abort i uke 11??? hjeeelp!!!

[Anonym bruker]

hei alle sammen!

 

En liten oppdatering fra meg. I dag var vi altså på ultralyd og det var jo bra at vi gjorde det. Jeg er en person som gjerne vil vite alt og ha alle fakta på bordet för jeg bestemmer meg for noe, og ba derfor om å få se på skjermen. Min samboer var med og så også. Og det var vel da det gikk opp for ham at det ikke var en liten celleklump, men et sprell levende lite foster med bein og armer og et bankende hjerte. Han slapp alle fölelser ut, gråt å sa at han ikke klarer en abort. så da var det plutselig han som tok valget for meg. utrolig hvordan livet kan snus på hodet. han sa helt enkelt at det er jo vårt barn og vi kan ikke ta bort det fra vårt liv. Jeg er helt matt skal jeg innrömme. Det har värt en så utrolig tung tid og jeg har psyket meg opp til denne aborten her nå og tenkt og tenkt at det helt enkelt er det beste for famiien. Nå må jeg helt plutselig innstille meg på at jeg er gravid igjen og at vi skal ha et til barn, til tross for samboers alle argumenter imot. Det blir litt merkelig situasjon, for selvom jeg fra start har önsket dette barnet, så harn han lykkes overbevise meg om at et barn til er feil. så nå går jeg fremdeles og tror på at det er et dumt valg, selvom det föles rett....om dere skjönner?

 

Det jeg vil fram til er at det kommer til å ta tid för jeg kan kjenne meg lykkelig og det vil ta tid för jeg kan kjenne glede over denne graviditeten. Min mann har lovet meg at han skal bli mye flinkere til å stötte meg i både med og motgang, at vi skal prate mer med hverandre og at han skal gå inn for dette 110 prosent. jeg kjenner en sterk uro for at han skal få kalde fötter om noen dager når han innser hva han har gjort, så det vil ta tid för jeg kan stole på ham helt. jeg har sagt at en abort fremdeles er aktuellt for meg om han ikke kan vise glede og engagement. Dette skal vi väre to om. Nå kjenner jeg meg helt tom, men jeg kjenner også at jeg vil tilbake til livet. Jeg har en lang vei å gå kjenner jeg, for jeg er så langt nede som jeg kan komme tror jeg. Dette har värt så utrolig töft. Nå skal jeg Kjempe meg tilbake og jeg vil virkelig bli glad igjen! Dette skal bli bra!

 

tusen takk alle sammen som har delt sine erfaringer og kommet med råd, det har gjort at jeg har fölt meg litt mindre ensom. En ekstra stor klem til alle dere som har gått igjennom en abort, frivillig eller ufrivillig. Dette har fått meg til å forstå hvor utrolig töft det må ha värt og jeg er veldig takknemlig for at jeg nå slipper å gå igjennom det. Dere er utrolig sterke som har klart det!

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Det er ikke mye jeg angrer på at jeg har gjort her i livet, men en abort er det jeg angrer mest. Kommer sikkert aldri over det..Flere år siden nå. Jeg var i et fast forhold, han ville ikke ha flere og jeg lot meg overtale. Så bare begrensninger og håpløshet den gangen siden han ikke støttet meg. I ettertid ser jeg at alt det praktiske rundt et barn til, økonomi ol hadde ordnet seg greit. Tror også forholdet til mannen hadde Vært sterkere, vi er fortsatt sammen men jeg er innimellom innerst inne bitter på han for at han presset på for abort.

Så mitt tips, ut fra egne erfaringer, ikke ta abort om du ikke er helt sikker på at du ikke vil.

 

Anonymous poster hash: 1ebc9...914

[Anonym bruker]

 

hei alle sammen!

 

En liten oppdatering fra meg. I dag var vi altså på ultralyd og det var jo bra at vi gjorde det. Jeg er en person som gjerne vil vite alt og ha alle fakta på bordet för jeg bestemmer meg for noe, og ba derfor om å få se på skjermen. Min samboer var med og så også. Og det var vel da det gikk opp for ham at det ikke var en liten celleklump, men et sprell levende lite foster med bein og armer og et bankende hjerte. Han slapp alle fölelser ut, gråt å sa at han ikke klarer en abort. så da var det plutselig han som tok valget for meg. utrolig hvordan livet kan snus på hodet. han sa helt enkelt at det er jo vårt barn og vi kan ikke ta bort det fra vårt liv. Jeg er helt matt skal jeg innrömme. Det har värt en så utrolig tung tid og jeg har psyket meg opp til denne aborten her nå og tenkt og tenkt at det helt enkelt er det beste for famiien. Nå må jeg helt plutselig innstille meg på at jeg er gravid igjen og at vi skal ha et til barn, til tross for samboers alle argumenter imot. Det blir litt merkelig situasjon, for selvom jeg fra start har önsket dette barnet, så harn han lykkes overbevise meg om at et barn til er feil. så nå går jeg fremdeles og tror på at det er et dumt valg, selvom det föles rett....om dere skjönner?

 

Det jeg vil fram til er at det kommer til å ta tid för jeg kan kjenne meg lykkelig og det vil ta tid för jeg kan kjenne glede over denne graviditeten. Min mann har lovet meg at han skal bli mye flinkere til å stötte meg i både med og motgang, at vi skal prate mer med hverandre og at han skal gå inn for dette 110 prosent. jeg kjenner en sterk uro for at han skal få kalde fötter om noen dager når han innser hva han har gjort, så det vil ta tid för jeg kan stole på ham helt. jeg har sagt at en abort fremdeles er aktuellt for meg om han ikke kan vise glede og engagement. Dette skal vi väre to om. Nå kjenner jeg meg helt tom, men jeg kjenner også at jeg vil tilbake til livet. Jeg har en lang vei å gå kjenner jeg, for jeg er så langt nede som jeg kan komme tror jeg. Dette har värt så utrolig töft. Nå skal jeg Kjempe meg tilbake og jeg vil virkelig bli glad igjen! Dette skal bli bra!

 

tusen takk alle sammen som har delt sine erfaringer og kommet med råd, det har gjort at jeg har fölt meg litt mindre ensom. En ekstra stor klem til alle dere som har gått igjennom en abort, frivillig eller ufrivillig. Dette har fått meg til å forstå hvor utrolig töft det må ha värt og jeg er veldig takknemlig for at jeg nå slipper å gå igjennom det. Dere er utrolig sterke som har klart det!

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Så fantastisk 😃😃

Lykke til videre

 

Anonymous poster hash: 68be4...296

[Anonym bruker]

 

Det var grusomt i uke 7. Og da var det bare et pittelite foster. Dette kommer til å bli helt jævli. Ungen er jo stor OG LEVER!!!!!

 

Anonymous poster hash: 2d86c...d67

Det er jo bare sprøyt, fosteret er på størrelse med en peanøtt.

 

Anonymous poster hash: f5658...b6a

 

På størrelse med en peanøtt i uke 11? Det stemmer IKKE!

Mye større enn det...

 

Anonymous poster hash: caf5f...8b0

[Anonym bruker]

 

hei alle sammen!

 

En liten oppdatering fra meg. I dag var vi altså på ultralyd og det var jo bra at vi gjorde det. Jeg er en person som gjerne vil vite alt og ha alle fakta på bordet för jeg bestemmer meg for noe, og ba derfor om å få se på skjermen. Min samboer var med og så også. Og det var vel da det gikk opp for ham at det ikke var en liten celleklump, men et sprell levende lite foster med bein og armer og et bankende hjerte. Han slapp alle fölelser ut, gråt å sa at han ikke klarer en abort. så da var det plutselig han som tok valget for meg. utrolig hvordan livet kan snus på hodet. han sa helt enkelt at det er jo vårt barn og vi kan ikke ta bort det fra vårt liv. Jeg er helt matt skal jeg innrömme. Det har värt en så utrolig tung tid og jeg har psyket meg opp til denne aborten her nå og tenkt og tenkt at det helt enkelt er det beste for famiien. Nå må jeg helt plutselig innstille meg på at jeg er gravid igjen og at vi skal ha et til barn, til tross for samboers alle argumenter imot. Det blir litt merkelig situasjon, for selvom jeg fra start har önsket dette barnet, så harn han lykkes overbevise meg om at et barn til er feil. så nå går jeg fremdeles og tror på at det er et dumt valg, selvom det föles rett....om dere skjönner?

 

Det jeg vil fram til er at det kommer til å ta tid för jeg kan kjenne meg lykkelig og det vil ta tid för jeg kan kjenne glede over denne graviditeten. Min mann har lovet meg at han skal bli mye flinkere til å stötte meg i både med og motgang, at vi skal prate mer med hverandre og at han skal gå inn for dette 110 prosent. jeg kjenner en sterk uro for at han skal få kalde fötter om noen dager når han innser hva han har gjort, så det vil ta tid för jeg kan stole på ham helt. jeg har sagt at en abort fremdeles er aktuellt for meg om han ikke kan vise glede og engagement. Dette skal vi väre to om. Nå kjenner jeg meg helt tom, men jeg kjenner også at jeg vil tilbake til livet. Jeg har en lang vei å gå kjenner jeg, for jeg er så langt nede som jeg kan komme tror jeg. Dette har värt så utrolig töft. Nå skal jeg Kjempe meg tilbake og jeg vil virkelig bli glad igjen! Dette skal bli bra!

 

tusen takk alle sammen som har delt sine erfaringer og kommet med råd, det har gjort at jeg har fölt meg litt mindre ensom. En ekstra stor klem til alle dere som har gått igjennom en abort, frivillig eller ufrivillig. Dette har fått meg til å forstå hvor utrolig töft det må ha värt og jeg er veldig takknemlig for at jeg nå slipper å gå igjennom det. Dere er utrolig sterke som har klart det!

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

FANTASTISK!

Gratulerer så mye. Dette klarer dere fint

Jeg aner ikke hvem du er, men kjente jeg ble veldig glad nå, siden du egentlig ville beholde dette barnet

Lykke til med graviditet

Stor klem

 

 

Anonymous poster hash: 241b5...e5f

[Anonym bruker]

Fikk ikke til å svare direkte på innlegget lenger opp, skriver her istedet.

 

når det gjelder mine egne tanker om økonomi, tid osv så syns jeg absolutt at vi kan klare en til. Jeg har tenkt lenge at jeg ønsker en til, men la det fra meg ettersom samboer ikke ville og har respektert han for det. Nå når jeg likevel ble gravid mot alle odds og samboer reagerte som han gjorde, har jeg forsøkt å se det fra hans ståsted og legge alle følelser bort for en stund. Og selvfølgelig forstår jeg at et til barn tar tid fra de andre. Flytte må vi uansett, me en til krever større og dyrere bolig. Det er jo pga alle hans argumenter som jeg nå har tatt valget å gå for abort. Men det er fryktelig tungt valg å ta når jeg selv ønsker fler barn og i utgangspunktet er imot abort på et såpass tynt grunnlag. Men ønsker det beste for fami,ien og derfor valget.

 

Når det gjelder forhold til samboer så tror jeg det kommer til å bli sårt uasett, ettersom valget jeg tar aldri kan bli et valg vi står sammen om. En vi må klare dette for våre barns skyld. Vi har vært sammen i 14 år og veit godt hvor vi har hverandre. Men å leve med en abort jeg føler meg presset til, vet jeg kommer til å få store konsekvenser.

 

selve aborten skremmer meg veldig, og tror ikke jeg klarer en medisinsk abort om jeg skal være ærlig. Skal snakke med dem på sjukehuset på mandag og håper jeg får muligheten til kirurgisk. Jeg forstår ikke hvordan livet kan bli normalt etter dette, og hvordan jeg skal kunne treffe gravide uten å bryte ut i tårer. Har både en kollega og e nær slektning som skal ha ca samtidig og deres glede gjør meg veldig trist desverre.

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Jeg ble uplanlagt gravid med nummer 5. Vi var slitne i utgangspunktet, så vi gikk nok litt i kjelleren begge to. Jeg klarte ikke gjennomføre aborten. Var forberedt på å bli alenemamma til 5 barn. Tenkte at forholdet uansett var dømt om jeg tok abort. Hadde ikke klart å leve med det. Heldigvis holdt mannen ut. Han takket meg faktisk når babyen vår ble født, og vi har aldri angret.

 

Anonymous poster hash: 6e314...58a

[Bumblebeee]

Nå ble jeg rørt! Gratulerer med baby på vei. Ut i fra innleggene dine tror jeg du hadde slitt temmelig mye etter en abort.

[shari_z]

Jeg blir også veldig rørt! Tårene kom fram med en gang, særlig med det mannen din sa da hun så skjermen. Har lest alle dine innlegg, både her og tidligere. Synes også du ville slitt mye hvis du hadde tatt abort.

 

Jeg ble uplanlagt gravid i fjor med det som er blitt nummer 3 (men egentlig nummer 4 siden vårt først barn var dødfødt). Vi er eldre foreldre (45 og 53) og var ikke innstilt på å begynne på nytt igjen. Abort var egentlig aldri en løsning for noen av oss, men samtidig ønsket vi oss ikke graviditeten. Jeg hadde veldig vanskelig for å knytte meg til babyen i magen mens jeg gikk gravid, og følte ingen glede av dele nyheten - og derfor gjorde jeg ikke det. Mannen følte det likedan. Jeg visste at når babyen først kom ut, frisk og i livet, ville jeg slappe av og bli glad, men fram til da var det bare vanskelig. Vi er blitt så glad i denne little jenta som kom til oss uplanlagt, som rotet i alle planene våre. Hun er det eneste barnet vi har fått som er pappajenta 100%, og jeg synes det er så nydelig å se kontakten mannen min og jenta vår har. Jeg søkte om sterlisering på 6-ukers kontrollen og det ble gjennomført da baby var 8 mnd. Ingen flere uplanlagte svangerskap her! Om det skulle skje nå (og jeg vet at bare abstinens er 100% sikker), så må vi bare ønske et eventuelt barn velkommen.

 

Lykke til med svangerskapet! Det er normalt at det tar tid for deg å omstille dine tanker, men jeg tror dette vil gå bra for deg. Jeg er så lykkelig på deres vegne, enda jeg ikke kjenner deg i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Til dere som diskuterer str på foster, jeg utførte en medisinsk abort idag. Foster var 4,8cm fra hode til rumpe. Uke 9+5.

 

Anonymous poster hash: 309c2...7ca

[Anonym bruker]

Fantastisk å høre! Og du, bytter dere ut barnevogn med bæresele eller bæresjal på de lange bilturene, er det mye mer ledig plass i bilen Å bruke det i hverdagen frigjør også mye ledig tid og hender i forhold til å både kunne ivareta den nye babyene behov og det å få tid til de andre. Et lite tips på vegen bare.

 

Hilsen en som har fulgt tråden din og håper så inderlig at dere bestemte dere for å beholde.

 

Anonymous poster hash: 308b7...d9b

[Anonym bruker]

 

hei alle sammen!

 

En liten oppdatering fra meg. I dag var vi altså på ultralyd og det var jo bra at vi gjorde det. Jeg er en person som gjerne vil vite alt og ha alle fakta på bordet för jeg bestemmer meg for noe, og ba derfor om å få se på skjermen. Min samboer var med og så også. Og det var vel da det gikk opp for ham at det ikke var en liten celleklump, men et sprell levende lite foster med bein og armer og et bankende hjerte. Han slapp alle fölelser ut, gråt å sa at han ikke klarer en abort. så da var det plutselig han som tok valget for meg. utrolig hvordan livet kan snus på hodet. han sa helt enkelt at det er jo vårt barn og vi kan ikke ta bort det fra vårt liv. Jeg er helt matt skal jeg innrömme. Det har värt en så utrolig tung tid og jeg har psyket meg opp til denne aborten her nå og tenkt og tenkt at det helt enkelt er det beste for famiien. Nå må jeg helt plutselig innstille meg på at jeg er gravid igjen og at vi skal ha et til barn, til tross for samboers alle argumenter imot. Det blir litt merkelig situasjon, for selvom jeg fra start har önsket dette barnet, så harn han lykkes overbevise meg om at et barn til er feil. så nå går jeg fremdeles og tror på at det er et dumt valg, selvom det föles rett....om dere skjönner?

 

Det jeg vil fram til er at det kommer til å ta tid för jeg kan kjenne meg lykkelig og det vil ta tid för jeg kan kjenne glede over denne graviditeten. Min mann har lovet meg at han skal bli mye flinkere til å stötte meg i både med og motgang, at vi skal prate mer med hverandre og at han skal gå inn for dette 110 prosent. jeg kjenner en sterk uro for at han skal få kalde fötter om noen dager når han innser hva han har gjort, så det vil ta tid för jeg kan stole på ham helt. jeg har sagt at en abort fremdeles er aktuellt for meg om han ikke kan vise glede og engagement. Dette skal vi väre to om. Nå kjenner jeg meg helt tom, men jeg kjenner også at jeg vil tilbake til livet. Jeg har en lang vei å gå kjenner jeg, for jeg er så langt nede som jeg kan komme tror jeg. Dette har värt så utrolig töft. Nå skal jeg Kjempe meg tilbake og jeg vil virkelig bli glad igjen! Dette skal bli bra!

 

tusen takk alle sammen som har delt sine erfaringer og kommet med råd, det har gjort at jeg har fölt meg litt mindre ensom. En ekstra stor klem til alle dere som har gått igjennom en abort, frivillig eller ufrivillig. Dette har fått meg til å forstå hvor utrolig töft det må ha värt og jeg er veldig takknemlig for at jeg nå slipper å gå igjennom det. Dere er utrolig sterke som har klart det!

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Verdens største klem sendes din vei! Så glad jeg er på deres vegne. Jeg er helt sikker på at dette kommer til å gå fint. Kos deg med lillemagen og nyt alt det fine. Snart blir det baby, amming, gulpekluter over alt og lange trilleturer i deilig sommervarme. Kos deg så masse, og kos deg litt for meg også ❤

 

Hilsen meg som ufrivillig tok abort 10+6.

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

[Anonym bruker]

Hei igjen! Ville bare si tusen takk for alle klemmer, det varmer å lese, og jeg blir så glad og rørt for alle som bryr seg og har tenkt på oss! Helt utrolig at så mange har engagert seg, og ingen som har kommet med stygge ord eller moralpreiken, det hadde jeg nesten regnet med da jeg startet tråden.... jeg skal virkelig gjøre hva jeg kan for at dette skalbli bra, og jegtror at for hver dag så kommer det til å kjennes litt lettere. Venter nok noen uker før vi forteller andre om dette, jeg må bli sterk nok så jeg kan stå imot alle reaksjoner jeg vet det vil bli fra familie og venner, blir nok en del sjokkerte blikk og kommentarer..... menå så godt det føles at dere her inne er så positive!

 

Mange varme klemmer i natten!

hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

 

hei alle sammen!

En liten oppdatering fra meg. I dag var vi altså på ultralyd og det var jo bra at vi gjorde det. Jeg er en person som gjerne vil vite alt og ha alle fakta på bordet för jeg bestemmer meg for noe, og ba derfor om å få se på skjermen. Min samboer var med og så også. Og det var vel da det gikk opp for ham at det ikke var en liten celleklump, men et sprell levende lite foster med bein og armer og et bankende hjerte. Han slapp alle fölelser ut, gråt å sa at han ikke klarer en abort. så da var det plutselig han som tok valget for meg. utrolig hvordan livet kan snus på hodet. han sa helt enkelt at det er jo vårt barn og vi kan ikke ta bort det fra vårt liv. Jeg er helt matt skal jeg innrömme. Det har värt en så utrolig tung tid og jeg har psyket meg opp til denne aborten her nå og tenkt og tenkt at det helt enkelt er det beste for famiien. Nå må jeg helt plutselig innstille meg på at jeg er gravid igjen og at vi skal ha et til barn, til tross for samboers alle argumenter imot. Det blir litt merkelig situasjon, for selvom jeg fra start har önsket dette barnet, så harn han lykkes overbevise meg om at et barn til er feil. så nå går jeg fremdeles og tror på at det er et dumt valg, selvom det föles rett....om dere skjönner?

Det jeg vil fram til er at det kommer til å ta tid för jeg kan kjenne meg lykkelig og det vil ta tid för jeg kan kjenne glede over denne graviditeten. Min mann har lovet meg at han skal bli mye flinkere til å stötte meg i både med og motgang, at vi skal prate mer med hverandre og at han skal gå inn for dette 110 prosent. jeg kjenner en sterk uro for at han skal få kalde fötter om noen dager når han innser hva han har gjort, så det vil ta tid för jeg kan stole på ham helt. jeg har sagt at en abort fremdeles er aktuellt for meg om han ikke kan vise glede og engagement. Dette skal vi väre to om. Nå kjenner jeg meg helt tom, men jeg kjenner også at jeg vil tilbake til livet. Jeg har en lang vei å gå kjenner jeg, for jeg er så langt nede som jeg kan komme tror jeg. Dette har värt så utrolig töft. Nå skal jeg Kjempe meg tilbake og jeg vil virkelig bli glad igjen! Dette skal bli bra!

tusen takk alle sammen som har delt sine erfaringer og kommet med råd, det har gjort at jeg har fölt meg litt mindre ensom. En ekstra stor klem til alle dere som har gått igjennom en abort, frivillig eller ufrivillig. Dette har fått meg til å forstå hvor utrolig töft det må ha värt og jeg er veldig takknemlig for at jeg nå slipper å gå igjennom det. Dere er utrolig sterke som har klart det!Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Verdens største klem sendes din vei! Så glad jeg er på deres vegne. Jeg er helt sikker på at dette kommer til å gå fint. Kos deg med lillemagen og nyt alt det fine. Snart blir det baby, amming, gulpekluter over alt og lange trilleturer i deilig sommervarme. Kos deg så masse, og kos deg litt for meg også ❤

Hilsen meg som ufrivillig tok abort 10+6.Anonymous poster hash: 5db87...97c

en ekstra stor klem til deg !!!tenker på deg og ønsker deg virkelig alt godt!! Du har virkelig berørt meg!

Hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5