abort i uke 11??? hjeeelp!!!

[Anonym bruker]

 

 

 

Fikk ikke til å svare direkte på innlegget lenger opp, skriver her istedet.

 

når det gjelder mine egne tanker om økonomi, tid osv så syns jeg absolutt at vi kan klare en til. Jeg har tenkt lenge at jeg ønsker en til, men la det fra meg ettersom samboer ikke ville og har respektert han for det. Nå når jeg likevel ble gravid mot alle odds og samboer reagerte som han gjorde, har jeg forsøkt å se det fra hans ståsted og legge alle følelser bort for en stund. Og selvfølgelig forstår jeg at et til barn tar tid fra de andre. Flytte må vi uansett, me en til krever større og dyrere bolig. Det er jo pga alle hans argumenter som jeg nå har tatt valget å gå for abort. Men det er fryktelig tungt valg å ta når jeg selv ønsker fler barn og i utgangspunktet er imot abort på et såpass tynt grunnlag. Men ønsker det beste for fami,ien og derfor valget.

 

Når det gjelder forhold til samboer så tror jeg det kommer til å bli sårt uasett, ettersom valget jeg tar aldri kan bli et valg vi står sammen om. En vi må klare dette for våre barns skyld. Vi har vært sammen i 14 år og veit godt hvor vi har hverandre. Men å leve med en abort jeg føler meg presset til, vet jeg kommer til å få store konsekvenser.

 

selve aborten skremmer meg veldig, og tror ikke jeg klarer en medisinsk abort om jeg skal være ærlig. Skal snakke med dem på sjukehuset på mandag og håper jeg får muligheten til kirurgisk. Jeg forstår ikke hvordan livet kan bli normalt etter dette, og hvordan jeg skal kunne treffe gravide uten å bryte ut i tårer. Har både en kollega og e nær slektning som skal ha ca samtidig og deres glede gjør meg veldig trist desverre.

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Det som gjorde at jeg beholdt mot mannens ønske var at jeg vet jeg ikke kunne hatt en fungerende samliv med en som jeg hadde følt hadde tvunget med til abort. Hadde jeg tatt bort barnet mot min vilje, ville det til slutt blir slutt uansett og jeg satt der uten menn og med et valg jeg ikke kunne stå for. 

 

Jeg valgte å beholde og er sjeleglad for det i dag, noe min mann også er, det tok bare noen mnd.

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

 

Du har et poeng der.  Jeg tror det blir et valg jeg får det vanskelig å leve med. hvordan var graviditeten for deg når du visste at han i utgangspunktet ikke ville dette? Skal innrömme at jeg nå også föler meg så langt nede at jeg ikke vet lenger om jeg er i stand til å ta et så stort valg. derfor er det ekstra vanskelig at ingen kan ta det for meg. er vel litt derfor jeg tenker at abort er mest fornuftig, at jeg er så fölelsesmessig ustabil at jeg ikke vet mitt eget beste lenger, og må stole på at samboer vet hva som er best for oss alle

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

Det var helt forferdelig i starten. Følte absolutt ingen glede for han viste jo ingen. Jeg hadde mine stunder hvor jeg lurte på hva i all verden jeg hadde gjort. Men så begynte magen å vokse og babyen sparke. Jeg begynte å glede meg og han myknet opp,uke for uke. Selv om jeg ikke helt har klart å glemme truslene hans, klarer jeg å leve med dem fordi han den dag i dag er en veldig god pappa og på den måten har sagt unnskyld. 

 

Gjør det som føles riktig for deg. Lykke til:)

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

 

 Så fint å höre at det gikk så bra for dere!

jeg var så uheldig nå å se noen som hade lagt ut et ultralydbilde på Facebook av et foster som var 10 uker. det burde jeg nok ikke ha sett....

 

jeg har jo egentlig bestemt meg, men samtidig så vet jeg ikke om jeg klarer å gjennomföre det. först og fremst må jeg få til en kirurgisk abort, for medisinsk höres ut som at kommer til å knekke meg er jeg redd. 

 

takk for din stötte!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Sender tusen klemmer ❤

 

Jeg gikk selv gjennom en ufrivillig, men selvvalgt abort for noen måneder siden. Jeg var 10+6 da jeg tok Mifegyne for å stoppe fosterutviklingen. Jeg så babyen min på ultralyden, og det var vondt, men jeg trengte å se babyen min i live før jeg tok valget. To dager etter tok jeg Cytotec. Hadde rier i 5 timer før vannet gikk og jeg fødte en 5 cm lang baby med fingre, tær, en søt liten nese og bittesmå ører. Jeg klarte ikke la vær å se nedi skåla, jeg løftet til og med opp babyen og holdt den i hånda mi. Det ble nesten terapeutisk for meg, som å få en slags avslutning. Jeg var jo så glad i babyen min. Etter enda en time kom morkaka.

 

Det har vært vanvittig tøft i ettertid, men jeg ba om å få babyen min gravlagt, i stedet for destruert, så nå ligger hun i en anonym, felles grav for aborterte fostre og dødfødte babyer. Og det hjelper, da har jeg i hvert fall et sted å gå når behovet melder seg.

 

Det blir bedre, HI. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

 

Det gjör så vondt å lese din historie. så fint av deg å gjöre det på den måten. tror desverre ikke jeg er sterk nok. men har et önske om å se på ultralyd om jeg får. men mer enn det klarer jeg nok ikke.  hvordan klarte du å gå igjennom dette? utrolig sterkt av deg. jeg sitter bare å gråter jeg.... hva var det som gjorde at du valgte abort? kunne du velge mellom kirurgisk eller medisinsk?

 

tusen takk for at du delte din historie. mange klemmer!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Fikk ikke til å svare direkte på innlegget lenger opp, skriver her istedet.

 

når det gjelder mine egne tanker om økonomi, tid osv så syns jeg absolutt at vi kan klare en til. Jeg har tenkt lenge at jeg ønsker en til, men la det fra meg ettersom samboer ikke ville og har respektert han for det. Nå når jeg likevel ble gravid mot alle odds og samboer reagerte som han gjorde, har jeg forsøkt å se det fra hans ståsted og legge alle følelser bort for en stund. Og selvfølgelig forstår jeg at et til barn tar tid fra de andre. Flytte må vi uansett, me en til krever større og dyrere bolig. Det er jo pga alle hans argumenter som jeg nå har tatt valget å gå for abort. Men det er fryktelig tungt valg å ta når jeg selv ønsker fler barn og i utgangspunktet er imot abort på et såpass tynt grunnlag. Men ønsker det beste for fami,ien og derfor valget.

 

Når det gjelder forhold til samboer så tror jeg det kommer til å bli sårt uasett, ettersom valget jeg tar aldri kan bli et valg vi står sammen om. En vi må klare dette for våre barns skyld. Vi har vært sammen i 14 år og veit godt hvor vi har hverandre. Men å leve med en abort jeg føler meg presset til, vet jeg kommer til å få store konsekvenser.

 

selve aborten skremmer meg veldig, og tror ikke jeg klarer en medisinsk abort om jeg skal være ærlig. Skal snakke med dem på sjukehuset på mandag og håper jeg får muligheten til kirurgisk. Jeg forstår ikke hvordan livet kan bli normalt etter dette, og hvordan jeg skal kunne treffe gravide uten å bryte ut i tårer. Har både en kollega og e nær slektning som skal ha ca samtidig og deres glede gjør meg veldig trist desverre.

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Det som gjorde at jeg beholdt mot mannens ønske var at jeg vet jeg ikke kunne hatt en fungerende samliv med en som jeg hadde følt hadde tvunget med til abort. Hadde jeg tatt bort barnet mot min vilje, ville det til slutt blir slutt uansett og jeg satt der uten menn og med et valg jeg ikke kunne stå for. 

 

Jeg valgte å beholde og er sjeleglad for det i dag, noe min mann også er, det tok bare noen mnd.

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

 

Du har et poeng der.  Jeg tror det blir et valg jeg får det vanskelig å leve med. hvordan var graviditeten for deg når du visste at han i utgangspunktet ikke ville dette? Skal innrömme at jeg nå også föler meg så langt nede at jeg ikke vet lenger om jeg er i stand til å ta et så stort valg. derfor er det ekstra vanskelig at ingen kan ta det for meg. er vel litt derfor jeg tenker at abort er mest fornuftig, at jeg er så fölelsesmessig ustabil at jeg ikke vet mitt eget beste lenger, og må stole på at samboer vet hva som er best for oss alle

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

Det var helt forferdelig i starten. Følte absolutt ingen glede for han viste jo ingen. Jeg hadde mine stunder hvor jeg lurte på hva i all verden jeg hadde gjort. Men så begynte magen å vokse og babyen sparke. Jeg begynte å glede meg og han myknet opp,uke for uke. Selv om jeg ikke helt har klart å glemme truslene hans, klarer jeg å leve med dem fordi han den dag i dag er en veldig god pappa og på den måten har sagt unnskyld. 

 

Gjør det som føles riktig for deg. Lykke til:)

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

 

 Så fint å höre at det gikk så bra for dere!

jeg var så uheldig nå å se noen som hade lagt ut et ultralydbilde på Facebook av et foster som var 10 uker. det burde jeg nok ikke ha sett....

 

jeg har jo egentlig bestemt meg, men samtidig så vet jeg ikke om jeg klarer å gjennomföre det. först og fremst må jeg få til en kirurgisk abort, for medisinsk höres ut som at kommer til å knekke meg er jeg redd. 

 

takk for din stötte!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

Jeg har vært i prakis på gyn og ser vi snev av tvil hos kvinnen får hun ikke med seg tabletter hjem. Hun blir da bedt om å dra hjem igjen og tenke og eventuelt komme tilbake. Ingen utfører en abort/medvirker til en dersom de ser at kvinnen er i tvil.

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

[Anonym bruker]

 

Sender tusen klemmer ❤

 

Jeg gikk selv gjennom en ufrivillig, men selvvalgt abort for noen måneder siden. Jeg var 10+6 da jeg tok Mifegyne for å stoppe fosterutviklingen. Jeg så babyen min på ultralyden, og det var vondt, men jeg trengte å se babyen min i live før jeg tok valget. To dager etter tok jeg Cytotec. Hadde rier i 5 timer før vannet gikk og jeg fødte en 5 cm lang baby med fingre, tær, en søt liten nese og bittesmå ører. Jeg klarte ikke la vær å se nedi skåla, jeg løftet til og med opp babyen og holdt den i hånda mi. Det ble nesten terapeutisk for meg, som å få en slags avslutning. Jeg var jo så glad i babyen min. Etter enda en time kom morkaka.

 

Det har vært vanvittig tøft i ettertid, men jeg ba om å få babyen min gravlagt, i stedet for destruert, så nå ligger hun i en anonym, felles grav for aborterte fostre og dødfødte babyer. Og det hjelper, da har jeg i hvert fall et sted å gå når behovet melder seg.

 

Det blir bedre, HI. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

 

Det gjör så vondt å lese din historie. så fint av deg å gjöre det på den måten. tror desverre ikke jeg er sterk nok. men har et önske om å se på ultralyd om jeg får. men mer enn det klarer jeg nok ikke.  hvordan klarte du å gå igjennom dette? utrolig sterkt av deg. jeg sitter bare å gråter jeg.... hva var det som gjorde at du valgte abort? kunne du velge mellom kirurgisk eller medisinsk?

 

tusen takk for at du delte din historie. mange klemmer!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

Å fy søren, dette var vondt å lese. Stakkars deg:-/

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Fikk ikke til å svare direkte på innlegget lenger opp, skriver her istedet.

 

når det gjelder mine egne tanker om økonomi, tid osv så syns jeg absolutt at vi kan klare en til. Jeg har tenkt lenge at jeg ønsker en til, men la det fra meg ettersom samboer ikke ville og har respektert han for det. Nå når jeg likevel ble gravid mot alle odds og samboer reagerte som han gjorde, har jeg forsøkt å se det fra hans ståsted og legge alle følelser bort for en stund. Og selvfølgelig forstår jeg at et til barn tar tid fra de andre. Flytte må vi uansett, me en til krever større og dyrere bolig. Det er jo pga alle hans argumenter som jeg nå har tatt valget å gå for abort. Men det er fryktelig tungt valg å ta når jeg selv ønsker fler barn og i utgangspunktet er imot abort på et såpass tynt grunnlag. Men ønsker det beste for fami,ien og derfor valget.

 

Når det gjelder forhold til samboer så tror jeg det kommer til å bli sårt uasett, ettersom valget jeg tar aldri kan bli et valg vi står sammen om. En vi må klare dette for våre barns skyld. Vi har vært sammen i 14 år og veit godt hvor vi har hverandre. Men å leve med en abort jeg føler meg presset til, vet jeg kommer til å få store konsekvenser.

 

selve aborten skremmer meg veldig, og tror ikke jeg klarer en medisinsk abort om jeg skal være ærlig. Skal snakke med dem på sjukehuset på mandag og håper jeg får muligheten til kirurgisk. Jeg forstår ikke hvordan livet kan bli normalt etter dette, og hvordan jeg skal kunne treffe gravide uten å bryte ut i tårer. Har både en kollega og e nær slektning som skal ha ca samtidig og deres glede gjør meg veldig trist desverre.

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Det som gjorde at jeg beholdt mot mannens ønske var at jeg vet jeg ikke kunne hatt en fungerende samliv med en som jeg hadde følt hadde tvunget med til abort. Hadde jeg tatt bort barnet mot min vilje, ville det til slutt blir slutt uansett og jeg satt der uten menn og med et valg jeg ikke kunne stå for. 

 

Jeg valgte å beholde og er sjeleglad for det i dag, noe min mann også er, det tok bare noen mnd.

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

 

Du har et poeng der.  Jeg tror det blir et valg jeg får det vanskelig å leve med. hvordan var graviditeten for deg når du visste at han i utgangspunktet ikke ville dette? Skal innrömme at jeg nå også föler meg så langt nede at jeg ikke vet lenger om jeg er i stand til å ta et så stort valg. derfor er det ekstra vanskelig at ingen kan ta det for meg. er vel litt derfor jeg tenker at abort er mest fornuftig, at jeg er så fölelsesmessig ustabil at jeg ikke vet mitt eget beste lenger, og må stole på at samboer vet hva som er best for oss alle

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

Det var helt forferdelig i starten. Følte absolutt ingen glede for han viste jo ingen. Jeg hadde mine stunder hvor jeg lurte på hva i all verden jeg hadde gjort. Men så begynte magen å vokse og babyen sparke. Jeg begynte å glede meg og han myknet opp,uke for uke. Selv om jeg ikke helt har klart å glemme truslene hans, klarer jeg å leve med dem fordi han den dag i dag er en veldig god pappa og på den måten har sagt unnskyld. 

 

Gjør det som føles riktig for deg. Lykke til:)

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

 

 Så fint å höre at det gikk så bra for dere!

jeg var så uheldig nå å se noen som hade lagt ut et ultralydbilde på Facebook av et foster som var 10 uker. det burde jeg nok ikke ha sett....

 

jeg har jo egentlig bestemt meg, men samtidig så vet jeg ikke om jeg klarer å gjennomföre det. först og fremst må jeg få til en kirurgisk abort, for medisinsk höres ut som at kommer til å knekke meg er jeg redd. 

 

takk for din stötte!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

Jeg har vært i prakis på gyn og ser vi snev av tvil hos kvinnen får hun ikke med seg tabletter hjem. Hun blir da bedt om å dra hjem igjen og tenke og eventuelt komme tilbake. Ingen utfører en abort/medvirker til en dersom de ser at kvinnen er i tvil.

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

 

takk, det var på en måte litt betryggende å höre. vet du noe om man får se på skjermen på ultralyd eller ei? En av samboers argumenter er at han er redd det skal väre tvillinger. får vi se at det bare er en så kan han i det minste slutte å bekymre seg for det om det blir så at jeg ikke klarer en abort. kan de se så tidlig om det skulle väre noe galt med fosteret? antar de bare ser etter hvor mange uker det er?

 

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

 

 

Sender tusen klemmer ❤

 

Jeg gikk selv gjennom en ufrivillig, men selvvalgt abort for noen måneder siden. Jeg var 10+6 da jeg tok Mifegyne for å stoppe fosterutviklingen. Jeg så babyen min på ultralyden, og det var vondt, men jeg trengte å se babyen min i live før jeg tok valget. To dager etter tok jeg Cytotec. Hadde rier i 5 timer før vannet gikk og jeg fødte en 5 cm lang baby med fingre, tær, en søt liten nese og bittesmå ører. Jeg klarte ikke la vær å se nedi skåla, jeg løftet til og med opp babyen og holdt den i hånda mi. Det ble nesten terapeutisk for meg, som å få en slags avslutning. Jeg var jo så glad i babyen min. Etter enda en time kom morkaka.

 

Det har vært vanvittig tøft i ettertid, men jeg ba om å få babyen min gravlagt, i stedet for destruert, så nå ligger hun i en anonym, felles grav for aborterte fostre og dødfødte babyer. Og det hjelper, da har jeg i hvert fall et sted å gå når behovet melder seg.

 

Det blir bedre, HI. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

Det gjör så vondt å lese din historie. så fint av deg å gjöre det på den måten. tror desverre ikke jeg er sterk nok. men har et önske om å se på ultralyd om jeg får. men mer enn det klarer jeg nok ikke. hvordan klarte du å gå igjennom dette? utrolig sterkt av deg. jeg sitter bare å gråter jeg.... hva var det som gjorde at du valgte abort? kunne du velge mellom kirurgisk eller medisinsk?

 

tusen takk for at du delte din historie. mange klemmer!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Helt ærlig aner jeg ikke hvordan jeg kom gjennom det, jeg er vel egentlig ikke gjennom det enda, heller. Jeg våkner hver morgen og lurer på hvordan jeg enda kan være i live. Men som sagt, det blir lettere.

 

Jeg vil ikke gå så mye inn på hvorfor, men jeg kan si såpass at det siste halve året har vært det verste i mitt liv. Jeg ønsket aldri å ta abort, babyen var både ønsket og planlagt, men innimellom kommer livet og slår deg midt i fleisen, og så blir ingenting sånn som du hadde tenkt. Det eneste man kan gjøre da er å akseptere det, ta de valgene man må ta, og resten kommer og går enten du vil eller ikke. Det som ikke går bra går over.

 

Jeg fikk ikke velge mellom medisinsk og kirurgisk abort, men hadde jeg fått valget hadde jeg antagelig gått for medisinsk uansett. Det virker litt mindre brutalt, på en måte. Også følte jeg kanskje litt på at smertene var en del av "straffen" jeg måtte ta.

 

Nei huff, ikke spør meg, jeg gjør det nok bare verre. Dette er skikkelig vondt. Dette fortjener du ikke, HI! Men tro meg når jeg sier det, det blir lettere med tiden ❤

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

[Anonym bruker]

 

 

Sender tusen klemmer ❤

 

Jeg gikk selv gjennom en ufrivillig, men selvvalgt abort for noen måneder siden. Jeg var 10+6 da jeg tok Mifegyne for å stoppe fosterutviklingen. Jeg så babyen min på ultralyden, og det var vondt, men jeg trengte å se babyen min i live før jeg tok valget. To dager etter tok jeg Cytotec. Hadde rier i 5 timer før vannet gikk og jeg fødte en 5 cm lang baby med fingre, tær, en søt liten nese og bittesmå ører. Jeg klarte ikke la vær å se nedi skåla, jeg løftet til og med opp babyen og holdt den i hånda mi. Det ble nesten terapeutisk for meg, som å få en slags avslutning. Jeg var jo så glad i babyen min. Etter enda en time kom morkaka.

 

Det har vært vanvittig tøft i ettertid, men jeg ba om å få babyen min gravlagt, i stedet for destruert, så nå ligger hun i en anonym, felles grav for aborterte fostre og dødfødte babyer. Og det hjelper, da har jeg i hvert fall et sted å gå når behovet melder seg.

 

Det blir bedre, HI. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

Det gjör så vondt å lese din historie. så fint av deg å gjöre det på den måten. tror desverre ikke jeg er sterk nok. men har et önske om å se på ultralyd om jeg får. men mer enn det klarer jeg nok ikke. hvordan klarte du å gå igjennom dette? utrolig sterkt av deg. jeg sitter bare å gråter jeg.... hva var det som gjorde at du valgte abort? kunne du velge mellom kirurgisk eller medisinsk?

 

tusen takk for at du delte din historie. mange klemmer!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Helt ærlig aner jeg ikke hvordan jeg kom gjennom det, jeg er vel egentlig ikke gjennom det enda, heller. Jeg våkner hver morgen og lurer på hvordan jeg enda kan være i live. Men som sagt, det blir lettere.

 

Jeg vil ikke gå så mye inn på hvorfor, men jeg kan si såpass at det siste halve året har vært det verste i mitt liv. Jeg ønsket aldri å ta abort, babyen var både ønsket og planlagt, men innimellom kommer livet og slår deg midt i fleisen, og så blir ingenting sånn som du hadde tenkt. Det eneste man kan gjøre da er å akseptere det, ta de valgene man må ta, og resten kommer og går enten du vil eller ikke. Det som ikke går bra går over.

 

Jeg fikk ikke velge mellom medisinsk og kirurgisk abort, men hadde jeg fått valget hadde jeg antagelig gått for medisinsk uansett. Det virker litt mindre brutalt, på en måte. Også følte jeg kanskje litt på at smertene var en del av "straffen" jeg måtte ta.

 

Nei huff, ikke spør meg, jeg gjør det nok bare verre. Dette er skikkelig vondt. Dette fortjener du ikke, HI! Men tro meg når jeg sier det, det blir lettere med tiden ❤

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

 

huff det höres ut som at du har hatt og har det utrolig vaskelig. at du likevel kan väre så pass positiv og se at det blir bedre med tiden, er imponerende. jeg ser bare mörkt på alt jeg nå, og hade jeg ikke hatt mine tre barn som trenger meg så hade jeg nok gjort slutt på alt. selv syns jeg at medisinsk virker mye mer brutalt. å gå igjennom en minifödsel for ingenting godt. men jeg skjönner hva du mener med å " ta straffen". Jeg har også tenkt tanken, at det kanskje er en mening med det også. livet skal vel ikke väre så enkelt, og noen ganger kan kanskje den hardeste veien väre den beste, hva veit jeg. Jeg lurer sånn på hvordan livet kan bli normalt igjen etter dette. hvordan skal jeg orke å gå på jobb igjen? treffe gravide kollegaer? feire jul med slektinger som gleder seg over deres baby som kommer i april? Men det er vel som du sier, det blir lettere med tiden. jeg er bare så redd det skal ta veldig lang tid. jeg er en psykisk svak person med utrolig dålig selvbilde. hater meg selv for dette allerede.

 

men igjen, mange klemmer til deg. du imponerer meg med din styrke i en så vanskelig situasjon!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Sender tusen klemmer ❤

 

Jeg gikk selv gjennom en ufrivillig, men selvvalgt abort for noen måneder siden. Jeg var 10+6 da jeg tok Mifegyne for å stoppe fosterutviklingen. Jeg så babyen min på ultralyden, og det var vondt, men jeg trengte å se babyen min i live før jeg tok valget. To dager etter tok jeg Cytotec. Hadde rier i 5 timer før vannet gikk og jeg fødte en 5 cm lang baby med fingre, tær, en søt liten nese og bittesmå ører. Jeg klarte ikke la vær å se nedi skåla, jeg løftet til og med opp babyen og holdt den i hånda mi. Det ble nesten terapeutisk for meg, som å få en slags avslutning. Jeg var jo så glad i babyen min. Etter enda en time kom morkaka.

 

Det har vært vanvittig tøft i ettertid, men jeg ba om å få babyen min gravlagt, i stedet for destruert, så nå ligger hun i en anonym, felles grav for aborterte fostre og dødfødte babyer. Og det hjelper, da har jeg i hvert fall et sted å gå når behovet melder seg.

 

Det blir bedre, HI. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

Det gjör så vondt å lese din historie. så fint av deg å gjöre det på den måten. tror desverre ikke jeg er sterk nok. men har et önske om å se på ultralyd om jeg får. men mer enn det klarer jeg nok ikke. hvordan klarte du å gå igjennom dette? utrolig sterkt av deg. jeg sitter bare å gråter jeg.... hva var det som gjorde at du valgte abort? kunne du velge mellom kirurgisk eller medisinsk?

 

tusen takk for at du delte din historie. mange klemmer!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Helt ærlig aner jeg ikke hvordan jeg kom gjennom det, jeg er vel egentlig ikke gjennom det enda, heller. Jeg våkner hver morgen og lurer på hvordan jeg enda kan være i live. Men som sagt, det blir lettere.

 

Jeg vil ikke gå så mye inn på hvorfor, men jeg kan si såpass at det siste halve året har vært det verste i mitt liv. Jeg ønsket aldri å ta abort, babyen var både ønsket og planlagt, men innimellom kommer livet og slår deg midt i fleisen, og så blir ingenting sånn som du hadde tenkt. Det eneste man kan gjøre da er å akseptere det, ta de valgene man må ta, og resten kommer og går enten du vil eller ikke. Det som ikke går bra går over.

 

Jeg fikk ikke velge mellom medisinsk og kirurgisk abort, men hadde jeg fått valget hadde jeg antagelig gått for medisinsk uansett. Det virker litt mindre brutalt, på en måte. Også følte jeg kanskje litt på at smertene var en del av "straffen" jeg måtte ta.

 

Nei huff, ikke spør meg, jeg gjør det nok bare verre. Dette er skikkelig vondt. Dette fortjener du ikke, HI! Men tro meg når jeg sier det, det blir lettere med tiden ❤

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

huff det höres ut som at du har hatt og har det utrolig vaskelig. at du likevel kan väre så pass positiv og se at det blir bedre med tiden, er imponerende. jeg ser bare mörkt på alt jeg nå, og hade jeg ikke hatt mine tre barn som trenger meg så hade jeg nok gjort slutt på alt. selv syns jeg at medisinsk virker mye mer brutalt. å gå igjennom en minifödsel for ingenting godt. men jeg skjönner hva du mener med å " ta straffen". Jeg har også tenkt tanken, at det kanskje er en mening med det også. livet skal vel ikke väre så enkelt, og noen ganger kan kanskje den hardeste veien väre den beste, hva veit jeg. Jeg lurer sånn på hvordan livet kan bli normalt igjen etter dette. hvordan skal jeg orke å gå på jobb igjen? treffe gravide kollegaer? feire jul med slektinger som gleder seg over deres baby som kommer i april? Men det er vel som du sier, det blir lettere med tiden. jeg er bare så redd det skal ta veldig lang tid. jeg er en psykisk svak person med utrolig dålig selvbilde. hater meg selv for dette allerede.

 

men igjen, mange klemmer til deg. du imponerer meg med din styrke i en så vanskelig situasjon!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Alle de tankene du har, hadde jeg også. Hvordan skulle jeg kunne se meg selv i speilet etter noe sånt? Hvordan skulle jeg gå ut, på butikken, lage middag og hjelpe til med leksene hver ettermiddag? Jeg husker egentlig ingen ting fra de første to månedene etter aborten, dagene bare kom og gikk og blandes sammen som en grøt i hukommelsen. Jeg husker jeg var redd for å kjøre bil alene, jeg var redd for at jeg kom til å med vilje kjøre av veien. Hvorfor fortjener jeg å leve når jeg tok livet av det som skulle vært datteren min?, tenkte jeg ofte. Det er først nå jeg ikke tenker på å ta livet av meg selv hver dag lenger.

 

Jeg finner mye trøst i å dra på treningssenteret. Da setter jeg på musikk og fokuserer kun på å koble av og legge all min energi i å løfte tungt. Jeg får det ut kilo for kilo på vektstanga, og jeg føler meg bra etterpå. Finn noe som gjør det samme for deg, så blir dagene lettere å holde ut.

 

Jeg håper du finner riktig avgjørelse for deg selv. Du tåler det, uansett hva du velger. Livet gir oss ikke mer enn vi tåler, det tror jeg.

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Sender tusen klemmer ❤

 

Jeg gikk selv gjennom en ufrivillig, men selvvalgt abort for noen måneder siden. Jeg var 10+6 da jeg tok Mifegyne for å stoppe fosterutviklingen. Jeg så babyen min på ultralyden, og det var vondt, men jeg trengte å se babyen min i live før jeg tok valget. To dager etter tok jeg Cytotec. Hadde rier i 5 timer før vannet gikk og jeg fødte en 5 cm lang baby med fingre, tær, en søt liten nese og bittesmå ører. Jeg klarte ikke la vær å se nedi skåla, jeg løftet til og med opp babyen og holdt den i hånda mi. Det ble nesten terapeutisk for meg, som å få en slags avslutning. Jeg var jo så glad i babyen min. Etter enda en time kom morkaka.

 

Det har vært vanvittig tøft i ettertid, men jeg ba om å få babyen min gravlagt, i stedet for destruert, så nå ligger hun i en anonym, felles grav for aborterte fostre og dødfødte babyer. Og det hjelper, da har jeg i hvert fall et sted å gå når behovet melder seg.

 

Det blir bedre, HI. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

Det gjör så vondt å lese din historie. så fint av deg å gjöre det på den måten. tror desverre ikke jeg er sterk nok. men har et önske om å se på ultralyd om jeg får. men mer enn det klarer jeg nok ikke. hvordan klarte du å gå igjennom dette? utrolig sterkt av deg. jeg sitter bare å gråter jeg.... hva var det som gjorde at du valgte abort? kunne du velge mellom kirurgisk eller medisinsk?

 

tusen takk for at du delte din historie. mange klemmer!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Helt ærlig aner jeg ikke hvordan jeg kom gjennom det, jeg er vel egentlig ikke gjennom det enda, heller. Jeg våkner hver morgen og lurer på hvordan jeg enda kan være i live. Men som sagt, det blir lettere.

 

Jeg vil ikke gå så mye inn på hvorfor, men jeg kan si såpass at det siste halve året har vært det verste i mitt liv. Jeg ønsket aldri å ta abort, babyen var både ønsket og planlagt, men innimellom kommer livet og slår deg midt i fleisen, og så blir ingenting sånn som du hadde tenkt. Det eneste man kan gjøre da er å akseptere det, ta de valgene man må ta, og resten kommer og går enten du vil eller ikke. Det som ikke går bra går over.

 

Jeg fikk ikke velge mellom medisinsk og kirurgisk abort, men hadde jeg fått valget hadde jeg antagelig gått for medisinsk uansett. Det virker litt mindre brutalt, på en måte. Også følte jeg kanskje litt på at smertene var en del av "straffen" jeg måtte ta.

 

Nei huff, ikke spør meg, jeg gjør det nok bare verre. Dette er skikkelig vondt. Dette fortjener du ikke, HI! Men tro meg når jeg sier det, det blir lettere med tiden ❤

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

huff det höres ut som at du har hatt og har det utrolig vaskelig. at du likevel kan väre så pass positiv og se at det blir bedre med tiden, er imponerende. jeg ser bare mörkt på alt jeg nå, og hade jeg ikke hatt mine tre barn som trenger meg så hade jeg nok gjort slutt på alt. selv syns jeg at medisinsk virker mye mer brutalt. å gå igjennom en minifödsel for ingenting godt. men jeg skjönner hva du mener med å " ta straffen". Jeg har også tenkt tanken, at det kanskje er en mening med det også. livet skal vel ikke väre så enkelt, og noen ganger kan kanskje den hardeste veien väre den beste, hva veit jeg. Jeg lurer sånn på hvordan livet kan bli normalt igjen etter dette. hvordan skal jeg orke å gå på jobb igjen? treffe gravide kollegaer? feire jul med slektinger som gleder seg over deres baby som kommer i april? Men det er vel som du sier, det blir lettere med tiden. jeg er bare så redd det skal ta veldig lang tid. jeg er en psykisk svak person med utrolig dålig selvbilde. hater meg selv for dette allerede.

 

men igjen, mange klemmer til deg. du imponerer meg med din styrke i en så vanskelig situasjon!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Alle de tankene du har, hadde jeg også. Hvordan skulle jeg kunne se meg selv i speilet etter noe sånt? Hvordan skulle jeg gå ut, på butikken, lage middag og hjelpe til med leksene hver ettermiddag? Jeg husker egentlig ingen ting fra de første to månedene etter aborten, dagene bare kom og gikk og blandes sammen som en grøt i hukommelsen. Jeg husker jeg var redd for å kjøre bil alene, jeg var redd for at jeg kom til å med vilje kjøre av veien. Hvorfor fortjener jeg å leve når jeg tok livet av det som skulle vært datteren min?, tenkte jeg ofte. Det er først nå jeg ikke tenker på å ta livet av meg selv hver dag lenger.

 

Jeg finner mye trøst i å dra på treningssenteret. Da setter jeg på musikk og fokuserer kun på å koble av og legge all min energi i å løfte tungt. Jeg får det ut kilo for kilo på vektstanga, og jeg føler meg bra etterpå. Finn noe som gjør det samme for deg, så blir dagene lettere å holde ut.

 

Jeg håper du finner riktig avgjørelse for deg selv. Du tåler det, uansett hva du velger. Livet gir oss ikke mer enn vi tåler, det tror jeg.

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

 

å jeg får så vondt av å lese din historie. Er vel noe i det du sier, vi får det vi tåler i livet. og vi klarer det vi må. som jeg sier så er det barna som holder meg oppe. Jeg må jo klare dette for deres skyld, uasett hva jeg gjör til slutt! jeg håper at ultralyd på mandag skal vise at jeg ikke er så mye som 11 uker på vei, da får jeg på en måte litt mer tid på meg og ja. jeg vet ikke om det hjelper så mye å utsette det, men föler at livet går å leve nå men ikke etterpå. For tiden så er det joggeturer som holder meg oppe. er ute minst annenhver kveld og får löpt fra meg. håper jeg kan fortsette med det. Jeg står også midt i et eventuellt jobbskifte så har hodet fullt av litt for mye kjenner jeg. håper at jeg skal havne i en ulykke så jeg slipper ta noen som helst valg, at alt bare skal ordnes av seg selv. helt sjukt jo å tenke sånn!!!! jeg har jo blitt smågal kjenner jeg!!!

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

 

 

Fikk ikke til å svare direkte på innlegget lenger opp, skriver her istedet.

 

når det gjelder mine egne tanker om økonomi, tid osv så syns jeg absolutt at vi kan klare en til. Jeg har tenkt lenge at jeg ønsker en til, men la det fra meg ettersom samboer ikke ville og har respektert han for det. Nå når jeg likevel ble gravid mot alle odds og samboer reagerte som han gjorde, har jeg forsøkt å se det fra hans ståsted og legge alle følelser bort for en stund. Og selvfølgelig forstår jeg at et til barn tar tid fra de andre. Flytte må vi uansett, me en til krever større og dyrere bolig. Det er jo pga alle hans argumenter som jeg nå har tatt valget å gå for abort. Men det er fryktelig tungt valg å ta når jeg selv ønsker fler barn og i utgangspunktet er imot abort på et såpass tynt grunnlag. Men ønsker det beste for fami,ien og derfor valget.

 

Når det gjelder forhold til samboer så tror jeg det kommer til å bli sårt uasett, ettersom valget jeg tar aldri kan bli et valg vi står sammen om. En vi må klare dette for våre barns skyld. Vi har vært sammen i 14 år og veit godt hvor vi har hverandre. Men å leve med en abort jeg føler meg presset til, vet jeg kommer til å få store konsekvenser.

 

selve aborten skremmer meg veldig, og tror ikke jeg klarer en medisinsk abort om jeg skal være ærlig. Skal snakke med dem på sjukehuset på mandag og håper jeg får muligheten til kirurgisk. Jeg forstår ikke hvordan livet kan bli normalt etter dette, og hvordan jeg skal kunne treffe gravide uten å bryte ut i tårer. Har både en kollega og e nær slektning som skal ha ca samtidig og deres glede gjør meg veldig trist desverre.

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Det som gjorde at jeg beholdt mot mannens ønske var at jeg vet jeg ikke kunne hatt en fungerende samliv med en som jeg hadde følt hadde tvunget med til abort. Hadde jeg tatt bort barnet mot min vilje, ville det til slutt blir slutt uansett og jeg satt der uten menn og med et valg jeg ikke kunne stå for. 

 

Jeg valgte å beholde og er sjeleglad for det i dag, noe min mann også er, det tok bare noen mnd.

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

 

Du har et poeng der.  Jeg tror det blir et valg jeg får det vanskelig å leve med. hvordan var graviditeten for deg når du visste at han i utgangspunktet ikke ville dette? Skal innrömme at jeg nå også föler meg så langt nede at jeg ikke vet lenger om jeg er i stand til å ta et så stort valg. derfor er det ekstra vanskelig at ingen kan ta det for meg. er vel litt derfor jeg tenker at abort er mest fornuftig, at jeg er så fölelsesmessig ustabil at jeg ikke vet mitt eget beste lenger, og må stole på at samboer vet hva som er best for oss alle

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

Jeg har vært i en situasjon der far ikke ville, og jeg beholdt mot hans vilje. Han prøvde å overbevise meg med statististikker ( det var mulig sykdom involvert ) og  fornuft  og så videre. Det var snakk om en senabort i uke 17-18. Uansett hva jeg hadde valgt ville det blitt værst for meg, senabort ville vært ille for meg ( kjente allerede spark), ,og syke barn ville jeg tatt meg mest av. Men forholdet til far ville uansett om jeg valgte abort ikke blitt helt som før. Nå er det slutt av andre grunner ( han har personlighetsforstyrrelse), og jeg har aldri angret på valget, og at jeg ikke tok hensyn til hans "fornuft" , når han sviktet meg på så mange måter.Det var en grusom tid å være under press før han forstod at valget var tatt. Men han har vært veldig glad for valget mitt i ettertid. Min situasjon var helt annerledes en din, og bare du kjenner din situasjon - men forstår hva press fra andre gjør med en psykisk.Du har all sympati herfra. Pass på deg selv!

 

Anonymous poster hash: b402c...98b

[TPK]

Uff, det høres jo ikke ut som du vil ta abort i det hele tatt! Kan du klare å leve sammen med en mann som du vet "presset" deg (indirekte?) til abort? Vil du alltid føle at du har et barn for lite?

 

Jeg mener ikke å rokke ved den avgjørelsen du sier du har tatt, men jeg får inntrykk av at du ikke helt tror på din egen avgjørelse heller. Det er mange som har det helt topp med både tre og flere barn, med eller uten mann.

 

Har du noen nære du kan snakke med om dette? Venninne, mamma, søster? Eller du kan kontakte Amathea, de er vel til for sånne tilfeller.

 

Jeg håper du klarer å ta en avgjørelse som DU kan leve med, og som ikke ødelegger deg. Lykke til uansett hva du velger!

[Anonym bruker]

Jeg tok medisinsk abort i uke 9. Måtte gjøre det alene hjemme. Det var vondt. Kjente klumpen kom i do men kikka ikke. Psykisk var det jævli. Hadde mareritt i flere uker. Ville det ikke men måtte..

Jeg tok ul med mitt første barn for å finne ut hvor langt jeg var på vei. Vurderte abort og da hadde de skjermen vendt mot meg!!!! Jeg valgte å beholde da

 

Anonymous poster hash: 1421d...a42

[Anonym bruker]

 

 

 

Sender tusen klemmer ❤

 

Jeg gikk selv gjennom en ufrivillig, men selvvalgt abort for noen måneder siden. Jeg var 10+6 da jeg tok Mifegyne for å stoppe fosterutviklingen. Jeg så babyen min på ultralyden, og det var vondt, men jeg trengte å se babyen min i live før jeg tok valget. To dager etter tok jeg Cytotec. Hadde rier i 5 timer før vannet gikk og jeg fødte en 5 cm lang baby med fingre, tær, en søt liten nese og bittesmå ører. Jeg klarte ikke la vær å se nedi skåla, jeg løftet til og med opp babyen og holdt den i hånda mi. Det ble nesten terapeutisk for meg, som å få en slags avslutning. Jeg var jo så glad i babyen min. Etter enda en time kom morkaka.

 

Det har vært vanvittig tøft i ettertid, men jeg ba om å få babyen min gravlagt, i stedet for destruert, så nå ligger hun i en anonym, felles grav for aborterte fostre og dødfødte babyer. Og det hjelper, da har jeg i hvert fall et sted å gå når behovet melder seg.

 

Det blir bedre, HI. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

Det gjör så vondt å lese din historie. så fint av deg å gjöre det på den måten. tror desverre ikke jeg er sterk nok. men har et önske om å se på ultralyd om jeg får. men mer enn det klarer jeg nok ikke. hvordan klarte du å gå igjennom dette? utrolig sterkt av deg. jeg sitter bare å gråter jeg.... hva var det som gjorde at du valgte abort? kunne du velge mellom kirurgisk eller medisinsk?

 

tusen takk for at du delte din historie. mange klemmer!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Helt ærlig aner jeg ikke hvordan jeg kom gjennom det, jeg er vel egentlig ikke gjennom det enda, heller. Jeg våkner hver morgen og lurer på hvordan jeg enda kan være i live. Men som sagt, det blir lettere.

 

Jeg vil ikke gå så mye inn på hvorfor, men jeg kan si såpass at det siste halve året har vært det verste i mitt liv. Jeg ønsket aldri å ta abort, babyen var både ønsket og planlagt, men innimellom kommer livet og slår deg midt i fleisen, og så blir ingenting sånn som du hadde tenkt. Det eneste man kan gjøre da er å akseptere det, ta de valgene man må ta, og resten kommer og går enten du vil eller ikke. Det som ikke går bra går over.

 

Jeg fikk ikke velge mellom medisinsk og kirurgisk abort, men hadde jeg fått valget hadde jeg antagelig gått for medisinsk uansett. Det virker litt mindre brutalt, på en måte. Også følte jeg kanskje litt på at smertene var en del av "straffen" jeg måtte ta.

 

Nei huff, ikke spør meg, jeg gjør det nok bare verre. Dette er skikkelig vondt. Dette fortjener du ikke, HI! Men tro meg når jeg sier det, det blir lettere med tiden ❤

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

 

huff det höres ut som at du har hatt og har det utrolig vaskelig. at du likevel kan väre så pass positiv og se at det blir bedre med tiden, er imponerende. jeg ser bare mörkt på alt jeg nå, og hade jeg ikke hatt mine tre barn som trenger meg så hade jeg nok gjort slutt på alt. selv syns jeg at medisinsk virker mye mer brutalt. å gå igjennom en minifödsel for ingenting godt. men jeg skjönner hva du mener med å " ta straffen". Jeg har også tenkt tanken, at det kanskje er en mening med det også. livet skal vel ikke väre så enkelt, og noen ganger kan kanskje den hardeste veien väre den beste, hva veit jeg. Jeg lurer sånn på hvordan livet kan bli normalt igjen etter dette. hvordan skal jeg orke å gå på jobb igjen? treffe gravide kollegaer? feire jul med slektinger som gleder seg over deres baby som kommer i april? Men det er vel som du sier, det blir lettere med tiden. jeg er bare så redd det skal ta veldig lang tid. jeg er en psykisk svak person med utrolig dålig selvbilde. hater meg selv for dette allerede.

 

men igjen, mange klemmer til deg. du imponerer meg med din styrke i en så vanskelig situasjon!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

Mannen din er redd for at det skal være tvillinger eller at det skal være noe galt med barnet? Er det det som er det største problemet her eller er det å få et barn til eller ei?

 

Er du inne for å ta abort, sjekker de med ul for å se hvor mange uker du er på vei. De anbefaler ingen å se på skjermen. Du kan selvfølgelig spørre om det er to der inne eller om de ser tegn til noen deformiteter, men usikker på om de går så grundig til verks på sistnevnte. Hadde jeg bestemt meg for abort, ville jeg aldri ha villet vite om det var mer enn en der inne. Det hadde gjort det hele enda mer ille. Er du ute etter å sjekke det du nevte, bør du bestille privat ul. Du trenger ikke se på skjermen her heller om du ikke vil. Volvat har privat ul med svært kort ventetid hvis du bor i nærheten.

 

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

[Tryllestøv060916]

Kjære deg! Kontakt meg gjerne her inne. Lenge siden jeg var her sist, men det går vel an å sende private meldinger til hverandre her inne fortsatt? Jeg har vært i en veldig lik situasjon for noen uker siden. Det hjelper å snakke med noen, så kontakt meg gjerne. 

 

Klemmer til deg

[Anonym bruker]

Ei venninne av meg var i en lignende situasjon. De hadde 3 barn og levde trangt og slet økonomisk. Hun ble gravid og ble presset til abort. Mannen var imot å ha flere barn pga situasjonen. Hun klarte ikke å ta abort.

I dag er alle glad for at hun ikke tok abort, og hun lille er pappas jente. De klarer seg økonomisk, måtte kjøpe større bil og har flyttet til større hus. Det finnes alltid en løsning på alt, bare hvordan man ser på det.

Du må lytte til ønsket ditt, det er fælt å ta abort når en ikke vil. Kan du se det positive med å få en til? Hvordan kan dere få mer tid til familien? Vil ikke nye barnet gi en glede for de andre barna? Blir jo bare enda en å være glad i.

 

Du må bare føle det på deg, hva som er det rette for DEG og ikke for mannen din. Det er du som bærer barnet og får en slags tilknytning nå, noe mannen ikke har. Dermed blir det lettere for en mann å se den enkleste utveien.

 

Jeg sier bare dette fordi du gir inntrykk at du egentlig ikke vil ta abort, hva med å se den andre muligheten? Er leit å høre du er kommet i en slik vanskelig situasjon.

 

 

Anonymous poster hash: 423cb...5a4

[Anonym bruker]

Uff, det høres jo ikke ut som du vil ta abort i det hele tatt! Kan du klare å leve sammen med en mann som du vet "presset" deg (indirekte?) til abort? Vil du alltid føle at du har et barn for lite?

 

Jeg mener ikke å rokke ved den avgjørelsen du sier du har tatt, men jeg får inntrykk av at du ikke helt tror på din egen avgjørelse heller. Det er mange som har det helt topp med både tre og flere barn, med eller uten mann.

 

Har du noen nære du kan snakke med om dette? Venninne, mamma, søster? Eller du kan kontakte Amathea, de er vel til for sånne tilfeller.

 

Jeg håper du klarer å ta en avgjørelse som DU kan leve med, og som ikke ødelegger deg. Lykke til uansett hva du velger!

Hei! Du har rett i at jeg egentlig ikke vil ta abort i det hele tatt. Og Du skal vite at det er ikke med letthet jeg gjör dette. Om jeg i det hele tatt klarer å gå igjennom det. Skal nok klare å lev videre med min mann, uansett, men jeg vet at det blir en tung tid fremover. og ja, jeg vil nok alltid tenke at jeg har et barn for lite. Har også sagt til både meg selv og samboer at det blir sterilisering etter dette, vil ikke risikere å havne i samme situasjon en gang til.

 

Egentlig har jeg ingen å snakke med, har ingen venner jeg kan stole på 100% og familien snakker jeg ikke med på den måten. har heldigvis en bra sjef som jeg har pratet mye med og som har hjulpet meg mye de siste ukene.  Jeg forstår egentlig ikke hvordan jeg skal kunne leve med dette, samtidig som jeg da har valgt å la min samboer väre den fornuftige og la hans argumenter styre avgjörelsen. Vi er jo tross alt 5 i familien og jeg föler vel litt at om 4 vil en ting og jeg noe annet da skal jeg ikke väre egoistisk. Nå har jo ikke barna noe å si, de er jo for små til å få vite om dette, men da mener jeg altså at samboer tror at en abort er det beste for barna. 

 

Det hjelper uansett veldig å å få höre andres erfaringer og andres tanker om dette. så takk til deg og alle som har tatt seg tid til å svare!

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Sender tusen klemmer ❤

 

Jeg gikk selv gjennom en ufrivillig, men selvvalgt abort for noen måneder siden. Jeg var 10+6 da jeg tok Mifegyne for å stoppe fosterutviklingen. Jeg så babyen min på ultralyden, og det var vondt, men jeg trengte å se babyen min i live før jeg tok valget. To dager etter tok jeg Cytotec. Hadde rier i 5 timer før vannet gikk og jeg fødte en 5 cm lang baby med fingre, tær, en søt liten nese og bittesmå ører. Jeg klarte ikke la vær å se nedi skåla, jeg løftet til og med opp babyen og holdt den i hånda mi. Det ble nesten terapeutisk for meg, som å få en slags avslutning. Jeg var jo så glad i babyen min. Etter enda en time kom morkaka.

 

Det har vært vanvittig tøft i ettertid, men jeg ba om å få babyen min gravlagt, i stedet for destruert, så nå ligger hun i en anonym, felles grav for aborterte fostre og dødfødte babyer. Og det hjelper, da har jeg i hvert fall et sted å gå når behovet melder seg.

 

Det blir bedre, HI. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

Det gjör så vondt å lese din historie. så fint av deg å gjöre det på den måten. tror desverre ikke jeg er sterk nok. men har et önske om å se på ultralyd om jeg får. men mer enn det klarer jeg nok ikke. hvordan klarte du å gå igjennom dette? utrolig sterkt av deg. jeg sitter bare å gråter jeg.... hva var det som gjorde at du valgte abort? kunne du velge mellom kirurgisk eller medisinsk?

 

tusen takk for at du delte din historie. mange klemmer!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Helt ærlig aner jeg ikke hvordan jeg kom gjennom det, jeg er vel egentlig ikke gjennom det enda, heller. Jeg våkner hver morgen og lurer på hvordan jeg enda kan være i live. Men som sagt, det blir lettere.

 

Jeg vil ikke gå så mye inn på hvorfor, men jeg kan si såpass at det siste halve året har vært det verste i mitt liv. Jeg ønsket aldri å ta abort, babyen var både ønsket og planlagt, men innimellom kommer livet og slår deg midt i fleisen, og så blir ingenting sånn som du hadde tenkt. Det eneste man kan gjøre da er å akseptere det, ta de valgene man må ta, og resten kommer og går enten du vil eller ikke. Det som ikke går bra går over.

 

Jeg fikk ikke velge mellom medisinsk og kirurgisk abort, men hadde jeg fått valget hadde jeg antagelig gått for medisinsk uansett. Det virker litt mindre brutalt, på en måte. Også følte jeg kanskje litt på at smertene var en del av "straffen" jeg måtte ta.

 

Nei huff, ikke spør meg, jeg gjør det nok bare verre. Dette er skikkelig vondt. Dette fortjener du ikke, HI! Men tro meg når jeg sier det, det blir lettere med tiden ❤

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c

 

huff det höres ut som at du har hatt og har det utrolig vaskelig. at du likevel kan väre så pass positiv og se at det blir bedre med tiden, er imponerende. jeg ser bare mörkt på alt jeg nå, og hade jeg ikke hatt mine tre barn som trenger meg så hade jeg nok gjort slutt på alt. selv syns jeg at medisinsk virker mye mer brutalt. å gå igjennom en minifödsel for ingenting godt. men jeg skjönner hva du mener med å " ta straffen". Jeg har også tenkt tanken, at det kanskje er en mening med det også. livet skal vel ikke väre så enkelt, og noen ganger kan kanskje den hardeste veien väre den beste, hva veit jeg. Jeg lurer sånn på hvordan livet kan bli normalt igjen etter dette. hvordan skal jeg orke å gå på jobb igjen? treffe gravide kollegaer? feire jul med slektinger som gleder seg over deres baby som kommer i april? Men det er vel som du sier, det blir lettere med tiden. jeg er bare så redd det skal ta veldig lang tid. jeg er en psykisk svak person med utrolig dålig selvbilde. hater meg selv for dette allerede.

 

men igjen, mange klemmer til deg. du imponerer meg med din styrke i en så vanskelig situasjon!!!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

Mannen din er redd for at det skal være tvillinger eller at det skal være noe galt med barnet? Er det det som er det største problemet her eller er det å få et barn til eller ei?

 

Er du inne for å ta abort, sjekker de med ul for å se hvor mange uker du er på vei. De anbefaler ingen å se på skjermen. Du kan selvfølgelig spørre om det er to der inne eller om de ser tegn til noen deformiteter, men usikker på om de går så grundig til verks på sistnevnte. Hadde jeg bestemt meg for abort, ville jeg aldri ha villet vite om det var mer enn en der inne. Det hadde gjort det hele enda mer ille. Er du ute etter å sjekke det du nevte, bør du bestille privat ul. Du trenger ikke se på skjermen her heller om du ikke vil. Volvat har privat ul med svært kort ventetid hvis du bor i nærheten.

 

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

 

 

Hei! Nei hovedproblemet er at han helt enkelt kjenner seg klar med å få barn og at han er redd vi ikke skal få tid nok til alle, at det bare skal bli stress med henting og levering på barnehage, skole, aktiviteter osv. også bor vi allerede trangt, og et til barn tvinger oss å flytte fortere enn vi hade tenkt, pluss at vi jo på ha noe enda större når vi flytter. har grei ökonomi nå, men större hus og flere barn forandrer jo situasjonen. bilen har nok seter, men vi Reiser veldig langt 2 ganger i året hjem til mine foreldre og får ikke plass til all bagasje da. Det er jo bare praktiske ( og egentlig banale grunner) til at han ikke vil, men jeg er enig med han i en ting og det er tid til barna. barna er alt for meg og jeg er også redd at jeg ikke skal rekke til for alle.  Antagelig må jeg gå ned i tid og det påvirker også ökonomien. 

 

I tillegg kommer jo da at " tenk om det er tvillinger", "tenk om barnet har alvorlige funksjonshinder". Regner ikke med at man får vite sånt på ultralyd så tidlig, og egentlig syns jeg jo det er bra. jeg syns ikke at sånne grunner skal påvirke fler til å gjöre abort.  Tenker bare at om vi visste at barnet var bare ett og at det var friskt så kunne vi legge alle "tenk om" til side og det hele blir litt mer forutsigbart.

 

 

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Kjære deg! Kontakt meg gjerne her inne. Lenge siden jeg var her sist, men det går vel an å sende private meldinger til hverandre her inne fortsatt? Jeg har vært i en veldig lik situasjon for noen uker siden. Det hjelper å snakke med noen, så kontakt meg gjerne. 

 

Klemmer til deg

hei! jeg vet ikke hvordan man sender private meldinger faktisk, er ikke veldig mye her inne sånn ellers.  Jeg har värt så heldig å fått kontakt med en jordmor vi hade med på födselen forrige gang, og skal treffe henne i morgen. hun er fantastisk på alle måter så jeg håper det hjelper å få snakke litt med henne. Jeg tar dette veldig tungt, og skal jeg väre ärlig så hade jeg nok gjort noe veldig veldig dumt om det ikke var for at jeg har barna som holder meg oppe.

 

Föler meg sviktet av samboern her også nå. vi har ikke snakket sammen om dette på 2 uker nå! Jeg går bare og venter på at han skal ta initiativ og ihvertfall spörre hvordan jeg har det. (midt i alt er jeg jo faktisk gravid og det er jo ikke alltid symptomfritt for å si det sånn). Ingenting har ha sagt. han vet jo hvor langt det har gått, og han burde jo også forstå at noe må gjöres nå! Jeg vet at det er feigt av meg også å ikke si noe, men syns faktisk at det er hans tur å snakke. Han lever cidere som om ingenting har skjedd, og forventer seg bare at jeg skal fikse dette på egenhånd.  Ser han ikke at jeg går i stykker, at jeg snart ikke står på beina?

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

 

Kjære deg! Kontakt meg gjerne her inne. Lenge siden jeg var her sist, men det går vel an å sende private meldinger til hverandre her inne fortsatt? Jeg har vært i en veldig lik situasjon for noen uker siden. Det hjelper å snakke med noen, så kontakt meg gjerne. 

 

Klemmer til deg

hei! jeg vet ikke hvordan man sender private meldinger faktisk, er ikke veldig mye her inne sånn ellers.  Jeg har värt så heldig å fått kontakt med en jordmor vi hade med på födselen forrige gang, og skal treffe henne i morgen. hun er fantastisk på alle måter så jeg håper det hjelper å få snakke litt med henne. Jeg tar dette veldig tungt, og skal jeg väre ärlig så hade jeg nok gjort noe veldig veldig dumt om det ikke var for at jeg har barna som holder meg oppe.

 

Föler meg sviktet av samboern her også nå. vi har ikke snakket sammen om dette på 2 uker nå! Jeg går bare og venter på at han skal ta initiativ og ihvertfall spörre hvordan jeg har det. (midt i alt er jeg jo faktisk gravid og det er jo ikke alltid symptomfritt for å si det sånn). Ingenting har ha sagt. han vet jo hvor langt det har gått, og han burde jo også forstå at noe må gjöres nå! Jeg vet at det er feigt av meg også å ikke si noe, men syns faktisk at det er hans tur å snakke. Han lever cidere som om ingenting har skjedd, og forventer seg bare at jeg skal fikse dette på egenhånd.  Ser han ikke at jeg går i stykker, at jeg snart ikke står på beina?

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

Du sier at han tar hensyn til familien, og derfor vil du skal t abort. Men han tar ingen hensyn til deg, og du er den kanskje viktigste delen av familien. Knekker du knekker det meste. Jeg kjenner han ikke, men det høres ut som han gjemmer seg bak barna - og tenker bare på det som passer han i situasjonen. Hvis du er så psykisk sliten ( som du selvfølgelig blir av denne grusomme situasjonen) så høres det ut som følelsene dine sier en ting, og at du prøver å overbevise deg med fornuften med noe annet. Jeg beklager hvis jeg er for rett fram i det jeg sier, men jeg tenker at du trenger at folk er ærlige mot deg om sånn situasjonen ser ut utenfra. Stor klem til deg! 

 

Anonymous poster hash: b402c...98b

[Anonym bruker]

Jeg ble også uplanlagt gravid. Jeg har alltid vært klar på at abort er utelukket, så mannen har ikke sett på det som et alternativ en gang. Heldigvis!

 

Det var jo fornuft som stoppet oss fra å planlegge et barn til. Med tanke på hus, bil, hjem og det med å få tiden til å strekke til med de barna vi har. Jeg har derfor ikke forsøkt å overtale ham til et barn til, fordi jeg ikke ville være den som fikk det slengt i trynet hver gang jeg ble sliten eller noe... Selv om jeg ønsket en til, innerst inne!

 

Men det er utrolig hvor fort sånne utfordringer blir et ikke-problem. Man finner ut av det, og finner løsninger. Enkelt er det vel ikke alltid, men det går. Og det er sjeldent man ender opp med å angre på barnet man fikk...

 

Menn er litt "dumme". Og det at dere ikke snakker om dette får kanskje han til å tro at alt er ok. At det ikke er et tema. At du har forsont deg med dette. Du må snakke med ham. Fortell hvordan du har det. Hva dette gjør med deg. Det er jo lettere for ham å tenke fornuft enn for deg! Det er desto viktigere at du inkluderer ham i ditt følelsesliv. Du trenger hans støtte uansett hva som skjer, og du må kreve den! Får du ikke til å snakke, så skriv et brev til ham.

 

Det er urettferdig at du skal bære byrden alene. han må få vite hvilke konsekvenser en abort vil få for deg!

 

Du forsøker å tenke fornuft, men er det fornuft å gjennomføre en abort i dette tilfellet? Når du åpenbart sliter med det... Av og til skjer det uforutsette ting i livet. Det kan bringe store utfordringer, men likevel være en berikelse. Du må ikke tenke at det er egoistisk å beholde barnet. Det er ikke nødvendigvis sant! Å få et til familiemedlem å være glad i kan ikke være det verste. Ja, det blir travlere, men det vil være verd det.

 

Snakk i hvert fall med samboeren din før du gjør dette! Han må få vite at du trenger ham! Og skal dere ha et godt liv sammen etterpå uten bitterhet, så er det kjempeviktig at dere går gjennom dette sammen.

 

Håper det vil gå bra med dere uansett hva du ender opp med å gjøre! Stor klem fra meg!

 

 

 

Anonymous poster hash: 81ce2...243

[Anonym bruker]

Dette er den tristeste tråden jeg har lest her inne på lenge!

Så mye vondt, så mange som har tatt abort som egentlig ikke ønsket det, så mange som har mistet ufrivillig.

Noen av disse svarene skjærer i hjertet mitt. Så mye vondt i mange hjem

Og du kjære HI for en forferdelig situasjon du er i.

Du høres ut som en fantastisk omsorgsperson med et enormt stort hjerte, det er lett å lese ut av svarene dine.

Og ut i fra det, ser jeg at ett barn til eller tvillinger, ville ha fått det fantastisk i deres familie. Når dere allerede har tre barn, tror jeg ikke en fjerde (evt femte) vil lage så stor forskjell.

Og hvordan kan du tro, at om du velger å beholde, at dette skal bli din feil, at familien får det dårligere? Et menneske til å elske er aldri feil, og barna dere har blir en hærlig stor søskengjeng. Jeg er enebarn og har alltid vært fasinert av store søskenflokker, de har det alltid så gøy, de har alltid masse folk i huset, ja de krangler mer, det er (ofte)mer bråkete, men så uendelig mye mer levende, og fylt med masse kjærlighet.

Jeg vil ønske deg lykke til uansett hvilket valg du tar, det er bare så vondt å lese at du er i ferd med å ta et valg som ikke er ditt.

Stor stor klem til deg.

 

 

Anonymous poster hash: 241b5...e5f

[Anonym bruker]

 

 

Kjære deg! Kontakt meg gjerne her inne. Lenge siden jeg var her sist, men det går vel an å sende private meldinger til hverandre her inne fortsatt? Jeg har vært i en veldig lik situasjon for noen uker siden. Det hjelper å snakke med noen, så kontakt meg gjerne. 

 

Klemmer til deg

hei! jeg vet ikke hvordan man sender private meldinger faktisk, er ikke veldig mye her inne sånn ellers.  Jeg har värt så heldig å fått kontakt med en jordmor vi hade med på födselen forrige gang, og skal treffe henne i morgen. hun er fantastisk på alle måter så jeg håper det hjelper å få snakke litt med henne. Jeg tar dette veldig tungt, og skal jeg väre ärlig så hade jeg nok gjort noe veldig veldig dumt om det ikke var for at jeg har barna som holder meg oppe.

 

Föler meg sviktet av samboern her også nå. vi har ikke snakket sammen om dette på 2 uker nå! Jeg går bare og venter på at han skal ta initiativ og ihvertfall spörre hvordan jeg har det. (midt i alt er jeg jo faktisk gravid og det er jo ikke alltid symptomfritt for å si det sånn). Ingenting har ha sagt. han vet jo hvor langt det har gått, og han burde jo også forstå at noe må gjöres nå! Jeg vet at det er feigt av meg også å ikke si noe, men syns faktisk at det er hans tur å snakke. Han lever cidere som om ingenting har skjedd, og forventer seg bare at jeg skal fikse dette på egenhånd.  Ser han ikke at jeg går i stykker, at jeg snart ikke står på beina?

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

Du sier at han tar hensyn til familien, og derfor vil du skal t abort. Men han tar ingen hensyn til deg, og du er den kanskje viktigste delen av familien. Knekker du knekker det meste. Jeg kjenner han ikke, men det høres ut som han gjemmer seg bak barna - og tenker bare på det som passer han i situasjonen. Hvis du er så psykisk sliten ( som du selvfølgelig blir av denne grusomme situasjonen) så høres det ut som følelsene dine sier en ting, og at du prøver å overbevise deg med fornuften med noe annet. Jeg beklager hvis jeg er for rett fram i det jeg sier, men jeg tenker at du trenger at folk er ærlige mot deg om sånn situasjonen ser ut utenfra. Stor klem til deg! 

 

Anonymous poster hash: b402c...98b

 

hei

Du har helt sikkert et poeng. og ja, jeg trenger folk som er ärlige med meg og som ser situasjonen utenfra.. selv harjeg jo bare meg selv å snakke med om dette,det er derfor jeg startet denne tråden. Jeg tar med meg alle tanker og synspunkter så får vi se hvordan det går. hade egentlig bestemt meg, men det er så tungt at jeg vet ikke om jeg klarer å stå for det valget. så får det heller gå som det går. takk!

 

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Jeg ble også uplanlagt gravid. Jeg har alltid vært klar på at abort er utelukket, så mannen har ikke sett på det som et alternativ en gang. Heldigvis!

 

Det var jo fornuft som stoppet oss fra å planlegge et barn til. Med tanke på hus, bil, hjem og det med å få tiden til å strekke til med de barna vi har. Jeg har derfor ikke forsøkt å overtale ham til et barn til, fordi jeg ikke ville være den som fikk det slengt i trynet hver gang jeg ble sliten eller noe... Selv om jeg ønsket en til, innerst inne!

 

Men det er utrolig hvor fort sånne utfordringer blir et ikke-problem. Man finner ut av det, og finner løsninger. Enkelt er det vel ikke alltid, men det går. Og det er sjeldent man ender opp med å angre på barnet man fikk...

 

Menn er litt "dumme". Og det at dere ikke snakker om dette får kanskje han til å tro at alt er ok. At det ikke er et tema. At du har forsont deg med dette. Du må snakke med ham. Fortell hvordan du har det. Hva dette gjør med deg. Det er jo lettere for ham å tenke fornuft enn for deg! Det er desto viktigere at du inkluderer ham i ditt følelsesliv. Du trenger hans støtte uansett hva som skjer, og du må kreve den! Får du ikke til å snakke, så skriv et brev til ham.

 

Det er urettferdig at du skal bære byrden alene. han må få vite hvilke konsekvenser en abort vil få for deg!

 

Du forsøker å tenke fornuft, men er det fornuft å gjennomføre en abort i dette tilfellet? Når du åpenbart sliter med det... Av og til skjer det uforutsette ting i livet. Det kan bringe store utfordringer, men likevel være en berikelse. Du må ikke tenke at det er egoistisk å beholde barnet. Det er ikke nødvendigvis sant! Å få et til familiemedlem å være glad i kan ikke være det verste. Ja, det blir travlere, men det vil være verd det.

 

Snakk i hvert fall med samboeren din før du gjør dette! Han må få vite at du trenger ham! Og skal dere ha et godt liv sammen etterpå uten bitterhet, så er det kjempeviktig at dere går gjennom dette sammen.

 

Håper det vil gå bra med dere uansett hva du ender opp med å gjøre! Stor klem fra meg!

 

 

 

Anonymous poster hash: 81ce2...243

 

takk for ditt svar. jeg skal forsöke å snakke med ham i kveld. Jeg vet jo at jeg må, jer er bare så skuffa over at han ikke viser at han bryr seg på noen som helst måte. Det skremmer meg også i forhold til en eventuell videre graviditet, jeg orker ikke gå gravid alene, uten noen som er der og stötter meg. Han kommer til å bli en bra pappa for et til barn, det vet jeg, er bare veien dit som kan bli veldig lang. Nei nå orker jeg ikke skrive mer her, men takk for at du delte din historie og dine tanker!

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Dette er den tristeste tråden jeg har lest her inne på lenge!

Så mye vondt, så mange som har tatt abort som egentlig ikke ønsket det, så mange som har mistet ufrivillig.

Noen av disse svarene skjærer i hjertet mitt. Så mye vondt i mange hjem

Og du kjære HI for en forferdelig situasjon du er i.

Du høres ut som en fantastisk omsorgsperson med et enormt stort hjerte, det er lett å lese ut av svarene dine.

Og ut i fra det, ser jeg at ett barn til eller tvillinger, ville ha fått det fantastisk i deres familie. Når dere allerede har tre barn, tror jeg ikke en fjerde (evt femte) vil lage så stor forskjell.

Og hvordan kan du tro, at om du velger å beholde, at dette skal bli din feil, at familien får det dårligere? Et menneske til å elske er aldri feil, og barna dere har blir en hærlig stor søskengjeng. Jeg er enebarn og har alltid vært fasinert av store søskenflokker, de har det alltid så gøy, de har alltid masse folk i huset, ja de krangler mer, det er (ofte)mer bråkete, men så uendelig mye mer levende, og fylt med masse kjærlighet.

Jeg vil ønske deg lykke til uansett hvilket valg du tar, det er bare så vondt å lese at du er i ferd med å ta et valg som ikke er ditt.

Stor stor klem til deg.

 

 

Anonymous poster hash: 241b5...e5f

Takk for fine ord, det varmer mitt i en veldig tung periode der jeg föler meg som verdens dårligste mamma som ikke orker å väre der 100 prosent. Jeg vet ikke hva jeg tror lenger, jeg har mistet all formuft og mistet meg selv föler jeg. försöker å tenke tilbake på da jeg sto med graviditetstesten i hånda og var sjokka, men glad! helt til jeg kom på at det var fler enn meg om dette og jeg visste innerst inne hva samboern skulle si, selvom jeg håpet på det beste. Det var en kortvarig glede kan man si. Jeg vil så gjerne tilbake til å kjenne glede i livet, jeg vil så gjerne ha det bra og orke stå opp om morran! akkurat nå föles det som at det er milevis dit.

hi

 

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Det var grusomt i uke 7. Og da var det bare et pittelite foster. Dette kommer til å bli helt jævli. Ungen er jo stor OG LEVER!!!!! Anonymous poster hash: 2d86c...d67

"Ungen er stor"??? Du er klar over at den er på str med en nøtt???

Jeg gjorde det I uke 8-9. Kjente ikke så mye til det. Var medisinsk abort.Anonymous poster hash: 30dc0...298

en nøtt?? Hahah, du er bra dum som tror det isåfall. Anonymous poster hash: 2d86c...d67

Fra 9 uker og 0 dager til 9 uker og 6 dager av svangerskapet.

Vekt: 1-2 g

CRL: 23-32 mm

Ja, en nøtt!!! Bra dum du og eller ? Anonymous poster hash: 30dc0...298

Her er det snakk om UKE 11, og ja - en jævli stor nøtt isåfall ;-)Anonymous poster hash: 2d86c...d67

Crl er fra hode til rumpen, altså er ikke bena med i lengden. De kan du legge til, så ja i uke 9 er det større enn en liten nøtt, og iallefall i uke 11.

 

Anonymous poster hash: 2ec14...b34