Forteller dere barna at de er IVF barn? 🌷

[Anonym bruker]

Hvor gamle var de da dere fortalte det? Dere som ikke har fortalt barna det, hvor gamle er de?

 

Jeg har en liten baby å har egentlig vært åpen med de rundt oss at babyen er ivf barn. Samtidig er jeg litt usikker på hvor åpen jeg vil være med andre om dette. Redd barnet skal bli mobbet for det etterhvert. Jeg har lest om barn som får slengt etter seg at de ikke burde vært født fordi de ikke er laget naturlig, en holdning jeg tror kommer fra flere foreldre. Jeg har lest kommentarfelt f.eks i VG og Dagbladet å der ser jeg at mange har en ufyselig holdning til ivf.

 

Anonymous poster hash: ebab1...e0c

[Anonym bruker]

Vel, vi er lesbiske, så noe annet enn å fortelle ville bli rart. Storken er vi forlengst ferdige med. Er det det faktum at barnet er laget via ivf som er problemet for deg, eller at det er donorbarn? Jeg tenker at sålenge du har vært åpen med andre om at dere driver med ivf, vil det komme for en dag uansett. Da er det best at det kommer fra dere foreldre. Det samme gjelder for donor. Jeg er for åpenhet, både for barnets skyld, men også for å informere de som er imot ivf. Da mener jeg på samme måte som man informerer homofobe, for å komme med fakta, ikke bare la dem tro på sine egne spekulasjoner. Fortell det på den måten at dere er glade for at muligheten fantes, eller hadde aldri lille Ole bolle kommet til verden.

 

Jeg hadde forøvrig en diskusjon angående foreldreskap med ei helt fremmed jente for noen dager siden. Jeg visste ingen ting om henne, men i løpet av samtalen kommet frem at hun ikke fikk vite hvem sin egentlige far var før hun var i midten av tenårene. Hun hadde levd med bilde av en annen far (som heller ikke var deltakende i livet hennes), og fikk nå enda en mann å forholde seg til, da hennes biologiske far ønsket kontakt. Det hadde tydelig opplevdes vanskelig for henne. Både at hennes virkelige far var blitt holdt skjult, og det at hun nå følte press på å ha kontakt med en helt fremmed mann, noe hun ikke ønsket, men gjorde for hans skyld. Jeg tenker at man skal være ærlig fra begynnelsen av. Barn, og voksne også for den del, har lettere for å forholde seg til fakta, selv om det kan oppleves som vondt. Man kan akseptere og forstå at noen gjorde en feilvurdering en gang, men å lyve bevisst over flere år, det er vanskeligere å akseptere.

 

Anonymous poster hash: d2783...343

[trøndermammasnart]

Jeg har en kronisk sykdom som jeg valgte å være 100% åpen om da diagnosen ble satt, for min egen del. Hadde jeg ikke gjort det, hadde sykdommen blitt et tabu-område for meg, noe jeg ikke ønsket. På samme måte er jeg med ICSI, jeg ønsker å være helt åpen om det, både til de rundt og til det eventuelle barnet som kommer. Hvis ikke vil det bli et tabu-tema. Jeg ønsker å informere og opplyse istedet for å gjemme bort. Har diskutert det litt med mannnen, men han har ingen formening enda.