Gravid, og veldig usikker.

[Anonym bruker]

Hei!

Ettersom du ikke kan google deg frem til rett svar på dette så må jeg nesten snakke med dere.
Jeg er 21år, og har nettopp flyttet til oslo. Vi bor i en 1-soveroms leilighet, og har begge nettopp fått oss jobb vedsiden av studiene. Jeg går på  BI, og han tar opp fag fra vidergående.

Jeg fant ut at jeg var gravid, etter en abort i juli. Det var en bestemt abort, og jeg slet veldig mye etterpå med en følelse av at jeg hadde gjort noe galt. Jeg hadde mye press rundt meg fra min familie, som er veldig opptatt av at ting skal bli gjort i den rette rekkefølgen i livet.

Jeg fant ut at jeg var gravid igjen i oktober, og var da 7-8uker på vei, selv om jeg gikk på p-piller. Vi trengte tid til å tenke over det som vi nettopp hadde tatt en forferdelig avgjørelse på i sommer.
Vi bestemte oss for å beholde, og tiden gikk. Jeg håpte på at min kjære ville vise en litt annen side ang engasjement når det kom til skole, noe han ikke gjor, og jeg følte jeg maste som en gammel mor ville ha gjort. Vi har kranglet flere ganger om dette emne.

Han er veldig for å beholde, han vet han vil være med meg, men han er 25år, og har levd en del av sitt liv, og har fortalt familien sin, ettersom vi ble enige om å beholde me en gang. De ble utrolig glade, og er veldig opptatt av min velvære.
Familien hans er spansk, og veldig ulik min familie. De er varme og snille, høylytte og mange! hehe...
Sist gang jeg var gravid søkte jeg trøst hos min mor, som ikke ønsket å snakke med meg, og oppførte seg som dette var mest hennes tragedie, og snakket først med meg når jeg hadde tatt abort.

Vell, poenget er. Jeg er nå 11+3 dager. Jeg har en avtale på sykehuset imorgen kl 07.30 for kirugisk inngrep. Men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg vil.

Jeg er redd for at ''jeg'' forsvinner, og jeg vet ikke en gang hvem jeg er, og hva jeg vil me livet mitt.
Jeg tror jeg er usikker og redd fordi nå er det virkelig siste sjanse for å bestemme seg.
Vi har et veldig intenst forhold, og er ikke alltid enige om ting.
Jeg er redd for hva min familie vil si, og hvordan framtiden min vil se ut om jeg velge å beholde. blir jeg alene? vil en annen mann ha meg senere i livet?  ganske ego grunner å tenke, men det er nå slike ting jeg tenker å grubler over.

Håper noen tar seg tid til å svare meg, kanskje ikke et direkte svar men en hjelp?

Anonymous poster hash: 383bb...8f8

Anonymous poster hash: 383bb...8f8

[Mia2010<3]

Hei kjære deg. Får virkelig vondt av å føle på din situasjon. Skjønner godt at det er en vanskelig situasjon. Har selv tatt abort, ig slet også i ettertid med tanker rundt dette. Jeg kan ikke si hva du skal gjøre, men jeg hadde ikke tenkt på hva familien min hadde sagt med tanke på hvor gammel du er.. Jeg tror du må føle på hva Du vil..om du vil ha et barn med kjæresten din eller ikke.. Jeg er bra sikker på at du ikke kommer til å angre Om du beholder. Og vet du hva, om familien din ikke blir glad etterhvert, så forstår jeg virkelig ingenting.. Du må bare tenke på hva du vil.. Dette var vel ikke mye til svar..men følte bare for å skrive noe.. Håper det ordner seg for deg ❤️

[Ivca]

Hei kjære deg. Får virkelig vondt av å føle på din situasjon. Skjønner godt at det er en vanskelig situasjon. Har selv tatt abort, ig slet også i ettertid med tanker rundt dette. Jeg kan ikke si hva du skal gjøre, men jeg hadde ikke tenkt på hva familien min hadde sagt med tanke på hvor gammel du er.. Jeg tror du må føle på hva Du vil..om du vil ha et barn med kjæresten din eller ikke.. Jeg er bra sikker på at du ikke kommer til å angre Om du beholder. Og vet du hva, om familien din ikke blir glad etterhvert, så forstår jeg virkelig ingenting.. Du må bare tenke på hva du vil.. Dette var vel ikke mye til svar..men følte bare for å skrive noe.. Håper det ordner seg for deg ❤️

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg . Jeg må nok ta de siste timene til rådighet å tenke meg godt om..

[Anonym bruker]

Håper det ordner seg for deg. Det å bli presset til abort er ikke greit. Du bestemmer over deg selv og din egen kropp. Mulig familien din får sjokk først, men familien din vil nok bli glad i barnet etterhvert, noe annet hadde jo vært veldig rart. Det er din kropp og ditt barn, og du som bestemmer hva du vil gjøre. Jeg ble gravid som 19 åring, noen mnd etter jeg var ferdig på vgs. Familien min ville ikke at jeg skulle beholde, men jeg og samboeren min beholdt. Jeg ble 20 år, og 3 uker før termin ble det dessverre slutt (han var utro og ble sammen med den andre dama). Jeg fikk flytte inn hos min mor da det ble slutt mellom meg og min samboer, og de elsker nå min lille gutt. I dag har jeg en ny samboer, og vi venter et barn sammen nå Jeg har ikke fortalt familien min det enda, fordi jeg ikke er så langt på vei, men denne gangen er jeg sikker på at de blir glad for nyheten. Lykke til med valget ditt

Anonymous poster hash: e0834...28d

[Ivca]

 

Håper det ordner seg for deg. Det å bli presset til abort er ikke greit. Du bestemmer over deg selv og din egen kropp. Mulig familien din får sjokk først, men familien din vil nok bli glad i barnet etterhvert, noe annet hadde jo vært veldig rart. Det er din kropp og ditt barn, og du som bestemmer hva du vil gjøre. Jeg ble gravid som 19 åring, noen mnd etter jeg var ferdig på vgs. Familien min ville ikke at jeg skulle beholde, men jeg og samboeren min beholdt. Jeg ble 20 år, og 3 uker før termin ble det dessverre slutt (han var utro og ble sammen med den andre dama). Jeg fikk flytte inn hos min mor da det ble slutt mellom meg og min samboer, og de elsker nå min lille gutt. I dag har jeg en ny samboer, og vi venter et barn sammen nå Jeg har ikke fortalt familien min det enda, fordi jeg ikke er så langt på vei, men denne gangen er jeg sikker på at de blir glad for nyheten. Lykke til med valget ditt

 

Anonymous poster hash: e0834...28d

 

Hei!

Utrolig hva du har gått igjennom.. og viss jeg får si det selv så var din ex en idiot.

Tusen takk for at du tar deg tid til å svare meg.

Jeg lurer på, i og meg at du fikk barn tidlig, har du noen gang tenkt på eventuelt livet uten barn? Bo i utlandet? eller sånne ting?

[Anonym bruker]

Selvfølgelig ville jeg svare deg, det er jo en utrolig trist situasjon du er i, og den unner jeg virkelig ingen.

 

Ja, han var en idiot. Han ville ikke ha barnet sitt før han var 1,5 år, men nå har de heldigvis et godt forhold. Jeg har tenkt flere ganger på hvordan det hadde vært å ikke få barn så tidlig, hvor befriende det hadde vært å hver gang jeg har fri fra jobb/skole å sovet til jeg var uthvilt,  gått ut når og hvor jeg ville, reist når og hvor jeg ville, dratt på festivaler med venner, studert i utlandet, og bare å ha meg selv å tenke på, som de andre vennene på min alder hadde, osv. Men når det er sagt så er jeg uendelig glad for at jeg beholdt barnet mitt, kunne aldri ha gjort valget noe annerledes. Et liv uten han er utenkelig for meg, jeg er så uendelig glad i han. 

 

Noen angrer på abort, andre ikke. Men jeg vet fortsatt ikke om noen som har angret på å beholde barnet sitt.Håper du ikke tar et valg som andre forventer at du skal ta, men at du tar et valg som føles mest riktig for deg. Vanskelig valg

 

Lykke til, klem <3

Anonymous poster hash: e0834...28d

[Mia2010<3]

Håper vi får høre hvordan det går med deg.. ❤️

[Tresko81]

Hei kjære deg! <3 Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i situasjonen din. Når jeg var 14 år ble jeg gravid for første gang. Jeg hadde fast kjærest og vi hadde veldig lyst på barn. Jeg gikk på p-piller, men var nok litt uforsiktig med vilje. Jeg ble gravid og fant det ut når jeg var 5 uker på vei. Foreldrene til min daværende kjærest tok nyheten ganske pent og ble veldig glade for at de skulle få seg et barnebarn. (min daværende kjærest var da 16). Foreldrene mine ble rasende, skuffet og lei seg. Min mor hadde ikke opplevd noe lignende tidligere, og jeg vet at hun i ettertid har angret dypt på hvordan hun håntredde situasjonen. Jeg ville beholde barnet, men ble tvinget til abort. Det var ikke slik at hun bar meg på sykehuset, men jeg fikk gjennomgå med at hun fortalte meg hvor utrolig dumt dette var og at dette ville ødelegge livet mitt siden jeg var så ung. Etter at jeg hadde tatt abort slet jeg veldig med skyldfølelse. Hadde jeg blitt gravid med vilje? Hva var det jeg hadde utsatt meg selv for.. Jeg ble deprimert og mistet mye av mitt siste år på skolen. Ganske nøyaktig 1 år etterpå begynte jeg og bli kvalm og fikk ømme bryster. kjente panikken begynte å bre seg, for det jeg hadde gjennomgått det siste året føltes som et helvete. Jeg reiste til en venninne og overnattet der, og morgen etter lyste det et blått clear blue kryss mot meg. Det første jeg tenkte var: kjære gud, ikke igjen. Jeg var fortsatt sammen med kjæresten min, men følte egentlig at vi begynte å vokse fra hverandre. Med alt som skjedde et år tidligere friskt i minne ble valge lett, abort igjen. jeg klarte ikke å gjøre noe annet, turte rett og slett ikke. Jeg så ikke på meg selv som gravid, bare at jeg hadde noe inni meg som måtte bort. Ikke er barn, bare et noe. Jeg tror rett og slett dette var noe hjernen min gjorde automatisk for å unngå at jeg skulle falle i depresjon igjen. Jeg hadde jo akkurat fått livet på rett kjør. I en alder av 15 år ringte jeg sykehuset å fikk time til konsultasjon. Når jeg kom til konsultasjon var jeg 10 uker på vei. Dette var et sjokk for meg, for jeg viste ikke at det hadde gått så langt. Dette var noe som begynte å haste, og noen dager senere var aborten utført uten at noen viste om det (bortsett fra min beste venninne). Jeg ble deprimert igjen og tok det hele tungt. Hvordan kunne jeg utsette meg selv for det samme en gang til tenkte jeg. Noen uker etter aborten fant min mor ut av det pga en regning fra sykehuset. Hun tok det tungt at jeg ikke hadde kommet til henne først, for hun hadde slitt veldig med skyldfølelse etter første gang jeg ble gravid. Vi fikk snakket godt ut og jeg skjønner godt hvorfor moren min reagerte som hun gjorde. Jeg var/er jo barnet hennes, og hun ønsker bare det beste for meg. Som en forelder ser man hvor mye man blir begrenset når man får unger, og som 14 åring blir det ikke mye tenåringstid. 

Nå er jeg 21 år. Jeg har værdens snilleste samboer (ikke min da ex, som viste seg å være en idiot), vi leier et stort hus, han har en sønn fra før, vi har begge bil og fast jobb. Jeg er nå gravid igjen (planlagt) og alt føles så mye bedre. Jeg hadde det veldig tungt etter de to abortene, men med tiden det ble bedre. Nå i dag angrer jeg ikke på det som er gjort. Jeg plages enda med litt skyldfølelse (dette kommer også av hvordan forholdet var til min mor på tiden), men om jeg ikke hadde tatt abort de gangene hadde ikke livet mitt sett ut slik det gjør i dag. Jeg er glad for at jeg har gjort slik jeg har gjort, for det barnet som ligger i magen min nå blir født inn i en kjærlig og stabil familie som tar vel i mot. 

 

Jeg prøver ikke å fortelle deg hva du skal gjøre. Jeg vil bare fortelle deg min historie slik at du forstår at du er ikke alene. Når alt dette er sagt kan jeg fortelle at min lillesøster ble gravid når hun var 17 år gammel. Siden min mor og jeg hadde gått gjennom alt jeg har skrevet ovenfor så reagerte hun helt ulikt da min søster fortalte hun at hun var gravid. Hun er alenemor til en nydelig gutt og klarer seg utmerket godt alene. Hun leier et stort hus, har jobb, har bil og går til og med på skole (nettbasert). Hun heller angrer ikke på valget hun har tatt. 

 

Hvis jeg kan råde deg til noe er det å snakke ut med din mor. Det får briste eller bære.. Noen har veldig vanskelig for å sette seg inn i andres situasjon. Det gjelder å forklare henne hvordan du har hatt det, hvordan du har det nå og at du trenger henne til støtte - ikke skjenn. Du er 21 år og tar dine egne valg nå. 

Lykke til, jeg er sikker på at du gjør det som er rett for deg <3

[Anonym bruker]

Uff for en vanskelig situasjon du er i 😯

Hva endte du opp med? Viktigste er at det var det rette for deg 😊

 

Anonymous poster hash: c06ca...1f1

[Anonym bruker]

Uff for en vanskelig situasjon du er i 😯

Hva endte du opp med? Viktigste er at det var det rette for deg 😊

 

Anonymous poster hash: c06ca...1f1

[Ivca]

Hei! Tusen takk for gode svar.. Jeg endte opp med å ta abort, om det valget var rett vil tiden vise. Det var rett der og da. Desverre har ikke min samboer tatt det pent.. Og jeg føler jeg nå skylder han alt, og han har alt kontrollen i forholdet. Jeg er livredd for å miste han, samtidig som han får meg til å føle meg som et forferdelig menneske... Jeg skammer meg over å si at jeg blør eller må gå med bind, fordi det er en bekreftelse på hva jeg har gjort, at jeg ikke er gravid lengre... Jeg vet at jeg hadde vært en god mor, men siden min far enda må gi meg penger i mnd for å få ting til å gå rundt, og jeg og min samboer ikke har et sunt forhold, ville det ikke vært noe kjekt for meg å gå gravid.. det er satt inn spiral, så håper jeg aldri kommer her igjen, at viss jeg gravid så er det bare glede og ingen frykt.