Gravid igjen etter å ha mistet i uke 23

[Englemamma og gravid]

Hei.

Jeg har lenge tenkt på dette som en måte for å hjelpe meg selv, og prøver det ut nå.

Jeg ønsker å skrive ned min historie, ord for ord, og også dele den med de som måtte være interesserte. Kanskje finner jeg noen i samme situasjon.

 

Det hele startet 5 februar 2015. Jeg fant ut at jeg var gravid, noe som over hodet ikke var planlagt. Jeg og samboeren bestemte oss raskt for å beholde, og både vi og nærmeste familie gledet oss raskt over hva vi hadde i vente.

 

Rundt uke 8 hadde jeg en liten blødning, men fikk beskjed om at jeg bare skulle ta det med ro av legen, og at det mest sannsynligvis ikke var noe å frykte.

 

På ultralyd i uke 18 fikk vi se at det var en liten gutt vi ventet, og vi bestemte oss fort for at han skulle hete Oliver.

 

Vi hadde smått begynt å kjøpe inn ting, og hadde også nylig flyttet inn i en leilighet hvor vi skulle bo.

 

Like før 17 mai ble jeg veldig akutt plaget med bekkensmerter. Jeg klarte nesten ikke gå, og jeg hadde vondt uansett hva jeg gjorde. Dette varte i 2-3 dager, også var det over.

 

Vi kom oss forbi uke 20, og var nå ca halvveis, noe som gjorde at vi gledet oss mer og mer som dagene gikk.

 

Bevegelser i magen var noe som etterhvert ble en daglig rutine, og jeg kjente tydelige spark, spesielt om kvelden. Det syntes til og med på utsiden til tider.

 

10 juni avtalte jeg med ei venninne at vi skulle møtes i byen. Jeg måtte nemlig gå til innkjøp av min første mammabukse!

 

Jeg gikk på trikken, og kjente meg raskt uvel. Jeg fikk små tak i magen, og trodde dette var kynnere. Jeg satt meg ned og tok det med ro.

 

Jeg møtte venninnen min, og vi gikk oppover Karl Johan. Lindex ble butikken vi fant mammaklær i, og her måtte jeg ofte sette meg ned med kraftige smerter.

 

Etter en times tid på Lindex, gikk vi på Peppes pizza. Her tok det akkurat til at vi fikk spist opp til at jeg ikke klarte å sitte rolig mer. Jeg hadde ekstremt vondt.

Jeg tenkte fortsatt at det bare var kraftige kynnere, inntil jeg gikk på do. Jeg hadde blødning, og ble veldig redd.

 

Det verste jeg kunne tenke meg var at Oliver var død allerede. Vi gikk til jobben til kjæresten, og han fikk ta seg fri ut dagen, også var det rett til legevakten.

 

Her ble vi sittende en god stund, og fikk tilslutt et rom for oss selv med "seng" til meg.

Jeg måtte på do, og fikk panikk i det jeg satt meg ned.

Det kjentes ut som at noe var på vei ut!

 

Jeg fikk beskjed om at Ullevål ville bli kontaktet, og etter en halvtimes tid fikk vi taxi opp dit.

 

Derifra ble jeg trillet i rullestol til gynekologisk AVD. Der fikk vi etter et par minutter se et hjerte som slo, og både jeg og samboeren ble lettet. Da var vel alt bra?

 

Neida, for det viste seg at fødselen var i gang, og det jeg hadde gått med i snart 4 1/2 time var rier!

 

Jeg knakk sammen!

 

Etter 48 timer med riedempende drypp og 2 lungemodningssprøyter for Oliver, gikk jeg på do rundt 02:30 på natten den 13 juni.

 

Da jeg skulle reise meg opp igjen, var vannposen så langt ute at jeg ikke klarte å stå ordentlig, så jeg dro i snoren. 2 sykepleiere kom inn, og fikk meg opp i sengen.

 

Herifra gikk det fort! 03:19 sprakk vannposen, og 03:21 var Oliver ute.

 

Han hadde puls, men de klarte dessverre ikke å redde lille gutten vår

 

Verden raste og disse dagene var helt uvirkelige. Alt som ikke skulle skje, skjedde.

 

 

På månedsdagen når Oliver kom, fikk jeg min første menstrasjon, altså den 13 juli, og 21 august satt jeg med en positiv test i hånda med veldig blandede følelser!

 

Jeg har nå kommet inn i uke 14, og er veldig usikker og redd. Vi får tett oppfølging og får komme på sykehuset når vi måtte ønske det, men jeg frykter fortsatt veldig at det samme skal skje igjen.

 

Vi har ikke fått obduksjonsrsporten de tok av lille Oliver enda, men hittil har dem ikke funnet ut av hva som gikk galt sist gang. Dette er på en måte godt, men samtidig veldig skremmende!

 

Oliver kom altså uke 23+1.

 

Er det noen andre som har opplevd det samme, eller eventuelt er i samme situasjon?

[embi]

Jeg føler jeg kan rekke opp hånda her...

Lang historie kort fortalt; prøvd å få barn i 3,5 år nå. mistet først tre tidlig, ble så gravid med trillinger (ivf). Alt gikk så fint, og vi var så stolte og glade! Så ble oppdaget på rutine ultralyd 25 uker på vei at de eneggede tvillingjentene mine var døde. To uker etter 27 uker på vei starter fødselen, de prøver alt for å stoppe den men alle tre blir født , den lille gutten vår dør like etter fødselen av en punktert lunge. Dette skjedde i november og desember for ett år siden. Nå sitter jeg her og er i uke 35 med lillesøster! Termin i desember. Et vannvittig år! Det tøffeste i mitt liv! Vi har måttet ta en dag av gangen, fokusere på å puste inn og ut og bare ta alt som det kommer... Det har vært så motstridende følelser oppi alt at vi har ikke klart å ta det inn over oss! Alt vi kan gjøre er å håpe på det beste❤️

 

Ufattelig trist å lese historien din om lille Oliver💙 Så vondt at vi er flere som må gjennom dette... Ingen fortjener å måtte gå gjennom noe sånt! Det er helt feil!

Håper dere har mange rundt dere nå!

Vi holdt alt hemmelig til jeg var nesten 30 uker på vei denne gangen, men har fått utrolig god oppfølging av jordmor, psykolog og sykehus og fastlege. Uten de og en fantastisk familie, gode kollegaer og nydelige naboer så hadde vi ikke klart oss så bra som vi gjør nå! Jeg trodde ikke jeg skulle overleve! I hvert fall aldri smile igjen.. Eller ha det i nærheten av bra. Men vi har kommet så langt på ett år, og nå er vi nærmere målet enn noen gang. Selv om vi aldri kommer til å ta det for gitt at det skal gå bra før vi ser levende bevis💕

 

Frykten vil nok sitte i deg hele veien dette svangerskapet, men i varierende grad. Godt dere får god oppfølging, det er viktig!

 

Dette ble sikkert rotete og langt, og jeg vet ikke om noe av det er hverken trøstende eller oppklarende, men jeg vet godt hva du går gjennom og hva du skal gjennom...

 

Klem

[Smileygirl]

Ufattelig trist å lese. I går fikk vi vår lille englegutt, nesten uke 23. Hjertet hadde sluttet å slå, ikke mer fostervann og fødsel ble satt i gang. E så smertefullt psykisk å ta farvel med vår lille, alle drømmene og forventningene vi hadde om tiden som skulle komme. Føler med deg og forstår virkelig hvor vondt dette er💕 Lykke til med dette svangerskapet - det kommer nok til å gå fint 😊

Endret 16. desember 2015 av Smileygirl