Dere som ville gått på jobb dagen etter at deres foreldre/besteforeldre døde...har dere ikke et så godt forhold til disse?

[Anonym bruker]

Ser for meg at båndet dere imellom ikke kan være særlig sterkt. Stemmer det?

 

Den dagen mine foreldre går bort, vil jeg være knust. Enkelt og greit. Når det gjelder mine besteforeldre, vil jeg også være i dyp sorg.

 

Jeg jobber på et sykehjem selv, og er vant til å møte døden. Er knyttet til pasientene som jeg ofte har kjent lenge. Når noen av de dør, føler jeg en tristhet selv om de var gamle. Arbeidsdagen blir preget av dette. Hadde det vært min mor/far/bestemor ville jeg ikke maktet å gå på jobb dagen etter.

 

Når mine kollegaer har mistet noen av sine, har de også blitt sykemeldt til etter begravelsen er overstått. Helt vanlig det. Det skal sies at det da er snakk om at de har hatt nære forhold til sine.

 

Anonymous poster hash: 86bf8...f60

[Anonym bruker]

Jeg hadde et fantastisk forhold til bestemor, og jeg var også med å stelte henne etter at hun var død. Det samme med bestefar, en fantastisk mann. Han var selvfølgelig preget av at han var en mann som var født før 1920 og kanskje ikke var den som viste mest følelser.

Jeg hadde alikevel ikke noe problem med å gå på jobb dagen etter. Dette var gamle mennesker, som var klar over at de kom til å dø. Hadde det vært et uventet dødsfall så hadde det sikker vært noe annet.

 

Tenker at det blir feil å måle sorg på den måten, seg syns i hvert fall det var enklere å takle når heg var i aktivitet, og ikke satt hjemme å sutret.

 

Anonymous poster hash: 984fa...894

[Anonym bruker]

Folk takler da sorg på forskjellig måte. Din måte er ikke mer rett enn andre sin.

Det er for øvrig stor forskjell på er brått og uventet dødsfall, og et forventet dødsfall etter et langt og godt liv.

 

Anonymous poster hash: d1b17...ef3

[Anonym bruker]

Ut fra det du skriver her har du i alle fall ingen evne til å forstå at folk er forskjellige og også takler ting forskjellig. Et litt enkelt syn på livet egentlig.

 

Anonymous poster hash: 8087b...af2

[Anonym bruker]

Ser for meg at båndet dere imellom ikke kan være særlig sterkt. Stemmer det?

 

Den dagen mine foreldre går bort, vil jeg være knust. Enkelt og greit. Når det gjelder mine besteforeldre, vil jeg også være i dyp sorg.

 

Jeg jobber på et sykehjem selv, og er vant til å møte døden. Er knyttet til pasientene som jeg ofte har kjent lenge. Når noen av de dør, føler jeg en tristhet selv om de var gamle. Arbeidsdagen blir preget av dette. Hadde det vært min mor/far/bestemor ville jeg ikke maktet å gå på jobb dagen etter.

 

Når mine kollegaer har mistet noen av sine, har de også blitt sykemeldt til etter begravelsen er overstått. Helt vanlig det. Det skal sies at det da er snakk om at de har hatt nære forhold til sine.

 

Anonymous poster hash: 86bf8...f60

Folk takler sorg på forskjellig måte!

 

Anonymous poster hash: 64bf0...8a6

[Anonym bruker]

Jeg hadde ett enormt sterkt bånd til min besteforeldre. Begge døde da de var veldig gamle og jeg fikk ha de i mange år. Men gikk på jobb samme dagen som de døde. Jeg var utrolig trist men har enda ikke gått inn i dyp sorg. Gråt i begravelsen ellers ikke noe spesielt. Men har funnet ut at jeg takler den type sorg veldig bra. Akkurat som at jeg skjønner den. Rasjonaliserer den veldig bra. Men det er andre typer sorg jeg ikke takler noe bra.

 

Anonymous poster hash: 2397b...e77

[Anonym bruker]

Det du påstår stemmer kanskje for noen, ikke for alle!

Jeg har fått velferdspermisjon ved nære dødsfall, men mest fordi familien (bortsett fra min mor som fortsatt lever) bor så langt unna. Jeg har vært på jobb fram til dagen før begravelse. Det har ingenting med at jeg ikke hadde et godt forhold til dem at jeg ikke ba om sykemelding.

 

Samtidig vil jeg si at jeg ikke kommer til å bli særlig berørt når min mor dør. Hun er et ondt menneske som knapt har gjort annet enn å trykke meg ned.

 

Faren min har vært den viktigste personen i mitt liv. Jeg savner han mye enda selv om han døde for 6 år siden. Han ble brått syk og døde kort tid etterpå. Det var helt forferdelig, det gjør vondt enda. Men å være borte mer enn nødvendig ifbm det praktiske var likevel ikke aktuelt. Jeg ville bevare hverdagen og trengte jobben for å få en pause fra sorgen.

 

Dessuten så har alle sin måte å reagere på sorg. Og det skal man respektere! Det er heller ikke alle som er like åpne om sin sorg, det betyr ikke at de ikke sørger av den grunn.

 

Anonymous poster hash: 6c7ef...e21

[sug lut]

Du har ikke et litt sykt oppheng på andres sorg?

[Anonym bruker]

Det var bare et spørsmål. Jeg klarer dessverre ikke å sette meg inn i at jeg skulle kunne gjøre jobben min ordentlig rett etter å ha mistet en av mine kjære. At andre kan reagere annerledes kan jo såklart hende. Men jeg bare lurer på om mine tanker rundt dette stemmer. Så det jeg er ute etter er, om dere som ikke ville hatt problemer med å gå på jobb har hatt et nært bånd til de dere har mistet. Det er vel lov å lure på det

 

Anonymous poster hash: 86bf8...f60

[Iiiiik]

Jeg mistet min pappa i fjor, satt hos ham da han døde. Han hadde vært syk i noen år før det. Var borte fra jobb de første dagene etter dødsfallet, først og fremst fordi det var så mye praktisk som måtte ordnes. Deretter var jeg på jobb i en uke før begravelsen. Hadde en nær relasjon til ham, men har aldri fått utdelt en kjærlighetsvekt, så jeg kan ikke vite om min kjærlighet til ham var like dyp og inderlig som din. Ikke kan jeg vite om mitt hjerte er like edelt som ditt heller, men det tror jeg faktisk. 

[Anonym bruker]

Det var bare et spørsmål. Jeg klarer dessverre ikke å sette meg inn i at jeg skulle kunne gjøre jobben min ordentlig rett etter å ha mistet en av mine kjære. At andre kan reagere annerledes kan jo såklart hende. Men jeg bare lurer på om mine tanker rundt dette stemmer. Så det jeg er ute etter er, om dere som ikke ville hatt problemer med å gå på jobb har hatt et nært bånd til de dere har mistet. Det er vel lov å lure på det

 

Anonymous poster hash: 86bf8...f60

Alt er også situasjonsbetinget. Sorg kan ikke måles, men for de fleste føles det lettere at bestemoren sovner inn i en alder av 85 år, enn at faren din dør brått som 55-åring. Selv om det ikke heller kan måles.

 

For meg blir det helt feil å "mistenke" noen for å ikke ha et godt forhold til sine nære om man møter på jobb dagen etter et dødsfall til en av dem. Det blir som å telle tårer og gradere sorgen derifra.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6c7ef...e21

[Anonym bruker]

Min bestemor var den eneste virkelig stabile voksne i min oppvekst, på mange måter var hun som min mor. Jeg var på skolen dagen etter hun døde, jeg var ca. 20 da hun døde. Jeg sørget i flere år over henne, tok meg mange år å komme over det. Sorgen ville ikke vært større om jeg hadde blitt hjemme.

 

Da min mormor døde fikk jeg vite det på formiddagen på jobb. Jobbet likevel ut dagen. Da dro jeg hjem samme kveld, annen kant av landet, fordi det var viktig for meg å få se henne, og var dermed borte de neste par dagene. Jeg sørget over henne også, men det var en langt lettere sorg enn da min bestemor døde.

 

Det er ikke snakk om å sørge mer eller mindre, det er snakk om at man takler sorg forskjellig.

 

Jeg synes det er merkelig at du ikke greier å forstå at andre kan takle sorg anderledes enn deg selv om de kan sørge minst like mye.

 

Du har bestemt deg for at du ikke kommer til å gå på jobb etter at du har mistet dine nære, og da blir det sikkert slik, for det har du bestemt deg for på forhånd. Jeg mener det ville vært bedre om du bestemte deg for å ta ting som det kommer når du en dag står i det, og ikke bestemme deg på forhånd hvordan du vil reagere.

Anonymous poster hash: 9d7c1...173

[Anonym bruker]

Jeg hadde veldig behov for å komme meg på jobb. Hadde et ekstremt godt forhold til mamma. Hun døde brått som 57 åring. Alt hjemme var bare snakk om døden og triste ring. Var godt å komme seg ut og bort..

 

Anonymous poster hash: 715ef...3f9

[Anonym bruker]

Var bort fra jobb uken fra pappa døde og til begravelsen, mest pga avstand (Dagsreise med fly), men vet ikke om jeg hadde gjort noen god figur på jobb heller de første dagene, jobber tett med mennesker. Hadde jeg kunnet synke inn i en pc'skjerm hadde det kanskje vært lettere. Vi var nære, men fjerne på mange vis...

 

Anonymous poster hash: e086e...30a

[Anonym bruker]

Jeg hadde et nært forhold til min bestemor. Så din teori stemmer ikke for meg.

 

Jeg jobber selv innefor omsorg og for meg var det virkelig lindrende å kunne gi omsorg til de som fortsatt har behov for det. Det var også fint å treffe kolleger og prate med de, de har et reflektert forhold til liv og død. Hjemme var det mest kaotisk og ikke noe "god" stemning.

 

Vi er alle forskjellige i hvordan man opplever sorg og h ordna man jobber seg gjennom den.

 

Anonymous poster hash: bc72c...5cb

[førskolelæreren]

Jeg tror ikke jeg hadde klart å være på jobb dagen etter at mine foreldre går bort.

Jeg jobber med barn og tror ikke jeg hadde hat overskudd til å håndtere sorgen min og samtidig gi barna det de trenger.

Hadde jeg jobber på ett kontor ville det blitt noe annet.

Men jeg tenker at vi bare er mennesker og at vi trenger tid på å bearbeide våre følelser i en sorg.

Men vi bearbeider forskjellig.

[Anonym bruker]

Avhenger vel også litt av hvilken jobb en har. Noen kan vel ha en jobb der de kan koble litt av fra sorgen, men andre kanskje har en jobb der de møter andre mennesker i krise, og det kan være vanskelig når man har nok med seg selv!

Utover det, så er jeg enig med de fleste at sorg takles forskjellig og skal ikke måles opp mot hverandre!

Trodde vi hadde kommet litt lengre i våre dager, slik at vi hadde mer kunnskap om sorg! Man kan ikke dømme andre ut fra hva en selv til enhver tid mener er riktig!

 

Anonymous poster hash: 0f8f4...60f

[Anonym bruker]

Hvorfor tror alle at vi som jobber på kontor sitter alene, innestengt på et lite kontor, uten å treffe folk??

 

Anonymous poster hash: d1b17...ef3

[Anonym bruker]

Hva man gjør og hvordan man reagerer kommer da an på så mangt.  Jeg reagerte HELT annerledes da min mor døde brått i midten av femti-årene og da min mormor døde syk og dement i åtti-årene.  Da mamma døde var jeg knust, da mormor døde var jeg først og fremst glad for at hun slapp å lide mer.  I mine øyne er det en stor forskjell på at noen dør gammel og mett av dage og at noen dør relativt ung pga sykdom eller ulykker.  

 

Jeg synes det er veldig spesielt å mene at andre mennesker sørger "feil" eller ikke har hatt et godt forhold til den avdøde fordi de ikke straks løper til legen for sykemelding.  Arbeid er helsebringende, og for mange mennesker er det god terapi i å følge rutiner, snakke med kolleger, føle at de utretter noe nyttig.   

 

Praktiske oppgaver blir for mange en tilleggsbelastning, hvis man i tillegg til sorgen må reise langt, ordne praktiske oppgaver (organisere begravelse, båretransport, tømme/selge bolig osv) så kan situasjonen bli ekstra vanskelig for noen.  Hendelser rundt dødsfallet kan også være en tilleggsbelastning.  

 

Jeg antar at de fleste takler sorg så godt de kan.  For noen involverer det sykemelding, for andre involverer det noen timers permisjon for å gå i begravelsen.  

Anonymous poster hash: e89bb...87f

[Hjertefru]

Du må huske at ikke alle dør plutselig. Noen er veldig syke kanskje i flere år før de går bort. Derfor har en del gjort ferdig en del av sorgprosessen før selve dødsfallet. Da pappa døde hadde jeg mest behov for sykemelding i terminalfasen, da jeg satt på dødsleiet samt at jeg måtte ta meg av familien.

[Anonym bruker]

Jeg gikk på jobb dagen etter mamma døde og jobbet helt frem til begravelsen (tok 1 måned fra dødefall og til begravelsen).

 

Jeg hadde et veldig godt forhold til mamma, men jeg var i sjokk. Hun døde plutselig og uventet, det var politi, obduksjoner, bostyrer etc. Det skjedde så ufattelig mange ting som jeg ikke hadde kontroll over. Det eneste jeg kunne kontrollere for å ikke falle helt sammen var det å gå på jobb og å ha jobben min. Jeg klarer ikke å huske om jeg gjorde noe på jobb, men jeg var det hver dag. For meg hjalp det veldig. Å gå hjemme alene uten å ha noen rundt meg og uten en rimelig normal hverdag hadde jeg blitt gal, tror jeg?

 

Det handler ikke alltid om et godt eller ikke godt forhold, men hva man gjør i en krise for å ikke "drukne". For meg var det å gå på jobb.

Anonymous poster hash: b2da8...464

[Anonym bruker]

Jo absolutt, men jeg blander ikke jobb og privatliv. Er jeg syk er jeg hjemme. Er jeg lei meg tar jeg meg sammen og jobber. For meg er det en selvfølge. Synes det er utrolig merkelig å blande god arbeidsmoral med kjærlighet.

 

Anonymous poster hash: 61630...989

[Anonym bruker]

Jeg ser rett og slett ikke sammenhengen mellom å sørge over en som har stått meg nær, og det å gå på jobb. Selvfølgelig sørger man, men det finnes like mange måter å sørge på, som det finnes mennesker.

 

Selvfølgelig er det sånn at noen kan bli syke av sorg, kanskje helst hvis et dødsfall skjer uventet og dramatisk, men å bli syk av sorg over et ventet dødsfall? Sliten og nedstemt, ja, men ikke syk. Likevel kan man ha behov for et par dager for å ta seg inn og ordne praktiske ting. Begge foreldrene mine er gamle, 85+, og skrøpelige, og jeg har et godt forhold til dem, men de har levd lange, arbeidssomme liv og er svært slitne. Ja, det blir trist når de går bort, men at jeg skal bli syk av det? Nei, det kan jeg ikke se for meg. Men igjen: dette er meg, og du kan ikke måle min sorg, like lite som jeg kan måle din.

 

Anonymous poster hash: 2eb65...36d

[Anonym bruker]

Da farmor døde var jeg bare 12 år, men husker likevel jeg var hjemme fra skolen i noen dager etterpå. Vi var veldig sterkt knyttet til hverandre. Da mormor døde var jeg 21 og klarte ikke å gå på skolen på flere uker. Jeg var mye hos henne som barn og vi hadde et helt spesielt bånd. Da bestefar døde gikk jeg på universitet. Vi hadde helt greit med kontakt, men han var ikke "skikkelig" bestefar for meg. Dette var i tillegg i eksamensperioden, så hodet mitt var et helt annet sted akkurat da. Jeg gikk på skolen som vanlig neste dag.

 

Hadde mamma eller pappa dødd tror jeg verdenen min hadde falt i grus. De har så mange år igjen enda. Jeg tenker med skrekk på den dagen det skjer. Hadde det skjedd nå tror jeg jeg hadde fått sjokk! Det er noe annet når folk dør av alderdom. Det er jo en naturlig del av livet.

Anonymous poster hash: cdbd7...081

[Anonym bruker]

Hvorfor tror alle at vi som jobber på kontor sitter alene, innestengt på et lite kontor, uten å treffe folk??

 

Anonymous poster hash: d1b17...ef3

Hvis du referer til mitt svar over, om at det kan variere ift hvilken jobb du har...

Så handler det ikke om å ikke treffe folk, for det gjør man i alle jobber.

Men jobber en med folk i kriser, så er det ikke bare nok å treffe de, man skal være tilstede og hjelpe!

Det forutsetter stort sett at man er på plass i sitt eget hode!

Jeg snakker her av erfaring, både med den ene og andre jobben!

 

Anonymous poster hash: 0f8f4...60f