skal jeg prøve å bli gravid?

[Anonym bruker]

Hei, jeg og min samboer har kjent hverandre i 4 år, vært kjærester i snart 2 år og samboere i 1,5 år.

 

Jeg har fra før en sønn på 7 år.

 

Tidlig i 2011 hadde jeg enda en fødsel, med min tidligere samboer, far til min sønn på 7 år, men barnet mitt døde i den fødselen, han hadde vært 4,5 år nå. Etter dette har jeg hatt angst av tanken på å bli gravid, og har vurdert å sterilisere meg. Gynokolgen syns jeg var for ung til å sterilisere meg (jeg var 22 år , ble 23 år senere det året), og hun ba meg ikke forhaste noe, men vente noen år, så jeg fortsatte på prevensjon. 

 

Nå har jeg slitt med migrene og var akkurat innlagt på sykehus for kraftig migreneanfall i ca 14 dager, da fjernet legen min ppillene mine, siden dette kan trigge migreneanfall. Jeg har nå vært en mnd uten prevensjon (han vet om det) og hadde, med min samboer, ubeskyttet sex. Jeg skal neste uke, etter planen, sette inn spiral. I dag hadde jeg IKM og tok graviditetstest. Jeg var veldig angstfull,  ettersom jeg aldri kan ta abort, var jeg veldig redd for å bli gravid, pga en forferdelig opplevelse ved sist graviditet, og testen idag viste heldigvis negativ. Jeg trodde jeg skulle strutte av lykke, men jeg ble faktisk litt skuffet?

 

Jeg har en utdanning, fast og sikker 100% jobb, jeg får mellom 35.000-40.000 utbetalt  i mnd, ganske ok egentlig. Min samboer studerer, han er ferdig med utdanning i juni og har en startlønn på 800.000 i året,, så økonomisk så skal vi klare oss. 

 

Jeg har sagt at jeg aldri vil ha fler barn pga var traumatisk å se barne mitt bli født død (samt jeg lå med intravensøt antibiotiak i begge hender i fler dager, og var kjempedårlig, nær døden selv). Dette var en uheldig bakterie jeg fikk, og sjansen for at det skjer igjen er omtrent ikke tilstede sa jordbor, sykdommen jeg og barnet mitt fikk varr altså ikke genetisk, men var veldig uflaks.

 

Samboeren min sier han er ikke klar for barn enda, men ønsker seg det i fremtiden og han sier han respekterer om jeg ikke vil ha fler barn, men at han håper jeg forandrer mening om noen år. Men nå så ble jeg altså skuffet over negativ nest og jeg tenker at jeg faktisk har lyst på fler barn!

 

Vi har stasjonsvogn og leier leilighet, men når han får fast jobb skal vi søke om lån og kjøpe vår egen leilighet, altså neste sommer/høst.

 

Sønnen min gjør det veldig bra på skolen, samt er en populær gutt med mange venner, han er empatisk og omsorgsfull, og alt går bra med han. Han ønsker seg også et søsken, dette har han gjort hele sitt liv. Sist jeg var gravid gledet han seg stort til å bli storebror, han kjente på magen min når baby sparket, sang til den, og viste magen min leker osv. Han tar det tungt at lillebror døde, mn det har blitt bedre med årene, nå gråter han ca hver 3 mnd. fordi han savner lillebroren sin. Han sier ofte at han ønsker å ha søsken. Kanskje det også hadde vært godt for han å få et søsken til?

 

Hva syns dere? Bør jeg  vente å ta opp ønsket om barn med samboer til han er ferdig med utanning, slik at han ikke får ekstra mye å tenke på, men kun kan konsentrere seg om utdanning? Eller bør jeg "svi mens jernet er varmt", altså ta opp ønsket nå som jeg faktisk tørr tanken, og faktisk har lyst, til å bli gravid, jeg har jo ingen garanti for at dette ønsket fortsatt skal vare? Men jeg er redd for at jeg skal, etter å ha blitt gravid, angre på valget, og gå rundt med angst.

 

Jordmor og lege sa sist, at pga denne traumatiske opplevelsen, skal jeg få ekstra oppfølging ved neste graviditet, så kanskje det gir trygghet Hva mener dere?Jeg og han er 27 år, om det har noe å si, så vi har jo fortsatt mange "fruktbarhetsår" foran oss.

Anonymous poster hash: d355e...99d

[Katta82]

Utrulig vondt å høyra om sist fødsel! Som du seier så er sjansen liten for at det vil skje igjen og du kjem til å få god og tett oppfølging.

 

Til det du lurer på så trur eg at det går fint å nevne for sambuar at du nå trur du har endra meining om barn. At du er open for det alikevel. Så tar du det frå der.

 

Det du beskriv om livet dåkas elles så ligg alt til rette for ei trygg og god framtid.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar fint svar

 

Jeg kan ta det opp med han, men får håpe at det ikke gir han sjokk, vil jo ikke ta fra han fokuset på eksamenslesningen Men kanskje lurt at vi kan tenke på det i noen mnd, og, og evt kan starte å prøve i april, det er greit å kjenne på at dette ikke bare er en "sjokkreaksjon" på den negative testen jeg fikk i dag, men at jeg virkelig vil dette, samt det er vel gunstig mtp barnehageplass og slikt. Jeg har ikke akkurat satt meg inn i de reglene, men da jeg søkte for sønnen min. så var det barna som var født i januar-august som hadde rett på barnehageplass året etter de ble født, mens de som var født i sept-des hadde rett på plass fra året etter. Forferdelige regler egentlig, men men.

Anonymous poster hash: d355e...99d

[Katta82]

Hehe, kanskje han kaste bøkene og hoppe rett på deg

Men uansett kan det nok vere godt for deg å tenke litt på dette slik at graviditet og fødsel kan bli ein meir god ting å tenke på. Det å snakke sammen om og planlegge barn er også veldig spennande. Då får dåke begge tid til å vende tankegangen til at dåke kanskje skal bli foreldre. Dette er ein mann som ønsker barn, men som likevel er så glad i deg at han har sett seg villig til å evt gå glipp av denne muligheten fordi han ønsker deg. Dette verkar for meg som ein fantastisk mann!

 

Og ja. Dei fleste plassar må ein ha fått barnet før 1.september. Då får dåke litt tid til å finne hus og

[Anonym bruker]

Ja, han er helt fantastisk, og han er så glad i meg at jeg tror han hadde gjort alt for meg, så jeg har virkelig ikke lyst å ødelegge for eksamenslesningen hans, for han er så god og fortjener å ha fullt fokus på sin utdanning. Tusen takk for svaret  

Anonymous poster hash: d355e...99d

[Katta82]

Då får du spare nyheten til jul

 

Lykke til!