Jeg nekter barnet samvær med far

[Anonym bruker]

...går han rundt og forteller til folk. Sannheten er selvsagt en annen. Han prioriterer alltid noe annet enn barnet. Bl.a har han aldri kommet i barnets bursdag, aldri gitt bursdagsgave. Han kommer aldri på besøk. Han tar aldri kontakt for å høre hvordan det går med barnet. Det siste året har de truffet hverandre fire ganger, på svømmehallen og i forbigarten på kafé på fars hjemsted ca 2,5 t kjøring fra oss. Han nekter å møte barnet i barnets hjemlige miljø.

Besteforeldre, onkler og tanter tar aldri kontakt, men hele familien sender julegave.

Første gang jeg møtte bestemoren var barnet 3 mnd gammel og hun poengterte at hun nå hadde "nye barnebarn" i barna til fars nye kjæreste/samboer.

Vi har noe kontakt med ei tante og ei kusine,som kommer innom en gang i året. Jeg har via henne prøvd å oppfordre far til å stille opp og bli kjent med barnet og foreslått ulike aktiviteter vi kunne dratt på uten at jeg trengte å ta barnets småsøsken med, og jeg har også nevnt hva helsestasjonen formidler (hs hadde vært på kurs hos barne- og omsorgspsykolog) ang barns behov for trygg tilknytning. Da sa tanten at en ikke kan høre på hva fagfolk sier i alle situasjoner, og at far gjerne får barnet på samvær hjem til han, ellers får det bare være. Til en far og familie barnet ikke kjenner. Uten at far vil gjøre en innsats for å bli kjent med barnet først. Jeg blir fremstilt som den slemme mora som nekter far å være far.

 

Jeg er usikker på hvor mye energi jeg bør legge i å få barnets far og farsfamilie på banen, nå som barnet er så stort at det skjønner mer. Min nye mann og hans familie er heldigvis inkluderende overfor min førstefødte. Men før eller siden vil vel barnet lure på hvorfor far ikke er glad i h*n?

 

Noen råd?

 

Anonymous poster hash: a0ab5...c0e

[Anonym bruker]

Hvor gammelt er barnet?

 

Hvis jeg skjønner riktig så ønsker far barnet på samvær hjemme hos seg, men er ikke interessert i å bruke tid til å bli kjent med barnet på forhånd? La far få bli kjent med barnet hjemme hos seg da, men i begynnelsen i svært korte økter. Du kan jo begynne med å levere barnet til far, også er barnet der mens du f.eks. går deg en tur eller handler litt.Hvor lenge du blir borte tilpasser du i forhold til barnets alder,og hvor trygt barnet generelt er i forhold til fremmede. Når en liten tur går greit, kan du gåen lenger tur, også fortsetter du å strekke tiden til det er greit først med en overnatting, deretter med to.

 

Jeg skjønner at det er frustrerende å måtte danse etter fars pipe på denne måten for å få til samvær,men hvis du ikke legger tilrette for et forhold mellom far og barn,så er det til syvende og sist barnet det går utover. Noen ganger er man bare nødt til å bite i det sure eplet, og være den som opptrer voksent, for å kompensere for den andre parten. Lykke til! 

Anonymous poster hash: dd8e1...3ce

[Anonym bruker]

 

Hvor gammelt er barnet?

 

Hvis jeg skjønner riktig så ønsker far barnet på samvær hjemme hos seg, men er ikke interessert i å bruke tid til å bli kjent med barnet på forhånd? La far få bli kjent med barnet hjemme hos seg da, men i begynnelsen i svært korte økter. Du kan jo begynne med å levere barnet til far, også er barnet der mens du f.eks. går deg en tur eller handler litt.Hvor lenge du blir borte tilpasser du i forhold til barnets alder,og hvor trygt barnet generelt er i forhold til fremmede. Når en liten tur går greit, kan du gåen lenger tur, også fortsetter du å strekke tiden til det er greit først med en overnatting, deretter med to.

 

Jeg skjønner at det er frustrerende å måtte danse etter fars pipe på denne måten for å få til samvær,men hvis du ikke legger tilrette for et forhold mellom far og barn,så er det til syvende og sist barnet det går utover. Noen ganger er man bare nødt til å bite i det sure eplet, og være den som opptrer voksent, for å kompensere for den andre parten. Lykke til! 

 

Anonymous poster hash: dd8e1...3ce

 

 

Så du mener seriøst HI skal kjøre 2, 5 t en vei med ett lite barn for å sy puter under armene på far?????? 

 

Enten er far int. i å møte barnet sitt eller ikke, synes det er frekt å gå rundt å lyge om at mor saboterer samvær jeg da....

 

Anonymous poster hash: e6183...dba

[Anonym bruker]

Barn har rett på samvær med far. Er ikke far interessert i å gjøre en innsats for å treffe barnet, så bør vel mor tilrettelegge for BARNETS beste. Og ja, det er til barnets beste å treffe og bli kjent med far, selv om det krever at det må sitte i bil 2,5 time hver vei!

 

Anonymous poster hash: d7a52...320

[Anonym bruker]

 

 

Hvor gammelt er barnet?

 

Hvis jeg skjønner riktig så ønsker far barnet på samvær hjemme hos seg, men er ikke interessert i å bruke tid til å bli kjent med barnet på forhånd? La far få bli kjent med barnet hjemme hos seg da, men i begynnelsen i svært korte økter. Du kan jo begynne med å levere barnet til far, også er barnet der mens du f.eks. går deg en tur eller handler litt.Hvor lenge du blir borte tilpasser du i forhold til barnets alder,og hvor trygt barnet generelt er i forhold til fremmede. Når en liten tur går greit, kan du gåen lenger tur, også fortsetter du å strekke tiden til det er greit først med en overnatting, deretter med to.

 

Jeg skjønner at det er frustrerende å måtte danse etter fars pipe på denne måten for å få til samvær,men hvis du ikke legger tilrette for et forhold mellom far og barn,så er det til syvende og sist barnet det går utover. Noen ganger er man bare nødt til å bite i det sure eplet, og være den som opptrer voksent, for å kompensere for den andre parten. Lykke til! 

 

Anonymous poster hash: dd8e1...3ce

 

 

Så du mener seriøst HI skal kjøre 2, 5 t en vei med ett lite barn for å sy puter under armene på far?????? 

 

Enten er far int. i å møte barnet sitt eller ikke, synes det er frekt å gå rundt å lyge om at mor saboterer samvær jeg da....

 

Anonymous poster hash: e6183...dba

 

Ja, det mener jeg. Ikke fordi far fortjener det, for det gjør han absolutt ikke! Men BARNET fortjener det. Det er barnet som er den viktigste personen i denne saken, og en god forelder prøver å finne løsninger som er best mulig for barnet. Se ellers det siste avsnittet i innlegget mitt... 

 

Anonymous poster hash: dd8e1...3ce

[Anonym bruker]

Jeg har også lignende situasjon. Barnefaren er bipolar og ofte veldig langt nede. Tok med sønnen og dro etter et år, men flyttet 20 min unna. Han besøkte sønnen sin 2-3 ganger i året, og det bøle mindre og mindre. Fant ny mann og barnefaren ble enda mer fraværende. Flyttet 2 ganger i denne prosessen, men var innen en time unna. Besøket var nede til 0-1 gang i året, noen ganger anhver år så ungen kjente ikke faren sin. Faren presterte å si til ungen (på ungens egen bursdag) at det var hans nye kjæreste som hadde gjort han syk i hodet... Grunnet dårlig skolesituasjon og psykisk helse hos barnet (autisme) flyttet vi til et sted hvor vi visste at det var god oppfølging samt at vi kunne ha støtte fra slekten og familien til min mann. Vi arbeider hardt med å få sønnen min stabil og ungen omtaler ekstra pappaen som ekstra pappa og sin pappa til andre (stolt av jobben til ekstra pappaen og han har vært sammen med oss i snart 6 år nå). Faren derimot truer med søksmål hvis jeg ikke sender ned ungen til han på besøk (alene). Han har strukket seg til at jeg kan være med de første gangene. Det er helt sykt... Han har hele veien (fra jg flyttet ut) fått lov til å besøke han (såfremt vi er hjemme og han avtaler på forhånd). Dette har han ikke benyttet seg av. Etter samtale med bup og familievernkontoret har de anbefalt at hvis han skal ha samvær må det skje hjemme hos barnet og over lang tid- noe som barnefaren ikke aksepterer. Der står vi hovedsakelig. Jeg vet at dette styret kommer en måned før bursdagen til ungen og forsvinner igjen like etterpå, men det er tungt at det skal skje hvert år. Ungen har det bra og stabilt, og vi må ha ALT på skinner. Når noe uforutsett skjer så blir det kaos og som oftest sinne. Det er nå 3 år siden sist faren traff han og det står ikke på økonomi- kun hans egen stahet og vilje.

Mitt råd til deg er at hvis faren ikke engang kjenner ungen eller hatt noe særlig samvær så må samvær bygges opp over tid i barnets egne omgivelser.

 

Anonymous poster hash: bb3de...ea9

[Anonym bruker]

Barn har rett på samvær med far. Er ikke far interessert i å gjøre en innsats for å treffe barnet, så bør vel mor tilrettelegge for BARNETS beste. Og ja, det er til barnets beste å treffe og bli kjent med far, selv om det krever at det må sitte i bil 2,5 time hver vei!

 

Anonymous poster hash: d7a52...320

Der er jeg totalt uenig. Ja barnet har rett på samvær, men det betyr ikke at barnet skal måtte kjøre 2,5 timer for å se far en times tid. Hvis far er så lite interessert i barnet sitt så er antagelig barnets beste å ikke ha noe særlig kontakt med han. Jeg var det barnet som måtte dra langt til en far som ikke gadd å tilrettelegge i det hele tatt. Alt ble gjort på min fars premisser, og selvom min mor mente hun gjorde det som var til det beste for meg så var det totalt feil. Jeg har så mange helger ødelagt pga mye transport for å være litt med min far. Og ikke minst når jeg hadde blitt mer kjent med min far så passet det ikke for han å ha regelmessig samvær da hans fokus var å gjøre det så vanskelig som mulig for min mor og når det målet var oppnådd og vi var ved et veiskille hvor han skulle ta mer ansvar for meg så gadd han ikke det. Min mening er at det er bra for barn å ha kontakt med sine foreldre hvis de faktisk er interessert, hvis de ikke er det så kan de holde seg unna og la barnet være med mennesker som opprinnelig vil være med dem.

 

 

Anonymous poster hash: 59fff...2e8

[februarprins2013]

Synes ikke dette er en god nok grunn til og holde barnet vekk fra far, husk barnet har rett på samvær med begge.. dere får ta en prat på familievernskontoret og lage en sikkelig samværavtale, hjelper ikke dette, da kan du begynne og tenke slik du gjør

[Anonym bruker]

Barnet har akkurat fylt 3 år og utslitt/overtrøtt pga reise og inntrykk de gangene vi er på fars hjemsted.

Familievernkontoret mente for 1,5 år siden at fast samvær bygges opp etterhvert som far og barn blir kjent med hverandre. Far mente at megleren (en dame) var fiendtlig innstilt mot menn og at vi hadde rottet oss mot han.

 

 

Anonymous poster hash: a0ab5...c0e

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Hvor gammelt er barnet?

 

Hvis jeg skjønner riktig så ønsker far barnet på samvær hjemme hos seg, men er ikke interessert i å bruke tid til å bli kjent med barnet på forhånd? La far få bli kjent med barnet hjemme hos seg da, men i begynnelsen i svært korte økter. Du kan jo begynne med å levere barnet til far, også er barnet der mens du f.eks. går deg en tur eller handler litt.Hvor lenge du blir borte tilpasser du i forhold til barnets alder,og hvor trygt barnet generelt er i forhold til fremmede. Når en liten tur går greit, kan du gåen lenger tur, også fortsetter du å strekke tiden til det er greit først med en overnatting, deretter med to.

 

Jeg skjønner at det er frustrerende å måtte danse etter fars pipe på denne måten for å få til samvær,men hvis du ikke legger tilrette for et forhold mellom far og barn,så er det til syvende og sist barnet det går utover. Noen ganger er man bare nødt til å bite i det sure eplet, og være den som opptrer voksent, for å kompensere for den andre parten. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: dd8e1...3ce

 

Så du mener seriøst HI skal kjøre 2, 5 t en vei med ett lite barn for å sy puter under armene på far??????

 

Enten er far int. i å møte barnet sitt eller ikke, synes det er frekt å gå rundt å lyge om at mor saboterer samvær jeg da....

 

Anonymous poster hash: e6183...dba

Ja, det mener jeg. Ikke fordi far fortjener det, for det gjør han absolutt ikke! Men BARNET fortjener det. Det er barnet som er den viktigste personen i denne saken, og en god forelder prøver å finne løsninger som er best mulig for barnet. Se ellers det siste avsnittet i innlegget mitt...

 

Anonymous poster hash: dd8e1...3ce

Barnet fortjener en far som bryr seg. Hadde faren brydd seg så hadde han kommet å besøkt barnet på hjemstedet. Hvis far ikke engang gidder å komme til barnet så kan du banne på at dette er en far som kommer til å skuffe barnet gang på gang i årevis.

 

Jeg hadde ikke kjørt barnet til far. Han måttet komme å bli kjent med barnet. Dette er en person som fort kan gjøre mer skade en enn glede hos barnet.

 

Anonymous poster hash: 63983...066

[Anonym bruker]

 

Barn har rett på samvær med far. Er ikke far interessert i å gjøre en innsats for å treffe barnet, så bør vel mor tilrettelegge for BARNETS beste. Og ja, det er til barnets beste å treffe og bli kjent med far, selv om det krever at det må sitte i bil 2,5 time hver vei!

 

Anonymous poster hash: d7a52...320

Der er jeg totalt uenig. Ja barnet har rett på samvær, men det betyr ikke at barnet skal måtte kjøre 2,5 timer for å se far en times tid. Hvis far er så lite interessert i barnet sitt så er antagelig barnets beste å ikke ha noe særlig kontakt med han. Jeg var det barnet som måtte dra langt til en far som ikke gadd å tilrettelegge i det hele tatt. Alt ble gjort på min fars premisser, og selvom min mor mente hun gjorde det som var til det beste for meg så var det totalt feil. Jeg har så mange helger ødelagt pga mye transport for å være litt med min far. Og ikke minst når jeg hadde blitt mer kjent med min far så passet det ikke for han å ha regelmessig samvær da hans fokus var å gjøre det så vanskelig som mulig for min mor og når det målet var oppnådd og vi var ved et veiskille hvor han skulle ta mer ansvar for meg så gadd han ikke det. Min mening er at det er bra for barn å ha kontakt med sine foreldre hvis de faktisk er interessert, hvis de ikke er det så kan de holde seg unna og la barnet være med mennesker som opprinnelig vil være med dem.

 

 

Anonymous poster hash: 59fff...2e8

Hva DU tenker om ditt forhold til din ubrukelige far er vel rimelig uvesentlig!?

 

Anonymous poster hash: d7a52...320

[Tulisa]

Du nekter ikke samvær. Det er far som nekter å komme til barnet for samvær på barnets premisser.

[Vilbli. No]

Barn har ifølge barneloven rett til samvær med sine foreldre, men faktisk er det ikke alltid til det beste, og da MÅ den foteldren med daglig omsorg gjøre en vurdering av situasjonen. Barn skal nemlig ikke utsettes for samvær som kan føre til fysisk eller psykisk overlast…å vurdere dette kan være vanskelig, men helt ærlig, hvorfor skal man streve så veldig, legge til rette og styre på, når far/mor som har samværsrett men ikke daglig omsorg, nesten ikke gjør noen innsats selv? Hva gjør det med et barn, å ikke bli sett, ikke bli etterspurt eller oppsøkt av sin forelder?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Hvor gammelt er barnet?

 

Hvis jeg skjønner riktig så ønsker far barnet på samvær hjemme hos seg, men er ikke interessert i å bruke tid til å bli kjent med barnet på forhånd? La far få bli kjent med barnet hjemme hos seg da, men i begynnelsen i svært korte økter. Du kan jo begynne med å levere barnet til far, også er barnet der mens du f.eks. går deg en tur eller handler litt.Hvor lenge du blir borte tilpasser du i forhold til barnets alder,og hvor trygt barnet generelt er i forhold til fremmede. Når en liten tur går greit, kan du gåen lenger tur, også fortsetter du å strekke tiden til det er greit først med en overnatting, deretter med to.

 

Jeg skjønner at det er frustrerende å måtte danse etter fars pipe på denne måten for å få til samvær,men hvis du ikke legger tilrette for et forhold mellom far og barn,så er det til syvende og sist barnet det går utover. Noen ganger er man bare nødt til å bite i det sure eplet, og være den som opptrer voksent, for å kompensere for den andre parten. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: dd8e1...3ce

 

Så du mener seriøst HI skal kjøre 2, 5 t en vei med ett lite barn for å sy puter under armene på far??????

 

Enten er far int. i å møte barnet sitt eller ikke, synes det er frekt å gå rundt å lyge om at mor saboterer samvær jeg da....

 

Anonymous poster hash: e6183...dba

Ja, det mener jeg. Ikke fordi far fortjener det, for det gjør han absolutt ikke! Men BARNET fortjener det. Det er barnet som er den viktigste personen i denne saken, og en god forelder prøver å finne løsninger som er best mulig for barnet. Se ellers det siste avsnittet i innlegget mitt...

 

Anonymous poster hash: dd8e1...3ce

Nå er jeg veldig imot å nekte samvær for å stadfeste det.

 

Men nei, det er da absolutt ikke barnets beste å kjøres 2,5 timer (5 frem og tilbake) for å bli kjent med en far som utsetter barnet for denne pendlingen.

 

Det er far, og ikke barnet, som skal gi seg. Mor er i grunnen ikke interessant i diskusjonen. Hun klarer glatt bilkjøringen.

 

Anonymous poster hash: 94949...7ac

[Anonym bruker]

 

 

Barn har rett på samvær med far. Er ikke far interessert i å gjøre en innsats for å treffe barnet, så bør vel mor tilrettelegge for BARNETS beste. Og ja, det er til barnets beste å treffe og bli kjent med far, selv om det krever at det må sitte i bil 2,5 time hver vei!

 

Anonymous poster hash: d7a52...320

Der er jeg totalt uenig. Ja barnet har rett på samvær, men det betyr ikke at barnet skal måtte kjøre 2,5 timer for å se far en times tid. Hvis far er så lite interessert i barnet sitt så er antagelig barnets beste å ikke ha noe særlig kontakt med han. Jeg var det barnet som måtte dra langt til en far som ikke gadd å tilrettelegge i det hele tatt. Alt ble gjort på min fars premisser, og selvom min mor mente hun gjorde det som var til det beste for meg så var det totalt feil. Jeg har så mange helger ødelagt pga mye transport for å være litt med min far. Og ikke minst når jeg hadde blitt mer kjent med min far så passet det ikke for han å ha regelmessig samvær da hans fokus var å gjøre det så vanskelig som mulig for min mor og når det målet var oppnådd og vi var ved et veiskille hvor han skulle ta mer ansvar for meg så gadd han ikke det. Min mening er at det er bra for barn å ha kontakt med sine foreldre hvis de faktisk er interessert, hvis de ikke er det så kan de holde seg unna og la barnet være med mennesker som opprinnelig vil være med dem.

 

 

Anonymous poster hash: 59fff...2e8

Hva DU tenker om ditt forhold til din ubrukelige far er vel rimelig uvesentlig!?

 

Anonymous poster hash: d7a52...320

Nå er det mange barn som opplever som meg, og hadde de voksne klart å sette barna foran seg selv så hadde man hatt betraktelig mange flere lykkelige barn som ikke må gå på nåde for foreldrene sine. Vil far ha samvær må han gjøre en innsats, hvis han ikke gidder det så må mor vurdere om det beste for barnet er å kjøre 5 timer t/r for å være med far en kort periode. Familievernkontoret har sagt at dette ikke er bra for barnet,mor vurdere at det ikke er til barnets beste og da er det faktisk veldig enkelt. Mor gir beskjed til far at han er hjertelig velkommen til å komme til barnet og tilbringe tid med det, men gidder han ikke det har barnet det bedre med en stabil base uten en haug med transportering for å se en far som er udugelig.

 

 

Anonymous poster hash: 59fff...2e8

[Anonym bruker]

 

 

Hva DU tenker om ditt forhold til din ubrukelige far er vel rimelig uvesentlig!?Anonymous poster hash: d7a52...320

 

Hvis du tror en far som istedet for å gjøre en innsats for å treffe barnet sitt. Sprer løgner om at mor gjør seg vanskelig ikke er ubrukelig lurer jeg på hva slags far du har vokst opp med. Selv om min erfaring er at de som selv har vokst opp med 2 gode foreldre er de som er mest iherdig på å påstå at barn trenger begge foreldrene uansett hvor dårlig skikket en av de er.

 

Å forvente at en 2,5 åring skal måte tilbringe 5 timer i bil for et kort samvær med far tyder på stor egoisme fra far.

Har en vennine som driver å oppsøker far for samvær med barnet.

Avogtil når de kommer til fars hjemsted har far artigere ting å gjøre og orker ikke treffe barnet. Ville ikke vært for sikker på at far i dette tilfellet ikke er samme sorten.

 

Anonymous poster hash: 8ef04...bb2

[Isola&Lille+julegave]

Barnet har akkurat fylt 3 år og utslitt/overtrøtt pga reise og inntrykk de gangene vi er på fars hjemsted.

Familievernkontoret mente for 1,5 år siden at fast samvær bygges opp etterhvert som far og barn blir kjent med hverandre. Far mente at megleren (en dame) var fiendtlig innstilt mot menn og at vi hadde rottet oss mot han.

 

 

Anonymous poster hash: a0ab5...c0e

Far er en fjott! Drit i hva han sier om deg.

Jeg hadde ikke gjort noe mer. Far må ta initiativ og ville besøke og bli kjent. Hjemme hos dere! Hvis far ikke vil det, får han vente til gutten blir så stor at han kan bestemme selv.

[Gjest Antarctica]

Barn har rett på samvær med far. Er ikke far interessert i å gjøre en innsats for å treffe barnet, så bør vel mor tilrettelegge for BARNETS beste. Og ja, det er til barnets beste å treffe og bli kjent med far, selv om det krever at det må sitte i bil 2,5 time hver vei!

 

Anonymous poster hash: d7a52...320

Vås. En far som ikke gidder å sette ræva si i bilen selv er ikke et bekjentskap som er verd å dyrke. Han er en navlebeskuende fjomp, og det trenger ingen barn.