Da blir det vel abort...

[Anonym bruker]

Ringte i dag og fikk tid for ul og abort på mandag. er 10 uker på vei. Det föles utrolig tungt da jeg ikke er sikker på om det er dette jeg vil :-(. Har tre barn fra för og mannen vil ikke ha fler. Fikk beskjed om at jeg må gjöre en medisinsk abort, men var selv innstillt på kirurgisk. De sa at medisinsk var bedre for kroppen, men selv tenker jeg at det er värre for psyket...  Noen som kjenner til rutinene for dette? Når får man gjöre en kirurgisk abort?

 

Föles så utrolig vanskelig dette, jeg bare gråter og gråter. jeg vil ikke dette, samtidig som jeg ikke orker å väre gravid uten å kunne glede meg over det. Orker ikke mer!!!!! Men det er jo på en måte nå eller aldri, vil ikke vente for lenge med en abort heller.

Anonymous poster hash: adb88...d1d

[lennyjax]

Jeg tok medisinsk igår.

Da mannen sa han ikke ønsket barnet så gråt jeg også veldig mye, jeg visste ikke hva jeg ville. Vi har ingen barn fra før. Men jeg vil ikke tvinge på mannen ett uønsket barn og jeg vil ikke bli alenemor, og vi har det heller ikke veldig travelt med å bli foreldre selv om vi nermer oss 30.

Når jeg hadde tenkt mer på denne tanken så ble ting litt lettere, det tok noen uker å takle abort tankene, men nå har jo ikke du noen uker på deg. Du må da kontakte sykehuset og få timen før du blir 12 uker, etter 12 uker må det skje kirurgisk.

Du trenger ikke henvisning fra legen til dette.

 

Du går først inn å tar en ultralyd og en liten samtale, så får du en pille som du skal svelge som stopper modningen. To dager senere skal du inn på sykehuset, du må nok være der mens aborten pågår siden du er såpass langt på vei.

Der får du 4 piller du skal ta vaginalt, så må du ligge i 1-2 timer. De skal få ut fosteret.

Noen kjenner ikke mye smerter, mens andre kjenner mye. Ca 30 min etter jeg tok mine 4 piller fikk jeg helt ubeskrivelige smerter. Fikk masse smertestillende men det hjalp lite. 3 timer med svette og gråt og smerter fikk ut fosteret. Så var det værste over. Fikk to vaginale piller til som skulle få ut resten. Så ble det tatt en ny ultralyd for å sjekke at alt var ute. Så dro jeg hjem når alt så bra ut.

 

Men som sakt så er dette veldig individuelt med smerte, så håper du slipper mye vondt.

 

Jeg så fosteret, men var såpass innstilt på aborten at jeg ikke følte så mye inni meg, i tillegg til at jeg var glad det værste av smertene var over.

 

Om du velger å ta abort, så kan du bli gravid igjen senere om dere velger å få en til ☺

[lennyjax]

Beklager glemteå se at du allerede hadde fått time til ultralyd.

 

Nå er du hvertfall forberedt på mandag, så har du helgen til å tenke mer på det og til å ombestemme deg om du velger å gjøre det ☺

[Anonym bruker]

Jeg tok medisinsk igår.

Da mannen sa han ikke ønsket barnet så gråt jeg også veldig mye, jeg visste ikke hva jeg ville. Vi har ingen barn fra før. Men jeg vil ikke tvinge på mannen ett uønsket barn og jeg vil ikke bli alenemor, og vi har det heller ikke veldig travelt med å bli foreldre selv om vi nermer oss 30.

Når jeg hadde tenkt mer på denne tanken så ble ting litt lettere, det tok noen uker å takle abort tankene, men nå har jo ikke du noen uker på deg. Du må da kontakte sykehuset og få timen før du blir 12 uker, etter 12 uker må det skje kirurgisk.

Du trenger ikke henvisning fra legen til dette.

Du går først inn å tar en ultralyd og en liten samtale, så får du en pille som du skal svelge som stopper modningen. To dager senere skal du inn på sykehuset, du må nok være der mens aborten pågår siden du er såpass langt på vei.

Der får du 4 piller du skal ta vaginalt, så må du ligge i 1-2 timer. De skal få ut fosteret.

Noen kjenner ikke mye smerter, mens andre kjenner mye. Ca 30 min etter jeg tok mine 4 piller fikk jeg helt ubeskrivelige smerter. Fikk masse smertestillende men det hjalp lite. 3 timer med svette og gråt og smerter fikk ut fosteret. Så var det værste over. Fikk to vaginale piller til som skulle få ut resten. Så ble det tatt en ny ultralyd for å sjekke at alt var ute. Så dro jeg hjem når alt så bra ut.

Men som sakt så er dette veldig individuelt med smerte, så håper du slipper mye vondt.

Jeg så fosteret, men var såpass innstilt på aborten at jeg ikke følte så mye inni meg, i tillegg til at jeg var glad det værste av smertene var over.

Om du velger å ta abort, så kan du bli gravid igjen senere om dere velger å få en til ☺

hei! Tusen takk for så detaljert svar. Det føles veldigmye tryggere når jeg vet hva som skal skje, selvom det høres helt forferdelig ut. Jeg syns det er såvondt å tenke på dette, ettersom jeg vil beholde barnet, samtidig som jeg kan forstå ,annens argumenter for abort. Jeg har ønsket en til hele tiden, men ikke under disse omstendighetene. Å bli gravid igjen er ikke aktuelt for meg, føler at det er nå eller aldri. Helgen blir lang og tung. Jeg går dit på mandag for ultralyd, så får vi se om jeg klarer resten. Håper at jeg ikke er gått gravid så lenge som jeg tror, da har jeg kanskje ei uke til å fundere på saken.

 

hi

 

Anonymous poster hash: adb88...d1d

[lennyjax]

Jeg forstår det er vondt å tenke på, og du har ikke mange dagene å innstille deg på heller.

Ta en prat med mannen og hør hva han mener hvis du beholder og hvordan han ser for seg framtiden deres. Det er viktig at du bruker helgen til å prate om dette og hvertfall forberede deg så godt du kan uansett hva valget blir.

Jeg fikk jo en del uker å tenke ting nøye igjennom, og det hjalp meg, men de første to ukene var vonde å ta avgjørelsen på.

Jeg tok også ultralyd privat før aborten og fikk både se barnet og høre hjertelyden, det gjorde ting vanskeligere for meg, men jeg var mer på abort siden enn å beholde.

Når jeg så fosteret etter aborten fikk jeg en helt annen følelse enn det jeg fikk på ultralyden. Fosteret som kom ut var mer en "ting" enn et menneske og jeg følte ingen sorg annet enn at det var spesielt og litt ekkelt i tillegg til at jeg var glad det værste var over.

Du har frem til uke 12 å revurdere på hvis du ikke klarer å bestemme deg, etter uke 12 skjer det kirurgisk.

[Anonym bruker]

Jeg forstår det er vondt å tenke på, og du har ikke mange dagene å innstille deg på heller.

Ta en prat med mannen og hør hva han mener hvis du beholder og hvordan han ser for seg framtiden deres. Det er viktig at du bruker helgen til å prate om dette og hvertfall forberede deg så godt du kan uansett hva valget blir.

Jeg fikk jo en del uker å tenke ting nøye igjennom, og det hjalp meg, men de første to ukene var vonde å ta avgjørelsen på.

Jeg tok også ultralyd privat før aborten og fikk både se barnet og høre hjertelyden, det gjorde ting vanskeligere for meg, men jeg var mer på abort siden enn å beholde.

Når jeg så fosteret etter aborten fikk jeg en helt annen følelse enn det jeg fikk på ultralyden. Fosteret som kom ut var mer en "ting" enn et menneske og jeg følte ingen sorg annet enn at det var spesielt og litt ekkelt i tillegg til at jeg var glad det værste var over.

Du har frem til uke 12 å revurdere på hvis du ikke klarer å bestemme deg, etter uke 12 skjer det kirurgisk.

takk for ditt svar! hvordan opplevde du aborten? De fleste jeg har hört har ganske smertsomme opplevelser,pluss at det tar mange timer,  så nå er jeg innstillt på det värste...

 

Anonymous poster hash: adb88...d1d

[lennyjax]

Jeg opplevde aborten som det mest smertefulle i mitt liv, beklager å si det.

 

Jeg hadde lettere mensmurringer etter første pille på tirsdag. på torsdag fikk jeg de 4 vaginaltablettene sammen med smertestillende, da tok det ca 30 min før mensmurringene kom og ble kraftigere og kraftigere. Det var grusomt vondt. Det var konstant smerte uten ett sekunds opphold.

Jeg fikk mer smertestillende men ingenting hjalp, og de ville ikke gi meg mer.

Jeg prøvde å sitte på do og presse som jeg fikk anbefalt, men det kom bare noen dråper blod.

Jeg gråt og vrei meg i smerte og svettet, jeg la meg i senga og sto på alle 4, det var bedre enn å sitte på do.

Jeg hadde ubeskrivelige menssmerter med kraftige rier som kom hyppig på toppen av menssmertene. Når jeg sto på alle 4 presset jeg hver gang jeg kjente en rie, presset alt jeg hadde av krefter, jeg pratet ikke, kjæresten fikk ikke ta på meg, tror jeg var helt lammet og fokusert på at dette skulle gå over. Fosteret kom ut i bindet jeg hadde på, derfor det var uungåelig å se det, meg jeg følte ikke jeg hadde noe tilknytning til det. Rett etter fosteret kom ut så lettet smertene utrolig mye! Og det var en befrielse!

Jeg satt i sengen og sovnet av og på, helt utmattet i hele kroppen. Det hjalp for meg å sitte for å ligge ga mer smerter.

Resten av livmoren kom etterhvert men det var ikke vondt.

Jeg lå i intense smerter i ca 4 timer, det føltes som en evighet og jeg fikk ett øyeblikk inni de timene panikk for jeg visste ikke om jeg holdt ut.

Resten varte i 2-3 timer og det var bare herlig for da var det værste over.

 

MEN nå er dette min historie, og dette er helt individuelt, jeg har sett min veninne abortere og hun var på shopping mens det skjedde selv om hun skulle vært på sykehuset. Leste igår ei som hadde gjort hagearbeid og gikk i selskap uten å føle noe som helst smerte.

Så man kan ikke garantere noenting.

Håper du er en heldig som slipper ☺

[lennyjax]

Jeg mente morkaken, ikke livmoren, den trenger vi jo ☺

[Hannepålandet]

Hvordan gikk dette? Jeg vil si at jeg hadde ansett forholdet som over dersom jeg fikk et slikt dillema. Uansett om du tar abort eller ikke så er denne mannen rimelig kjip.

[Anonym bruker]

Hvordan gikk dette? Jeg vil si at jeg hadde ansett forholdet som over dersom jeg fikk et slikt dillema. Uansett om du tar abort eller ikke så er denne mannen rimelig kjip.

 

hei

Tenkte bare fortelle at jeg tror det blir en lykkelig slutt på dette. vi var inne til ultralyd og skulle gjennomföre aborten, men da mannen fikk se babyen på skjermen så begynte han bare å gråte, og sa at dette kunne vi ikke gjöre for det er jo vårt barn! Han hade ikke innsett tror jeg tidligere at det faktisk er en baby med armer og bein og et hjerte som slår. Han er ikke en kjiip mann, han lukket bare öynene for virkeligheten og blokkerte alt som heter fölelser. Vi er jo alle forskjellige og vi reagerer forskjellig når vi får et sjokk. Selvom det har preget forholdet så er jeg helt sikker på at vi kan fortsette som en fin familie etter dette, med 4 barn! Derimot tror jeg det hade blitt veldig tungt veldig lenge etter en abort. Nå når det hele er avklart så kan jeg ikke forstå meg selv helt heller, at jeg faktisk var bare en halvtime fra å gjöre det. Forstår ikke hvordan jeg kunne presse meg selv til noe sånt. Men puh, nå er det over og jeg försöker å venne meg til at jeg er gravid på ordentlig og vil nye av de siste månedene!

 

hi

 

 

Anonymous poster hash: adb88...d1d