Ferdig utredet skal søke ufør. Tydelig ufør sier legen. Nav er vriene. HJELP!

[Anonym bruker]

Hei

Jeg er en enslig kvinne i begynnelsen av 30 årene, nå på arbeidsavklaring på unntaksvilkår (mer enn 4 år), pga har ikke sjangs til å fungere i arbeidslivet lenger etter jeg møtte veggen 2010, utbrenthet og depresjon. Etter utredning har jeg fått påvist paranoid personlighetsforstyrrelse, og det ga også noe utslag på borderline (men dette ble ikke ført opp i skrivet de sendte nav, og lege) i skrivet derfra står det også at jeg har nedsatt arbeidsevne.

Dvs jeg har nå 3 (4) diagnoser

Utbrenthet (mulig ME)

Depressiv lidelse
Paranoid personlighetsforstyrrelse
(Borderline, står ikke i papirene)

Legen min sier jeg klart kvalifiserer til ufør, og sier prognosene er dårlige og at jeg kommer til å ha dette resten av livet.

Saksbehandleren på nav vet jeg ikke helt hvor har, da vedkommende svinger mellom å være positiv og negativ mot meg og min sak, noe jeg synes er stressende. Har vært igjennom 11+ saksbehandlere (til tross for at jeg har sagt fra at jeg har vanskeligheter med å forholde meg til stadig nye mennesker)

Så var man nettop i møte med saksbehandler, arbeidspsykolog i regi av nav, og min lege. 

Arbeidspsykologen var i utgangspunktet en svært negativ person (typ som ser glasset halvtomt istedenfor halvfullt), og var forferdelig negativ mot meg og min sak i møtet, han omtalte saken som "vanskelig" og ba meg fortelle om meg selv. Noe som ikke er særlig lett å gjøre på "kommando", og hvertfall ikke til en person som i utgangspunktet er negativ og ikke særlig imøtekommende.

Han sa at han ikke trodde jeg kom til å få innvilget ufør, og at jeg risikerte å havne på sosialen. Noe jeg ble veldig stresset av at han sa, da jeg har diagnose® som tilsier at jeg ikke er ved helse til å arbeide, og ifølge reglene oppfyller kravene til ufør (sykdom, skade eller lyte).

Jeg ble forferdelig stresset av vedkommende under dette møtet og ble helt fortvilet. Han satt å sa at han "kjente til meg fra før" og refererte til en cv jeg hadde lagt ut under et midlertidig dagpengebehhov fra 13 år siden som ikke har vært oppdatert siden da.

Saksbehandleren bare satt og ristet på hodet og sa hun ikke bestemte om jeg fikk ufør eller ikke.

Legen min prøvde å fortelle de at jeg har vært dårlig ganske lenge, også helt fra tidlig arbeidsliv og at jeg har hatt nedsatt funksjonsevne lenge. Jeg kunne ønske legen min hadde sagt tydeligere ifra i møtet det han hadde sagt til meg "at diagnosene og min helsetilstand kvalifiserte til ufør".

(Virket ikke som arbeidspykolog var særlig lydhør for å høre hva legen sa om min dårlige helse, overhodet. Han var utelukkende negativ, og bare gjentok at han ikke trodde jeg ville få ufør. men ikke skulle nekte meg å søke) Sksbehandler sa hun ville klargjøre med å ta imot legens uttalelse og lage en arbeidsevnevurdering av meg og gjøre klart så jeg kunne søke ufør så snart som mulig. Bun sa også at det ikke kom til å bli aktuelt med videre arbeidsutprøving, da det er å anse som ferdig utprøvet og er avsluttet fra nav nå.

Arbeidspsykologen ville at jeg skulle inn til mer utredning på sykehus, og spesialisttjeneste. Noe jeg ikke orker mer av. Det har vært for mye! Jeg er sliten av at folk prøver å "pushe" på meg terapi jeg ikke føler fungerer. Og jeg føler at folk for det meste er negative og ikke samarbeidsvillige og det tar alt jeg har av energi og er ødelagt i flere dager etterpå.

Jeg har mistet jobben min pga sykdom, blitt fratatt 40 % av inntekt og lever nå på 60% aap og orker ikke tanken på å ende opp som sosialklient.

Ifølge det jeg har lest av andres erfaringer, og liknende diagnoser så vet jeg det ikke er uvanlig å få innvilget ufør for dette. 

Jeg er gravid, noe jeg ikke har fortalt til nav, da de ikke har noe med det. Jeg gleder meg stort over graviditeten og gleder meg så mye da det største i livet mitt alltid har vært ønsket om barn.
Men å gå til enda mer utredning, etter jeg nå føler jeg er nok utredet er jeg ikke sikker på om jeg er sterk nok psykisk til. er redd angst og selvmordstanker vil blusse opp av å føle meg enda mer maktesløs i hendene til enda fler nye og negative mennesker. Har også hørt om flere gravide som endte opp med å ta livet av seg selv i slik utredning under graviditet, da påkjenningen ble for stor.

Jeg orker ikke mer nå, jeg har til daglig en stabil og fin psykisk helse. Men det er denne utredningen og det å ikke vite hva morgendagen bringer med nav som stresser meg og ikke er bra for meg, og dette bringer meg helt ut av den balansen jeg faktisk trenger for å få hverdagen til å går rundt. 

Jeg er nå redd for livet til meg selv og barnet mitt dersom jeg ikke får ufør, og vurderer da å gjøre noe jeg overhodet IKKE VIL og ALDRI ville valgt selv: å adoptere bort mitt elskede og høyst ønskede barn, for å gi barnet mitt et bedre liv enn en mor på sosial, for deretter ta livet av meg selv, pga at jeg ikke føler jeg blir hørt og at jeg blir overkjørt fra mine rettigheter selv om jeg har dokumentert sykdom som jo juridisk sett gir uføretrygd. Dette har pågått over 5 år nå, og jeg orker ikke mer!

Hadde jeg ikke hatt noen diagnoser, så skjønner man jo at man ville havnet på sosial, men det er ikke tilfellet her.

Er livredd, har angstoppbluss og tilbakefall av søvnproblemer nå pga dette møtet. 
Trenger noen gode råd..

Anonymous poster hash: 8b85b...09a

[Anonym bruker]

Slapp helt av, dette kommer til å gå kjempe bra.

De der arbeidspsykologene og nav kuratorne kan være svært negative, men vet du, det er ikke din saksbehandler som bestemmer dette. 

Min mann er paranoid schizofren, og fikk ung ufør iløpet av 3 mnd.

Der også da de på nav at dette kom han ikke til å få, på tross av at dps sa tydelig ifra at han blir steinsyk av å jobbe, med alt stresset dette medfører.

Dps skrev ett skriv (det som legen din skal skrive), saksbehandler må skrive en vurdering og du fyller ut ett søknadskjema (enkelt). Så blir det sendt og det er opp mot 8 mnd behandlingstid. 

i min mann sin sak tok det allså bare 3 mnd.

 

Gratulerer så masse med graviditeten Jeg er sikker på at du klarer dette helt fint

 

Ps, husk at du kan søke barnetillegg på 3000kr i mnd når babyen er født, og du kan også søke om sletting av all studielån hvis du har dette.

Anonymous poster hash: 6d274...782

[Anonym bruker]

Tuller du nå?!? Du vil ikke ha hjelp til å bli bedre og dette kaoset skal du dra et barn inn i? Tviler også på at hele NAV er i mot deg. Et tips: Hvis du synes alle andre er idioter og ta feil er det kanskje på tide og vurdere om det er noe i det de sier?

 

Anonymous poster hash: 30770...451

[Anonym bruker]

Postet litt fort. Har du ingen støttespillere du kan lene deg på i denne perioden? Du har vel et støtteapparat rundt deg med alle disse psykiske diagnosene? Kontaktperson i ambulansen team? Eller noen innen kommunale psykiske tilbud? Hvis ikke er det på tid at du aktivt oppsøker dette. Det vil Være gull verdt med et godt nettverk rundt deg for deg og barnet ditt. Dette klarer du! 😊

 

Anonymous poster hash: 30770...451

[Anonym bruker]

Først av alt - jeg har ingen problemer med å forstå frustrasjonen og håpløsheten du føler i møte med Nav og helsesystemet. Jeg har dessverre altfor mye erfaring med det selv.

 

Jeg tror det er to ting som det er avgjørende at du gjør:

 

Det første er at du snakker med legen din om hvordan du har det etter dette møtet med Nav, fortell også at du er gravid (hormonene kan jo også gjøre det mer "ustabil", noe som er normalt med svangerskap). Det er dessuten viktig at du forteller legen din om det fortvilelsen du føler rundt situasjonen, inkludert det at du er redd for ditt eget og barnets liv!

 

Det andre du bør gjøre, det er at du bør snu tankegangen din rundt videre utredning og ev. behandling. Jeg har full forståelse for hvor tøft det kan oppleves med den prosessen! Men likevel - du må se hva realiteten er. Hvis du nå ikke får innvilget uføretrygd fordi de mener du ikke er utredet nok, da vil du få forlenget aap-stønaden mens du er i videre utredning. Hvis du nekter videre utredning, da ender du som sosialklient, uten behandlingstilbud, uten oppfølging annet enn av legen din.

Går du med på videre utredning så vil jo den trolig avdekke hvordan du reagerer på det stresset det medfører for deg.

 

Men først av alt så må du ringe legen din i morgen og be om hastetime dit og så legge frem det du har fortalt her. Gjør det enkelt, skriv ut det du har skrevet her og bare gi det til legen.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 88459...801

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! 

Får ikke hastetime hos legekontoret hvis det ikke er forkjølelse el liknende, da de som tar telefonen mener "det ikke ar alvorlig nok til hastetime"

 

Anonymous poster hash: 8b85b...09a

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for svar! 

 

Får ikke hastetime hos legekontoret hvis det ikke er forkjølelse el liknende, da de som tar telefonen mener "det ikke ar alvorlig nok til hastetime"

 

 

 

Anonymous poster hash: 8b85b...09a

 

 

Da bestiller du i hvert fall en vanlig time. Blir det mer akutt så kan du ringe legekontoret igjen, eventuelt legevakten eller akuttpsykiatrisk team i kommunen du bor i.

 

Ta tak i dette nå, du må det for barnet du bærer!

 

Anonymous poster hash: 88459...801

[Anonym bruker]

Handler forøvrig ikke om at jeg ikke VIL bli bedre, men at jeg kjenner at jeg blir VERRE etter disse møtene og utredningene da det er forferdelig energikrevende. Og bruker 1-2 dager bare på å ligge på et mørkt rom for å få tankene på "rett kurs igjen" da jeg blir helt ute av meg av stress av de møtene.

 

Anonymous poster hash: 8b85b...09a

[Anonym bruker]

Hvorfor vil du dra ett barn inn i dette? Er det far i bildet?

 

Anonymous poster hash: ffe63...383

[Anonym bruker]

Hvorfor vil du dra ett barn inn i dette? Er det far i bildet?

 

Anonymous poster hash: ffe63...383

 

Vil ikke "dra et barn inn i dette" nei! Derfor jeg trenger å få fred fra nav og ro rundt meg så jeg kan bruke min energi på å ha det bra og IKKE bekymre meg for neste nav møte, neste utredning, eller å ikke vite om jeg har penger til å leve for etter neste nav periode.

 

Mitt barn er HØYT ønsket og elsket! Og betyr ALT for meg. Og er alt jeg har.

 

Synes det er ganske stygt av deg å overhodet sette spørsmålstegn ved noe slikt.

 

 

Anonymous poster hash: 8b85b...09a

[Anonym bruker]

Har forøvrig bestilt time så fort jeg kunne etter dette møtet, så det er allerede gjort, men er noen ukers ventetid.

Anonymous poster hash: 8b85b...09a

[Anonym bruker]

Ser logikken i at jeg det kan være bra for saken å gjøre ytterligere utredninger. Men det jeg er redd for er at barnet mitt skal lide og evt få skader/adhd/depresjoner etc. mens denne utredningen pågår. 

Forkning viser at gravide utsatt for stort stress, har stor risiko for å føde for tidlig, at barnet utvikler depresjoner, adhd etc.

Det er dette jeg vil skåne barnet mitt for ved å ikke kjøre utredning midt oppi graviditeten! Og dessuten må jeg ha det lille jeg har av overskudd for å ta meg av barnet mitt etter utredningene også! 

Anonymous poster hash: 8b85b...09a

[Anonym bruker]

At du skal bli mor er skummelt. Du trenger alvorlig hjelp. Legg deg selv inn, hvis det er så forferdelig. Dette ble bare tull fra ende til annen og lyser latskap. Ikke rart nav er skeptiske!

 

Anonymous poster hash: 0eff8...e07

[Anonym bruker]

At du skal bli mor er skummelt. Du trenger alvorlig hjelp. Legg deg selv inn, hvis det er så forferdelig. Dette ble bare tull fra ende til annen og lyser latskap. Ikke rart nav er skeptiske!

 

Anonymous poster hash: 0eff8...e07

 

Tror du det hjelper henne at du sier sånt?! Her er det en dame som ber om hjelp fordi hun er engstelig i en krevende prosess som arbeidsavklaring er.

 

Om hun er deprimert som hun sier, og legen hennes sier at hun har grunnlag for ufør. Så er det ganske dårlig av deg å være fordømmende ovenfor henne og kalle det latskap. Å si slikt til en person i en vanskelig livvsituasjon kan gjøre vondt verre.

 

Hun trenger sannsynligvis all den støtten hun kan få, og ikke slike uttalelser som din.

 

Det er mange mennesker som både er i arbeidsavklaring og som er uføretrygdet som er utmerkede og veldig kjærlige foreldre. 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8b85b...09a

[Anonym bruker]

Herregud, jeg er sjokkert!

Du er psykisk syk, også velger du å få barn SAMTIDIG som du nekter videre utredning og behandling?

Også påstår du at du er frisk bare NAV lar deg være i fred? Enten er du ikke syk nok eller så er du for syk til å være mor.

 

NAV vil ALLTID prøve å få deg frisk og i jobb. Er du ikke med på det så kan du ikke forvente hjelp heller.

 

 

Anonymous poster hash: 13ce3...115

[Anonym bruker]

Det henger ikke helt på greip dette. Du sier du vanligvis har en sterk og stabil psyke, men du vil uføretrygdes pga psykiske diagnoser...

 

Anonymous poster hash: a7895...d9a

[Tulisa]

Du er enslig, har tunge psykiske utfordringer, usikker inntekt og du er gravid. Tenker du virkelig at det er forsvarlig å bringe inn et barn i dette kaoset?

[Anonym bruker]

Hva har du gjort for å bli bra? Utbrenthet og depresjon kan man bli frisk av! Det er ikke en kronisk diagnose. Personlighetsforstyrrelser kan jeg ikke nok om, men selv om du ikke passer til en type arbeide, finnes det sikkert noe man kan jobbe med med din personlighetsforstyrrelse også. At du mener å ha en diagnose ingen har skrevet ned betyr nok at du ikke har den. Å ha trolig ME er det heller ikke noe som heter! Å ligge i et mørkt rom i to dager og tenke annerledes for å stå opp igjen vitner ikke om ME.

 

Du har hatt mange år på deg til å forsøke bli frisk/komme ut igjen i jobb. Det er ikke slik at NAV nødvendigvis gjør alt dette for deg! Til sammenligning: jeg har ME diagnose, en mildere grad. Helt siden første dag jeg var syk har jeg søkt andre løsninger enn fastlegen min (gått privat i tillegg). Jeg har dokumentert alle forsøk på antibiotika behandling over mange måneder, omlagt kosthold, treningsforsøk, samtaleterapi kurs osv osv. I tillegg begynte altså fastlegen å mistenke ME og jeg ble utredet, diagnostisert og fikk oppfølging deretter (kurs). Jeg har alikevel før og etter diagnosen forsøkt meg ut igjen i jobben min med jevne mellomrom. Jeg har fått den tilrettelagt og til og med fått andre oppgaver nærmere hjemmet i håp om at jeg kan jobbe noe. NAV har ikke hjulpet meg med noe av dette! Vel, jeg har dessverre ikke lyktes med noen av mine forsøk så langt på å stå i jobb og ha ME og familie. Jeg har heller ikke lykkes med noen av mine andre måter å bli frisk(ere) på. NAV ba meg nå sist gå til deres frisklivssentral, der jeg fikk prate med ei dame som skulle se på min eventuelle restarbeidsevne etc. Det er bare å legge seg flat, brette ut om sitt liv og sin lidelse. Jeg gikk til henne en dag i uka i 4 mnd. Hun så jeg ble sykere av det og jeg har nå fått verdens kuleste dame med meg, dvs hun jobber med NAV om min uføre. Denne dama kunne fort blitt mitt hespetre som motarbeidet meg opp mot NAV! Jeg ønsker ikke ufør, missforstå meg rett, men jeg ser verdien i å ha folk som ikke lagerproblemer for meg ihvertfall.

 

Du må rett og slett legge om stilen! Mistenker legen din ME så må legen din få deg utredet! Mistenker du det har den ingen verdi og du må la deg medisineres for depresjon og straks sette inn tiltak mot utbrentheten (frisksentralen har kost og trening for slikt feks). Gjør noe! Ingen gjør det for det og du får problemene når du ikke gjør det selv heller

 

Anonymous poster hash: aa8b6...061

[Anonym bruker]

Å få et barn midt oppi dette "kaoset" er ikke smart! Hvis du blir så stresset av møter, litt motgang osv at du må ligge i 1-2 døgn etterpå kan jeg ikke forstå at du vil et barn så vondt. Å vokse opp med psykisk syke foreldre er tøft, tro meg jeg vet hva jeg snakker om.

Håper du tenker deg godt om!

 

Anonymous poster hash: b9308...a5a

[Anonym bruker]

Du er borderline. Det gjør i grunn det meste du skriver ugyldig. Sorry. Ikke få dette barnet. 

Anonymous poster hash: 10f0a...b29

[Gjest Jigglewiggle]

Jeg må dessverre stenge tråden din ettersom det ikke er tillatt med selvmordstanker på Foreldreforumet. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige.

 

Jeg oppfordrer deg heller til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

 

Mvh

JW, brukermoderator