abort i uke 11??? hjeeelp!!!

[Anonym bruker]

 

 

Uff,så leit å lese... Skjønner at du har det veldig vanskelig nå <3

Jeg tok abort i uke 11. Jeg visste ikke at jeg var gravid før i uke 9, og jeg var veldig syk på den tiden. Samtidig ble jeg presset og truet av barnefar.

Pga min psykiske tilstand rundt det hele, fikk jeg ta kirurgisk abort,og det er jeg veldig glad for. Det er såklart psykisk vondt både før og etter,men fysiske smerter i ettertid var som en vond menstruasjon. Det holdt med vanlig paracet.

 

Kanskje du bør høre om du kan få kirurgisk abort? Kan ikke forestille meg hvor stor psykisk belastning det må være å faktisk måtte føde fosteret :-(

Uansett ønsker jeg deg lykke til, og sender masse varme tanker <3

 

Anonymous poster hash: f537b...1ed

huf det hörtes ut som en vanskelig tid for deg. Ja jeg tenker at kirurgisk abort höres bedre ut, å föde ut den lillle klumpen som folk her beskriver, höres helt forferdelig ut rent psykisk. og jeg tror jeg ikke kommer til å klare meg fra å titte heller på det som kommer ut. selvom det beste helt klart er å se så lite som mulig. Jeg kjenner også at jeg vil se på skjermen ved ultralyd, noe som sikkert også er veldig dumt. Men det er sånn jeg er, vil ha alle fakta på bordet. Et sted inni meg håper jeg at de skal si på ultralyd at noe er galt, at det ikke lever. da blir det jo ganske enkelt.

 

Hvor mye sier de på ultralyden? ingenting? Tenker at om jeg får se på skjermen og får vite at alt ser normalt ut, om jeg da likvel kjenner at abort er det rette, da er det det. om jeg kjenner at dette klarer jeg ikke, da er abort feil for meg. Men er vel kanskje ikke sånn det går til.... Det hele handler nok om at jeg ikke er psykisk stabil nå til å ta dette valget, og klamrer meg fast i et håp om at noe skal avgjöre det hele for meg...

 

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

De sa ikke stort på UL. De visste at jeg skulle ta aboet,og måtte bare sjekke hvor langt jeg var på vei.

De spurte om jeg ville se på skjermen,men det ville jeg ikke.

De ringte direkte opp og bestilte time mens jeg var der.

 

Da dagen kom måtte jeg møte fastende. Fikk en sykehusskjorte jeg måtte kle meg i,og fikk 1gram paracet. Litt etterpå ble jeg trillet inn til operasjonsstua. Der satt de kanyle. Kirurgen spurte om jeg var sikker på valget,og da jeg svarte ja,satt de noe middel i den intravenøse som gjorde at jeg følte meg full. Iskaldt i hele armen ble det også. Så satt de narkose,og jeg hysker bare at jeg telte baklengs fra 10. Kom ikke lenger enn til 7,som jeg husker iallefall.

Våknet opp på rommet igjen,gråt litt,prata med sykepleier,sov mer,og våknet igjen da kirurgen ville prate med meg. Han fortalte bare at "operasjonen gikk som planlagt uten komplikasjoner".

Så dro jeg hjem. Sov mesteparten av dagen pga narkosen. Var veldig trist en del uker etterpå.

Men i dag er jeg glad for det. Kunne ikke klart å samarbeide med han som far til mitt barn.

 

Jeg tenker at hvis du føler deg psykisk ustabil,bør du nok gå for abort. Og i din situasjon ville jeg bedt om kirurgi. Men igjen er dette ditt valg,og uansett hva du velger må du leve med det resten av livet.

 

Klem

 

Anonymous poster hash: f537b...1ed

 

takk for svar! Det höres utrolig mye mer behagelig ut med kirurgisk abort. förstår ikke hvorfor jeg ikke får det. de sa det er mer skånsomt for kroppen med medisinsk, men hva jeg leser her höres det ikke slik ut. det skulle väre bedre med medisinsk i forhold til graviditeter i framtiden, men jeg vet at det blir ikke fler graviditeter. sterilisering etter dette.... 

 

grunnen til at jeg föler meg psykisk ustabil er hele denne situasjonen, fram til jeg oppdaget graviditeten var livet ganske bra egentlig. bare for å presisere at det er ikke en av grunnene til at jeg vurderer abort.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Huff jeg skrev ikke for at du skulle få dårlig samvittighet:( jeg leser at du har det vanskelig og uansett om man gjør det frivillig eller ei så er det vondt. Psykisk og fysisk:( ønsker deg alt godt.

Fra hun som mistet i uke 12+3 på badet ❤️

 

Anonymous poster hash: 35748...187

[Anonym bruker]

Huff jeg skrev ikke for at du skulle få dårlig samvittighet:( jeg leser at du har det vanskelig og uansett om man gjør det frivillig eller ei så er det vondt. Psykisk og fysisk:( ønsker deg alt godt.

Fra hun som mistet i uke 12+3 på badet ❤️

 

Anonymous poster hash: 35748...187

[Anonym bruker]

Jeg hadde en MA i uke 11, valgte å ta den medisinsk fordi det er mer naturlig for kroppen. Men en større følelsesmessig påkjenning både fysisk og psykisk. Jeg så "fosteret" og ca 11+3 dager vil jeg sammenligne strl som en leppestift, huden har ikke kommet så det er rød overflate, man ser hodeform med to strek/opphøyninger på øyne, strek på munn, opphøying på nese, mage, armer og ben er veldig tynt som spaghetti med bittesmå fingre og knopper til tær. Navlestrengen og morkake. Jeg synes ikke det var fælt å se, bare trist og litt interessant. Jeg studerte det ca 5 - 10 minutter før jeg lurte på hvor jeg skulle gjøre av "det"

 

Hvis du vil ha minst smerter, og igrunn inne se noe ville jeg valgt kirurgisk. Da blir du lagt i narkose og våkner opp med en slags mensturasjon. Har også prøvd dette ved selvvalgt abort.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 7e1e4...c53

[Anonym bruker]

Jeg tror set er vanlig med sykemelding 3 dager. Personlig trengte jeg en måned for å unngå å bryte ut i gråt når som helst. Men du bør nok be om litt sykemelding, noen dager til å begynne med, så du får kjent etter om du føler seg klar for jobb. Jeg var åpen med sjefen og fikk heldigvis forståelse og ingen sure miner.

 

Anonymous poster hash: fa150...6b2

[Anonym bruker]

Huff jeg skrev ikke for at du skulle få dårlig samvittighet:( jeg leser at du har det vanskelig og uansett om man gjør det frivillig eller ei så er det vondt. Psykisk og fysisk:( ønsker deg alt godt.

Fra hun som mistet i uke 12+3 på badet ❤️Anonymous poster hash: 35748...187

takk! Dårlig samvittighet har jeg, og gjennomfører jeg dette må jeg nok leve med dette resten av livet. Prøver å legge følelsene til side og tenke fornuft. Å få et til barn med en som ikke vil, alt hva det innebærer. Gå gravid uten å kunne kjenne hundre prosent glede. Uroen for at det skal være noe galt med barnet som vil gjøre situasjonen enda vanskeligere. Likevel sitter jeg og tenker på mini i magen og kan virkelig ikke få det til å kjennes rett å fjerne dette. Å som jeg virkelig hater alt med livet nå!

 

Tenker på alle dere der ute som vil bli gravidet, som har mistet. Så ja, jeg har forferdelig dårlig samvittighet. Samtidig så hjelper det jo ingen andre om jeg velger å beholde heller...

 

uasett, takk for svar og all medfølelse!

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Jeg hadde en MA i uke 11, valgte å ta den medisinsk fordi det er mer naturlig for kroppen. Men en større følelsesmessig påkjenning både fysisk og psykisk. Jeg så "fosteret" og ca 11+3 dager vil jeg sammenligne strl som en leppestift, huden har ikke kommet så det er rød overflate, man ser hodeform med to strek/opphøyninger på øyne, strek på munn, opphøying på nese, mage, armer og ben er veldig tynt som spaghetti med bittesmå fingre og knopper til tær. Navlestrengen og morkake. Jeg synes ikke det var fælt å se, bare trist og litt interessant. Jeg studerte det ca 5 - 10 minutter før jeg lurte på hvor jeg skulle gjøre av "det"

Hvis du vil ha minst smerter, og igrunn inne se noe ville jeg valgt kirurgisk. Da blir du lagt i narkose og våkner opp med en slags mensturasjon. Har også prøvd dette ved selvvalgt abort. Anonymous poster hash: 7e1e4...c53

takk for alle detaljer, jeg vil virkelig vite alt før jeg går til dette selv. Viss ikke kommer jeg aldri til å klare det. Om jeg får velge, så velger jeg nok kirurgisk, menhørtes ikke sånn ut på telefon desverre...

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Jeg hadde en spontanabort i uke 10, og fysisk var det ekstremt vondt (menssmerter ganger tusen) enda jeg tok så mange ibux og Paracet jeg turte (laaangt forbi pakningsvedlegget for å si det sånn, ringte legevakt og spurte hvor mye kroppen TÅLER at jeg tar, fikk beskjed om større dose enn det stod på.pakkene, og... tredoblet den mengden),... men det verste var at jeg også såg fosteret... det unner jeg ingen... ved provosert medisinsk abort får man selvsagt andre og mer smertestillende enn når det skjer uventet midt på natta hjemme men det psykiske var verst, og det varte veldig lenge...

 

Hadde en kirurgisk abort i uke 11, det var utrolig tungt å ta avgjørelsen og jeg synes fortsatt det er vondt, men det var riktig for meg på den tiden, så jeg må bare holde fast ved den tanken..

 

Kom på sykehuset tidlig på morgenen, måtte møte fastende, fikk tabletter som skulle ta livet av fosteret og skulle ligge et par timer og vente. Pga forsinkelse ble jeg liggende veldig mye lengre og fikk ikke drikke noe heller pga jeg skulle i narkose, så tilslutt fikk jeg væske intravenøst. Begynte også å blø litt og få litt smerter. Ble VELDIG godt ivaretatt, var en sykepleier som kom inn ofte og spurte hvordan det gikk, hentet smertestillende, trøstet litt, hentet ekstra tepper fordi hun syntes jeg virket kald osv,.. på operasjonsstua fikk jeg litt info fra anestesisykepleier, og jeg forsvant deretter veldig fort (ble fortalt at de kom til å intubere så fort jeg var bortevekk, og at de kom til å vekke meg mens jeg fortsatt fikk hjelp til å puste, så var redd for å våkne med en slange i halsen, men husker ingenting av det! Første jeg husker er at jeg våkner, da egentlig for andre gang, på oppvåkningen, av at anestesisykepleieren rister litt liv i meg og spør om jeg har det bra... deretter gikk ting veldig fort.. fikk to paracet, og en sykepleier hentet mat til meg, samt klærne og tingene mine, før hun hjalp meg å koble fra veneflon og diverse. Spiste (fikk beskjed om at jeg ikke fikk dra før jeg hadde spist og drukket litt) og skiftet klær, snakket kort med legen som hadde utført aborten, og så fikk jeg dra hjem.

 

Fikk beskjed om at det var viktig at jeg ikke var alene første døgnet etterpå, pga jeg kunne bli dårlig. Alternativet var å overnatte på sykehuset men jeg slapp det.

 

Angrer ikke på at jeg valgte kirurgisk fremfor medisinsk. Tror det var en mindre påkjenning å få det fort overstått, når jeg allerede hadde det veldig vanskelig.,. Fikk uvi etterpå men ellers ingen komplikasjoner, og veldig lite smerter.

 

Vet at det er et utrolig tungt valg å ta, så vil bare sende deg en god klem..

 

 

Anonymous poster hash: 42259...c14

[Anonym bruker]

Synes forresten det er rart du kanskje ikke får velge, når du er så langt på vei.. jeg fikk velge men ble anbefalt kirurgisk på det absolutt sterkeste (gynekologen sa at for at hun skulle slå seg til ro med en medisinsk abort burde jeg ha en veldig god grunn, for hun ville absolutt ikke anbefale å velge det, pga belastningen psykisk og varigheten blir så.mye verre)..

 

Anonymous poster hash: 42259...c14

[Anonym bruker]

Du kan legge press på sykehuset ang kirurgisk abort. Vær ærlig med dem og si at du nå er psykisk langt nede og sliter veldig med dette,for det er det jo tydelig at du gjør. Forståelig nok! Fortell dem også at du etter dette ikke ønsker flere barn,så for kroppen din sin del har det ingenting å si at et nytt svangerskap kan bli vanskelig pga et inngrep.

 

 

Kanskje du skulle satt opp en liste,bare for deg selv,med positive og negative grunner både for abort og det å beholde.

Jeg skjønner at det føles vanskelig å skulle få barn med en mann som ikke vil. Samtidig vet du ikke hvordan han vil være som far til dette barnet i fremtiden, om du velger å beholde.

 

Vil du klare å ta deg av barnet helt alene? Både økonomisk,med tid og kjærlighet? Vil du klare å følge opp?

 

Som jeg forstår det,virker du svært usikker,og du har ikke så lang tid igjen på å bestemme deg.

 

Tar du abort, vil du bære det med deg for alltid. Men smerten vil avta,ihvertfall om du ikke ønsker barnet.

Hvis du faktisk ønsker barnet innerst inne,finner du en måte å klare det på. Uavhengig av far. Det er hjelp og få både økonomisk og på andre måter.

 

Hvis du later som far her ikke har sagt han ikke vil... Vil DU ha han som far til ditt barn? Ser du for deg å kunne forholde deg til,og samarbeide med han i mange år frem i tid?

 

Og som du sier selv,hva om det feiler barnet noe? Vil du være i stand til å takle det?

 

Man angrer aldri på barna man får,sies det. Det er nok sant. Men det kan bli veldig tøft.

Har du flere barn? Et søsken til vil isåfall også påvirke dem,både positivt og negativt.

 

En evt sorg over å ta abort kan du få hjelp til.

 

Disse spørsmålene jeg stiller deg her,er de samme jeg har stilt meg selv da jeg ble gravid med min yngste. Jeg var alene fra midten av svangerskapet,og barnet er 3 år nå.

 

Jeg er ikke lei meg for at jeg tok den aborten jeg ble tvunget/truet til. Jeg ser selv at det ikke ville vært en god situasjon hverken for barnet eller meg, mtp hvem som skulle vært far,og med tanke på at jeg selv var syk den gang. Jeg var lei meg i mange uker etter aborten,for jeg hadde knyttet meg til babyen i magen,og jeg så ikke da de langvarige konsekvensene av å skulle sette et barn til verden.

 

Du skal overhodet ikke ha dårlig samvittighet uansett hva du velger. At andre ikke kan få barn,kan du rett og slett ikke ta hensyn til i din situasjon. Du får barn,eller tar abort for DIN egen del. Fordi det er noe DU ønsker.

Hva alle andre mener og synes er dems problem.

Dette er snakk om din kropp,ditt liv,din fremtid. Hva vil DU?

 

Hilsen meg lenger opp som ble truet til abort

 

 

Anonymous poster hash: f537b...1ed

[Anonym bruker]

 

 

Jeg mistet i uke 12

Det var en fødsel. Fosteret kom ut som et lite menneske på 11 cm. Ikke kom her å si at det er et lite frø i uke 11

 

Anonymous poster hash: 68be4...296

[Anonym bruker]

Det var grusomt i uke 7. Og da var det bare et pittelite foster. Dette kommer til å bli helt jævli. Ungen er jo stor OG LEVER!!!!!

 

Anonymous poster hash: 2d86c...d67

"Ungen er stor"??? Du er klar over at den er på str med en nøtt???

 

Jeg gjorde det I uke 8-9. Kjente ikke så mye til det. Var medisinsk abort.

 

Anonymous poster hash: 30dc0...298

[Anonym bruker]

 

Det var grusomt i uke 7. Og da var det bare et pittelite foster. Dette kommer til å bli helt jævli. Ungen er jo stor OG LEVER!!!!!

 

Anonymous poster hash: 2d86c...d67

"Ungen er stor"??? Du er klar over at den er på str med en nøtt???

 

Jeg gjorde det I uke 8-9. Kjente ikke så mye til det. Var medisinsk abort.

 

Anonymous poster hash: 30dc0...298

en nøtt?? Hahah, du er bra dum som tror det isåfall.

 

Anonymous poster hash: 2d86c...d67

[Anonym bruker]

Synes forresten det er rart du kanskje ikke får velge, når du er så langt på vei.. jeg fikk velge men ble anbefalt kirurgisk på det absolutt sterkeste (gynekologen sa at for at hun skulle slå seg til ro med en medisinsk abort burde jeg ha en veldig god grunn, for hun ville absolutt ikke anbefale å velge det, pga belastningen psykisk og varigheten blir så.mye verre)..Anonymous poster hash: 42259...c14

da skal jeg virkelig ta en samtale med dem om dette. Kanhende det er forskjellige rutiner for dette på ulike sykehus? Jeg tenker også utfra det jeg har lest at det er bedre både

psykisk og fysisk med kirurgksk. Takk for råd!

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Du kan legge press på sykehuset ang kirurgisk abort. Vær ærlig med dem og si at du nå er psykisk langt nede og sliter veldig med dette,for det er det jo tydelig at du gjør. Forståelig nok! Fortell dem også at du etter dette ikke ønsker flere barn,så for kroppen din sin del har det ingenting å si at et nytt svangerskap kan bli vanskelig pga et inngrep.

Kanskje du skulle satt opp en liste,bare for deg selv,med positive og negative grunner både for abort og det å beholde.

Jeg skjønner at det føles vanskelig å skulle få barn med en mann som ikke vil. Samtidig vet du ikke hvordan han vil være som far til dette barnet i fremtiden, om du velger å beholde.

Vil du klare å ta deg av barnet helt alene? Både økonomisk,med tid og kjærlighet? Vil du klare å følge opp?

Som jeg forstår det,virker du svært usikker,og du har ikke så lang tid igjen på å bestemme deg.

Tar du abort, vil du bære det med deg for alltid. Men smerten vil avta,ihvertfall om du ikke ønsker barnet.

Hvis du faktisk ønsker barnet innerst inne,finner du en måte å klare det på. Uavhengig av far. Det er hjelp og få både økonomisk og på andre måter.

Hvis du later som far her ikke har sagt han ikke vil... Vil DU ha han som far til ditt barn? Ser du for deg å kunne forholde deg til,og samarbeide med han i mange år frem i tid?

Og som du sier selv,hva om det feiler barnet noe? Vil du være i stand til å takle det?

Man angrer aldri på barna man får,sies det. Det er nok sant. Men det kan bli veldig tøft.

Har du flere barn? Et søsken til vil isåfall også påvirke dem,både positivt og negativt.

En evt sorg over å ta abort kan du få hjelp til.

Disse spørsmålene jeg stiller deg her,er de samme jeg har stilt meg selv da jeg ble gravid med min yngste. Jeg var alene fra midten av svangerskapet,og barnet er 3 år nå.

Jeg er ikke lei meg for at jeg tok den aborten jeg ble tvunget/truet til. Jeg ser selv at det ikke ville vært en god situasjon hverken for barnet eller meg, mtp hvem som skulle vært far,og med tanke på at jeg selv var syk den gang. Jeg var lei meg i mange uker etter aborten,for jeg hadde knyttet meg til babyen i magen,og jeg så ikke da de langvarige konsekvensene av å skulle sette et barn til verden.

Du skal overhodet ikke ha dårlig samvittighet uansett hva du velger. At andre ikke kan få barn,kan du rett og slett ikke ta hensyn til i din situasjon. Du får barn,eller tar abort for DIN egen del. Fordi det er noe DU ønsker.

Hva alle andre mener og synes er dems problem.

Dette er snakk om din kropp,ditt liv,din fremtid. Hva vil DU?

Hilsen meg lenger opp som ble truet til abortAnonymous poster hash: f537b...1ed

hei! Takk for at du deler med deg av vanskelige opplevelser og valg du har gått igjennom. Når det gjelder pappaen så har keg vel ikke skrevet om dette, men vi er allerede en familie med tre små barn i hus. Vi har grei økonomi men ikke fantastisk. Vi bor trangt. Et barn til skulle funke, men mannen har altså sagt stopp, han orker ikke en til. Menhan har sagt at han ikke går noe sted om jeg beholder så sånn sett er det jo greit. Men i følge han så vil et til barn ødelegge for alle i familien, mi dre tid til de andre barna og mer stress i hverdagen. Velger jeg å beholde er det jeg som utsetter dem for dette og alt vil alltid handle om at jeg tok valget for oss alle. Vet ikke om jeg orker å ha det presset på meg...

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

 

Du kan legge press på sykehuset ang kirurgisk abort. Vær ærlig med dem og si at du nå er psykisk langt nede og sliter veldig med dette,for det er det jo tydelig at du gjør. Forståelig nok! Fortell dem også at du etter dette ikke ønsker flere barn,så for kroppen din sin del har det ingenting å si at et nytt svangerskap kan bli vanskelig pga et inngrep.

Kanskje du skulle satt opp en liste,bare for deg selv,med positive og negative grunner både for abort og det å beholde.

Jeg skjønner at det føles vanskelig å skulle få barn med en mann som ikke vil. Samtidig vet du ikke hvordan han vil være som far til dette barnet i fremtiden, om du velger å beholde.

Vil du klare å ta deg av barnet helt alene? Både økonomisk,med tid og kjærlighet? Vil du klare å følge opp?

Som jeg forstår det,virker du svært usikker,og du har ikke så lang tid igjen på å bestemme deg.

Tar du abort, vil du bære det med deg for alltid. Men smerten vil avta,ihvertfall om du ikke ønsker barnet.

Hvis du faktisk ønsker barnet innerst inne,finner du en måte å klare det på. Uavhengig av far. Det er hjelp og få både økonomisk og på andre måter.

Hvis du later som far her ikke har sagt han ikke vil... Vil DU ha han som far til ditt barn? Ser du for deg å kunne forholde deg til,og samarbeide med han i mange år frem i tid?

Og som du sier selv,hva om det feiler barnet noe? Vil du være i stand til å takle det?

Man angrer aldri på barna man får,sies det. Det er nok sant. Men det kan bli veldig tøft.

Har du flere barn? Et søsken til vil isåfall også påvirke dem,både positivt og negativt.

En evt sorg over å ta abort kan du få hjelp til.

Disse spørsmålene jeg stiller deg her,er de samme jeg har stilt meg selv da jeg ble gravid med min yngste. Jeg var alene fra midten av svangerskapet,og barnet er 3 år nå.

Jeg er ikke lei meg for at jeg tok den aborten jeg ble tvunget/truet til. Jeg ser selv at det ikke ville vært en god situasjon hverken for barnet eller meg, mtp hvem som skulle vært far,og med tanke på at jeg selv var syk den gang. Jeg var lei meg i mange uker etter aborten,for jeg hadde knyttet meg til babyen i magen,og jeg så ikke da de langvarige konsekvensene av å skulle sette et barn til verden.

Du skal overhodet ikke ha dårlig samvittighet uansett hva du velger. At andre ikke kan få barn,kan du rett og slett ikke ta hensyn til i din situasjon. Du får barn,eller tar abort for DIN egen del. Fordi det er noe DU ønsker.

Hva alle andre mener og synes er dems problem.

Dette er snakk om din kropp,ditt liv,din fremtid. Hva vil DU?

Hilsen meg lenger opp som ble truet til abortAnonymous poster hash: f537b...1ed

hei! Takk for at du deler med deg av vanskelige opplevelser og valg du har gått igjennom. Når det gjelder pappaen så har keg vel ikke skrevet om dette, men vi er allerede en familie med tre små barn i hus. Vi har grei økonomi men ikke fantastisk. Vi bor trangt. Et barn til skulle funke, men mannen har altså sagt stopp, han orker ikke en til. Menhan har sagt at han ikke går noe sted om jeg beholder så sånn sett er det jo greit. Men i følge han så vil et til barn ødelegge for alle i familien, mi dre tid til de andre barna og mer stress i hverdagen. Velger jeg å beholde er det jeg som utsetter dem for dette og alt vil alltid handle om at jeg tok valget for oss alle. Vet ikke om jeg orker å ha det presset på meg...

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Jeg må nok si meg delvis enig med far her. Ikke at det nødvendigvis ødelegger familien, men ja,det vil gjøre at det blir mindre tid og økonomi og plass til dere 5 som allerede bor som familie.

Jeg forstår tankegangen din om at du vil føle på det bestandig at du tok et valg for alle.

 

Og samboern din... Selvom han sier han ikke vil gå,så vil jo dette påvirke dere som par.

Ville du taklet/orket at dere kanskje gikk fra hverandre fordi en av dere,eller kanskje begge to bærer på ulike vonde følelser dere kanskje ikke kan prate så lett om?

 

Hva tenker du selv ift plass,tid og økonomi, for ikke å snakke om overskudd til ennå et barn?

 

Anonymous poster hash: f537b...1ed

[Anonym bruker]

 

 

Det var grusomt i uke 7. Og da var det bare et pittelite foster. Dette kommer til å bli helt jævli. Ungen er jo stor OG LEVER!!!!!

 

Anonymous poster hash: 2d86c...d67

"Ungen er stor"??? Du er klar over at den er på str med en nøtt???

 

Jeg gjorde det I uke 8-9. Kjente ikke så mye til det. Var medisinsk abort.

 

Anonymous poster hash: 30dc0...298

en nøtt?? Hahah, du er bra dum som tror det isåfall.

 

Anonymous poster hash: 2d86c...d67

Fra 9 uker og 0 dager til 9 uker og 6 dager av svangerskapet.

Vekt: 1-2 g

CRL: 23-32 mm

 

Ja, en nøtt!!! Bra dum du og eller ? 😉😂😂

 

Anonymous poster hash: 30dc0...298

[Anonym bruker]

 

 

 

Det var grusomt i uke 7. Og da var det bare et pittelite foster. Dette kommer til å bli helt jævli. Ungen er jo stor OG LEVER!!!!!

 

Anonymous poster hash: 2d86c...d67

"Ungen er stor"??? Du er klar over at den er på str med en nøtt???

 

Jeg gjorde det I uke 8-9. Kjente ikke så mye til det. Var medisinsk abort.

 

Anonymous poster hash: 30dc0...298

en nøtt?? Hahah, du er bra dum som tror det isåfall.

 

Anonymous poster hash: 2d86c...d67

Fra 9 uker og 0 dager til 9 uker og 6 dager av svangerskapet.

Vekt: 1-2 g

CRL: 23-32 mm

 

Ja, en nøtt!!! Bra dum du og eller ? 😉😂😂

 

Anonymous poster hash: 30dc0...298

Her er det snakk om UKE 11, og ja - en jævli stor nøtt isåfall ;-)

 

Anonymous poster hash: 2d86c...d67

[Anonym bruker]

Ofte er dette en kombinasjon mellom fornuft og følelser. Vi takler følelser forskjellig og noen er emosjonelle, men andre er mer fornuftstyrte. Jeg har dessverre vært i denne problemstillingen to ganger. Begge gangene har jeg rett og slett ikke klart det pga følelsene rundt. Det har gått supert begge gangene og du angrer aldri på et barn du får.

 

Det er selvsagt viktig å være rasjonell og tenke fornuftig, men dette er et valg du skal leve med, helst leve godt med, så det er viktig at du VIL dette og at det føles RIKTIG. Har venninner som har tatt abort pga press og har venninner som har tatt abort helt frivillig. De som ble utsatt for press sliter fortsatt den dag i dag psykisk.

 

Når det er sagt, er jeg fullstendig for selvbestemt abort, og da ligger det i ordet SELVbestemt at det er du som har det siste ordet og at det må føles riktig for DEG.

 

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

[Anonym bruker]

Fikk ikke til å svare direkte på innlegget lenger opp, skriver her istedet.

 

når det gjelder mine egne tanker om økonomi, tid osv så syns jeg absolutt at vi kan klare en til. Jeg har tenkt lenge at jeg ønsker en til, men la det fra meg ettersom samboer ikke ville og har respektert han for det. Nå når jeg likevel ble gravid mot alle odds og samboer reagerte som han gjorde, har jeg forsøkt å se det fra hans ståsted og legge alle følelser bort for en stund. Og selvfølgelig forstår jeg at et til barn tar tid fra de andre. Flytte må vi uansett, me en til krever større og dyrere bolig. Det er jo pga alle hans argumenter som jeg nå har tatt valget å gå for abort. Men det er fryktelig tungt valg å ta når jeg selv ønsker fler barn og i utgangspunktet er imot abort på et såpass tynt grunnlag. Men ønsker det beste for fami,ien og derfor valget.

 

Når det gjelder forhold til samboer så tror jeg det kommer til å bli sårt uasett, ettersom valget jeg tar aldri kan bli et valg vi står sammen om. En vi må klare dette for våre barns skyld. Vi har vært sammen i 14 år og veit godt hvor vi har hverandre. Men å leve med en abort jeg føler meg presset til, vet jeg kommer til å få store konsekvenser.

 

selve aborten skremmer meg veldig, og tror ikke jeg klarer en medisinsk abort om jeg skal være ærlig. Skal snakke med dem på sjukehuset på mandag og håper jeg får muligheten til kirurgisk. Jeg forstår ikke hvordan livet kan bli normalt etter dette, og hvordan jeg skal kunne treffe gravide uten å bryte ut i tårer. Har både en kollega og e nær slektning som skal ha ca samtidig og deres glede gjør meg veldig trist desverre.

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Ofte er dette en kombinasjon mellom fornuft og følelser. Vi takler følelser forskjellig og noen er emosjonelle, men andre er mer fornuftstyrte. Jeg har dessverre vært i denne problemstillingen to ganger. Begge gangene har jeg rett og slett ikke klart det pga følelsene rundt. Det har gått supert begge gangene og du angrer aldri på et barn du får. Det er selvsagt viktig å være rasjonell og tenke fornuftig, men dette er et valg du skal leve med, helst leve godt med, så det er viktig at du VIL dette og at det føles RIKTIG. Har venninner som har tatt abort pga press og har venninner som har tatt abort helt frivillig. De som ble utsatt for press sliter fortsatt den dag i dag psykisk. Når det er sagt, er jeg fullstendig for selvbestemt abort, og da ligger det i ordet SELVbestemt at det er du som har det siste ordet og at det må føles riktig for DEG.   Anonymous poster hash: 25a01...888

hei! Er helt enig med deg, er for selvbestemt abort og ingen skal kjenne seg presset til det. Jeg må påpeke at min samboer absolutt ikke presser meg, men han er tydelig med sine synspunkter. Når det er sagt sæ har vi ikke snakket om dette på to uker nå, vi snakker om alt annet, men ingen våger vel å ta det opp. Jeg tenker vel at han gjerne kan vise litt medfølelse og ihvertfall spørre hvordan jeg har det. Midt i dette helvetet så er jeg faktisk gravid, full av hormoner, gråter hver kveld når han har sovnet, er trøtt og sulten hele tiden, orker ikke spise og har gått ned 4 kg siden jeg oppdaget graviditeten. Han kunne jo vist en smule empati syns jeg.

 

Som jeg skreiv tidligere så velger jeg abort mot min egen vilje, men jeg velger det jeg tror, eller ihvertfall har blitt overbevist til å tro er best for familien. Da er det jo fremdeles mitt valg og det får jeg leve med!

 

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Fikk ikke til å svare direkte på innlegget lenger opp, skriver her istedet.

 

når det gjelder mine egne tanker om økonomi, tid osv så syns jeg absolutt at vi kan klare en til. Jeg har tenkt lenge at jeg ønsker en til, men la det fra meg ettersom samboer ikke ville og har respektert han for det. Nå når jeg likevel ble gravid mot alle odds og samboer reagerte som han gjorde, har jeg forsøkt å se det fra hans ståsted og legge alle følelser bort for en stund. Og selvfølgelig forstår jeg at et til barn tar tid fra de andre. Flytte må vi uansett, me en til krever større og dyrere bolig. Det er jo pga alle hans argumenter som jeg nå har tatt valget å gå for abort. Men det er fryktelig tungt valg å ta når jeg selv ønsker fler barn og i utgangspunktet er imot abort på et såpass tynt grunnlag. Men ønsker det beste for fami,ien og derfor valget.

 

Når det gjelder forhold til samboer så tror jeg det kommer til å bli sårt uasett, ettersom valget jeg tar aldri kan bli et valg vi står sammen om. En vi må klare dette for våre barns skyld. Vi har vært sammen i 14 år og veit godt hvor vi har hverandre. Men å leve med en abort jeg føler meg presset til, vet jeg kommer til å få store konsekvenser.

 

selve aborten skremmer meg veldig, og tror ikke jeg klarer en medisinsk abort om jeg skal være ærlig. Skal snakke med dem på sjukehuset på mandag og håper jeg får muligheten til kirurgisk. Jeg forstår ikke hvordan livet kan bli normalt etter dette, og hvordan jeg skal kunne treffe gravide uten å bryte ut i tårer. Har både en kollega og e nær slektning som skal ha ca samtidig og deres glede gjør meg veldig trist desverre.

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Det som gjorde at jeg beholdt mot mannens ønske var at jeg vet jeg ikke kunne hatt en fungerende samliv med en som jeg hadde følt hadde tvunget med til abort. Hadde jeg tatt bort barnet mot min vilje, ville det til slutt blir slutt uansett og jeg satt der uten menn og med et valg jeg ikke kunne stå for. 

 

Jeg valgte å beholde og er sjeleglad for det i dag, noe min mann også er, det tok bare noen mnd.

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

[Anonym bruker]

 

Fikk ikke til å svare direkte på innlegget lenger opp, skriver her istedet.

 

når det gjelder mine egne tanker om økonomi, tid osv så syns jeg absolutt at vi kan klare en til. Jeg har tenkt lenge at jeg ønsker en til, men la det fra meg ettersom samboer ikke ville og har respektert han for det. Nå når jeg likevel ble gravid mot alle odds og samboer reagerte som han gjorde, har jeg forsøkt å se det fra hans ståsted og legge alle følelser bort for en stund. Og selvfølgelig forstår jeg at et til barn tar tid fra de andre. Flytte må vi uansett, me en til krever større og dyrere bolig. Det er jo pga alle hans argumenter som jeg nå har tatt valget å gå for abort. Men det er fryktelig tungt valg å ta når jeg selv ønsker fler barn og i utgangspunktet er imot abort på et såpass tynt grunnlag. Men ønsker det beste for fami,ien og derfor valget.

 

Når det gjelder forhold til samboer så tror jeg det kommer til å bli sårt uasett, ettersom valget jeg tar aldri kan bli et valg vi står sammen om. En vi må klare dette for våre barns skyld. Vi har vært sammen i 14 år og veit godt hvor vi har hverandre. Men å leve med en abort jeg føler meg presset til, vet jeg kommer til å få store konsekvenser.

 

selve aborten skremmer meg veldig, og tror ikke jeg klarer en medisinsk abort om jeg skal være ærlig. Skal snakke med dem på sjukehuset på mandag og håper jeg får muligheten til kirurgisk. Jeg forstår ikke hvordan livet kan bli normalt etter dette, og hvordan jeg skal kunne treffe gravide uten å bryte ut i tårer. Har både en kollega og e nær slektning som skal ha ca samtidig og deres glede gjør meg veldig trist desverre.

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Det som gjorde at jeg beholdt mot mannens ønske var at jeg vet jeg ikke kunne hatt en fungerende samliv med en som jeg hadde følt hadde tvunget med til abort. Hadde jeg tatt bort barnet mot min vilje, ville det til slutt blir slutt uansett og jeg satt der uten menn og med et valg jeg ikke kunne stå for. 

 

Jeg valgte å beholde og er sjeleglad for det i dag, noe min mann også er, det tok bare noen mnd.

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

 

Du har et poeng der.  Jeg tror det blir et valg jeg får det vanskelig å leve med. hvordan var graviditeten for deg når du visste at han i utgangspunktet ikke ville dette? Skal innrömme at jeg nå også föler meg så langt nede at jeg ikke vet lenger om jeg er i stand til å ta et så stort valg. derfor er det ekstra vanskelig at ingen kan ta det for meg. er vel litt derfor jeg tenker at abort er mest fornuftig, at jeg er så fölelsesmessig ustabil at jeg ikke vet mitt eget beste lenger, og må stole på at samboer vet hva som er best for oss alle

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

 

 

Fikk ikke til å svare direkte på innlegget lenger opp, skriver her istedet.

 

når det gjelder mine egne tanker om økonomi, tid osv så syns jeg absolutt at vi kan klare en til. Jeg har tenkt lenge at jeg ønsker en til, men la det fra meg ettersom samboer ikke ville og har respektert han for det. Nå når jeg likevel ble gravid mot alle odds og samboer reagerte som han gjorde, har jeg forsøkt å se det fra hans ståsted og legge alle følelser bort for en stund. Og selvfølgelig forstår jeg at et til barn tar tid fra de andre. Flytte må vi uansett, me en til krever større og dyrere bolig. Det er jo pga alle hans argumenter som jeg nå har tatt valget å gå for abort. Men det er fryktelig tungt valg å ta når jeg selv ønsker fler barn og i utgangspunktet er imot abort på et såpass tynt grunnlag. Men ønsker det beste for fami,ien og derfor valget.

 

Når det gjelder forhold til samboer så tror jeg det kommer til å bli sårt uasett, ettersom valget jeg tar aldri kan bli et valg vi står sammen om. En vi må klare dette for våre barns skyld. Vi har vært sammen i 14 år og veit godt hvor vi har hverandre. Men å leve med en abort jeg føler meg presset til, vet jeg kommer til å få store konsekvenser.

 

selve aborten skremmer meg veldig, og tror ikke jeg klarer en medisinsk abort om jeg skal være ærlig. Skal snakke med dem på sjukehuset på mandag og håper jeg får muligheten til kirurgisk. Jeg forstår ikke hvordan livet kan bli normalt etter dette, og hvordan jeg skal kunne treffe gravide uten å bryte ut i tårer. Har både en kollega og e nær slektning som skal ha ca samtidig og deres glede gjør meg veldig trist desverre.

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

Det som gjorde at jeg beholdt mot mannens ønske var at jeg vet jeg ikke kunne hatt en fungerende samliv med en som jeg hadde følt hadde tvunget med til abort. Hadde jeg tatt bort barnet mot min vilje, ville det til slutt blir slutt uansett og jeg satt der uten menn og med et valg jeg ikke kunne stå for. 

 

Jeg valgte å beholde og er sjeleglad for det i dag, noe min mann også er, det tok bare noen mnd.

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

 

Du har et poeng der.  Jeg tror det blir et valg jeg får det vanskelig å leve med. hvordan var graviditeten for deg når du visste at han i utgangspunktet ikke ville dette? Skal innrömme at jeg nå også föler meg så langt nede at jeg ikke vet lenger om jeg er i stand til å ta et så stort valg. derfor er det ekstra vanskelig at ingen kan ta det for meg. er vel litt derfor jeg tenker at abort er mest fornuftig, at jeg er så fölelsesmessig ustabil at jeg ikke vet mitt eget beste lenger, og må stole på at samboer vet hva som er best for oss alle

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

Det var helt forferdelig i starten. Følte absolutt ingen glede for han viste jo ingen. Jeg hadde mine stunder hvor jeg lurte på hva i all verden jeg hadde gjort. Men så begynte magen å vokse og babyen sparke. Jeg begynte å glede meg og han myknet opp,uke for uke. Selv om jeg ikke helt har klart å glemme truslene hans, klarer jeg å leve med dem fordi han den dag i dag er en veldig god pappa og på den måten har sagt unnskyld. 

 

Gjør det som føles riktig for deg. Lykke til:)

 

Anonymous poster hash: 25a01...888

[Anonym bruker]

Sender tusen klemmer ❤

 

Jeg gikk selv gjennom en ufrivillig, men selvvalgt abort for noen måneder siden. Jeg var 10+6 da jeg tok Mifegyne for å stoppe fosterutviklingen. Jeg så babyen min på ultralyden, og det var vondt, men jeg trengte å se babyen min i live før jeg tok valget. To dager etter tok jeg Cytotec. Hadde rier i 5 timer før vannet gikk og jeg fødte en 5 cm lang baby med fingre, tær, en søt liten nese og bittesmå ører. Jeg klarte ikke la vær å se nedi skåla, jeg løftet til og med opp babyen og holdt den i hånda mi. Det ble nesten terapeutisk for meg, som å få en slags avslutning. Jeg var jo så glad i babyen min. Etter enda en time kom morkaka.

 

Det har vært vanvittig tøft i ettertid, men jeg ba om å få babyen min gravlagt, i stedet for destruert, så nå ligger hun i en anonym, felles grav for aborterte fostre og dødfødte babyer. Og det hjelper, da har jeg i hvert fall et sted å gå når behovet melder seg.

 

Det blir bedre, HI. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 5db87...97c