Flere som har barn som er bipolare?

[Anonym bruker]

Jeg er bipolar selv, hos meg begynte det rundt 11-års alder med panikkangst, depresjon og suicidalitet, det bipolare slo ikke ut i full blomst før ved 20-års alder etter en traumatisk opplevelse. Jeg var svært syk de første årene, men nå har jeg vært stabil og helt uten medisiner i 3 år, fått barn og lever ett herlig A4-liv. Det har krevd mye jobbing og jeg har prøvd det meste av behandling, men det er altså håp for at barnet ditt kan få ett fullverdig, godt og trygt liv selv med en slik diagnose. Det er voldsom forskjell på bipolare, men med innsikt i egen sykdom og god støtte kan man komme langt (samt medisiner for svært mange)

 

Det jeg lurer på her er hva slags medisin barnet er blitt satt på? Ikke alle leger er like flinke og kunnskapsrike når det kommer til den fronten og setter gjerne bipolare på vanlig antidepressiva. Det kan i noen tilfeller være rett og slett farlig, i andre tilfeller vil det bare ikke hjelpe på noen måte. Viktig at barnet får stemningsstabiliserende medisiner (eks. lamictal) så man ikke provoserer frem hverken opp eller nedturer. Faren ved å gi bipolare antidepressiva er at det i noen tilfeller kan føre til manier ved at det kun tar nedturene. 

Du burde gå pårørendekurs for bipolare, samt lese det du finner av faglitteratur. Det er en jungel av informasjon, men det er viktig at du kan så mye som mulig om dette for å hjelpe barnet ditt, spesielt når tenårene står for tur. Om du får dårlig oppfølging av legen din så bytt lege. Bup kan mye om dette og vil forhåpentligvis være til god hjelp. Jeg har all forståelse for at dette er beinhardt og tøft, men når dere finner det som virker på ditt barn så vil ting løsne, om ikke annet så periodevis. Det vil også gjerne bli lettere jo eldre man blir dersom man går regelmessig til behandling og har god innsikt i sykdommen sin og hva som trigger en slik at man kan legge opp livet etter det. Jeg for min del er nå helt symptomfri, jobber, har barn, samboer og full pakke, men må fortsatt passe på at jeg tar vare på meg selv og hensyn til sykdommen min ved å ta fornuftige valg i hverdagen. Jeg må også være forberedt på at det kan komme nye sykdomsperioder der jeg må ha medisiner og mer behandling, men dette lar seg løse greit siden jeg har en samboer som forstår meg godt, som har tatt pårørendekurs samt vært med meg i terapi for å forstå sykdommen min. 

 

Det vil bli bedre, men ting tar tid og mye må nok prøves  

Anonymous poster hash: 184e8...548

[Anonym bruker]

 

Jeg har ikke lest de andre svarene, så beklager om jeg gjentar noe eller sier noe som ikke passer. 

 

Jeg er selv bipolar, så har kun erfaring fra meg selv. 

 

Jeg tenker som så at barnet ditt trenger å snakke med noen (gjerne i gruppe, men det er vel vanskelig, da jeg ikke tror dette er en vanlig diagnose blant barn) som kan hjelpe til med å håndtere hverdagen i alle lidelsens faser. Selv slet jeg ekstremt mye fra jeg var 17-23, og hele veien gikk jeg i terapi. Til slutt lærte jeg å håndtere hverdagen mye bedre, og nå sliter jeg stort sett bare med depresjoner og tidvis utagerende aggresjon. Det er mye bedre enn det var. 

Finnes det noen du kan snakke med, som pårørende? Kanskje du kan få råd om hvordan du kan håndtere situasjonen bedre, evnt hvordan du kan lære gutten din å håndtere det?

 

Bipolar lidelse sies å være en lidelse som ikke trenger å være varig. 

 

Anonymous poster hash: f1bb2...1f1

 

Jeg er bipolar selv og lurer veldig på hvor du har hørt at bipolar lidelse ikke trenger å være varig? Det er stikk motsatt av alt jeg har lest og div kurs jeg har vært på så hadde vært spennende å se kilden til påstanden din her  

 

Anonymous poster hash: 184e8...548

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har ikke lest de andre svarene, så beklager om jeg gjentar noe eller sier noe som ikke passer. 

 

Jeg er selv bipolar, så har kun erfaring fra meg selv. 

 

Jeg tenker som så at barnet ditt trenger å snakke med noen (gjerne i gruppe, men det er vel vanskelig, da jeg ikke tror dette er en vanlig diagnose blant barn) som kan hjelpe til med å håndtere hverdagen i alle lidelsens faser. Selv slet jeg ekstremt mye fra jeg var 17-23, og hele veien gikk jeg i terapi. Til slutt lærte jeg å håndtere hverdagen mye bedre, og nå sliter jeg stort sett bare med depresjoner og tidvis utagerende aggresjon. Det er mye bedre enn det var. 

Finnes det noen du kan snakke med, som pårørende? Kanskje du kan få råd om hvordan du kan håndtere situasjonen bedre, evnt hvordan du kan lære gutten din å håndtere det?

 

Bipolar lidelse sies å være en lidelse som ikke trenger å være varig. 

 

Anonymous poster hash: f1bb2...1f1

 

Jeg er bipolar selv og lurer veldig på hvor du har hørt at bipolar lidelse ikke trenger å være varig? Det er stikk motsatt av alt jeg har lest og div kurs jeg har vært på så hadde vært spennende å se kilden til påstanden din her

 

Anonymous poster hash: 184e8...548

 

Oi, huff, ser jeg formulerte meg helt idiotisk! Beklager det, jeg hadde baby på fanget og var generelt litt stresset da jeg skrev det. Godt du påpekte det, for jeg ser jo selv at jeg skrev heeeelt feil nå. Jeg skjønner faktisk hvordan jeg kunne få det jeg egentlig mente til å bli en sånn setning. Jeg skrev om ammetåka i et annet innlegg her inne, hvor jeg skrev jeg var hardt angrepet

 

Det jeg mente å si, var at det ikke trenger å alltid være så mange opp og nedturer, om man kan klare å forebygge i forkant. Man kan sånn sett være relativt "normal" hele livet, så fremt man tar forholdsregler hele veien. Men det er jo en lang vei å gå for å komme dit, og tilbakefall kan alltid skje. 

 

Igjen, takk for at du påpekte det! Snakk om å feilinformere...

 

Anonymous poster hash: f1bb2...1f1