Er det vanlig å bli sykemeldt når foreldrene våre dør?

[Merdee]

 

 

 

 

Uvanlig er de helt klart ikke, men både forelderens alder og omstendigheter ellers, spiller nok en stor rolle for sorgen.

 

Jeg hadde en ukes ferie og var sykemeldt på grunn av sorg i en måned etter at min far døde. Han var ganske ung, ble brått svært syk og døde etter bare noen ukers sykeleie. Det var utrolig tøft å se det raske forfallet, smertene, blødningene og ikke kunne gjøre noe for å lindre. Vi fikk aldri forberedt oss på at han skulle dø, siden de først var ferdige med undersøkelsene som konkluderte med at det ikke var håp to dager før han døde, og jeg følte ikke jeg fikk tatt ordentlig farvel.

 

Da jeg en 4- 5 måneder etter dødsfallet endelig var over sorgen, så ble min mor svært alvorlig syk og holdt på å dø, og da kjente jeg at nå har jeg ikke mer å gå på. Jeg måtte da ha 1- 2 ukers sykemelding for å komme til hektene igjen, og for å kunne delta som pårørende i planleggingssamtalene med sykehuset.

 

Jeg kjenner ellers ei som brått mistet sin far som hun sto svært nær i en ulykke. Hun var sykemeldt i ni måneder etterpå.

Kjenner også en som mistet sin far etter lang tids sykdom over noen år, som ikke var sykemeldt.

Og så kjenner jeg flere som har mistet eldre foreldre som ikke har vært sykemeldte, men noen av dem har jeg tenkt at kanskje burde ha vært det et par dager eller uker, for de har så vidt klart å fungere.

Kom over sorgen?? Seriøst? Det betyr at etter 4-5 var livet normalt igjen og du savnet/sørget ikke over faren din mer?

 

Jeg har lært meg å leve med sorgen...

 

 

 

Anonymous poster hash: b4b92...ad5

Ærlig talt.

Tror du dette er en konkurranse? Og hvordan våger du i det hele tatt å uttale deg så frekt og nedlatende om min sorgprosess?

 

Ser at du ikke evner å skille sorg og savn, og dette er to helt ulike ting.'

Sorg kommer alle over på et tidspunkt. En sorgprosess som trekker ut i åresvis, uten at det er noen spesiell grunn til det, den defineres derimot som å ha blitt til en psykisk lidelse.

 

Min sorg var over etter 4- 5 måneder. Min far vil likevel naturligvis være savnet og i mine minner resten av livet.

Hvordan jeg våger å mene noe om ditt innlegg? Vet du hva et forum er?

Du nevner Ingenting om sorgprossess i ditt innlegg, ingenting! Du bare lister opp 1000 ting du hadde å gjøre. Slike ting finnes det folk som arbeider med slik at du kan kjøpe disse tjenestene.

Jeg står fortsatt fast vid at sykemelding gjelder ved sykdom, ikke når man har for mye å gjøre. Var du syk av sorg så er det grei men det skriver du ikke noe om skjønner du.

 

 

 

Anonymous poster hash: 87abb...535

 

Du er faktisk ganske så respektløs akkurat nå, bare så du er klar over det.

 

Og hun ramser ikke opp et eneste gjøremål, hun beskriver et forferdelig og brått tap av sin far. Kanskje på tide å faktisk lese innlegg før du kommenterer dem?

 

Anonymous poster hash: 55081...54d

 

 

Takk.

 

For å utdype så mener jeg at både en langt kortere og en noe lengre sorgprosess enn det jeg selv hadde kan være helt normalt når det gjelder tap av foreldre, avhengig av omstendighetene.

 

Og skulle man for eksempel miste et barn, så vil nok sorgen til en viss grad alltid være tilstede, i tillegg til savnet.

[Anonym bruker]

Min mamma døde etter kort tida sykeleie i august, søkte om, og fikk fire velferdsdsdager. Tok en del ferie for å få ordnet opp i alt sammen med min søster.

 

Anonymous poster hash: b1cd2...270

[Anonym bruker]

 

 

 

Uvanlig er de helt klart ikke, men både forelderens alder og omstendigheter ellers, spiller nok en stor rolle for sorgen.

 

Jeg hadde en ukes ferie og var sykemeldt på grunn av sorg i en måned etter at min far døde. Han var ganske ung, ble brått svært syk og døde etter bare noen ukers sykeleie. Det var utrolig tøft å se det raske forfallet, smertene, blødningene og ikke kunne gjøre noe for å lindre. Vi fikk aldri forberedt oss på at han skulle dø, siden de først var ferdige med undersøkelsene som konkluderte med at det ikke var håp to dager før han døde, og jeg følte ikke jeg fikk tatt ordentlig farvel.

 

Da jeg en 4- 5 måneder etter dødsfallet endelig var over sorgen, så ble min mor svært alvorlig syk og holdt på å dø, og da kjente jeg at nå har jeg ikke mer å gå på. Jeg måtte da ha 1- 2 ukers sykemelding for å komme til hektene igjen, og for å kunne delta som pårørende i planleggingssamtalene med sykehuset.

 

Jeg kjenner ellers ei som brått mistet sin far som hun sto svært nær i en ulykke. Hun var sykemeldt i ni måneder etterpå.

Kjenner også en som mistet sin far etter lang tids sykdom over noen år, som ikke var sykemeldt.

Og så kjenner jeg flere som har mistet eldre foreldre som ikke har vært sykemeldte, men noen av dem har jeg tenkt at kanskje burde ha vært det et par dager eller uker, for de har så vidt klart å fungere.

Kom over sorgen?? Seriøst? Det betyr at etter 4-5 var livet normalt igjen og du savnet/sørget ikke over faren din mer?

 

Jeg har lært meg å leve med sorgen...

 

 

 

Anonymous poster hash: b4b92...ad5

Ærlig talt.

Tror du dette er en konkurranse? Og hvordan våger du i det hele tatt å uttale deg så frekt og nedlatende om min sorgprosess?

 

Ser at du ikke evner å skille sorg og savn, og dette er to helt ulike ting.'

Sorg kommer alle over på et tidspunkt. En sorgprosess som trekker ut i åresvis, uten at det er noen spesiell grunn til det, den defineres derimot som å ha blitt til en psykisk lidelse.

 

Min sorg var over etter 4- 5 måneder. Min far vil likevel naturligvis være savnet og i mine minner resten av livet.

Du virker særdeles avkortet følelsesmessig.

 

 

 

Anonymous poster hash: b4b92...ad5

[Merdee]

 

 

 

Uvanlig er de helt klart ikke, men både forelderens alder og omstendigheter ellers, spiller nok en stor rolle for sorgen.

 

Jeg hadde en ukes ferie og var sykemeldt på grunn av sorg i en måned etter at min far døde. Han var ganske ung, ble brått svært syk og døde etter bare noen ukers sykeleie. Det var utrolig tøft å se det raske forfallet, smertene, blødningene og ikke kunne gjøre noe for å lindre. Vi fikk aldri forberedt oss på at han skulle dø, siden de først var ferdige med undersøkelsene som konkluderte med at det ikke var håp to dager før han døde, og jeg følte ikke jeg fikk tatt ordentlig farvel.

 

Da jeg en 4- 5 måneder etter dødsfallet endelig var over sorgen, så ble min mor svært alvorlig syk og holdt på å dø, og da kjente jeg at nå har jeg ikke mer å gå på. Jeg måtte da ha 1- 2 ukers sykemelding for å komme til hektene igjen, og for å kunne delta som pårørende i planleggingssamtalene med sykehuset.

 

Jeg kjenner ellers ei som brått mistet sin far som hun sto svært nær i en ulykke. Hun var sykemeldt i ni måneder etterpå.

Kjenner også en som mistet sin far etter lang tids sykdom over noen år, som ikke var sykemeldt.

Og så kjenner jeg flere som har mistet eldre foreldre som ikke har vært sykemeldte, men noen av dem har jeg tenkt at kanskje burde ha vært det et par dager eller uker, for de har så vidt klart å fungere.

Kom over sorgen?? Seriøst? Det betyr at etter 4-5 var livet normalt igjen og du savnet/sørget ikke over faren din mer?

 

Jeg har lært meg å leve med sorgen...

 

 

 

Anonymous poster hash: b4b92...ad5

Ærlig talt.

Tror du dette er en konkurranse? Og hvordan våger du i det hele tatt å uttale deg så frekt og nedlatende om min sorgprosess?

 

Ser at du ikke evner å skille sorg og savn, og dette er to helt ulike ting.'

Sorg kommer alle over på et tidspunkt. En sorgprosess som trekker ut i åresvis, uten at det er noen spesiell grunn til det, den defineres derimot som å ha blitt til en psykisk lidelse.

 

Min sorg var over etter 4- 5 måneder. Min far vil likevel naturligvis være savnet og i mine minner resten av livet.

Du virker særdeles avkortet følelsesmessig.

 

 

 

Anonymous poster hash: b4b92...ad5

 

 

 

Jeg, eller du selv som verbalt trakasserer dem som ikke sørger på den måten du mener er fasiten?

Kanskje du burde snu det speilet mot deg selv.

Du virker helt ut av balanse... håper du får hjelp.

 

Innlegget ditt vil bli rapportert.

Endret 9. november 2015 av Virginia!

[Hjertefru]

Tror det er veldig vanlig.

Jeg fikk sykemelding tvert da min far plutselig ble syk og døde etter to uker. Spurte ikke engang. Kunne ikke være på jobb når pappa lå for døden, og mamma og andre slektninger trengte meg. Straks han var gått bort, var jeg imidlertid på jobb igjen, var på en måte godt å gå på jobb da.

Registrerer at det er en vanlig mening her inne at man i en tilsvarende situasjon heller burde tatt fex velferdspermisjon, men det er jo ingen selvfølge at denne er lønnet. I min situasjon var jeg ganske ung da jeg mistet min far, og jeg hadde da ikke hatt råd til å tape en halv månedslønn. Synes ikke det er riktig heller, å tape økonomisk i en sorgsituasjon.

Vi har gode rettigheter i Norge, men av og til savner jeg en respekt for at man i noen situasjoner behøver omdisponere tid og krefter til andre ting enn jobben.

Endret 9. november 2015 av Hjertefru

[Gjest Kira]

I en tråd som omhandler dødsfall av nære og kjære kan det være smart å tenke seg om to ganger før man poster et innlegg.

Ingen innlegg er fjernet foreløpig, men vær så snill å ta hensyn til andre sine følelser når det kommer til et så sårt tema.

 

Kira

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Uvanlig er de helt klart ikke, men både forelderens alder og omstendigheter ellers, spiller nok en stor rolle for sorgen.

 

Jeg hadde en ukes ferie og var sykemeldt på grunn av sorg i en måned etter at min far døde. Han var ganske ung, ble brått svært syk og døde etter bare noen ukers sykeleie. Det var utrolig tøft å se det raske forfallet, smertene, blødningene og ikke kunne gjøre noe for å lindre. Vi fikk aldri forberedt oss på at han skulle dø, siden de først var ferdige med undersøkelsene som konkluderte med at det ikke var håp to dager før han døde, og jeg følte ikke jeg fikk tatt ordentlig farvel.

 

Da jeg en 4- 5 måneder etter dødsfallet endelig var over sorgen, så ble min mor svært alvorlig syk og holdt på å dø, og da kjente jeg at nå har jeg ikke mer å gå på. Jeg måtte da ha 1- 2 ukers sykemelding for å komme til hektene igjen, og for å kunne delta som pårørende i planleggingssamtalene med sykehuset.

 

Jeg kjenner ellers ei som brått mistet sin far som hun sto svært nær i en ulykke. Hun var sykemeldt i ni måneder etterpå.

Kjenner også en som mistet sin far etter lang tids sykdom over noen år, som ikke var sykemeldt.

Og så kjenner jeg flere som har mistet eldre foreldre som ikke har vært sykemeldte, men noen av dem har jeg tenkt at kanskje burde ha vært det et par dager eller uker, for de har så vidt klart å fungere.

Kom over sorgen?? Seriøst? Det betyr at etter 4-5 var livet normalt igjen og du savnet/sørget ikke over faren din mer?

 

Jeg har lært meg å leve med sorgen...

 

 

 

Anonymous poster hash: b4b92...ad5

Ærlig talt.

Tror du dette er en konkurranse? Og hvordan våger du i det hele tatt å uttale deg så frekt og nedlatende om min sorgprosess?

 

Ser at du ikke evner å skille sorg og savn, og dette er to helt ulike ting.'

Sorg kommer alle over på et tidspunkt. En sorgprosess som trekker ut i åresvis, uten at det er noen spesiell grunn til det, den defineres derimot som å ha blitt til en psykisk lidelse.

 

Min sorg var over etter 4- 5 måneder. Min far vil likevel naturligvis være savnet og i mine minner resten av livet.

Du virker særdeles avkortet følelsesmessig.

 

 

 

Anonymous poster hash: b4b92...ad5

 

Jeg, eller du selv som verbalt trakasserer dem som ikke sørger på den måten du mener er fasiten?

Kanskje du burde snu det speilet mot deg selv.

Du virker helt ut av balanse... håper du får hjelp.

 

Innlegget ditt vil bli rapportert.

Jeg støtter deg også Virginia, bare så det er sagt med en gang. At noen opplever sorg som mer altoppslukende enn deg gjør ikke deg følelsesmessig avstumpet. Og jeg er enig i at det er forskjell på sorg og savn, selv om man i dagligtale kanskje veksler mellom disse.

 

At foreldre dør er forferdelig trist, og det er helt normalt å sørge en stund. De aller fleste vil (heldigvis) oppleve å miste foreldre. Det er naturlig, selv om det ikke føles slik ved tidlig død. Man må for sin egen del og resten av familien komme seg videre i livet, man kan ikke dyrke sorgen - her må man tenke rasjonelt også. Det gjør ikke meg kynisk og kald.

Å miste sitt eget barn mener jeg stiller seg annerledes, det må være en bunnløs sorg over et meningsløst dødsfall. Barnet har så vidt rukket å leve.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9d6f1...9a4

[Anonym bruker]

Ja det er veldig normalt. Faktisk litt unormalt å ikke ha behov for det. Det er som oftest en ekstrem påkjenning å miste sine foreldre.

 

 

 

 

Hilsen ei som jobber på et legekontor.

 

Anonymous poster hash: cf799...a84