Er det vanlig å bli sykemeldt når foreldrene våre dør?

[Anonym bruker]

....

 

Anonymous poster hash: 709da...0df

[Anonym bruker]

Ja. Jeg vil anta det. Da min siste gjenlevende foreldre døde var det etter et kort og brutalt sykeleie hvor vi våket over vedkommende de siste dagene da døden inntraff var jeg utslitt og sorgtynget. Som om ikke den belastningen var nok så var det mye å ordne med begravelsen, dødsboet og offentlige papirer. De fleste kontorene har vanlig arbeidstid så det lar seg vanskelig kombinere med fult arbeid selv.

Jeg var sykmeldt i 3.uker i forbindelse med bortgangen.

 

Anonymous poster hash: 6fb46...4f1

[Anonym bruker]

Jeg ble sykemeldt i to uker da faren min døde i vinter. Han hadde vært veldig syk lenge, noe som hadde resultert i at jeg ikke hadde sovet ordentlig på flere måneder. Var rett og slett utslitt.. Det skal sies at jeg ringte legen på fredag for å få sykemelding, og så døde han i løpet av helga.

Anonymous poster hash: 4f578...9b1

[Anonym bruker]

Hvorfor alle disse spørsmålene om sykemelding ved dødsfall? Er vel ingenting som er normalt i en slik setting uansett. Ingen reagerer likt på sorg, noen begraver seg i arbeid, andre trenger fred og ro. Det er umulig å svare på dette før man har opplevd det, men uansett hva man velger så ikke sorgen større eller mindre utfra hva man trenger.

 

Anonymous poster hash: efb04...fa7

[Anonym bruker]

Nei. Noen dager fri muligens, men sykemelding er rart.

 

Anonymous poster hash: afda7...373

[Anonym bruker]

Ingen av mine foreldre har vært sykmeldt når de har mistet sine foreldre.

 

Anonymous poster hash: 4e73e...a03

[Anonym bruker]

Det kommer vel helt an på om man trenger det eller ikke. Svigermor ble sykemeldt da søsteren hennes døde, da var hun helt utslitt stakkar. Husker ei ganske ung kollega mistet faren sin i kreft og ble sykmeldt pga sorg. Kan ikke ta pasienter når man selv sitter og gråter..

 

Er vel ingen fasit på det. Spørs vel hvordan jobb man har også, om man kan lukke døren og gråte eller ikke.

 

Anonymous poster hash: e199a...17f

[Anonym bruker]

Jeg var ca halvveis i svangerskapet da pappa døde. Ble sykemeldt ut svangerskapet. Foreldrene mine var skilt og jeg har ingen søsken så alt falt på meg av det praktiske. Jeg måtte planlegge begravelsen, han eide egen bedrift som måtte avvikles fort pga kontrakten på lokalet gikk ut, ny kontrakt på nytt lokale måtte jeg vikle meg ut av, mye styr med å gå levert tilbake leasing bil. Leilighet som måtte selges for å få råd til regninger som ballet på seg, hytte som skulle leies ut som jeg måtte ordne med. Og en haug med abonnementer både privat og i bedriften hans som måtte sies opp. Ja i det heletatt så var det en fulltidsjobb å rydde opp i alle ballen han hadde i lufta da han døde. Han hadde også personal i butikken sin osv. Mye kaos og jeg var døsliten. Hadde ikke sjans til å jobbe ved siden av. Og som fler her påpeker så er de fleste kontorer åpne i arbeidstiden. Det tok flere mnd å få rydda opp helt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 15a03...5d4

[Anonym bruker]

Ingen av mine foreldre har vært sykmeldt når de har mistet sine foreldre.

 

Anonymous poster hash: 4e73e...a03

Kanskje dine besteforeldre var gamle da de døde? ?

 

Alle er ikke det. Min pappa ble utsatt for en ulykke og lå i koma i 4 døgn før vi valgte å slå av respirator...og vet du hva? Jeg var sykmeldt. ..oapoa var kun 53 år.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b4b92...ad5

[Anonym bruker]

Det kommer vel helt an på?

Jeg tok noen egenmeldingsdager ifbm dødsfallet til faren min. Jeg var selvfølgelig veldig lei meg, men det var mest av praktiske grunner jeg ikke dro på jobb før etter 4 dager (og frihelg). Begravelse måtte ordnes med 80 mil fra mitt hjemsted og leiligheten hans måtte tømmes i løpet av den tida også. Sorgen var det rett og slett ikke tid til, og jeg har inntrykk av at det føles slik for mange som må ordne med alt det praktiske etter et dødsfall.

Så, om noen trenger sykemelding ved/etter

nært dødsfall så forstår jeg det. Det er mye å ta innover seg - forstå hva som har skjedd, ordne med begravelse og annet praktisk. Det er stor påkjenning! Hadde jeg ikke hatt det praktiske ansvaret hadde jeg nok ikke sykemeldt meg. Det hadde vært godt å ha en jobbhverdag som gjorde at jeg slapp å gruble for mye.

 

Anonymous poster hash: 9d6f1...9a4

[Anonym bruker]

Nei. Noen dager fri muligens, men sykemelding er rart.

 

Anonymous poster hash: afda7...373

Hva er rart med det? Pappa ble utsatt for en ulykke og døde etter 4 døgn i koma...jeg var sykmeldt. Var både sjokk og sorg samtidig, opplevde det som traumatisk å sitte side by side å våke over han...hadde ikke noe på jobb å gjøre..

 

Folk er forskjellig. ..

 

 

 

Anonymous poster hash: b4b92...ad5

[Anonym bruker]

Det kommer vel helt an på?

Jeg tok noen egenmeldingsdager ifbm dødsfallet til faren min. Jeg var selvfølgelig veldig lei meg, men det var mest av praktiske grunner jeg ikke dro på jobb før etter 4 dager (og frihelg). Begravelse måtte ordnes med 80 mil fra mitt hjemsted og leiligheten hans måtte tømmes i løpet av den tida også. Sorgen var det rett og slett ikke tid til, og jeg har inntrykk av at det føles slik for mange som må ordne med alt det praktiske etter et dødsfall.

Så, om noen trenger sykemelding ved/etter

nært dødsfall så forstår jeg det. Det er mye å ta innover seg - forstå hva som har skjedd, ordne med begravelse og annet praktisk. Det er stor påkjenning! Hadde jeg ikke hatt det praktiske ansvaret hadde jeg nok ikke sykemeldt meg. Det hadde vært godt å ha en jobbhverdag som gjorde at jeg slapp å gruble for mye.

 

Anonymous poster hash: 9d6f1...9a4

Hadde jeg ikke hatt det praktiske ansvaret hadde jeg nok ikke tatt ut så mange egenmeldingsdager, skulle det stå.

 

 

Anonymous poster hash: 9d6f1...9a4

[Anonym bruker]

Hadde jeg ikke vært student, så hadde jeg hatt behov for sykmelding da moren min døde brått 52 år gammel, ikke bare uken mellom dødsfall og begravelse, men de første ukene etterpå. Den første tiden er det så mye praktisk som må gjøres at en ikke rekker å ta inn over seg at noen er borte. Etter begravelsen derimot - da kom sorgen. Og sorg kan man bli syk av.

Anonymous poster hash: d6419...32e

[Anonym bruker]

Jeg var ca halvveis i svangerskapet da pappa døde. Ble sykemeldt ut svangerskapet. Foreldrene mine var skilt og jeg har ingen søsken så alt falt på meg av det praktiske. Jeg måtte planlegge begravelsen, han eide egen bedrift som måtte avvikles fort pga kontrakten på lokalet gikk ut, ny kontrakt på nytt lokale måtte jeg vikle meg ut av, mye styr med å gå levert tilbake leasing bil. Leilighet som måtte selges for å få råd til regninger som ballet på seg, hytte som skulle leies ut som jeg måtte ordne med. Og en haug med abonnementer både privat og i bedriften hans som måtte sies opp. Ja i det heletatt så var det en fulltidsjobb å rydde opp i alle ballen han hadde i lufta da han døde. Han hadde også personal i butikken sin osv. Mye kaos og jeg var døsliten. Hadde ikke sjans til å jobbe ved siden av. Og som fler her påpeker så er de fleste kontorer åpne i arbeidstiden. Det tok flere mnd å få rydda opp helt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 15a03...5d4

Utrolig at du fikk sykemelding! Du var jo ikke syk men hadde for mye å gjøre. Sykemelding får man når man er for syk for å jobbe.

 

 

 

Anonymous poster hash: 87abb...535

[Anonym bruker]

 

Jeg var ca halvveis i svangerskapet da pappa døde. Ble sykemeldt ut svangerskapet. Foreldrene mine var skilt og jeg har ingen søsken så alt falt på meg av det praktiske. Jeg måtte planlegge begravelsen, han eide egen bedrift som måtte avvikles fort pga kontrakten på lokalet gikk ut, ny kontrakt på nytt lokale måtte jeg vikle meg ut av, mye styr med å gå levert tilbake leasing bil. Leilighet som måtte selges for å få råd til regninger som ballet på seg, hytte som skulle leies ut som jeg måtte ordne med. Og en haug med abonnementer både privat og i bedriften hans som måtte sies opp. Ja i det heletatt så var det en fulltidsjobb å rydde opp i alle ballen han hadde i lufta da han døde. Han hadde også personal i butikken sin osv. Mye kaos og jeg var døsliten. Hadde ikke sjans til å jobbe ved siden av. Og som fler her påpeker så er de fleste kontorer åpne i arbeidstiden. Det tok flere mnd å få rydda opp helt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 15a03...5d4

Utrolig at du fikk sykemelding! Du var jo ikke syk men hadde for mye å gjøre. Sykemelding får man når man er for syk for å jobbe.

 

 

 

Anonymous poster hash: 87abb...535

Men hvem skulle gjort dette for henne? Dersom hun måtte jobbe, måtte hun ha ordnet opp med det praktiske ifbm dødsfallet utenom arbeidstiden sin. Da hadde hun ikke hatt tid til å sove!

 

Vet du hvor mye praktisk du faktisk MÅ ordne opp i når du er den eneste som kan ordne opp etter dødsfallet til mor eller far?

 

 

Anonymous poster hash: 9d6f1...9a4

[Anonym bruker]

 

Jeg var ca halvveis i svangerskapet da pappa døde. Ble sykemeldt ut svangerskapet. Foreldrene mine var skilt og jeg har ingen søsken så alt falt på meg av det praktiske. Jeg måtte planlegge begravelsen, han eide egen bedrift som måtte avvikles fort pga kontrakten på lokalet gikk ut, ny kontrakt på nytt lokale måtte jeg vikle meg ut av, mye styr med å gå levert tilbake leasing bil. Leilighet som måtte selges for å få råd til regninger som ballet på seg, hytte som skulle leies ut som jeg måtte ordne med. Og en haug med abonnementer både privat og i bedriften hans som måtte sies opp. Ja i det heletatt så var det en fulltidsjobb å rydde opp i alle ballen han hadde i lufta da han døde. Han hadde også personal i butikken sin osv. Mye kaos og jeg var døsliten. Hadde ikke sjans til å jobbe ved siden av. Og som fler her påpeker så er de fleste kontorer åpne i arbeidstiden. Det tok flere mnd å få rydda opp helt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 15a03...5d4

Utrolig at du fikk sykemelding! Du var jo ikke syk men hadde for mye å gjøre. Sykemelding får man når man er for syk for å jobbe.

 

 

 

Anonymous poster hash: 87abb...535

Har du opplevd sorg??? Sorg er alt fra altoppslukende til mild nedstemthet, ingen kan forutse hvordan det vil eller fortelle hvordan det skal være for det er så subjektivt. Utrolig respektløst, frekt og for en mangel på empatisk innlevelse du utviser!!!!

"Du skal tåle så inderlig vel den urett som ikke rammet deg selv"

 

Anonymous poster hash: 6fb46...4f1

[Anonym bruker]

 

Jeg var ca halvveis i svangerskapet da pappa døde. Ble sykemeldt ut svangerskapet. Foreldrene mine var skilt og jeg har ingen søsken så alt falt på meg av det praktiske. Jeg måtte planlegge begravelsen, han eide egen bedrift som måtte avvikles fort pga kontrakten på lokalet gikk ut, ny kontrakt på nytt lokale måtte jeg vikle meg ut av, mye styr med å gå levert tilbake leasing bil. Leilighet som måtte selges for å få råd til regninger som ballet på seg, hytte som skulle leies ut som jeg måtte ordne med. Og en haug med abonnementer både privat og i bedriften hans som måtte sies opp. Ja i det heletatt så var det en fulltidsjobb å rydde opp i alle ballen han hadde i lufta da han døde. Han hadde også personal i butikken sin osv. Mye kaos og jeg var døsliten. Hadde ikke sjans til å jobbe ved siden av. Og som fler her påpeker så er de fleste kontorer åpne i arbeidstiden. Det tok flere mnd å få rydda opp helt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 15a03...5d4

Utrolig at du fikk sykemelding! Du var jo ikke syk men hadde for mye å gjøre. Sykemelding får man når man er for syk for å jobbe.

 

 

 

Anonymous poster hash: 87abb...535

Falt du ned fra stellebordet og slo hodet ditt som baby?

 

 

 

Anonymous poster hash: b4b92...ad5

[Merdee]

Uvanlig er de helt klart ikke, men både forelderens alder og omstendigheter ellers, spiller nok en stor rolle for sorgen.

 

Jeg hadde en ukes ferie og var sykemeldt på grunn av sorg i en måned etter at min far døde. Han var ganske ung, ble brått svært syk og døde etter bare noen ukers sykeleie. Det var utrolig tøft å se det raske forfallet, smertene, blødningene og ikke kunne gjøre noe for å lindre. Vi fikk aldri forberedt oss på at han skulle dø, siden de først var ferdige med undersøkelsene som konkluderte med at det ikke var håp to dager før han døde, og jeg følte ikke jeg fikk tatt ordentlig farvel.

 

Da jeg en 4- 5 måneder etter dødsfallet endelig var over sorgen, så ble min mor svært alvorlig syk og holdt på å dø, og da kjente jeg at nå har jeg ikke mer å gå på. Jeg måtte da ha 1- 2 ukers sykemelding for å komme til hektene igjen, og for å kunne delta som pårørende i planleggingssamtalene med sykehuset.

 

Jeg kjenner ellers ei som brått mistet sin far som hun sto svært nær i en ulykke. Hun var sykemeldt i ni måneder etterpå.

Kjenner også en som mistet sin far etter lang tids sykdom over noen år, som ikke var sykemeldt.

Og så kjenner jeg flere som har mistet eldre foreldre som ikke har vært sykemeldte, men noen av dem har jeg tenkt at kanskje burde ha vært det et par dager eller uker, for de har så vidt klart å fungere.

Endret 9. november 2015 av Virginia!

[Anonym bruker]

Uvanlig er de helt klart ikke, men både forelderens alder og omstendigheter ellers, spiller nok en stor rolle for sorgen.

 

Jeg hadde en ukes ferie og var sykemeldt på grunn av sorg i en måned etter at min far døde. Han var ganske ung, ble brått svært syk og døde etter bare noen ukers sykeleie. Det var utrolig tøft å se det raske forfallet, smertene, blødningene og ikke kunne gjøre noe for å lindre. Vi fikk aldri forberedt oss på at han skulle dø, siden de først var ferdige med undersøkelsene som konkluderte med at det ikke var håp to dager før han døde, og jeg følte ikke jeg fikk tatt ordentlig farvel.

 

Da jeg en 4- 5 måneder etter dødsfallet endelig var over sorgen, så ble min mor svært alvorlig syk og holdt på å dø, og da kjente jeg at nå har jeg ikke mer å gå på. Jeg måtte da ha 1- 2 ukers sykemelding for å komme til hektene igjen, og for å kunne delta som pårørende i planleggingssamtalene med sykehuset.

 

Jeg kjenner ellers ei som brått mistet sin far som hun sto svært nær i en ulykke. Hun var sykemeldt i ni måneder etterpå.

Kjenner også en som mistet sin far etter lang tids sykdom over noen år, som ikke var sykemeldt.

Og så kjenner jeg flere som har mistet eldre foreldre som ikke har vært sykemeldte, men noen av dem har jeg tenkt at kanskje burde ha vært det et par dager eller uker, for de har så vidt klart å fungere.

Kom over sorgen?? Seriøst? Det betyr at etter 4-5 var livet normalt igjen og du savnet/sørget ikke over faren din mer?

 

Jeg har lært meg å leve med sorgen...

 

 

 

Anonymous poster hash: b4b92...ad5

[MarianeA]

Nei. Verken jeg eller mannen var sykemeldt eller borte fra jobb i forbindelse med dødsfall til våre foreldre.Med unntak av begravelsesdagen selvsagt.

[Anonym bruker]

 

Jeg var ca halvveis i svangerskapet da pappa døde. Ble sykemeldt ut svangerskapet. Foreldrene mine var skilt og jeg har ingen søsken så alt falt på meg av det praktiske. Jeg måtte planlegge begravelsen, han eide egen bedrift som måtte avvikles fort pga kontrakten på lokalet gikk ut, ny kontrakt på nytt lokale måtte jeg vikle meg ut av, mye styr med å gå levert tilbake leasing bil. Leilighet som måtte selges for å få råd til regninger som ballet på seg, hytte som skulle leies ut som jeg måtte ordne med. Og en haug med abonnementer både privat og i bedriften hans som måtte sies opp. Ja i det heletatt så var det en fulltidsjobb å rydde opp i alle ballen han hadde i lufta da han døde. Han hadde også personal i butikken sin osv. Mye kaos og jeg var døsliten. Hadde ikke sjans til å jobbe ved siden av. Og som fler her påpeker så er de fleste kontorer åpne i arbeidstiden. Det tok flere mnd å få rydda opp helt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 15a03...5d4

Utrolig at du fikk sykemelding! Du var jo ikke syk men hadde for mye å gjøre. Sykemelding får man når man er for syk for å jobbe.

 

 

 

Anonymous poster hash: 87abb...535

Enig. Dette valgte du selv. Det vanlige ville vært å latt en advokat ta dette. Eller bostyrer. Hvordan tror du de gjør dette i de tilfeller det ikke er barn eller ektefelle?

 

 

Anonymous poster hash: 359b8...bc5

[Anonym bruker]

 

 

 

Uvanlig er de helt klart ikke, men både forelderens alder og omstendigheter ellers, spiller nok en stor rolle for sorgen.

 

Jeg hadde en ukes ferie og var sykemeldt på grunn av sorg i en måned etter at min far døde. Han var ganske ung, ble brått svært syk og døde etter bare noen ukers sykeleie. Det var utrolig tøft å se det raske forfallet, smertene, blødningene og ikke kunne gjøre noe for å lindre. Vi fikk aldri forberedt oss på at han skulle dø, siden de først var ferdige med undersøkelsene som konkluderte med at det ikke var håp to dager før han døde, og jeg følte ikke jeg fikk tatt ordentlig farvel.

 

Da jeg en 4- 5 måneder etter dødsfallet endelig var over sorgen, så ble min mor svært alvorlig syk og holdt på å dø, og da kjente jeg at nå har jeg ikke mer å gå på. Jeg måtte da ha 1- 2 ukers sykemelding for å komme til hektene igjen, og for å kunne delta som pårørende i planleggingssamtalene med sykehuset.

 

Jeg kjenner ellers ei som brått mistet sin far som hun sto svært nær i en ulykke. Hun var sykemeldt i ni måneder etterpå.

Kjenner også en som mistet sin far etter lang tids sykdom over noen år, som ikke var sykemeldt.

Og så kjenner jeg flere som har mistet eldre foreldre som ikke har vært sykemeldte, men noen av dem har jeg tenkt at kanskje burde ha vært det et par dager eller uker, for de har så vidt klart å fungere.

Kom over sorgen?? Seriøst? Det betyr at etter 4-5 var livet normalt igjen og du savnet/sørget ikke over faren din mer?

 

Jeg har lært meg å leve med sorgen...

 

 

 

Anonymous poster hash: b4b92...ad5

Ærlig talt.

Tror du dette er en konkurranse? Og hvordan våger du i det hele tatt å uttale deg så frekt og nedlatende om min sorgprosess?

 

Ser at du ikke evner å skille sorg og savn, og dette er to helt ulike ting.'

Sorg kommer alle over på et tidspunkt. En sorgprosess som trekker ut i åresvis, uten at det er noen spesiell grunn til det, den defineres derimot som å ha blitt til en psykisk lidelse.

 

Min sorg var over etter 4- 5 måneder. Min far vil likevel naturligvis være savnet og i mine minner resten av livet.

Hvordan jeg våger å mene noe om ditt innlegg? Vet du hva et forum er?

Du nevner Ingenting om sorgprossess i ditt innlegg, ingenting! Du bare lister opp 1000 ting du hadde å gjøre. Slike ting finnes det folk som arbeider med slik at du kan kjøpe disse tjenestene.

Jeg står fortsatt fast vid at sykemelding gjelder ved sykdom, ikke når man har for mye å gjøre. Var du syk av sorg så er det grei men det skriver du ikke noe om skjønner du.

 

 

 

Anonymous poster hash: 87abb...535

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Uvanlig er de helt klart ikke, men både forelderens alder og omstendigheter ellers, spiller nok en stor rolle for sorgen.

 

Jeg hadde en ukes ferie og var sykemeldt på grunn av sorg i en måned etter at min far døde. Han var ganske ung, ble brått svært syk og døde etter bare noen ukers sykeleie. Det var utrolig tøft å se det raske forfallet, smertene, blødningene og ikke kunne gjøre noe for å lindre. Vi fikk aldri forberedt oss på at han skulle dø, siden de først var ferdige med undersøkelsene som konkluderte med at det ikke var håp to dager før han døde, og jeg følte ikke jeg fikk tatt ordentlig farvel.

 

Da jeg en 4- 5 måneder etter dødsfallet endelig var over sorgen, så ble min mor svært alvorlig syk og holdt på å dø, og da kjente jeg at nå har jeg ikke mer å gå på. Jeg måtte da ha 1- 2 ukers sykemelding for å komme til hektene igjen, og for å kunne delta som pårørende i planleggingssamtalene med sykehuset.

 

Jeg kjenner ellers ei som brått mistet sin far som hun sto svært nær i en ulykke. Hun var sykemeldt i ni måneder etterpå.

Kjenner også en som mistet sin far etter lang tids sykdom over noen år, som ikke var sykemeldt.

Og så kjenner jeg flere som har mistet eldre foreldre som ikke har vært sykemeldte, men noen av dem har jeg tenkt at kanskje burde ha vært det et par dager eller uker, for de har så vidt klart å fungere.

Kom over sorgen?? Seriøst? Det betyr at etter 4-5 var livet normalt igjen og du savnet/sørget ikke over faren din mer?

 

Jeg har lært meg å leve med sorgen...

 

 

 

Anonymous poster hash: b4b92...ad5

Ærlig talt.

Tror du dette er en konkurranse? Og hvordan våger du i det hele tatt å uttale deg så frekt og nedlatende om min sorgprosess?

 

Ser at du ikke evner å skille sorg og savn, og dette er to helt ulike ting.'

Sorg kommer alle over på et tidspunkt. En sorgprosess som trekker ut i åresvis, uten at det er noen spesiell grunn til det, den defineres derimot som å ha blitt til en psykisk lidelse.

 

Min sorg var over etter 4- 5 måneder. Min far vil likevel naturligvis være savnet og i mine minner resten av livet.

Hvordan jeg våger å mene noe om ditt innlegg? Vet du hva et forum er?

Du nevner Ingenting om sorgprossess i ditt innlegg, ingenting! Du bare lister opp 1000 ting du hadde å gjøre. Slike ting finnes det folk som arbeider med slik at du kan kjøpe disse tjenestene.

Jeg står fortsatt fast vid at sykemelding gjelder ved sykdom, ikke når man har for mye å gjøre. Var du syk av sorg så er det grei men det skriver du ikke noe om skjønner du.

 

 

 

Anonymous poster hash: 87abb...535

 

Du er faktisk ganske så respektløs akkurat nå, bare så du er klar over det.

 

Og hun ramser ikke opp et eneste gjøremål, hun beskriver et forferdelig og brått tap av sin far. Kanskje på tide å faktisk lese innlegg før du kommenterer dem?

 

Anonymous poster hash: 55081...54d

[Anonym bruker]

Mange rare svar her.  

Noe familie er nær og kjær.  Noen slektninger dør relativt unge, i forbindelse med ulykker, alvorlig sykdom, operasjoner osv.  

Da min mor døde var jeg i 20-årene og hun døde plutselig, uventet og dramatisk.  Jeg var knust.    

Hvis min far dør av alderdom når han er i 80-årene så er jo det en helt annen situasjon.  Fremdeles trist, men forhåpentligvis ikke dramatisk.  

 

Anonymous poster hash: 82e24...44c

[Anonym bruker]

 

Ingen av mine foreldre har vært sykmeldt når de har mistet sine foreldre.

 

Anonymous poster hash: 4e73e...a03

Kanskje dine besteforeldre var gamle da de døde? ?

 

Alle er ikke det. Min pappa ble utsatt for en ulykke og lå i koma i 4 døgn før vi valgte å slå av respirator...og vet du hva? Jeg var sykmeldt. ..oapoa var kun 53 år.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b4b92...ad5

Alle var absolutt ikke det! Trist å høre om din far.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4e73e...a03