 

Jeg skjønner godt situasjonen du er i, og det er utrolig vondt. Jeg fikk en heftig depresjon etter første MA, og fremdeles henger den i, selv etter to velskapte og nydelige barn... 

Eneste rådet jeg har å gi deg, er at begge gangene jeg ble gravid med jentene mine, så ga jeg opp/glemte hele prosjektet. Med eldste var jeg på et par fester hvor jeg drakk og koste meg (testet negativt først, bare for sikkerhetsskyld, men vanligvis var jeg totalt avholden), og så tok jeg dykkerkurs (oppdaget halvveis i kurset at jeg var gravid). Skal sies at jeg hadde fått Pergotime, og den skal man bruke annenhver menstruasjon (jeg ble gravid i pausemåneden), men jeg hadde ingen tro på det. Jeg hadde rett og slett gitt opp, da særlig i måneden hvor jeg skulle ha pause. 
Med andremann fikk jeg også Pergotime, og jeg valgte å begynne så fort som mulig - midt oppi flere flyttinger, flere hussalg (mildt sagt en svært kaotisk periode). Hadde null tro på at det skulle gå i en så stresset situasjon, og tenkte ikke på å bli gravid i det hele tatt... Men det ble jeg.

Anonymous poster hash: 67a5a...974

[LCB91]

Stille meg i klemmekø!

Utrulig synd at det ikkje er skikkelig rom for å snakke om sorgen og bekymringane i familien din LCB! Det er rett og slett et stort behov for det når du går gjennom dette! Ingen du kan alliere deg med som kan gi venner og familie ei skrape? Det blir kanskje sagt i beste meining, men blir likevel heilt feil. Det ødelegg og for at du kan dele tankar og følelsar undervegs.

Dåke matche nok. Dåke blir jo gravide

Håpe det klaffe for deg og vi_ønsker_flere_barn! Har høyrt om at det går an å sette et sting i livmorhalsen slik at den blir sterkare. Dette blir gjort etter ein er blitt gravid, og stinget fjernes før fødselen (evt under fødselen).

Takk skjønne deg Katta82:)  Merker det er veldig vanskelig for dem å forstå mine følelser, for ingen av dem vet hvordan det er å miste, og snakker alltid som at det er en selvølge å få barn, at det vil jeg få uansett om det blir mine egne, eller adopterte. Men først skal man aksepere det å kanskje ikke å få sine egne, også er det en lang prosess med adopsjon og det er ikke alle som er heldige der heller. skal ikke ta sorgene på forskudd her, men blir bare så provesert når de skal snakke som det bare var en lett bestilling på internett:P  Har heldigvis en god søster som virkelig har backet meg når jeg har vært langt nede. Men er ingen andre som klarer å forestille seg hvordan det er, er vondt når venner spørr " å hva er galt med deg?" " er det noe du gjør som støter barnet vekk"? så merker de ikke helt har peiling på hvordan de skal snakke om det... men men er heldigvis gode folk her på forumet.  

[LCB91]

 

Jeg mistet to ganger i MA, hhv uke 18 og 10 (begge gangene stanset embryoet å utvikle seg i uke 4, men ble oppdaget i uke 18 og 10). Brukte generell god tid på å bli gravid (over et år prøving hver gang). 

Jeg er også 25 i år. Jeg har nå to barn, på 2,5 år og 6 måneder. 

 

Jeg skjønner godt situasjonen du er i, og det er utrolig vondt. Jeg fikk en heftig depresjon etter første MA, og fremdeles henger den i, selv etter to velskapte og nydelige barn... 

 

Eneste rådet jeg har å gi deg, er at begge gangene jeg ble gravid med jentene mine, så ga jeg opp/glemte hele prosjektet. Med eldste var jeg på et par fester hvor jeg drakk og koste meg (testet negativt først, bare for sikkerhetsskyld, men vanligvis var jeg totalt avholden), og så tok jeg dykkerkurs (oppdaget halvveis i kurset at jeg var gravid). Skal sies at jeg hadde fått Pergotime, og den skal man bruke annenhver menstruasjon (jeg ble gravid i pausemåneden), men jeg hadde ingen tro på det. Jeg hadde rett og slett gitt opp, da særlig i måneden hvor jeg skulle ha pause. 

Med andremann fikk jeg også Pergotime, og jeg valgte å begynne så fort som mulig - midt oppi flere flyttinger, flere hussalg (mildt sagt en svært kaotisk periode). Hadde null tro på at det skulle gå i en så stresset situasjon, og tenkte ikke på å bli gravid i det hele tatt... Men det ble jeg.

 

Anonymous poster hash: 67a5a...974

 

Det var en fin solskinnshistorie Håper det vil lykkes for meg også. Planen er bare å ta det med ro med hele prøvingen , men er bare meg som er nervøs bare ved tanken på å bli gravid på nytt. Om det ikke vil gå denne gangen heller, og om jeg kommer til å bli like syk som de andre gangene etter sa/maén. Tatt lang tid å komme seg igjen. men må bare prøver igjen. Ble ihvertfall veldig glad for å høre din historie og setter veldig pris på at du delte den med meg Skal Prøve å finne på mye koselige ting i jula og bare nyte tiden å bare rett å slett ikke tenke på at vi prøver i det hele tatt å se om det kan gjøre susen for at jeg ikke skal være så engstelig/stressa.  

[Liljeduft]

Jeg har nok ingen tips, for meg var det svangerskapet preget av frykt og mange komplikasjoner. Men det største tipset jeg har er egentlig når du blir gravid, prøv å nyt det. Be om oftere kontroller/vekstkontroller. Jeg kjøpte doppler(sånn angelsounds) og sjekket max en gang i uka.. for meg var det betryggende å høre hjertelyden og glede meg til neste gang. Eneste jeg angrer nå på var at jeg aldri lot meg nyte det positive, for frykten fikk for mye plass.

 

De som verken har opplevd å miste eller inderlig ønske om barn, føler jeg aldri vil forstå sorgen. Bare ikke gi opp håpet! <3

[Katta82]

 

Stille meg i klemmekø!

Utrulig synd at det ikkje er skikkelig rom for å snakke om sorgen og bekymringane i familien din LCB! Det er rett og slett et stort behov for det når du går gjennom dette! Ingen du kan alliere deg med som kan gi venner og familie ei skrape? Det blir kanskje sagt i beste meining, men blir likevel heilt feil. Det ødelegg og for at du kan dele tankar og følelsar undervegs.

Dåke matche nok. Dåke blir jo gravide

Håpe det klaffe for deg og vi_ønsker_flere_barn! Har høyrt om at det går an å sette et sting i livmorhalsen slik at den blir sterkare. Dette blir gjort etter ein er blitt gravid, og stinget fjernes før fødselen (evt under fødselen).

 

Takk skjønne deg Katta82:)  Merker det er veldig vanskelig for dem å forstå mine følelser, for ingen av dem vet hvordan det er å miste, og snakker alltid som at det er en selvølge å få barn, at det vil jeg få uansett om det blir mine egne, eller adopterte. Men først skal man aksepere det å kanskje ikke å få sine egne, også er det en lang prosess med adopsjon og det er ikke alle som er heldige der heller. skal ikke ta sorgene på forskudd her, men blir bare så provesert når de skal snakke som det bare var en lett bestilling på internett:P  Har heldigvis en god søster som virkelig har backet meg når jeg har vært langt nede. Men er ingen andre som klarer å forestille seg hvordan det er, er vondt når venner spørr " å hva er galt med deg?" " er det noe du gjør som støter barnet vekk"? så merker de ikke helt har peiling på hvordan de skal snakke om det... men men er heldigvis gode folk her på forumet.

Ofte er det uvitenhet og usikkerhet som gjer at folk kommuniserer på den måten. Det er et vanskelig tema som dei nok ikkje føler seg komfortable med, og derfor blir svara så feil. Men dei oppnår det som er deira behov, og det er at dei slepp snakke meir med deg om dette. Desverre så går det ut over deg.

Det du må huske er at du faktisk er ung og du blir gravid. Eg veit at når ein først bestemmer seg for at ein er klar for barn, så skulle ein helst allerede hatt ein positiv test i handa. Men du blir gravid så du og mannen din matche. Pass på at du ikkje i tillegg til å vere redd for at det vil bli vanskelig å bære fram et barn, begynner å lure på om du må bytte ut mannen for å få oppfylt drømmen! Husk at drømmen din er å få et barn med akkurat denne mannen. Det er dåkas felles drøm, så prøv å hold på den sammen. Dåke er sammen om dette, og trenger kvarandre i denne prosessen. Når svangerskapet stoppar opp så tidlig er det oftast fordi fosteret ikkje er levedyktig. Eg veit det ikkje hjelper, men det er viktig å huske at det ikkje er noko du har gjort feil!

[vi_ønsker_flere_barn]

Takk for omtanken, damer 💙 Legene vil mest trolig ikke sette på en cerclage ved neste svangerskap, da det er mye negativt knyttet til dette... Jeg er helt motløs....

[LCB91]

 

 

Stille meg i klemmekø!

Utrulig synd at det ikkje er skikkelig rom for å snakke om sorgen og bekymringane i familien din LCB! Det er rett og slett et stort behov for det når du går gjennom dette! Ingen du kan alliere deg med som kan gi venner og familie ei skrape? Det blir kanskje sagt i beste meining, men blir likevel heilt feil. Det ødelegg og for at du kan dele tankar og følelsar undervegs.

Dåke matche nok. Dåke blir jo gravide

Håpe det klaffe for deg og vi_ønsker_flere_barn! Har høyrt om at det går an å sette et sting i livmorhalsen slik at den blir sterkare. Dette blir gjort etter ein er blitt gravid, og stinget fjernes før fødselen (evt under fødselen).

Takk skjønne deg Katta82:)  Merker det er veldig vanskelig for dem å forstå mine følelser, for ingen av dem vet hvordan det er å miste, og snakker alltid som at det er en selvølge å få barn, at det vil jeg få uansett om det blir mine egne, eller adopterte. Men først skal man aksepere det å kanskje ikke å få sine egne, også er det en lang prosess med adopsjon og det er ikke alle som er heldige der heller. skal ikke ta sorgene på forskudd her, men blir bare så provesert når de skal snakke som det bare var en lett bestilling på internett:P  Har heldigvis en god søster som virkelig har backet meg når jeg har vært langt nede. Men er ingen andre som klarer å forestille seg hvordan det er, er vondt når venner spørr " å hva er galt med deg?" " er det noe du gjør som støter barnet vekk"? så merker de ikke helt har peiling på hvordan de skal snakke om det... men men er heldigvis gode folk her på forumet.

Ofte er det uvitenhet og usikkerhet som gjer at folk kommuniserer på den måten. Det er et vanskelig tema som dei nok ikkje føler seg komfortable med, og derfor blir svara så feil. Men dei oppnår det som er deira behov, og det er at dei slepp snakke meir med deg om dette. Desverre så går det ut over deg.

Det du må huske er at du faktisk er ung og du blir gravid. Eg veit at når ein først bestemmer seg for at ein er klar for barn, så skulle ein helst allerede hatt ein positiv test i handa. Men du blir gravid så du og mannen din matche. Pass på at du ikkje i tillegg til å vere redd for at det vil bli vanskelig å bære fram et barn, begynner å lure på om du må bytte ut mannen for å få oppfylt drømmen! Husk at drømmen din er å få et barn med akkurat denne mannen. Det er dåkas felles drøm, så prøv å hold på den sammen. Dåke er sammen om dette, og trenger kvarandre i denne prosessen. Når svangerskapet stoppar opp så tidlig er det oftast fordi fosteret ikkje er levedyktig. Eg veit det ikkje hjelper, men det er viktig å huske at det ikkje er noko du har gjort feil!

 

Takk for gode ord, du er utrolig refelektert! Jeg kommer alldri til å bytte ut mannen, er jo han jeg vil ha barn med. Grunnen til jeg lurte med genetisk match var pga om det er noe som er normalt, og om det er noe man kan gjøre noe med om det var tilfellet. Jeg er redd for at det er han som vil bytte ut meg, for jeg sliter med så dumme tanker som at det er min feil at jeg ikke klarer å få det til, og som du sier frykten og usikkerheten, og det er den som gjør at jeg tenker sånn, og det er utrolig dumt. For han sier jo at han ville aldri ha gjort noe sånt, og at vi står sammen om dette. men det er alle disse følelsene som tar litt overhånd. Jeg må nok bare rett å slett bare prøve å ta en dag om gangen, og prøve ikke å ta sorgene på forskudd, og prøve å kunne nyte et nytt svangerskap. Takk for gode svar, er godt ha kvinner her inne som forstår når man ikke har noen andre som klarer å sette seg inn i dette..<3 

[LCB91]

Jeg har nok ingen tips, for meg var det svangerskapet preget av frykt og mange komplikasjoner. Men det største tipset jeg har er egentlig når du blir gravid, prøv å nyt det. Be om oftere kontroller/vekstkontroller. Jeg kjøpte doppler(sånn angelsounds) og sjekket max en gang i uka.. for meg var det betryggende å høre hjertelyden og glede meg til neste gang. Eneste jeg angrer nå på var at jeg aldri lot meg nyte det positive, for frykten fikk for mye plass.

 

De som verken har opplevd å miste eller inderlig ønske om barn, føler jeg aldri vil forstå sorgen. Bare ikke gi opp håpet! <3

Jeg skal gjøre så godt jeg kan å prøve å nyte det, det er nok veldig viktig.. Jeg får heldigvis bedre oppfølging neste gang, det blir nok litt mer betryggende. Kanskje jeg skal vudere å kjøpe angelsounds, må bare ikke overbruke det Takk for gode ord Liljeduft<3