abort i uke 11??? hjeeelp!!!

[Anonym bruker]

noen med erfaring? vil vite alt om hvordan det går til. ser ut til å bli medisinsk abort. Gruer meg og vet ikke om jeg vil og om jeg klarer dette... Har lest så mye forskjellig, at det er som å föde ut et foster osv. stemmer dette? Og gjör man dette på födeavdelingen??? er redd dette blir for psykisk stor smerte for meg. del gjerne din erfaring både positiv og negativ. 

 

Lurer også på hvordan en vaginal ultralyd går til. Har aldri gjort det för og gruer meg til det også. Får man se fosteret om man önsker det?

 

Evig takknemlig for alle svar

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvorfor du vil ta abort, og har derfor ikke lyst å si min mening om det.

Men, det jeg vil si er at du burde ALDRI se fosteret om du ikke vil ha det.

 

Anonymous poster hash: 241b5...e5f

[Blondzilla]

Når man tar ultralyd i forb med en abort så får man ikke se fosteret. Dette er fordi legen ikke skal påvirke avgjørelsen din i noen grad. Vaginal ul er forøvrig helt smertefritt og ingenting å grue seg for.

[Anonym bruker]

Det var grusomt i uke 7. Og da var det bare et pittelite foster. Dette kommer til å bli helt jævli. Ungen er jo stor OG LEVER!!!!!

 

Anonymous poster hash: 2d86c...d67

[Anonym bruker]

Det var grusomt i uke 7. Og da var det bare et pittelite foster. Dette kommer til å bli helt jævli. Ungen er jo stor OG LEVER!!!!!

 

Anonymous poster hash: 2d86c...d67

Det er jo bare sprøyt, fosteret er på størrelse med en peanøtt.

 

Anonymous poster hash: f5658...b6a

[Anonym bruker]

Det var grusomt i uke 7. Og da var det bare et pittelite foster. Dette kommer til å bli helt jævli. Ungen er jo stor OG LEVER!!!!!

 

Anonymous poster hash: 2d86c...d67

 

For et utrolig sammensurium av begreper!

 

I uke 7 er det snakk om et embryo, og hjertet er allerede begynt å slå. Så det lever i uke 7 også.

 

I uke 11 er det snakk om et foster, ikke en unge, og den er da på ingen måte stor. Det er snakk om 5-10 gram og 4-5 cm, altså på størrelse med en lillefinger. Det er ikke akkurat snakk om å presse ut en unge, men det er klart at det vil gjøre vondt likevel i åpningsfasen. Så ille som en fødsel vil det uansett aldri bli, og man vil få rikelig med smertestillende.

 

Anonymous poster hash: a6c83...5f2

[Anonym bruker]

 

 

Det var grusomt i uke 7. Og da var det bare et pittelite foster. Dette kommer til å bli helt jævli. Ungen er jo stor OG LEVER!!!!!

 

Anonymous poster hash: 2d86c...d67

Det er jo bare sprøyt, fosteret er på størrelse med en peanøtt.

 

Anonymous poster hash: f5658...b6a

Det må være en gigantisk peanøtt. Jeg er i uke 11 nå, og babyen i magen er mellom 4 og 5 cm fra hode til rompe. På ul forrige uke var den 3,35 cm fra hode til rompe og selv det er stort til en peanøtt å være.

 

 

Anonymous poster hash: d00f6...df3

[Anonym bruker]

 

 

Det var grusomt i uke 7. Og da var det bare et pittelite foster. Dette kommer til å bli helt jævli. Ungen er jo stor OG LEVER!!!!!

 

Anonymous poster hash: 2d86c...d67

Det er jo bare sprøyt, fosteret er på størrelse med en peanøtt.

 

Anonymous poster hash: f5658...b6a

Det må være en gigantisk peanøtt. Jeg er i uke 11 nå, og babyen i magen er mellom 4 og 5 cm fra hode til rompe. På ul forrige uke var den 3,35 cm fra hode til rompe og selv det er stort til en peanøtt å være.

 

 

Anonymous poster hash: d00f6...df3

 

 

Dagens moderne mennesker altså, har aldri sett peanøtter i opprinnelig form en gang Her: https://no.wikipedia.org/wiki/Pean%C3%B8ttOg for de som ikke gidder: Peanøtt er egentlig en frukt som inneholder en kapsel på 3-7 cm (!). Så dermed er et foster i uke 11 egentlig en veldig liten peanøtt

 

Anonymous poster hash: a6c83...5f2

[Anonym bruker]

 

noen med erfaring? vil vite alt om hvordan det går til. ser ut til å bli medisinsk abort. Gruer meg og vet ikke om jeg vil og om jeg klarer dette... Har lest så mye forskjellig, at det er som å föde ut et foster osv. stemmer dette? Og gjör man dette på födeavdelingen??? er redd dette blir for psykisk stor smerte for meg. del gjerne din erfaring både positiv og negativ. 

 

Lurer også på hvordan en vaginal ultralyd går til. Har aldri gjort det för og gruer meg til det også. Får man se fosteret om man önsker det?

 

Evig takknemlig for alle svar

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

Hei, Må bare si at jeg har utrolig medfølelse med deg. Akkurat nå har du det forferdelig. Jeg har ikke tatt abort selv, men jeg har vært i en situasjon der det ble vurdert og jeg kunne ikke gjøre det i den situasjonen. Så jeg har tenkt mye rundt det. Hvis du er i så sterk tvil, finnes det en annen løsning? Ikke føl deg presset til noe hvis det er andres ønsker involvert.Det er du som bestemmer, og har rett til å bestemme. Lykke til med valget, kjære deg.

 

Anonymous poster hash: b402c...98b

[Anonym bruker]

 

noen med erfaring? vil vite alt om hvordan det går til. ser ut til å bli medisinsk abort. Gruer meg og vet ikke om jeg vil og om jeg klarer dette... Har lest så mye forskjellig, at det er som å föde ut et foster osv. stemmer dette? Og gjör man dette på födeavdelingen??? er redd dette blir for psykisk stor smerte for meg. del gjerne din erfaring både positiv og negativ.  Lurer også på hvordan en vaginal ultralyd går til. Har aldri gjort det för og gruer meg til det også. Får man se fosteret om man önsker det? Evig takknemlig for alle svarAnonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

Hei, Må bare si at jeg har utrolig medfølelse med deg. Akkurat nå har du det forferdelig. Jeg har ikke tatt abort selv, men jeg har vært i en situasjon der det ble vurdert og jeg kunne ikke gjøre det i den situasjonen. Så jeg har tenkt mye rundt det. Hvis du er i så sterk tvil, finnes det en annen løsning? Ikke føl deg presset til noe hvis det er andres ønsker involvert.Det er du som bestemmer, og har rett til å bestemme. Lykke til med valget, kjære deg. Anonymous poster hash: b402c...98b

takk forstøttende svar! Peanøtt eller ei, dette føles helt forferdelig. Det er mange grunner til at valget går mot abort, hver grunn alene er ikke god nok, men alt i en sammenheng får meg å tenke at det er det mest fornuftige. Men er jo noen dager til mandag så det blir mange søvnløse netter og mange tårer.

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Klem. Tok medisinsk abort i uke 11 og det gikk fint. Ikke verre enn en kraftig mens. Jeg så aldri nedi skåla når den kom ut..kjente bare en liten slimklump komme ut. Over et år siden nå, og jeg ser det var det riktige valget. Var mange tårer i forkant av aborten..

 

Anonymous poster hash: ad3a9...94b

[Anonym bruker]

Jeg har ikke tatt frivillig abort, men mistet i uke 12 og måtte "føde". Smertemessig var det ikke så ille, som begynnelsen ppen fødsel. Men du får så mye smertestillende som du vil, kan til og med få epidural hvis det er for ille. Men pp meg såkom ikke alt ut med medisinsk abort, jeg fikk styrtblødning og besvimte, så de måtte ta resten kirurgisk.

 

Klumpen som kom ut var til sammen kanskje ti cm lang, det er jo med fostersekk, fostervann, morkakeanlegg osv. Kjennes litt ut som å presse ut en bæsj.

 

Men psykisk var det helt jævlig. Jeg var jo langt nede fra før, siden jeg hadde fått vite noen dager før at det ikke var liv lenger. Jeg så ned i bekkenet som de hadde satt på doen (de ville følge med at alt kom ut). Da så jeg jo en liten bønneformet babyklump, og det var skikkelig ille. Anbefaler deg å ikke se ned! Og jeg ville helt klart valgt å ikke se fosteret etterpå, det tror jeg legger sten til byrden.

 

Alt skjedde forresten på gynekologisk avdelig tror jeg, ikke på føden. Du bør få med deg noen som kan støtte deg i denne kanskje vanskeligste dagen i ditt liv.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: fa150...6b2

[Anonym bruker]

Jeg hadde en missed abortion i uke 12 (foster var 11 uker) og det var slett ikke ille sånn ang smerter. Jeg klarte meg med den første dosen med smertestillende og alt var over på et par timer.

 

Jeg låg på enerom på gynekologisk avd og hadde en jordmor hos meg så mye som jeg ønsket. Hun forklarte og var svært støttende.

 

Rent fysisk så kjente jeg når fosteret var på vei ut og kom meg på toalettet hvor det låg et bekken (sånn at de kunne sjekke at alt kom ut). Ringte på jordmor og hun hjalp meg opp sånn at jeg slapp å se.

 

Jeg fikk tilbud om å se fosteret da det var rengjort, men det spørsmålet får sikkert ikke de som har provosert abort.

 

I mitt tilfelle var selve aborten ikke noe å grue for, og jeg håper at du får det like ukomplisert.

 

Varme tanker til deg i en vanskelig situasjon. Husk at den avgjørelsen du tar nå, tar du på bakgrunn av informasjon du har og situasjonen som er nå og selv om ting endrer seg i fremtiden er det du bestemmer nå riktig for deg akkurat nå.

 

Anonymous poster hash: 0cc03...163

[Anonym bruker]

Først og fremst sender jeg en klem til deg ❤️ Jeg tok aborr to ganger i uke 12. Det var helt forderdlig følelse i ettertid. Det var så klart veldig vondt etter aborten men man får jo med seg smertestillende. Jeg gjorde ingenting i 2 uker. Var bare hjemme. Den første aborten var ikke så ille, men nr 2 var verst. Jeg ble utrolig deprimert og gråt hver dag veldig lenge. Ble også utrolig trist når jeg så andre babyer. Grunnen fordi jeg ble veldig trist med nr 2 var antagelig fordi jeg stå ikke for valget mitt men mannen min. Han mente det ikke var riktig tid for barn. Så det var egentlig ikke mitt valg. Den dag i dag har jeg sykt dårlig samvittighet fordi jeg tok abort spesielt med nr 2.

 

Anbefaler deg å føle magefølelse og hjertet ditt! Ikke hør på hva andre sier. Ta ett valg selv og stå for det.

 

Jeg syns du skal tenke deg godt om. det er ett valg som kommer til å følge deg for resten av livet.

 

Uavhengig om du beholder eller tar abort.

 

Ønsker deg lykke til og det beste

 

Anonymous poster hash: 02799...85c

[Anonym bruker]

Glemte å skrive til deg: når du kommer på sykehuset så tar de ultralyd av deg, de spør deg om du vil se på skjermen eller ikke!? Om du vil kan du titte, men anbefaler å ikke titte.

Så blir du lagt "inn" på ett rom med fullt av andre damer(og på forhånd skal du ha fått noen tabletter som stopper utviklingen av fosteret) de skal tas på morngingne før du skal på sykehuset.

Når det blir din tur, så tar de med deg til operasjon salen gir deg narkose også er det gjort. Så våkner du etter hvert med blod i trusa og smerter.

 

Anonymous poster hash: 02799...85c

[Anonym bruker]

Hei, jeg fant sent ut at jeg var gravid. Absolutt ALT tilsa at jeg burde ta abort. Jeg var garantert å bli alene med barnet og en psykisk ustabil barnefar. Jeg tipper jeg var ca 11 uker på vei. Men jeg klarte det ikke. Jeg kveles noen ganger ved tanken på at jeg var så nær på å fjerne henne. Jeg kjemper en tøff kamp, og har det tungt, barnefar gjør livet ganske vanskelig. 
Så jeg kan lett forstå hvordan du har det nå. Grusomt. For meg føltes livet bare så meningsløst hvis jeg skulle fortsette det livet jeg hadde. Jobbe og tjene penger - for hva? Det føltes for tomt.
Jeg hadde ingen anelse om at en abort så sent kan være så ekstra belastende som noen beskriver her, så jeg visste nok ikke hva jeg evt ville utsatt meg for.
Ønsker deg lykke lykke til uansett hva du måtte velge!

Anonymous poster hash: 806cc...63d

[Anonym bruker]

Uff,så leit å lese... Skjønner at du har det veldig vanskelig nå <3

Jeg tok abort i uke 11. Jeg visste ikke at jeg var gravid før i uke 9, og jeg var veldig syk på den tiden. Samtidig ble jeg presset og truet av barnefar.

Pga min psykiske tilstand rundt det hele, fikk jeg ta kirurgisk abort,og det er jeg veldig glad for. Det er såklart psykisk vondt både før og etter,men fysiske smerter i ettertid var som en vond menstruasjon. Det holdt med vanlig paracet.

 

Kanskje du bør høre om du kan få kirurgisk abort? Kan ikke forestille meg hvor stor psykisk belastning det må være å faktisk måtte føde fosteret :-(

Uansett ønsker jeg deg lykke til, og sender masse varme tanker <3

 

Anonymous poster hash: f537b...1ed

[Anonym bruker]

vil först og fremst si tusen takk for alle som deler med seg av sin erfaring, uten å komme med dömmende kommentarer! Godt  å höre at det finns de som har "positive" erfaringer også, det gjör det litt mindre skremmende, tross alt.

 

Jeg er så utrolig usikker på hva jeg skal gjöre, og er livredd at jeg skal angre uansett hva jeg velger. Jo jeg vet at man aldri angrer de barn man får, men vil heller ikke gå en hel graviditet og tenke at jeg har valgt feil. Med tanke på hvor usikker jeg er kjenner jeg at jeg vil vente lenger, men fikk panikk da jeg innså at det allerede har gått 10 uker og fikk derfor tid veldig fort. Tenker at jeg först og fremst skal gå dit og gjöre ultralyden og få vite mer om hvordan alt går til. har jeg flaks er jeg kortere på vei enn jeg tror og kan vente ei uke. Bor i Sverige og her er grensa for selvbestemt 16 uker. altfor seint i fölge meg, og har satt min egen grense på 12 uker.

 

De få jeg har snakket med sier at jeg må utgå fra meg selv og ta det valget jeg föler er best, lytte til hjertet også videre. Problemet er at jeg ikke lenger vet hva jeg vil i alt kaos, det skjer så mye annet i livet nå også, og föler at ale vanskelige avgjörelser skal tas samtidig.  Er heldig å ha en mann som sier han stötter meg uansett, men föler meg likevel aleine ettersom jeg må ta avgjörelsen aleine, han har allerede värt tydelig med hva han vil for å si det sånn. Min avgjörelse påvirker hele familien, jobbsituasjon og ja, det er jo egentlig et umulig valg.

 

orker ikke mer..........

 

men igjen, takk for at dere deler erfaringer, föler at nå vil jeg vite alt om alt! trenger fakta, noe håndfast å forholde meg til, for fölelsene kan jeg ikke forholde meg til lenger.

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

 

Hei, jeg fant sent ut at jeg var gravid. Absolutt ALT tilsa at jeg burde ta abort. Jeg var garantert å bli alene med barnet og en psykisk ustabil barnefar. Jeg tipper jeg var ca 11 uker på vei. Men jeg klarte det ikke. Jeg kveles noen ganger ved tanken på at jeg var så nær på å fjerne henne. Jeg kjemper en tøff kamp, og har det tungt, barnefar gjør livet ganske vanskelig. 

Så jeg kan lett forstå hvordan du har det nå. Grusomt. For meg føltes livet bare så meningsløst hvis jeg skulle fortsette det livet jeg hadde. Jobbe og tjene penger - for hva? Det føltes for tomt.

Jeg hadde ingen anelse om at en abort så sent kan være så ekstra belastende som noen beskriver her, så jeg visste nok ikke hva jeg evt ville utsatt meg for.

Ønsker deg lykke lykke til uansett hva du måtte velge!

 

Anonymous poster hash: 806cc...63d

 

takk for svar og en stor klem til deg! Du höres ut som en töff person med mye motgang, håper barnefar slutter å gjöre livet vanskelig for deg, så himla uretferdig! 

 

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Uff,så leit å lese... Skjønner at du har det veldig vanskelig nå <3

Jeg tok abort i uke 11. Jeg visste ikke at jeg var gravid før i uke 9, og jeg var veldig syk på den tiden. Samtidig ble jeg presset og truet av barnefar.

Pga min psykiske tilstand rundt det hele, fikk jeg ta kirurgisk abort,og det er jeg veldig glad for. Det er såklart psykisk vondt både før og etter,men fysiske smerter i ettertid var som en vond menstruasjon. Det holdt med vanlig paracet.

 

Kanskje du bør høre om du kan få kirurgisk abort? Kan ikke forestille meg hvor stor psykisk belastning det må være å faktisk måtte føde fosteret :-(

Uansett ønsker jeg deg lykke til, og sender masse varme tanker <3

 

Anonymous poster hash: f537b...1ed

 

huf det hörtes ut som en vanskelig tid for deg. Ja jeg tenker at kirurgisk abort höres bedre ut, å föde ut den lillle klumpen som folk her beskriver, höres helt forferdelig ut rent psykisk. og jeg tror jeg ikke kommer til å klare meg fra å titte heller på det som kommer ut. selvom det beste helt klart er å se så lite som mulig. Jeg kjenner også at jeg vil se på skjermen ved ultralyd, noe som sikkert også er veldig dumt. Men det er sånn jeg er, vil ha alle fakta på bordet.  Et sted inni meg håper jeg at de skal si på ultralyd at noe er galt, at det ikke lever. da blir det jo ganske enkelt.

 

Hvor mye sier de på ultralyden? ingenting? Tenker at om jeg får se på skjermen og får vite at alt ser normalt ut, om jeg da likvel kjenner at abort er det rette, da er det det. om jeg kjenner at dette klarer jeg ikke, da er abort feil for meg.  Men er vel kanskje ikke sånn det går til.... Det hele handler nok om at jeg ikke er psykisk stabil nå til å ta dette valget, og klamrer meg fast i et håp om at noe skal avgjöre det hele for meg...

 

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

Jeg tok en medisinsk abort for noen uker siden.

Jeg var 8+6 og helt i grenseland for å få lov til å gjøre det hjemme.

 

Jeg fikk en pille på sykehuset en mandag, og fikk med meg smertestillende og de siste pillene til å sette i skjeden.

På onsdag satte jeg pillene i skjeden, samtidig som jeg tok 2 gram paracet. Jeg hadde også fått med 3x5 mg oxynorm.

 

To timer etter at jeg satte pillene i skjeden begynte blødningen. Etter tre timer hadde jeg middels rier og tok en oxynorm. Etter fire timer kastet jeg opp pga smertene og tok en oxynorm til. Fem timer etter at pillene ble satt inn fikk jeg noen voldsomme sammentrekninger og fosteret skled ut og jeg blødde voldsomt.

 

Etter det var de verste smertene over, bare små etterrier, men blødningene var store.

Dagen etter var det som en kraftig mens.

Etter 2 1/2 uke stoppet blødningen helt.

 

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 99558...513

[Anonym bruker]

Jeg mistet i uke 12+3. Hjemme på badet alene. Hadde forferdelige smerter. Blødde veldig de første timene så avtok det men hadde store smerter de første dagene. Sender deg en god klem ❤️

 

Anonymous poster hash: 35748...187

[Anonym bruker]

Jeg mistet i uke 12+3. Hjemme på badet alene. Hadde forferdelige smerter. Blødde veldig de første timene så avtok det men hadde store smerter de første dagene. Sender deg en god klem ❤️

 

Anonymous poster hash: 35748...187

 

huff det er så fält å höre om deg og alle andre som har gått igjennom dette helt ufrivillig. Föler det er urettferdig og at en abort tar bort noe som andre har önsket og mistet.  Får dårlig samvittighet for alt dette, selvom jeg jo vet at jeg ikke kan noe for at jeg havnet i denne situasjonen.  smertene er vel ikke det jeg er mest bekymra for i alt dette, men ja, at smertene skal ligne en födsel gjör jo det hele psykisk veldig vanskelig. 

 

lurer litt på hvor lenge etter jeg bör holde meg fra jobb? har en fysisk anstrengende og stressende jobb.

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

 

Jeg mistet i uke 12+3. Hjemme på badet alene. Hadde forferdelige smerter. Blødde veldig de første timene så avtok det men hadde store smerter de første dagene. Sender deg en god klem ❤️

 

Anonymous poster hash: 35748...187

 

huff det er så fält å höre om deg og alle andre som har gått igjennom dette helt ufrivillig. Föler det er urettferdig og at en abort tar bort noe som andre har önsket og mistet.  Får dårlig samvittighet for alt dette, selvom jeg jo vet at jeg ikke kan noe for at jeg havnet i denne situasjonen.  smertene er vel ikke det jeg er mest bekymra for i alt dette, men ja, at smertene skal ligne en födsel gjör jo det hele psykisk veldig vanskelig. 

 

lurer litt på hvor lenge etter jeg bör holde meg fra jobb? har en fysisk anstrengende og stressende jobb.

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

 

og en klem tilbake til deg :-)

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

[Anonym bruker]

 

 

Uff,så leit å lese... Skjønner at du har det veldig vanskelig nå <3

Jeg tok abort i uke 11. Jeg visste ikke at jeg var gravid før i uke 9, og jeg var veldig syk på den tiden. Samtidig ble jeg presset og truet av barnefar.

Pga min psykiske tilstand rundt det hele, fikk jeg ta kirurgisk abort,og det er jeg veldig glad for. Det er såklart psykisk vondt både før og etter,men fysiske smerter i ettertid var som en vond menstruasjon. Det holdt med vanlig paracet.

 

Kanskje du bør høre om du kan få kirurgisk abort? Kan ikke forestille meg hvor stor psykisk belastning det må være å faktisk måtte føde fosteret :-(

Uansett ønsker jeg deg lykke til, og sender masse varme tanker <3

 

Anonymous poster hash: f537b...1ed

huf det hörtes ut som en vanskelig tid for deg. Ja jeg tenker at kirurgisk abort höres bedre ut, å föde ut den lillle klumpen som folk her beskriver, höres helt forferdelig ut rent psykisk. og jeg tror jeg ikke kommer til å klare meg fra å titte heller på det som kommer ut. selvom det beste helt klart er å se så lite som mulig. Jeg kjenner også at jeg vil se på skjermen ved ultralyd, noe som sikkert også er veldig dumt. Men det er sånn jeg er, vil ha alle fakta på bordet. Et sted inni meg håper jeg at de skal si på ultralyd at noe er galt, at det ikke lever. da blir det jo ganske enkelt.

 

Hvor mye sier de på ultralyden? ingenting? Tenker at om jeg får se på skjermen og får vite at alt ser normalt ut, om jeg da likvel kjenner at abort er det rette, da er det det. om jeg kjenner at dette klarer jeg ikke, da er abort feil for meg. Men er vel kanskje ikke sånn det går til.... Det hele handler nok om at jeg ikke er psykisk stabil nå til å ta dette valget, og klamrer meg fast i et håp om at noe skal avgjöre det hele for meg...

 

hi

 

Anonymous poster hash: 46bd9...fb5

De sa ikke stort på UL. De visste at jeg skulle ta aboet,og måtte bare sjekke hvor langt jeg var på vei.

De spurte om jeg ville se på skjermen,men det ville jeg ikke.

De ringte direkte opp og bestilte time mens jeg var der.

 

Da dagen kom måtte jeg møte fastende. Fikk en sykehusskjorte jeg måtte kle meg i,og fikk 1gram paracet. Litt etterpå ble jeg trillet inn til operasjonsstua. Der satt de kanyle. Kirurgen spurte om jeg var sikker på valget,og da jeg svarte ja,satt de noe middel i den intravenøse som gjorde at jeg følte meg full. Iskaldt i hele armen ble det også. Så satt de narkose,og jeg hysker bare at jeg telte baklengs fra 10. Kom ikke lenger enn til 7,som jeg husker iallefall.

Våknet opp på rommet igjen,gråt litt,prata med sykepleier,sov mer,og våknet igjen da kirurgen ville prate med meg. Han fortalte bare at "operasjonen gikk som planlagt uten komplikasjoner".

Så dro jeg hjem. Sov mesteparten av dagen pga narkosen. Var veldig trist en del uker etterpå.

Men i dag er jeg glad for det. Kunne ikke klart å samarbeide med han som far til mitt barn.

 

Jeg tenker at hvis du føler deg psykisk ustabil,bør du nok gå for abort. Og i din situasjon ville jeg bedt om kirurgi. Men igjen er dette ditt valg,og uansett hva du velger må du leve med det resten av livet.

 

Klem

 

Anonymous poster hash: f537b...1ed