Hadde du vært ok med at datteren din datet en muslim?

[Anonym bruker]

Det hadde absolutt ikke vært greit!

 

Jeg hadde fortalt om min venninne som fikk livet totalt endret etter at ho ble sammen med en muslim. Han var helt "normal" og som deg og meg, helt til hun ble gravid. Nå har hun konvertert, må gå med sjal, får ikke lov til å jobbe mer, får ikke lov å sitte foran i bilen engang. Må be om lov til å treffe familien sin, noe hun sjeldent får lov til.

Etter å ha fortalt dette håper jeg min datter hadde valgt riktig.

 

Anonymous poster hash: 0fa5d...9c0

[Anonym bruker]

 

 

Men er det noen av dere som har noen gode argumenter å komme med - som vi kan bruke videre? Selv synes jeg det er åpenlyst, men hun er 20 år og forelsket - og det virker som om det å konvertere er "no big deal". Mulig at det ikke er det. Men da ser jeg heller ikke behovet for å konvertere. Det er den delen jeg ikke forstår. Det blir jo uansett ikke aktuelt før de eventuelt bestemmer seg for å gifte seg, og jeg håper ikke at det kommer så langt.

 

Anonymous poster hash: 79a45...a4d

 

 

Det er "no big deal" for henne følelsesmessig fordi hun ikke har noe forhold til religion. Derfor kan hun heller ikke forstå hvor dypt dette sitter hos hennes kjæres familie.

Spør henne hva hun tenker rundt det at de ikke respekterer henne om hun ikke konverterer?

Vil hun defineres av en religion for å bli "respektert"?

 

Om hun må begynne å skjule hår og kle seg konservativt, forstår hun at det ikke gjelder for litt tid, men for alltid?

Forstår hun at hvis hun en dag skulle ombestemme seg og gå uten hodeplagg, så vil hun bli kalt hore, dårlig kone, dårlig mamma, at hun risikerer at mannen skiller seg fordi hun ikke bruker et plagg familien hans krever.

 

I tillegg, innser hun at hun, selv om hun konverterer, sannsynligvis aldri blir "god nok", rett og slett fordi hun ikke alltid har vært muslim, ikke har samme kulturelle bakgrunn som kjæresten og hans familie?

 

Og om de får barn sammen, er hun villig til å risikere at barna kanskje blir tatt til hans/foreldrenes opprinnelige hjemland for å lære "riktig" kultur? At hun der kanskje ikke har noen rettigheter over sine egne barn? Og om forholdet mellom hun og mannen kanskje skulle ta slutt, kanskje hun går tilbake til vestlig levesett, da kan hun risikere at barna blir bortført ut av landet.

Neida, hun tror ikke det kan skje i dag, for nå er verden rosenrød. Men dette er tydeligvis en konservativ muslimsk familie, de har ikke respekt for kvinner som ikke underkaster seg muslimske regler og de kulturelle reglene de har med seg fra opprinnelseslandet. De krever kontroll, de krever å styre hennes liv. Og hun er på full fart inn i et forhold hvor hun gir fra seg kontroll over sitt eget liv.

 

Hvis denne mannen virkelig elsker henne, da vil han ikke kreve at hun konverterer, han vil ikke kreve at hun følger muslimske regler, og han vil ta et oppgjør med familien sin. Gjør han ikke dette, da elsker han henne ikke for den hun er, men den han håper hun kan bli om hun tilpasser seg hans liv.

Spør henne hva han er villig til å gjøre for å tilpasse seg hennes liv, hennes kultur.

 

Anonymous poster hash: 729a8...732

[Anonym bruker]

Det hadde absolutt ikke vært greit!

 

Jeg hadde fortalt om min venninne som fikk livet totalt endret etter at ho ble sammen med en muslim. Han var helt "normal" og som deg og meg, helt til hun ble gravid. Nå har hun konvertert, må gå med sjal, får ikke lov til å jobbe mer, får ikke lov å sitte foran i bilen engang. Må be om lov til å treffe familien sin, noe hun sjeldent får lov til.

Etter å ha fortalt dette håper jeg min datter hadde valgt riktig.

 

Anonymous poster hash: 0fa5d...9c0

Det er vel ganske naivt å tro at slike skrekkhistorier gjør inntrykk på en forelsket ungdom? Ungdommene er minst like belest som oss og de vet om alle farene. Det som er 'problemet' er jo at de i sin ungdommelige naivitet er skråsikre på at deres utvalgte ikke er sånn. Akkurat deres kjæreste er så liberal og vestlig og alt det skumle skjer bare med andre.

 

Som foreldre kan man faktisk bare godta og legge til rette for et godt forhold sånn at de skal våge og komme hjem om det skulle bli problemer. Og krysse alt man har for at det går bra.

 

Anonymous poster hash: 4f282...2e1

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er i samme situasjon, og må innrømme at min første reaksjon var klump i magen og panikkfølelse.

 

Men så traff jeg gutten og oppdaget at han er en helt vanlig ung mann med god utdannelse, gode manerer og ikke minst, hodestups forelsket i min datter.

 

Da bestemte jeg meg for å se på han som det han er, nemlig han min datter valgte og elsker. Hva fremtiden vil bringe, vet ingen, men det er jo ingen tvil om at de ikke velger en enkel vei, noen av dem.

 

Her er det ikke snakk om konvertering, da, og hun er tatt godt imot i hans familie. Det ligger jo en vesentlig forskjell der.

 

Dere som svarer at det ikke er greit, og at dere ville gjort alt for å få en slutt på forholdet. Hvordan ser dere for dere at det skal skje, egentlig? Historien viser vel at det er dårlig taktikk å forby noen å være sammen.

 

Anonymous poster hash: 4f282...2e1

Gutten er hyggelig. Men foreldrene har en helt annen plan for han, men jeg vet ikke hvor mye de har å si på hva han foretar seg i livet.

 

Er glad for at datteren din ikke trenger å konvertere. Er det fordi han ikke er spesielt troende, eller er det fordi giftemål ikke er i planene? Forstod det sånn at hun måtte konvertere til islam om det ble aktuelt å gifte seg på sikt? Er jo veldig bra om han respekterer henne selv om hun ikke er muslim. Det blir noe helt annet - og det viser jo at han her litt mer integrert i den norske kulturen og respekterer den. Jeg hadde vært mer komfortabel med situasjonen hadde det ikke vært for at de allerede har begynt å snakke om konvertering, og at niesen min virker helt ok med dette - for hun tror ikke at det betyr noe for henne annet enn at hun står oppførst som muslim på papiret. Jeg og foreldrene hennes mener at det er litt naivt.

 

 

Anonymous poster hash: 79a45...a4d

Jeg tror ikke det har vært oppe til diskusjon engang. Nå er forholdet ganske nytt, men kvinnene i hans familie både jobber og går uten hijab, så de er nok ganske vestlig innstilt. Jeg tror heller ikke at konvertering hadde vært aktuelt for min egenrådige og selvstendige datter, men man vet jo aldri.

 

Jeg skjønner godt at tanken på at hun skal konvertere gjør det litt ekstra skummelt, det hadde ikke jeg heller likt.

 

Anonymous poster hash: 4f282...2e1

[Anonym bruker]

Det hadde absolutt ikke vært greit!

 

Jeg hadde fortalt om min venninne som fikk livet totalt endret etter at ho ble sammen med en muslim. Han var helt "normal" og som deg og meg, helt til hun ble gravid. Nå har hun konvertert, må gå med sjal, får ikke lov til å jobbe mer, får ikke lov å sitte foran i bilen engang. Må be om lov til å treffe familien sin, noe hun sjeldent får lov til.

Etter å ha fortalt dette håper jeg min datter hadde valgt riktig.

 

Anonymous poster hash: 0fa5d...9c0

 

Huff. Det hørtes helt forferdelig ut. Stakkars.

 

 

Anonymous poster hash: 79a45...a4d

[Anonym bruker]

 

 

 

Men er det noen av dere som har noen gode argumenter å komme med - som vi kan bruke videre? Selv synes jeg det er åpenlyst, men hun er 20 år og forelsket - og det virker som om det å konvertere er "no big deal". Mulig at det ikke er det. Men da ser jeg heller ikke behovet for å konvertere. Det er den delen jeg ikke forstår. Det blir jo uansett ikke aktuelt før de eventuelt bestemmer seg for å gifte seg, og jeg håper ikke at det kommer så langt.

 

Anonymous poster hash: 79a45...a4d

 

 

Det er "no big deal" for henne følelsesmessig fordi hun ikke har noe forhold til religion. Derfor kan hun heller ikke forstå hvor dypt dette sitter hos hennes kjæres familie.

Spør henne hva hun tenker rundt det at de ikke respekterer henne om hun ikke konverterer?

Vil hun defineres av en religion for å bli "respektert"?

 

Om hun må begynne å skjule hår og kle seg konservativt, forstår hun at det ikke gjelder for litt tid, men for alltid?

Forstår hun at hvis hun en dag skulle ombestemme seg og gå uten hodeplagg, så vil hun bli kalt hore, dårlig kone, dårlig mamma, at hun risikerer at mannen skiller seg fordi hun ikke bruker et plagg familien hans krever.

 

I tillegg, innser hun at hun, selv om hun konverterer, sannsynligvis aldri blir "god nok", rett og slett fordi hun ikke alltid har vært muslim, ikke har samme kulturelle bakgrunn som kjæresten og hans familie?

 

Og om de får barn sammen, er hun villig til å risikere at barna kanskje blir tatt til hans/foreldrenes opprinnelige hjemland for å lære "riktig" kultur? At hun der kanskje ikke har noen rettigheter over sine egne barn? Og om forholdet mellom hun og mannen kanskje skulle ta slutt, kanskje hun går tilbake til vestlig levesett, da kan hun risikere at barna blir bortført ut av landet.

Neida, hun tror ikke det kan skje i dag, for nå er verden rosenrød. Men dette er tydeligvis en konservativ muslimsk familie, de har ikke respekt for kvinner som ikke underkaster seg muslimske regler og de kulturelle reglene de har med seg fra opprinnelseslandet. De krever kontroll, de krever å styre hennes liv. Og hun er på full fart inn i et forhold hvor hun gir fra seg kontroll over sitt eget liv.

 

Hvis denne mannen virkelig elsker henne, da vil han ikke kreve at hun konverterer, han vil ikke kreve at hun følger muslimske regler, og han vil ta et oppgjør med familien sin. Gjør han ikke dette, da elsker han henne ikke for den hun er, men den han håper hun kan bli om hun tilpasser seg hans liv.

Spør henne hva han er villig til å gjøre for å tilpasse seg hennes liv, hennes kultur.

 

Anonymous poster hash: 729a8...732

 

Du beskriver egentlig  mye av det jeg er redd vil komme til å skje. Vurderte å invitere henne med på en tur, bare hun og jeg, hvor vi kan snakke litt sammen og tilbringe litt tid sammen. Foreldrene er ganske hysteriske, forståelig nok, så jeg tror ikke at de når gjennom. Men jeg kan jo høre med henne og dele de erfaringene jeg selv har og får presentert her inne. Man tror jo alltid det beste om den man er sammen med (og kanskje det er nok i denne sammenheng). Men føler at det er viktig at hun i det minste forholder seg til det andre på en realistisk måte - og forstår at det er en mulighet for at det skjer. 

 

 

Anonymous poster hash: 79a45...a4d

[februarprins2013]

Nei glad jeg har en sønn

[Anonym bruker]

Nei. Og ikke sønnene mine heller.

 

Anonymous poster hash: 68640...ea4

[Elsker livet]

Om det hadde vært ok eller ei kommer mest an på hvordan denne gutten ser på ære. Det er de muslimene som tar valg og gjør handlinger basert på ære jeg ser på som skumle for en norsk kvinne. Men uansett om denne gutten er en muslim opptatt av ære og ikke behandler henne som likeverdig, så er hun voksen. Det eneste vi som foreldre da bør gjøre er å passe på henne så godt vi kan, være til støtte når hun trenger det, og evt. hjelpe henne ut av ekteskapet. Men nå er det ikke alle sterkt troende muslimer som behandler kvinner som annenrangs. Det er nok skrekkeksempler, så jeg hadde selvsagt vært bekymret, og bedt henne være på vakt og tenkt seg godt om før det blir mer seriøst. 

Endret 15. november 2015 av Elsker livet

[klishe89]

Nei

[Anonym bruker]

Absolutt ikke!

 

Anonymous poster hash: b8b28...e8d

[Anonym bruker]

Ikke i dag. Men kanskje om 10 til 15 år.

 

Anonymous poster hash: 5cc48...3ad

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er "no big deal" for henne følelsesmessig fordi hun ikke har noe forhold til religion. Derfor kan hun heller ikke forstå hvor dypt dette sitter hos hennes kjæres familie.

Spør henne hva hun tenker rundt det at de ikke respekterer henne om hun ikke konverterer?

Vil hun defineres av en religion for å bli "respektert"?

 

Om hun må begynne å skjule hår og kle seg konservativt, forstår hun at det ikke gjelder for litt tid, men for alltid?

Forstår hun at hvis hun en dag skulle ombestemme seg og gå uten hodeplagg, så vil hun bli kalt hore, dårlig kone, dårlig mamma, at hun risikerer at mannen skiller seg fordi hun ikke bruker et plagg familien hans krever.

 

I tillegg, innser hun at hun, selv om hun konverterer, sannsynligvis aldri blir "god nok", rett og slett fordi hun ikke alltid har vært muslim, ikke har samme kulturelle bakgrunn som kjæresten og hans familie?

 

Og om de får barn sammen, er hun villig til å risikere at barna kanskje blir tatt til hans/foreldrenes opprinnelige hjemland for å lære "riktig" kultur? At hun der kanskje ikke har noen rettigheter over sine egne barn? Og om forholdet mellom hun og mannen kanskje skulle ta slutt, kanskje hun går tilbake til vestlig levesett, da kan hun risikere at barna blir bortført ut av landet.

Neida, hun tror ikke det kan skje i dag, for nå er verden rosenrød. Men dette er tydeligvis en konservativ muslimsk familie, de har ikke respekt for kvinner som ikke underkaster seg muslimske regler og de kulturelle reglene de har med seg fra opprinnelseslandet. De krever kontroll, de krever å styre hennes liv. Og hun er på full fart inn i et forhold hvor hun gir fra seg kontroll over sitt eget liv.

 

Hvis denne mannen virkelig elsker henne, da vil han ikke kreve at hun konverterer, han vil ikke kreve at hun følger muslimske regler, og han vil ta et oppgjør med familien sin. Gjør han ikke dette, da elsker han henne ikke for den hun er, men den han håper hun kan bli om hun tilpasser seg hans liv.

Spør henne hva han er villig til å gjøre for å tilpasse seg hennes liv, hennes kultur.

 

Anonymous poster hash: 729a8...732

 

Du beskriver egentlig  mye av det jeg er redd vil komme til å skje. Vurderte å invitere henne med på en tur, bare hun og jeg, hvor vi kan snakke litt sammen og tilbringe litt tid sammen. Foreldrene er ganske hysteriske, forståelig nok, så jeg tror ikke at de når gjennom. Men jeg kan jo høre med henne og dele de erfaringene jeg selv har og får presentert her inne. Man tror jo alltid det beste om den man er sammen med (og kanskje det er nok i denne sammenheng). Men føler at det er viktig at hun i det minste forholder seg til det andre på en realistisk måte - og forstår at det er en mulighet for at det skjer. 

 

 

Anonymous poster hash: 79a45...a4d

 

 

Å reise bort bare du og hun kan kanskje være en god ide. En hyttetur hvor det ikke er så mange andre forstyrrende momenter?

 

Søk også litt informasjon om temaet, så du har litt mer fakta å komme med, så du kan spørre litt dypere spørsmål. For hun kommer til å avfeie det meste som blir sagt. Hvis hun avfeier noe, fortsett å spørre, hvorfor, hva bygger hun det på, hvem har sagt det, er hun sikker på at det stemmer, har hun sjekket det selv osv. osv.

 

Les denne artikkelen og søk videre selv:

http://www.rights.no/2015/04/hellig-gift/

 

Sjekk også en del rundt det at det er svært ulike regler for menn og kvinner og hvem de kan gifte seg med. En muslimsk mann kan som regel gifte seg med en kvinne av annen religion uten at det får følger. En muslimsk kvinne har iflg. religionen ikke rett til å gifte seg med andre enn muslimske menn. Dvs. din nieses nevø har et valg om at han kan gifte seg med henne selv om hun ikke konverterer!

Les også om hvordan din niese vil bli sett på om hun en dag i fremtiden blir en "frafallen" muslim. Da kan hun i flere land dømmes til døden. Om hun og mannen har barn sammen og mannen tar dem med til "hjemlandet", da er hun selv sjanseløs.

 

Men dette er i første rekke et spørsmål om din nieses kjæreste respekterer henne nok til å gifte seg med henne uavhengig av religion eller ikke. Kulturelt kan han slite med foreldrene og familien, men det er ikke noe som sier at han som muslimsk mann ikke kan gifte seg med en kristen eller jødisk kvinne. Så da er det en kulturell ting for ham, ikke en "lov" han må forholde seg til. Foreldrene presser ham nok siden de har funnet en postordrebrud til ham som de skal få til Norge, men spørsmålet er om han er mann nok til å stå opp for seg selv eller ikke. Og også om han er mann nok til å forsvare henne og hennes identitet. Det virker det ikke som om han er....

 

Anonymous poster hash: 729a8...732

[Anonym bruker]

Har langt fra lest alle svar i tråden i detalj, men det som skremmer meg, er at det ser ut til at "muslimer" oppfattes som én homogen gruppe.

 

Anonymous poster hash: 6afe4...777

[Anonym bruker]

Har langt fra lest alle svar i tråden i detalj, men det som skremmer meg, er at det ser ut til at "muslimer" oppfattes som én homogen gruppe.

 

Anonymous poster hash: 6afe4...777

 

Da har du kanskje valgt å ikke lese de som viser at de ikke mener det du hevder de mener...

 

Anonymous poster hash: 729a8...732

[Anonym bruker]

 

 

Har langt fra lest alle svar i tråden i detalj, men det som skremmer meg, er at det ser ut til at "muslimer" oppfattes som én homogen gruppe.

 

Anonymous poster hash: 6afe4...777

Da har du kanskje valgt å ikke lese de som viser at de ikke mener det du hevder de mener...

 

Anonymous poster hash: 729a8...732

Mye mulig! Men jeg mener likevel det er viktig å huske på at muslimer langt fra er én homogen gruppe!

 

Anonymous poster hash: 6afe4...777

[Anonym bruker]

 

 

Har langt fra lest alle svar i tråden i detalj, men det som skremmer meg, er at det ser ut til at "muslimer" oppfattes som én homogen gruppe.

 

Anonymous poster hash: 6afe4...777

Da har du kanskje valgt å ikke lese de som viser at de ikke mener det du hevder de mener...

 

Anonymous poster hash: 729a8...732

Mye mulig! Men jeg mener likevel det er viktig å huske på at muslimer langt fra er én homogen gruppe!

 

Anonymous poster hash: 6afe4...777

 

 

 

Det er jeg enig i.

 

 

Anonymous poster hash: 729a8...732

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Man må jo bare gi de muligheten til å finne ut av ting litt selv, iallefall når de er blitt 20 år gamle. Trenger ikke være dust, selv om han er muslim fra en veldig troende familie. Kjenner flere som har konvertert og de er ikke noe mer eller mindre undertrykt enn de som er sammen med ikke-muslimer. Å være troende betyr ikke at man står for alle de negative tingene folk tror har noe med Islam å gjøre.

 

Og nei, jeg er ikke muslim eller ikke sammen med en muslim, men vet at duster finner man i alle folkeslag, etnisiteter, religioner og livssyn.

 

Hadde det vært min datter, hadde jeg invitert gutten på middag og prøvd å bli litt bedre kjent med han. Hadde datinga pågått over tid, ville jeg invitert foreldrene hans på en kaffe. Man kan lære mye ved å tørre å bli kjent med nye mennesker.

 

Anonymous poster hash: bf10c...010

 

De har møtt foreldrene, og det er sånn de vet at de er veldig i mot dette. De har en kandidat til han i hjemlandet - og mener selv at dette er bortkastet tid. Niesen min har ikke sagt noe om dette - men antar at hun har vært klar over dette hele veien. Gutten er hyggelig. Det jeg finner problematisk er at niesen min ikke er interessert i å konvertere til islam, og har egentlig ikke noe interesse for religionen. Men hun har fått beskjed om at sånn må det være om dette skal fungere. Og hun er villig til dette på sikt. Nå håper jeg selv at det aldri kommer så langt - men skjønner ikke hvorfor noen må konvertere til en annen religion for å være sammen. For meg viser det litt av galskapen i det hele. Religionen står i fokus, og ikke noe annet.

 

 

 

Anonymous poster hash: 79a45...a4d

Hahaha...der har foreldrene blitt enige,spennende å se om barna vil høre på foreldrene eller finne sin egen vei. Nei,hun må ikke konvertere til Islam,ifølge Islam.

 

Anonymous poster hash: 8a3cc...794

[Anonym bruker]

Ja, selvfølgelig hadde det vært ok. Så lenge han hadde behandlet henne med respekt og vært snill mot henne så hadde jeg ikke reagert. Har selv vært sammen men to muslimer, fantastiske menn begge to. Aldri blitt behandlet så bra som da

 

Anonymous poster hash: ed400...d7d

[Anonym bruker]

Om han var en liberal muslim, dvs ikke gikk i moskeen utenom høytider og familie-happenings (slik som "kristne" gjør), drikker alkohol og spiser svin osv. Altså anser seg som muslim, pga av røtter men ikke tro.

Men jeg hadde ikke vært ok med en troende, men det gjelder uansett hvilken religion. Håper mine barn kommer hjem med hyggelige ateister ❤️❤️

 

Anonymous poster hash: e42e3...dad

[MammantilNurket]

Jeg ville ha mislikt om hun var sammen med en person som i det hele tatt var troende.

[Salomine]

Kommer an på hvordan gutten er og hvor troende han er. Hadde ikke blitt glad hvis han var strengt troende muslim, men hadde heller ikke blitt glad hvis min datter kom hjem med en strengt troende kristen. Eller en hvilken som helst annen religion heller for den.saks skyld.

[Anonym bruker]

Ja ja hvis muslimske foreldre ikke vil at barna dems skal date "andre" så er det tvang også videre.... Men de fleste vil jo ikke det omvente heller. Så foreldre er foreldre uansett norske eller ei har jeg kommet fram til.

 

Anonymous poster hash: 4f84a...5d3

[Pobie]

Jeg ville spurt meg selv hvor troende mannen er hvis han er sammen med noen som ikke er muslim og kysser henne uten å være gift med henne. Jeg kjenner folk som er muslimer, og de oppfører seg ikke slik. De kan knapt holde hverandre i hånden før de blir gift.

 

Pluss at mannen tydeligvis har gått imot foreldrenes ønsker. Tyder på at han kanskje ikke er så streng og troende som foreldrene sine.

 

Uansett må hun finne utav det selv. Jo mer folk prøver å overtale henne til å avslutte forholdet, jo mer vil hun motsette seg. Lat som om det er helt greit, inviter mannen til middag eller kaffe, og behandle han som hvilken som helst annen kjæreste.

[Bee&Alie]

Jeg var sammen med en fra Iran da jeg var rundt 20.. Han var ikke muslim, samme verdier og holdninger som meg.. men foreldrene mine var STERKT imot.