Psykomotorisk fysioterapi

[Anonym bruker]

Søsteren min har nå i høst fått diagnosen fibromyalgi. Ble sendt til psykomotorisk fysioterapi av legen. Nå leser jeg her inne at mange hr god effekt av denne behandlinga. Min søster var derimot veldig negativ til dette.

 

Nå er ikke min søster noen positiv person til å begynne med, men hva kan det ha seg at så mange synes det har god virkning og ikke hun? Hun har etter bruddet med barnas far vært negativ til det meste og det virker nå aom at hun har et mål om å bli ufør. Var hos denne fysioterapien to ganger, men har dømt det nord og ned.

 

Kan noen si hvordan en slik behandling fungerer? Og hva som gjøres av fysioterapeuten og hva som forvenets gjort av den syke?

 

Det er så vanskelig å være der for henne da hun er så negativ og ikke gidder å faktisk prøve å gjøre en innsats selv...

 

Anonymous poster hash: e0825...da7

[Anonym bruker]

Psykomotorisk fysioterapi er en skånsom tilnærming. En del massasje, men ofte ikke slik man er vant med fra annen fysioterapi. Ofte kan man også jobbe mer med enkle øvelser, som pusteøvelser, avspenning osv.

 

Det er en behandling hvor man bevisstgjør forholdet mellom psyken og kroppen, blir bevisst sine egne mønster, hvor vi legger f.eks. frustrasjoner, sorg, sinne i kroppen i form av spenninger.

Noen legger slikt mer i kroppen enn andre, og det å bare jobbe med psyken er da ikke alltid nok.

 

Det er en behandling som kan virke veldig uvant de første gangene, man forstår kanskje ikke vitsen, men det er virkelig en behandlingstype man bør fortsette med.

 

Men slik din søster høres ut, så virker det som om hun har vegring. Jeg vil tro at behandlingen kanskje har truffet noe i henne, hun vet at det vil kreve en egeninnsats, både i timene hos terapeuten og hjemme. Hun må bli mer bevisst og hun må være åpen for å lære om sin egen kropp og hvordan den påvirkes av psyken hennes. Kan virke som om hun ikke er villig til å gå inn i det? For noen kan det også være skremmende, da kan det være lurt å kanskje gå til psykolog som samarbeider med den psykomotoriske fysioterapeuten.

 

Kan også hende hun tror at det å gå til en psykomotorisk fysioterapeut betyr at alle hennes plager skal forklares ut fra psyken hennes, men om hun tror det, så tar hun feil. Dette er en behandlingsform som er veldig bra egnet for å få det bedre med den kroppen og den diagnosen man har. Man kan lære seg spenningsmønster man ikke vet man har, og man kan lære seg å kvitte seg med disse, bli obs når det bygger seg opp og ha teknikker for å unngå at det setter seg. Resultatet blir mindre spenninger, mindre smerter, bedre pust, bedre søvn, og ofte mer energi som en følge av det.

Lever man med kroniske diagnoser, spesielt muskel-skjelettlidelser så er dette en super behandling for å lære seg til å få en bedre hverdag.

 

Synd om din søster ikke gir det mer enn to ganger. Psykomotorisk fysioterapi er ikke noe man kjenner stor effekt av med det samme, det tar tid å få til endringer i kroppen og lære seg sammenhengen mellom kropp og psyke og lære seg sine egne mønster og snu sine uheldigere mønster. Oppmuntre henne til å ta opp med terapeuten hvorfor hun ikke vil gå dit, eller se om du kan overtale henne til i hvert fall gi det f.eks. ti ganger.

 

Vil tro din søster egentlig har stort behov for denne typen behandling siden hun nekter å gå dit mer Men da er hun kanskje ikke klar for å få det bedre enda, har gjerne sperrer som hindrer henne. To ganger til denne behandlingen er IKKE nok for å se den gode effekten man ofte har med denne behandlingen!

 

Til syvende og sist så er det hun selv som må ta ansvar for egen kropp og egen helse. Om hun ikke vil ta imot tilbud om behandling så kan man ikke tvinge henne.

 

Ventetiden for å komme til psykomotorisk fysioterapi er lang (mange steder et år), så hun er jo veldig heldig som har fått tilbudet.

 

Anonymous poster hash: b9b22...4ca

[Anonym bruker]

Psykomotorisk fysioterapi er en skånsom tilnærming. En del massasje, men ofte ikke slik man er vant med fra annen fysioterapi. Ofte kan man også jobbe mer med enkle øvelser, som pusteøvelser, avspenning osv. Det er en behandling hvor man bevisstgjør forholdet mellom psyken og kroppen, blir bevisst sine egne mønster, hvor vi legger f.eks. frustrasjoner, sorg, sinne i kroppen i form av spenninger.Noen legger slikt mer i kroppen enn andre, og det å bare jobbe med psyken er da ikke alltid nok. Det er en behandling som kan virke veldig uvant de første gangene, man forstår kanskje ikke vitsen, men det er virkelig en behandlingstype man bør fortsette med. Men slik din søster høres ut, så virker det som om hun har vegring. Jeg vil tro at behandlingen kanskje har truffet noe i henne, hun vet at det vil kreve en egeninnsats, både i timene hos terapeuten og hjemme. Hun må bli mer bevisst og hun må være åpen for å lære om sin egen kropp og hvordan den påvirkes av psyken hennes. Kan virke som om hun ikke er villig til å gå inn i det? For noen kan det også være skremmende, da kan det være lurt å kanskje gå til psykolog som samarbeider med den psykomotoriske fysioterapeuten. Kan også hende hun tror at det å gå til en psykomotorisk fysioterapeut betyr at alle hennes plager skal forklares ut fra psyken hennes, men om hun tror det, så tar hun feil. Dette er en behandlingsform som er veldig bra egnet for å få det bedre med den kroppen og den diagnosen man har. Man kan lære seg spenningsmønster man ikke vet man har, og man kan lære seg å kvitte seg med disse, bli obs når det bygger seg opp og ha teknikker for å unngå at det setter seg. Resultatet blir mindre spenninger, mindre smerter, bedre pust, bedre søvn, og ofte mer energi som en følge av det.Lever man med kroniske diagnoser, spesielt muskel-skjelettlidelser så er dette en super behandling for å lære seg til å få en bedre hverdag. Synd om din søster ikke gir det mer enn to ganger. Psykomotorisk fysioterapi er ikke noe man kjenner stor effekt av med det samme, det tar tid å få til endringer i kroppen og lære seg sammenhengen mellom kropp og psyke og lære seg sine egne mønster og snu sine uheldigere mønster. Oppmuntre henne til å ta opp med terapeuten hvorfor hun ikke vil gå dit, eller se om du kan overtale henne til i hvert fall gi det f.eks. ti ganger. Vil tro din søster egentlig har stort behov for denne typen behandling siden hun nekter å gå dit mer Men da er hun kanskje ikke klar for å få det bedre enda, har gjerne sperrer som hindrer henne. To ganger til denne behandlingen er IKKE nok for å se den gode effekten man ofte har med denne behandlingen! Til syvende og sist så er det hun selv som må ta ansvar for egen kropp og egen helse. Om hun ikke vil ta imot tilbud om behandling så kan man ikke tvinge henne. Ventetiden for å komme til psykomotorisk fysioterapi er lang (mange steder et år), så hun er jo veldig heldig som har fått tilbudet.  Anonymous poster hash: b9b22...4ca

tusen, tusen takk for svar!

 

Skulle tro du visste hvem min søster var, for det var som å lese om henne. Ut fra det du skriver vil dette være god behandling for henne, men hun er en person det er vanskelig å overbevise om hun ikke har tenkt det selv.

 

Både mamma og jeg er kritisk til at hun har fått diagnosen fibromyalgi, spesielt etter at det nå er lett å se at hun ser på den som løsningen for å få bli uføretrygdet. Ja, hun har kroppslige plager, men nå virker det som at hun smører tykkt på for å 'bevise' at hun må få uføretrygd. Jeg har selv tro på alternativ behandling, noe min søster også har. Men sånn som det er nå har hun gått seg fast. Alt legen og nav foreslår og prøver med, så har hun på forhånd bestemt seg for ikke vil fungere.

 

I alt dette bor det to gutter som ikke har godt av å ha en så negativ mor.

Om jeg eller mamma forsøker å komme med løsninger, blir de avfeid med en gang. Hun er så sta og egen at det går ut over familien, men dette ser hun selvsagt ikke selv. Hun søker de som holder med seg og dessverre har hun flere venninner med kroniske sykdommer, som hun får det hun synes er riktige svar av, og som er med på å bygge under hvor syk hun er. Dette er blitt en ond sirkel, som jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere

 

 

 

Anonymous poster hash: e0825...da7

[Anonym bruker]

 

 

tusen, tusen takk for svar!

 

Skulle tro du visste hvem min søster var, for det var som å lese om henne. Ut fra det du skriver vil dette være god behandling for henne, men hun er en person det er vanskelig å overbevise om hun ikke har tenkt det selv.

 

Både mamma og jeg er kritisk til at hun har fått diagnosen fibromyalgi, spesielt etter at det nå er lett å se at hun ser på den som løsningen for å få bli uføretrygdet. Ja, hun har kroppslige plager, men nå virker det som at hun smører tykkt på for å 'bevise' at hun må få uføretrygd. Jeg har selv tro på alternativ behandling, noe min søster også har. Men sånn som det er nå har hun gått seg fast. Alt legen og nav foreslår og prøver med, så har hun på forhånd bestemt seg for ikke vil fungere.

 

I alt dette bor det to gutter som ikke har godt av å ha en så negativ mor.

Om jeg eller mamma forsøker å komme med løsninger, blir de avfeid med en gang. Hun er så sta og egen at det går ut over familien, men dette ser hun selvsagt ikke selv. Hun søker de som holder med seg og dessverre har hun flere venninner med kroniske sykdommer, som hun får det hun synes er riktige svar av, og som er med på å bygge under hvor syk hun er. Dette er blitt en ond sirkel, som jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere

 

 

 

Anonymous poster hash: e0825...da7

 

 

Det er vanskelig å være pårørende når den syke involverer de rundt seg i så stor grad, men likevel ikke er lydhør og ikke vil gjøre noen innsats selv for å få det bedre. Man blir oppgitt, frustrert, trist og sint fordi man ser den syke ødelegge så mye for seg selv. Men husk også at det ofte er lettere å se ting utenfra enn innenfra. Din søster har nok sine grunner for å velge som hun gjør, selv om det hun velger trolig ikke er hensiktsmessig for henne nå - men hun tror selvfølgelig det, hun er nok overbevist om det også

 

Noe av det vanskeligste man gjør som pårørende er å forstå når man ikke kan gjøre noe mer for den syke. Å akseptere det er vanskelig. Men av og til så må man også bare la andre kjøre sitt løp, hvis de nekter å ta til seg gode råd eller hjelp.

Hvor den grensen går for dere, det er det bare dere som må finne ut. Ofte bruker man år på å komme dit

 

Om du skal nå frem til søsteren din så tror jeg du må finne noe som treffer henne. Er guttene hennes en motivasjon dere kan bruke? I så fall kan dere ev. prøve å komme med positive ting rundt guttene... tenk hvor kjekt det blir når hun greier å gjøre mer sammen med guttene sine, tenk hvor artig når hun og guttene kan gjøre sånn sammen. Virker ikke den så går det an å snu det og bli veldig tydelig på hvordan hennes stahet går ut over guttene, si ting rett ut. Hvordan var guttene før skillsmissen, hvordan er de nå, hva sliter de med nå som de ikke gjorde før. Det kan være tøft, men det kan også være en innfallsvinkel. Hva som er riktig for dere må du og din mor finne ut, dere som kjenner din søster.

Andre ting kan være om hun f.eks. har en hobby hun har ønsket å ta opp, men akkurat nå ikke greier, noe hun har hatt lyst å gjøre, sted å reise.... et eller annet hun brenner litt for, kanskje noe som treffer drømmene hennes. Det er som regel bedre om man greier å fokusere på fordelene.

Det kan bli en balansegang mellom å være den som støtter og oppmuntrer og den som viser kalde fakta og sparker litt bak

 

På det du skriver så kan det virke som om din søster også har ubearbeidede følelser etter skillsmissen sin. Det er noe hun bør få bearbeidet, men hun må jo innse det selv og være klar for å ta imot hjelp der også. Psykomotorisk fysioterapi kunne nok ha hjulpet henne en del på det området også.

 

Det kan ev. være et alternativ at du/din mor kontakter din søsters lege og psykomotoriske fysioterapeut. Av og til kan det gjøre at lege/terapeut kan bli mer direkte og konkret i sin tilnærming til din søster. De kan ikke diskutere henne med dere, men de kan lytte til det dere forteller og kanskje greie å nå frem til din søster når de vet litt mer om henne enn bare det hun selv forteller legen/terapeuten.

 

Uansett hva som er årsaken så husk at din søster nok har det vondt, uansett hva som er årsaken og hvor mye som ev. kan forklares med fibromyalgien om det er det hun har.

 

Hun er heldigere enn hun vet som har en søster som deg

 

 

 

 

Ps... jeg er ikke psykomotorisk fysioterapeut selv, men har hatt tett kontakt med slike i jobbsammenheng og kjenner et par privat også.

 

Anonymous poster hash: b9b22...4ca

[Anonym bruker]

Men man kan vel ikke bruke fibro for å bli ufør???

Kan man det?

Er mamge manga mange arbeidsFØRE med fibro....??

 

Anonymous poster hash: f6d7c...deb

[Anonym bruker]

Men man kan vel ikke bruke fibro for å bli ufør???

Kan man det?

Er mamge manga mange arbeidsFØRE med fibro....??

 

Anonymous poster hash: f6d7c...deb

Jeg har fibro og jeg er innvilget ufør nå. Det finnes forskjellige grader av fibro. Jeg må bruke de få kreftene jeg har på barna.

 

Anonymous poster hash: 3b683...fe1

[Anonym bruker]

Men man kan vel ikke bruke fibro for å bli ufør???

Kan man det?

Er mamge manga mange arbeidsFØRE med fibro....??

 

Anonymous poster hash: f6d7c...deb

Det er ikke diagnose, men arbeidsevne som avgjør om du blir ufør. De aller fleste sykdommer kommer i flere grader, noen kan jobbe fullt, noen deltid og noen ikke i det hele tatt...

 

Anonymous poster hash: d3215...d1b

[Anonym bruker]

 

 

 

tusen, tusen takk for svar!Skulle tro du visste hvem min søster var, for det var som å lese om henne. Ut fra det du skriver vil dette være god behandling for henne, men hun er en person det er vanskelig å overbevise om hun ikke har tenkt det selv.Både mamma og jeg er kritisk til at hun har fått diagnosen fibromyalgi, spesielt etter at det nå er lett å se at hun ser på den som løsningen for å få bli uføretrygdet. Ja, hun har kroppslige plager, men nå virker det som at hun smører tykkt på for å 'bevise' at hun må få uføretrygd. Jeg har selv tro på alternativ behandling, noe min søster også har. Men sånn som det er nå har hun gått seg fast. Alt legen og nav foreslår og prøver med, så har hun på forhånd bestemt seg for ikke vil fungere.I alt dette bor det to gutter som ikke har godt av å ha en så negativ mor.Om jeg eller mamma forsøker å komme med løsninger, blir de avfeid med en gang. Hun er så sta og egen at det går ut over familien, men dette ser hun selvsagt ikke selv. Hun søker de som holder med seg og dessverre har hun flere venninner med kroniske sykdommer, som hun får det hun synes er riktige svar av, og som er med på å bygge under hvor syk hun er. Dette er blitt en ond sirkel, som jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere Anonymous poster hash: e0825...da7

 Det er vanskelig å være pårørende når den syke involverer de rundt seg i så stor grad, men likevel ikke er lydhør og ikke vil gjøre noen innsats selv for å få det bedre. Man blir oppgitt, frustrert, trist og sint fordi man ser den syke ødelegge så mye for seg selv. Men husk også at det ofte er lettere å se ting utenfra enn innenfra. Din søster har nok sine grunner for å velge som hun gjør, selv om det hun velger trolig ikke er hensiktsmessig for henne nå - men hun tror selvfølgelig det, hun er nok overbevist om det også  Noe av det vanskeligste man gjør som pårørende er å forstå når man ikke kan gjøre noe mer for den syke. Å akseptere det er vanskelig. Men av og til så må man også bare la andre kjøre sitt løp, hvis de nekter å ta til seg gode råd eller hjelp.Hvor den grensen går for dere, det er det bare dere som må finne ut. Ofte bruker man år på å komme dit  Om du skal nå frem til søsteren din så tror jeg du må finne noe som treffer henne. Er guttene hennes en motivasjon dere kan bruke? I så fall kan dere ev. prøve å komme med positive ting rundt guttene... tenk hvor kjekt det blir når hun greier å gjøre mer sammen med guttene sine, tenk hvor artig når hun og guttene kan gjøre sånn sammen. Virker ikke den så går det an å snu det og bli veldig tydelig på hvordan hennes stahet går ut over guttene, si ting rett ut. Hvordan var guttene før skillsmissen, hvordan er de nå, hva sliter de med nå som de ikke gjorde før. Det kan være tøft, men det kan også være en innfallsvinkel. Hva som er riktig for dere må du og din mor finne ut, dere som kjenner din søster.Andre ting kan være om hun f.eks. har en hobby hun har ønsket å ta opp, men akkurat nå ikke greier, noe hun har hatt lyst å gjøre, sted å reise.... et eller annet hun brenner litt for, kanskje noe som treffer drømmene hennes. Det er som regel bedre om man greier å fokusere på fordelene.Det kan bli en balansegang mellom å være den som støtter og oppmuntrer og den som viser kalde fakta og sparker litt bak  På det du skriver så kan det virke som om din søster også har ubearbeidede følelser etter skillsmissen sin. Det er noe hun bør få bearbeidet, men hun må jo innse det selv og være klar for å ta imot hjelp der også. Psykomotorisk fysioterapi kunne nok ha hjulpet henne en del på det området også. Det kan ev. være et alternativ at du/din mor kontakter din søsters lege og psykomotoriske fysioterapeut. Av og til kan det gjøre at lege/terapeut kan bli mer direkte og konkret i sin tilnærming til din søster. De kan ikke diskutere henne med dere, men de kan lytte til det dere forteller og kanskje greie å nå frem til din søster når de vet litt mer om henne enn bare det hun selv forteller legen/terapeuten. Uansett hva som er årsaken så husk at din søster nok har det vondt, uansett hva som er årsaken og hvor mye som ev. kan forklares med fibromyalgien om det er det hun har. Hun er heldigere enn hun vet som har en søster som deg     Ps... jeg er ikke psykomotorisk fysioterapeut selv, men har hatt tett kontakt med slike i jobbsammenheng og kjenner et par privat også. Anonymous poster hash: b9b22...4ca

Først må jeg få takke for så fine svar!

Ja, hun er veldig bitter etter bruddet! Han gikk videre raskt med ny baby og i det hele begynt på nytt. Dette har hun ikke taklet i det hele tatt.

 

Hun har ikke dratt flere ganger til fysioterapeuten, er svært bestemt på at det ikke var noe for henne. Ja, det er tøft å se alt utenfra og se at hun går til grunne og at hun ikke vil la seg hjelpe. Kommer nok til å bruke lang tid på å akseptere at jeg ikke får hjulpet henne...

 

Vi er forskjellige i personlighet. Mens hun ser på nav som løsningen, har jeg bevisst gått på jobb med de utfordringene livet har gitt meg de siste årene. I stedet for å tenke hva andre kan gjøre for meg, har jeg heller fått snudd det til hva kan jeg selv gjøre for å få det bedre. Å gå på jobb har vært alfa og omega for meg.

 

Såklart har det at hun ikke jobber som vanlig medført litt dårligere råd, og dette er så og si alt hun snakker om i tillegg til sykdommen. Dette skjuler hun heller dessverre ikke for barna. Senest i i dag snakket jeg med henne på telefon, og da klaget hun sin nød over nav og hvor lite penger hun hadde... Men, der får hun ikke respons fra meg, for hun får utbetalt nesten 24000 i måneden tilsammen, og med lave boutgifter sitter hun igjen med mer enn meg, og jeg har det greit. Men hun sammenligner seg med folk som sitter i lederstillinger og ergo også tjener svært bra.

 

Jeg aner ikke hva som kan motivere henne, hun klager på at barna er negative og alltid krangler, men hun er jo likedan selv. Hvor ærlig jeg skal tørre å være vet jeg ikke, for hun er typen til å være langsint, som i snurt på månedsvis...

 

Anonymous poster hash: e0825...da7

[Anonym bruker]

Min psykomotoriske fysio. er min reddende engel som jeg ikke kan klare meg uten. Uten å utdype for mye så har jeg hatt mye i livet som har "satt seg" i kroppen. Jeg har gått til behandling lenge, men nå kun på en måte "forebyggende". Kan ikke få skrytt nok:-) Synd at din søster ikke har trua. Og bare så det er sagt så jobber jeg 100% og fungerer fint i hverdagen, uten henne er jeg jammen ikke sikker på om det hadde gått.

Anonymous poster hash: 01681...bb3