Når man må avslutte prøvingen..

[Anonym bruker]

Vi må avslutte prøvingen, av mange årsaker, men først og fremst egen helse. Vi har brukt Riksen. Hvordan er det, må man si ifra? Hvordan har dere gjort det og hvilke tanker har dere som har landet på "barnløs"?

 

Anonymous poster hash: d328e...b43

[Anonym bruker]

Ingen? Forsvinner alle herfra så fort som mulig når man avslutter, kanskje?

 

Anonymous poster hash: d328e...b43

[sunfly]

Det er nok heller at dette er et vanskelig spørsmål...

 

Sitter helt på gråten og tenker på deg. Mange som kanskje sliter og har gjort det lenge som ikke er helt der at de ønsker å tenke den tanken du nå sitter med....

 

Har dere vurdert adopsjon?

[Anonym bruker]

Vi er lesbiske og får adoptere i Norge, men ingen andre land vil adoptere til lesbiske par. Så det er dermed utelukket. Akkurat nå kjenner jeg at fosterhjem heller ikke er så aktuelt, da det vil komme til å være litt "styr" rundt. Da tenker jeg på at barnet kan være plassert på 'lånt tid', samarbeid med barnevern kan være litt både og, og eldre barn kommer gjerne "med tillegg". For all del, jeg unner alle barn et godt hjem, men akkurat nå føler jeg ikke at jeg vil ha noe annet enn "mitt" barn. Jeg kjenner veldig på biologien oppi det her.

 

Kanskje endrer disse tankene seg en dag, men nå jobber jeg med tanken om at fremtiden blir barnløs og prøver å finne noe annet som kan gi mening i livet.

 

Anonymous poster hash: d328e...b43

[*Cilie - prøver igjen*]

er vel som sunfly sier - det er et vanskelig spørsmål

 

vi fikk beskjed om at vi ikke kunne få barn etter å ha prøvd selv i flere år, ble deprimert (naturlig nok), gråt og følte ikke glede over noe, hatet folk som ble gravide og prøvde å glemme alt. det var en grusom periode, og jeg har vel for å være ærlig, fortrengt mesteparten av tanker og følelser fra den perioden.

 

men så ved en tilfeldighet ble vi fortalt at det overlegen sa den gangen ikke stemte. 2 uker etter den samtalen ble befruktet egg satt inn og jeg ble gravid og fødte en frisk baby nå er jeg gravid for 2.gang

[*Cilie - prøver igjen*]

det er vel som det meste, at det er "tabu" og de fleste snakker, desverre, ikke om det. eller at de fleste har det så hardt med følelsene og tankene at de ikke klarer å skrive om det før det har gått en stund.

 

håper på alt det beste for deg <3

[Anonym bruker]

Så glad for dere som det ordnet seg for til slutt. Men dere fikk virkelig kjenne på de vonde følelsene en periode først.

 

Synd det er så tabu å snakke om, men her kan man være så anonym man vil og vrenge sjela si litt, så jeg hører gjerne fra flere. Akkurat nå er fortrenging metoden som brukes her. Late som det ikke er nor problem. Kanskje jeg klarer å fake it till I make it...

 

 

 

Anonymous poster hash: d328e...b43

[Anonym bruker]

Hei, 

 

jeg har begynt å føle at det går i retningen "barnløs." Har to mislykkede forsøk bak oss. 

 

Da vi startet tenkte jeg "hvorfor skulle ikke vi være blant de som lykkes på første forsøk?" Nå som vi står ovenfor forsøk nummer tre har jeg begynt å tenke "vi er sikkert blant de som trenger 7-8-9 forsøk eller aldri lykkes."

 

Og 7-8-9 forsøk kan vi ikke ta, pga. alder og økonomi, ikke minst. Hvis vi lykkes med et barn så vil jeg jo så absolutt ha et til.. hvis man skulle trenge 10 forsøk per barn... krisemaksimering, I know, men alle skjønner hvor jeg vil hen! 

 

Helt forferdelig. Jeg er ti år eldre enn mannen min og jeg klarer ikke å leve med at det kanskje ikke blir barn og at vi kanskje må leve i tosomhet livet ut. Nå står julen for tur og siden hele resten av familien drar på ferie blir det bare oss. En skikkelig påminnelse om hvor stusselig det kan være...

 

Jeg gruer meg også helt enormt til den dagen søsteren min forteller meg at de venter barn. 

 

Masse vanskelige føleleser!

Anonymous poster hash: a55c1...e82

[Anonym bruker]

 

Hei,

 

jeg har begynt å føle at det går i retningen "barnløs." Har to mislykkede forsøk bak oss.

 

Da vi startet tenkte jeg "hvorfor skulle ikke vi være blant de som lykkes på første forsøk?" Nå som vi står ovenfor forsøk nummer tre har jeg begynt å tenke "vi er sikkert blant de som trenger 7-8-9 forsøk eller aldri lykkes."

 

Og 7-8-9 forsøk kan vi ikke ta, pga. alder og økonomi, ikke minst. Hvis vi lykkes med et barn så vil jeg jo så absolutt ha et til.. hvis man skulle trenge 10 forsøk per barn... krisemaksimering, I know, men alle skjønner hvor jeg vil hen!

 

Helt forferdelig. Jeg er ti år eldre enn mannen min og jeg klarer ikke å leve med at det kanskje ikke blir barn og at vi kanskje må leve i tosomhet livet ut. Nå står julen for tur og siden hele resten av familien drar på ferie blir det bare oss. En skikkelig påminnelse om hvor stusselig det kan være...

 

Jeg gruer meg også helt enormt til den dagen søsteren min forteller meg at de venter barn.

 

Masse vanskelige føleleser!

 

Anonymous poster hash: a55c1...e82

Så sterkt å lese.. Kan jeg spørre hvor gammel (ung) du er? Og jeg må si meg enig: har du fått en vil du ha en til.. Jeg var 36 år da jeg fikk mitt etterlengtede ivf-barn. Men allerede før jeg fikk tulla mi, var jeg livredd for å ikke få til nr 2. Nå er jeg straks 38 år og skal hive meg rundt i karusellen igjen. Livende redd.. hva om... Men: jeg har også flest solskinnshistorier; både her på forumet og i virkeligheten. Og et godt tips jeg har lest her inne: tenk alltid forsøk som 3 og 3 og ta en evaluering etter at "pakka" er ferdig Håper dere får det til på 3. forsøk!

 

 

Anonymous poster hash: af015...072

[Anonym bruker]

Vi må avslutte prøvingen, av mange årsaker, men først og fremst egen helse. Vi har brukt Riksen. Hvordan er det, må man si ifra? Hvordan har dere gjort det og hvilke tanker har dere som har landet på "barnløs"?

 

Anonymous poster hash: d328e...b43

Er gift med en kvinne selv og er vel straks i samme båt. "Fordelen" vår er at vi har snakket mye om "hva hvis om".

Det er klart at når man først setter igang prosessen med insem/ ivf så vil man jo lykkes, men man blr hele veien holde fast på drømmene sine som ikke inkluderer barn. Hvordan så jeg for meg livet før vi begynte på karusellen, f.eks.

Vi har et veldig godt og trygt ekteskap og det føles ikke som noe nederlag å måtte gi opp babydrømmen, vi trives i hverandres selskap og overlever en jul uten familie eller venner (selvom det så klart er hyggelig det og).

Vi har også lagt planer for et liv uten barn, er begge glad i å reise og kjenne på friheten å kunne spontant dra hit og dit. Vi går på konserter og utforsker nye restauranter osv, dette funker utmerket uten barn.

Men når det er sagt, så vil fremtiden uten egne barn alltid innebære et savn. Og kanskje vil jeg t.o.m være bitter over å ha brukt så mye penger på det.

Men så har vi prøvd 'alt', så det går egentlig ikke an å angre.

Adopsjon er utelukket for oss. Så reisen stopper nok her.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2d755...f02

[Anonym bruker]

Jeg ville sendt brev til Riksen og sagt ifra om at dere har kommet til veis ende. Ingen flere forsøk.

 

Anonymous poster hash: 2d755...f02

[kite]

For meg har dette vært en lang prosess. Jeg er småskolelærer og har jobbet i barnehage. Elsker barn og har alltid ønsket dem. Jeg traff mannen min sent (35) og prøvde i noen år før vi søkte IVF.

For han er det ikke så viktig å bli en familie. Han ser mulighetene vi får uten barn. Jeg ser bare begrensningene og det vi går glipp av...

Vi er "bare" på andre forsøk, men tankene svirrer.

Personlig har jegvel kommet frem til at jeg evt blir mamma med hjertet, ikke med livmora. Jeg har også vært livredd for fosterbarn på "lån", men skjønner at det ikke trenger være så skummelt. Flere vennepar har satt som "betingelse" at de ikke vil risikere å miste barna. Og samtlige har fått adoptere. Også homofile par.

Det er store (og tunge) tanker. Men, tenk dem. Gang på gang. Hvorfor vil man bli familie? Hva ser man for seg? Hva er man redd for? Og hva er det verste som kan skje? Kan man leve med det?

Lykke til med tankene og det dere bestemmer dere for😘