Flere som har barn som er bipolare?

[Anonym bruker]

Og som kan dele litt med meg?

 

Jeg har en bipolar sønn på snart 12 år, og jeg sliter med dette.. Jeg er fryktelig sliten av å takle han på riktig måte. Føler at jeg feiler og gjør alt verre...

 

Noen som kan dele litt sine erfaringer?

 

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

[Anonym bruker]

Og som kan dele litt med meg?

 

Jeg har en bipolar sønn på snart 12 år, og jeg sliter med dette.. Jeg er fryktelig sliten av å takle han på riktig måte. Føler at jeg feiler og gjør alt verre...

 

Noen som kan dele litt sine erfaringer?

 

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

Trodde ikke det ble gitt slike diagnoser på så små barn. Barn er i endring og snart er puberteten et faktum om den ikke er det allerede. Hvordan kan det egentlig skilles mellom pubertale og hormonelle "kriser" og personlighetsforstyrrelser?

 

 

 

Anonymous poster hash: a40e2...b3a

[Anonym bruker]

 

Og som kan dele litt med meg?

 

Jeg har en bipolar sønn på snart 12 år, og jeg sliter med dette.. Jeg er fryktelig sliten av å takle han på riktig måte. Føler at jeg feiler og gjør alt verre...

 

Noen som kan dele litt sine erfaringer?

 

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

Trodde ikke det ble gitt slike diagnoser på så små barn. Barn er i endring og snart er puberteten et faktum om den ikke er det allerede. Hvordan kan det egentlig skilles mellom pubertale og hormonelle "kriser" og personlighetsforstyrrelser?

 

 

 

Anonymous poster hash: a40e2...b3a

For å ta det i korte trekk så har denne gutten drevet med selvskading siden han var åtte. Klipper istykker klær, møbler, river neglene sine til blod, er søvnløs, hissig, veldig deprimert, han blir manisk i perioder, rastløs, hyper og ler hysterisk, ukonsentrert, overdrevent omsorgsfull og kjærlig og hjelpsom, han gråter mye i perioder, føler seg angrepet og mobbet, utestengt, og i tillegg har han perioder hvor han er helt normal. Det varierer hvor lenge periodene varer, men det er ett slags mønster i det.

Han har aldri vært annerledes, og etter snart 4 år på bup så har de konkludert med at har klare bipolare trekk.

 

 

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

[Anonym bruker]

 

 

Og som kan dele litt med meg?

 

Jeg har en bipolar sønn på snart 12 år, og jeg sliter med dette.. Jeg er fryktelig sliten av å takle han på riktig måte. Føler at jeg feiler og gjør alt verre...

 

Noen som kan dele litt sine erfaringer?

 

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

Trodde ikke det ble gitt slike diagnoser på så små barn. Barn er i endring og snart er puberteten et faktum om den ikke er det allerede. Hvordan kan det egentlig skilles mellom pubertale og hormonelle "kriser" og personlighetsforstyrrelser?

 

 

 

Anonymous poster hash: a40e2...b3a

For å ta det i korte trekk så har denne gutten drevet med selvskading siden han var åtte. Klipper istykker klær, møbler, river neglene sine til blod, er søvnløs, hissig, veldig deprimert, han blir manisk i perioder, rastløs, hyper og ler hysterisk, ukonsentrert, overdrevent omsorgsfull og kjærlig og hjelpsom, han gråter mye i perioder, føler seg angrepet og mobbet, utestengt, og i tillegg har han perioder hvor han er helt normal. Det varierer hvor lenge periodene varer, men det er ett slags mønster i det.

Han har aldri vært annerledes, og etter snart 4 år på bup så har de konkludert med at har klare bipolare trekk.

 

 

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

Ville bare sende deg og sønnen din en klem ❤️

Kan ikke være enkelt verken for han eller deg å leve med dette. Håpe virkelig det blir bedre for dere.

 

Anonymous poster hash: 3306c...426

[Anonym bruker]

 

 

Og som kan dele litt med meg?

 

Jeg har en bipolar sønn på snart 12 år, og jeg sliter med dette.. Jeg er fryktelig sliten av å takle han på riktig måte. Føler at jeg feiler og gjør alt verre...

 

Noen som kan dele litt sine erfaringer?

 

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

Trodde ikke det ble gitt slike diagnoser på så små barn. Barn er i endring og snart er puberteten et faktum om den ikke er det allerede. Hvordan kan det egentlig skilles mellom pubertale og hormonelle "kriser" og personlighetsforstyrrelser?

 

 

 

Anonymous poster hash: a40e2...b3a

For å ta det i korte trekk så har denne gutten drevet med selvskading siden han var åtte. Klipper istykker klær, møbler, river neglene sine til blod, er søvnløs, hissig, veldig deprimert, han blir manisk i perioder, rastløs, hyper og ler hysterisk, ukonsentrert, overdrevent omsorgsfull og kjærlig og hjelpsom, han gråter mye i perioder, føler seg angrepet og mobbet, utestengt, og i tillegg har han perioder hvor han er helt normal. Det varierer hvor lenge periodene varer, men det er ett slags mønster i det.

Han har aldri vært annerledes, og etter snart 4 år på bup så har de konkludert med at har klare bipolare trekk.

 

 

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

Har dessverre ingen gode svar, men sender deg en klem. Dette må være tøft for deg😐

 

 

Anonymous poster hash: a40e2...b3a

[Anonym bruker]

Tusen takk begge to ❤️

Ja, det er vanskelig. Jeg kjenner at jeg ikke alltid takler dette på riktig måte, og jeg får minimalt med veiledning.

Avlastning kommer ikke på tale, jeg er redd han føler seg avvist...

Idag hadde vi en episode, og jeg ble så fortvila at jeg brølte ut "hva i helsike er det med deg!?! Ta deg sammen for pokker!!" før jeg satte meg ned å storgråt rett foran han... Jeg skammer meg, og jeg vet selvsagt at dette var latterlig, dumt og skadelig. Jeg har sagt unnskyld og snakket om dette. Sa at voksne også gjør feil og sier dumme ting, og at det ikke finnes unnskyldning for slikt.

 

Jeg er sliten og alene.. Jobb er bare å glemme, jeg har ikke overskudd. Har to barn til hvor ene er helt normal. Flink på skolen, lykkelig og glad, og har mange venner. Men hen sliter fordi vennene ikke får bli med hjem til oss fordi bror har vært utagerende... Har snakket med de andre foreldrene, og de ser helst at barna leker i deres hus. Eldstemann er ikke farlig for andre enn seg selv, men det forstår de ikke.

 

Så har jeg ett barn som er kronisk sykt og er hjemme og er sykt 70% av året. Vi er inn og ut av sykehus, og da sliter jeg med barnevakt.

Far jobber i Asia og er borte 4-6 uker. Han jobber også i friperiodene sine.

Å skifte jobb er utenkelig siden jeg ikke jobber. Får kun stønad til barnet som er kronisk sykt, og det er jo greit, men jeg er ensom, sliten, og har blitt en skikkelig dårlig mamma.

 

Så jeg håpte kanskje her var noen andre i samme situasjon...

 

Klem til dere og ❤️

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

[Hønemor30]

Jeg har bare kjennskap til voksne bipolare, men kan han ikke få medisiner? Jeg vil tro dere hadde fått en ny hverdag da

[Anonym bruker]

Tenkte som hønemor, hva med medisiner? Da reguleres jo disse svingningene for ham.

Kjenner til en med bipolar lidelse, fikk et nytt liv med korrekt medisinering:)

 

Anonymous poster hash: 768e3...827

[Anonym bruker]

Har dere bipolar lidelse i nær familie?

Jeg vet at diagnosen de senere årene har blitt satt på barn i USA, men foreløpig er dette et sjeldent fenomen her hjemme, og en praksis jeg ikke vet helt hva jeg tenker om....

 

Jeg har selv et barn som kan være følsomt og ha skikkelig temperament, men likevel ikke på en slik måte du beskriver. Jeg kjenner derimot til et annet barn som jeg faktisk i mitt stille sinn har undret over om kommer til å få en slik diagnose som voksen, et fantastisk intelligent og omsorgsfullt barn på mange måter, men ute av stand til å kontrollere egne følelser og impulser som kan bli ekstreme.

 

Ut fra det du beskriver, så synes jeg ikke det er rart om din sønn i blant føler seg mobbet og utestengt. På et vis blir han kanskje det? Han forstår sikkert ikke helt hvorfor ingen kan bli med ham hjem. 

Anonymous poster hash: d7ebb...dbd

[Anonym bruker]

 

Har dere bipolar lidelse i nær familie?

Jeg vet at diagnosen de senere årene har blitt satt på barn i USA, men foreløpig er dette et sjeldent fenomen her hjemme, og en praksis jeg ikke vet helt hva jeg tenker om....

 

Jeg har selv et barn som kan være følsomt og ha skikkelig temperament, men likevel ikke på en slik måte du beskriver. Jeg kjenner derimot til et annet barn som jeg faktisk i mitt stille sinn har undret over om kommer til å få en slik diagnose som voksen, et fantastisk intelligent og omsorgsfullt barn på mange måter, men ute av stand til å kontrollere egne følelser og impulser som kan bli ekstreme.

 

Ut fra det du beskriver, så synes jeg ikke det er rart om din sønn i blant føler seg mobbet og utestengt. På et vis blir han kanskje det? Han forstår sikkert ikke helt hvorfor ingen kan bli med ham hjem. 

 

Anonymous poster hash: d7ebb...dbd

 

 

Jeg tror likevel det kan være en god ide å arrangere en form for avlastning, i hvert fall for en periode.

Du har ikke søsken eller besteforeldre som kunne ha vært dette?

 

Anonymous poster hash: d7ebb...dbd

[Anonym bruker]

Tusen takk begge to ❤️

Ja, det er vanskelig. Jeg kjenner at jeg ikke alltid takler dette på riktig måte, og jeg får minimalt med veiledning.

Avlastning kommer ikke på tale, jeg er redd han føler seg avvist...

Idag hadde vi en episode, og jeg ble så fortvila at jeg brølte ut "hva i helsike er det med deg!?! Ta deg sammen for pokker!!" før jeg satte meg ned å storgråt rett foran han... Jeg skammer meg, og jeg vet selvsagt at dette var latterlig, dumt og skadelig. Jeg har sagt unnskyld og snakket om dette. Sa at voksne også gjør feil og sier dumme ting, og at det ikke finnes unnskyldning for slikt.

 

Jeg er sliten og alene.. Jobb er bare å glemme, jeg har ikke overskudd. Har to barn til hvor ene er helt normal. Flink på skolen, lykkelig og glad, og har mange venner. Men hen sliter fordi vennene ikke får bli med hjem til oss fordi bror har vært utagerende... Har snakket med de andre foreldrene, og de ser helst at barna leker i deres hus. Eldstemann er ikke farlig for andre enn seg selv, men det forstår de ikke.

 

Så har jeg ett barn som er kronisk sykt og er hjemme og er sykt 70% av året. Vi er inn og ut av sykehus, og da sliter jeg med barnevakt.

Far jobber i Asia og er borte 4-6 uker. Han jobber også i friperiodene sine.

Å skifte jobb er utenkelig siden jeg ikke jobber. Får kun stønad til barnet som er kronisk sykt, og det er jo greit, men jeg er ensom, sliten, og har blitt en skikkelig dårlig mamma.

 

Så jeg håpte kanskje her var noen andre i samme situasjon...

 

Klem til dere og ❤️

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

Jeg har ikke barn selv som har bipolar lidelse, men en venninne har en 15 åring som har hatt denne diagnosen siden 12 års alderen. For dem begge to har avlastning vært gull. For denne ungdommen er avlastningen en helg hen han finne på mye gøy. Et avbrekk. Forholdet deres har blitt mye bedre, foreldrene får ett pusterom og når avlastningshelga er over gleder de seg til å være sammen igjen. Avlastning trenger ikke være noe negativt, det er noe annet enn oppbevaring og bortstuing.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2e87e...71f

[Anonym bruker]

Han holder på å prøve ut medisiner nå, men jeg har ikke merket så mye.

 

Kanskje avlastning er ok... Jeg er uansett redd han kommer til å føle seg bortplassert.

 

Jeg har ikke familie i nærheten, så barnevakt/avlastning er max 2 ganger i året..

 

I familien min så er det en til som er bipolar, samt at faren til gutten er bipolar. Jeg forlot han tidlig pga dette..

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

[Anonym bruker]

Jeg syns far bør skifte jobb og delta i familien. Det er viktigst for barna og kan hjelpe både deg og ungene.

 

Dersom far er hjemme på ettermiddagene kan det hende du faktisk orker få en liten jobb for å komme deg ut av huset, få andre input og sosial kontakt med voksne. La andre (far) overta ansvaret hjemme noen timer.

 

 

 

Anonymous poster hash: bacfa...d8a

[Anonym bruker]

Jeg syns far bør skifte jobb og delta i familien. Det er viktigst for barna og kan hjelpe både deg og ungene.

 

Dersom far er hjemme på ettermiddagene kan det hende du faktisk orker få en liten jobb for å komme deg ut av huset, få andre input og sosial kontakt med voksne. La andre (far) overta ansvaret hjemme noen timer.

 

 

 

Anonymous poster hash: bacfa...d8a

I hans bransje er det knapt mulig å få ny jobb.. Han må bare stå på for å beholde jobben han har. Oljebransjen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

[Anonym bruker]

Undersøk muligheten for at far kan omskolere seg.

Kan hende det finnes lignende jobber her hjemme, selv om det er et annet fag.

Ang. sønnen din. Har dere undersøkt om han kan spise seg friskere?

Det er lenge siden jeg leste om det, men det står litt på nett om psykiske lidelser og fisk eller omega 3.

 

Anonymous poster hash: fcbb0...0c8

[Anonym bruker]

http://bipolart.no/web/riktig-kosthold-viktig-for-en-bipolar/

 

Anonymous poster hash: fcbb0...0c8

[Anonym bruker]

 

Jeg syns far bør skifte jobb og delta i familien. Det er viktigst for barna og kan hjelpe både deg og ungene.

 

Dersom far er hjemme på ettermiddagene kan det hende du faktisk orker få en liten jobb for å komme deg ut av huset, få andre input og sosial kontakt med voksne. La andre (far) overta ansvaret hjemme noen timer.

 

 

 

Anonymous poster hash: bacfa...d8a

I hans bransje er det knapt mulig å få ny jobb.. Han må bare stå på for å beholde jobben han har. Oljebransjen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

 

Da bør han vurdere å skifte fagfelt. Husk at far er viktigste rollemodell for gutten. Du trenger avlastning. Har du snakket med barnevernet? De kan hjelpe deg med å finne løsninger som gjør deres hverdag lettere. At du er helt drenert må jo nødvendigvis gå ut over omsorgsevnen. 

 

Anonymous poster hash: 0dc7f...bab

[Anonym bruker]

Min mor er biopolar og har vært hele livet. Hun fikk diagnosen som 15 åring og har vært inn og ut av psyk hele livet. Hun var de siste 9 årene vært på pleiehjem og vært veldig deprimert. Selvmordsforsøkene har stått i kø.

 

Jeg er hennes eneste barn og har flere ganger vært med på både tvangsinnleggelse og flere andre vonde ting.

 

Gutten din må først og fremst få medisiner for å kunne fungere både nå og når han blir større.

Dessverre er dette en livslang sykdom som man aldri blir kvitt, men det betyr ikke at sønnen din ikke kan få et godt liv og ha lange gode perioder hvor ting føles lettere.

 

Du sier ingenting om hvor alvorlig rammet han er av biopolar lidelse? Ser du for deg at han kommer til å kunne fungere i jobb? Min mor ble erklært ufør allerede som 17 åring.

 

Det er nok ekstra vanskelig for deg siden dette er barnet ditt, fordi når han blir "umulig" så er det jo ikke han - men sykdommen hans som tar overhånd. Når mamma er på sitt verste får hun både telefon og brev-forbud på pleiehjemmet fordi da blir hun "gal". men stakkars, hun er verdens snilleste menneske og har aldri tråkka på så mye som en flue engang. men når sykdommen tar overhånd må man bare kutte henne ut og stenge det ute. Det sier sykepleierne til meg også. Det er for mye å takle for meg.

 

Jeg syns du burde kreve mer avlastning i hjemme og veiledning og få de til å vurdere medisinering på nytt. Ikke fordi det skal bli lettere for deg, men sønnen din vil mest sansynlig få det mye bedre med de rette medisinene.

 

Føler virkelig med deg. Det er ekstremt vondt å se de man er glad i og elsker ha denne sykdommen!

 

Anonymous poster hash: e5af3...a50

[Anonym bruker]

Takk for utfyllende svar 😊

 

For å svare på det med mat først, så har han fått Omega-tilskudd i flere år. Vi bruker det hver dag alle sammen.

Jeg tror nok det hjelper godt på.

 

Jeg vil tro at han er høytfungerende, men i perioder er han apatisk og langt nede. Utrolig følsom... Jeg føler meg hjelpeløs, og er livredd for han i perioder.

 

Vi har time på bup på onsdag, så da får vi høre hva vi kan gjøre. Jeg står på venteliste for å få ett nytt foreldrekurs, men det tar tid!

 

Skulle ønske mannen min kunne omskoleres, men vi har ikke råd til prosessen. Jeg klager aldri, og vi har det jo fint også, men jeg er bare sliten akkurat nå. Har vært utrolig sliten siden august/september. Det går nok over! 😊

 

 

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

[Anonym bruker]

http://bipolart.no/web/riktig-kosthold-viktig-for-en-bipolar/

 

Anonymous poster hash: fcbb0...0c8

 

At sunn mat er bra for alle, er det ingen tvil om, men dette er jo fullstendig uvitenskapelig svada.

 "Kunstig søtning påvirker alle hjerner, særlig bipolare hjerner".

 

Alvorlig talt. Det kan være bra å ha litt kildekritiske evner.

 

 

 

Anonymous poster hash: d7ebb...dbd

[HvittHus]

Pass på at du selv får i deg godt med vitaminer, kutter ned på sukker og gjerne også gluten. Dette gir for mange mer energi og det trenger du i din situasjon.

Mange trenger mye mer D-vitamin enn myndighetene anbefaler og det er normalt at man blir veldig sliten av mangel. Ta en blodprøve for pga den dårlige sommeren har vi litt lite å gå på når det gjelder D-vitaminet.

 

Et godt kosttilskudd er også viktig da de færreste av oss klarer å spise helt optimalt. Dette bruker vi hver i familien og er etter vår mening det beste på markedet. Noe dyrt, men vel verdt pengene. http://www.med24.no/solaray-spektro-multi-vita-min-300-kapsler

 

Fosterbarnet vårt var på avlastning. Jeg tror ikke hun opplevde det som en avvisning, men mer som en helg hvor hun sto i fokus og fikk gjøre hyggelige ting med avlasterne. Ta en samtale med BV og spør etter hjelp.

[Anonym bruker]

 

 

http://bipolart.no/web/riktig-kosthold-viktig-for-en-bipolar/

 

Anonymous poster hash: fcbb0...0c8

At sunn mat er bra for alle, er det ingen tvil om, men dette er jo fullstendig uvitenskapelig svada.

"Kunstig søtning påvirker alle hjerner, særlig bipolare hjerner".

 

Alvorlig talt. Det kan være bra å ha litt kildekritiske evner.

 

 

 

Anonymous poster hash: d7ebb...dbd

 

Jeg takker uansett for at mennesker jeg ikke kjenner tar seg tid til å legge ved linker og forslag.

 

Vi spiser inne rødt kjøtt i vår familie fordi vi ikke tåler det så godt. Her går det på kylling, fisk, noe svin, og hjemmelaget mat fra bunnen av. Gutten er glad i grønnsaker og frukt, og vi må være forsiktige med gluten og sukker. Kunstig søtning er jeg ikke så glad i uansett.

 

Vi har også god struktur i hjemmet med faste leggetider på hverdag og helg. Vi har strenge rutiner, og han er aktiv innen idrett. I dårlige perioder orker han ingenting, men da prøver vi å gå oss en tur mens de andre er på SFO/bhg.

 

Jeg skulle dog ønske det var to av meg... Noen ganger strekker jeg bare ikke til...

 

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

[Anonym bruker]

Pass på at du selv får i deg godt med vitaminer, kutter ned på sukker og gjerne også gluten. Dette gir for mange mer energi og det trenger du i din situasjon.

Mange trenger mye mer D-vitamin enn myndighetene anbefaler og det er normalt at man blir veldig sliten av mangel. Ta en blodprøve for pga den dårlige sommeren har vi litt lite å gå på når det gjelder D-vitaminet.

 

Et godt kosttilskudd er også viktig da de færreste av oss klarer å spise helt optimalt. Dette bruker vi hver i familien og er etter vår mening det beste på markedet. Noe dyrt, men vel verdt pengene. http://www.med24.no/solaray-spektro-multi-vita-min-300-kapsler

 

Fosterbarnet vårt var på avlastning. Jeg tror ikke hun opplevde det som en avvisning, men mer som en helg hvor hun sto i fokus og fikk gjøre hyggelige ting med avlasterne. Ta en samtale med BV og spør etter hjelp.

 

Takk for svar! 😊

 

Jeg skal seriøst vurdere avlastning likevel. Om det blir en fin opplevelse for han så er det jo bare bra. Kanskje han kan prøve, og deretter velge selv..?

 

Jeg blir også godt oppfulgt av lege siden jeg har lavt stoffskifte. Tar mye tilskudd og er forsiktig med hva jeg spiser. Alle prøvene mine er fine nå, og jeg føler meg bra. Bare oppgitt og sliten. Strekker ikke til med alt...

 

Nå er yngste også dårlig, og da er det mye våking om natta. Ser ut til at det blir en tur på sykehuset igjen her.

 

Jatakk til husmorferie 😂

 

 

Anonymous poster hash: 90e81...9d9

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest de andre svarene, så beklager om jeg gjentar noe eller sier noe som ikke passer. 

Jeg er selv bipolar, så har kun erfaring fra meg selv. 

Jeg tenker som så at barnet ditt trenger å snakke med noen (gjerne i gruppe, men det er vel vanskelig, da jeg ikke tror dette er en vanlig diagnose blant barn) som kan hjelpe til med å håndtere hverdagen i alle lidelsens faser. Selv slet jeg ekstremt mye fra jeg var 17-23, og hele veien gikk jeg i terapi. Til slutt lærte jeg å håndtere hverdagen mye bedre, og nå sliter jeg stort sett bare med depresjoner og tidvis utagerende aggresjon. Det er mye bedre enn det var. 
Finnes det noen du kan snakke med, som pårørende? Kanskje du kan få råd om hvordan du kan håndtere situasjonen bedre, evnt hvordan du kan lære gutten din å håndtere det?

Bipolar lidelse sies å være en lidelse som ikke trenger å være varig. 

Anonymous poster hash: f1bb2...1f1

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 10 år som har blitt utredet på BUP for annen diagnose. Utredningen ble nesten ferdig, men de avsluttende samtalene uteble og de er umulig å gjennomføre der. Konklusjonen deres er at det er mulig han er bipolar.  Vi har nå fått kommet inn på BUP en annen plass, og venter på at utredningen skal starte igjen.

 

Jeg kjenner igjen en del av det som blir beskrevet her.

 

Anonymous poster hash: 7b5d5...0c0