Gravid 21åring. Hjelp!

[Ivca]

Hei!

Dette er første gang jeg skrive inne på et slikt forum, etter å ha googlet side opp og ned for svar. Jeg innser at jeg muligens bare ønsker å snakke med noen som kan fortelle meg at ting kan gå fint det ene og den andre veien.

 

Jeg bor sammen med min kjæreste i Oslo, vi er begge fra stavanger. Jeg studerer første året på BI og han tar opp fag. Jeg går på Cerazett, fordi jeg tåler svært lite hormoner. Da mensen var rar og merkelig, ikke noe friskt blod, bare brun gugg, og jeg begynte å føle meg kvalm og ekkel tok vi en test. Testen lyste opp mot oss med GRAVID 3+. Først trodde vi at det var kun 3 uker på vei, men etter å ha lest mer nøye, var jeg mer en 5 uker på vei. Og mensen hadde jeg ikke hatt skikkelig siden 28 august. Jeg fant fort ut at jeg var 6+2 uker på vei. 

Her kommer problemet. Jeg er 21år, og elske kjæresten min over alt, men han har sine problemer i livet, og jeg føler meg allerede som en mor for han, som maser, og kjefter. Vi er begge studenter med deltidsjob. 
Min mor er helt imot forholdet, og ønsker ikke kontakt med han eller meg. Hans familie er helt fantastiske, gode, snille og varme mennesker som gjør alt for barna sine. Min familie er veldig opptatt av utdannelse, og at du stiller sterkt økonomisk. 

Så det jeg lurer på, er om det er noen der ute som har opplevd at de har vært i en slik situasjon. Jeg føler at samfunnet idag er slik at viss du velger å bære frem et barn så tidlig i alder, og uten noen grunnmur som utdannelse og fast jobb, hus og muligens en hund. kanskje skal du ha reist rundt i verden, og bodd flere år i london så blir du automastisk en taper!? 

Jeg vet jeg vil ha en god utdannelse, reise rundt, bo i utlandet, og samtidig ha dette lille barnet i magen. 
Har vært igjennom en abort før, en MA, noe som har vært veldig vondt pysikisk etterpå, fordi jeg personlig følte jeg gjore noe galt og fordi jeg følte meg sterkt presset fra samfunnet rundt meg. 

Det er ingen hemmelighet at livet blir totalt forandret med et barn, og du må omstille hele livet ditt, men jeg klarer ikke å gi slipp på nysjerrigheten om hvem dette er, hvem er det som ligger å gror i magen min nå?!
Jeg blir nok en god, flink men streng mamma. Jeg vil bare ikke at min egen mor hate meg, og se ned på meg.

Mye informasjon, og takk til deg som velger å lese alt, og kanskje gi et svar. Men godt var det å skrive ting ned. 
 

[Anonym bruker]

Gratulerer med liten på vei. 

Jeg har ingen "wondertips" til deg. Dette er helt og holdent opp til deg! Glem din mor, din familie, hans familie... Dette er DITT valg, ene og alene. Din kjæreste kan ikke engang velge dette for deg.

For meg høres det ut som om du allerede er ganske sikker på å beholde barnet, men usikker på om du vil fortsette ditt forhold med kjæresten. 

Og du er ingen taper uansett hvor ung og uten hus og jobb du er, bare for å ha det sagt. Det viktige er at du klarer å ta vare på barnet, og på deg selv - på alle måter. Man trenger ikke god utdannelse, man trenger ikke bil eller å eie et hus for å være "god nok" til å være forelder. Du er under utdannelse, sjansen er stor for at du en dag får utdannelse og jobb - etter det kommer jo hus, bil ferier og hva enn annet du vil på løpende bånd. 

Anonymous poster hash: 4441a...623

[Ivca]

Hei

Tusen takk for svar. Jeg er takknemmelig for at du velger å ta tid til å lese, og svare meg. 

Jeg er ikke usikker på forholdet vårt, bare usikker på at han tar fatt i sitt liv. Han har ikke alltids hatt det lett, og ikke tatt de beste valgene i livet, men etter han traff meg er han blitt en ny mann. Nå tar han opp fag, og skal videre utdanne seg innenfor grafisk designe siden han er veldig flink til å tegne. Jeg håper at når det er snakk om et nytt liv, at han tar fatt. Alle kan gjøre en forskjell, de må nok bare ville det nok. 

Jeg er ikke usikker på meg selv, om hva jeg klarer og hva jeg må gi opp. Da jeg var gravid første gangen slet jeg veldig da de jeg søkte råd til ofte kom med en ; åh du vet du har et valg, du kan ta abort osv.. Når jeg kanskje inners inne håpte på en liten gratulere. 
Jeg slet frykelig mye etter aborten, og selve aborten er den værste smerten jeg har hatt, ikke sikkert det er så mye å sammenligne til en fødsel, men på slutten får du værtfall gaven du har ventet på i 9mnd.

Igjen, tusen takk for svar! Det satt jeg veldig pris på. 

[Oh baby]

Jeg var 21 da jeg fikk mitt andre barn!

Rolig, det ordner seg! kanskje det er nettopp dette sparket i baken kjæresten din trenger for å "vokse opp"? Uansett hva som skjer med dere, er det gode støtteordninger i Norge, så økonomisk vil dere overleve. Jeg syns jo selvsagt man skal beholde, da jeg personlig ikke tror på "dårlig timing". Barn er mirakler (se hvor mange som sliter med å bli gravide, eller mister gang på gang), og man kan ikke alltid velge når et mirakel skal skje! De skjer jo bare av seg selv!

[BareEnTil]

Var 20 da eg fekk min første Ingen familie som støttet, men en god svigerfamilie. Hadde akkurat fullført videregående, hadde verken lappen eller eiet min egen bolig Tok mange år før utdanning, lappen og egen bolig kom, men gjekk fint Så lenge du er sikker på ka du ønsker så kommer det til å gå fint Lykke til

[2HarLystÅbli3]

Gratulerer med en liten på vei!  

Kan ikke gi deg noen fasit svar på hva du skal gjøre, men kan si at det kommer til å ordne seg.

Gjør det som du føler er rett, det er ditt liv. Utdanning, lappen, hus osv kommer etterhvert det også

Om du skulle trenge noen å snakke med kan du alltids sende meg en pm

Lykke til

[Ivca]

Tusen hjertelig takk for gode svar!! Jeg blir virkelig rørt av et andre der ute vil meg feedback.
 

[Anonym bruker]

21 år og gravid her også, nærmer meg termin. Ingen utdannelse, har ikke reist verden rundt og eier ikke eget hus. Men veldig fornøyd med valget om å beholde barnet, og føler meg ikke som en taper. Tvert i mot, jeg føler meg som en vinner. Jeg bærer på et liv som de rundt meg mente jeg skulle "fjerne". Til tross for lite utdannelse har jeg en god plan, jeg klarer meg økonomisk og er sikker på at jeg kommer til å bli en like god mor som ei på 35. 

 

Om du ønsker å beholde, gjør det. Det er ditt barn og ditt valg. 

 

Gratulerer så mye :-) 

Anonymous poster hash: f435a...38d

[LilleMille90]

Det viktigste er at du selv tar et valg ut i fra hva du tror blir best for deg! Livet stopper heldigvis ikke opp med et barn, ting må bare planlegges bedre! Og mange av ønskene dine kan endre seg (uansett om du har barn eller ikke). Selv var jeg så bestemt på å bo et år i Spania, men da jeg var ferdig med å studere ble det viktigere for meg med bolig, jobb og familie. To år etter studier, sitter jeg her i uke 10 og venter på mitt første barn. Og er fornøyd med hvordan livet mitt er akkurat nå!

[Ivca]

Igjen tusen takk for svar!

Jeg har en plan inni meg, om å fortsette på skolen etter sommeren som før. Jeg har termin i juni, og er da ferdig med eksamenene mine for våren 2016. Såklart kan ting komme i veien og slikt, og formen min er ikke akkuratt super duper. Kvalm 24-7, og kan virkelig ikke fordra mat. Jeg har nok bestemt meg for å beholde barnet, og håper min kjære også finner utav ting, og får motivasjon til å fortsette studinene sine, slik at vi kan få et godt liv i sammen. 
Samtidig så ønsker jeg ikke å dele nyhetene med noen andre før det er over '' humpen ''. Makter virkelig ikke å høre at jeg burde ta abort en gang til. 

Jeg tror bare jeg blir usikker fordi det virker som det er en super oppskift på hvordan du skal gjøre ting i livet nå i 2015, og når det skjer utenom denne magiske oppskiften, så er det å rynke på pannen og svare med åh stakkars deg. 
Dette var ikke planlagt, men jeg har virkelig slitt etter aborten, så jeg føler at dette kanskje er meningen.. at jeg ble gravid! 

TUSEN TAKK for at dere svarer!! Setter så stor pris på dere alle!!!  

[LilleMille90]

Igjen tusen takk for svar!

 

Jeg har en plan inni meg, om å fortsette på skolen etter sommeren som før. Jeg har termin i juni, og er da ferdig med eksamenene mine for våren 2016. Såklart kan ting komme i veien og slikt, og formen min er ikke akkuratt super duper. Kvalm 24-7, og kan virkelig ikke fordra mat. Jeg har nok bestemt meg for å beholde barnet, og håper min kjære også finner utav ting, og får motivasjon til å fortsette studinene sine, slik at vi kan få et godt liv i sammen.

Samtidig så ønsker jeg ikke å dele nyhetene med noen andre før det er over '' humpen ''. Makter virkelig ikke å høre at jeg burde ta abort en gang til.

 

Jeg tror bare jeg blir usikker fordi det virker som det er en super oppskift på hvordan du skal gjøre ting i livet nå i 2015, og når det skjer utenom denne magiske oppskiften, så er det å rynke på pannen og svare med åh stakkars deg.

Dette var ikke planlagt, men jeg har virkelig slitt etter aborten, så jeg føler at dette kanskje er meningen.. at jeg ble gravid!

 

TUSEN TAKK for at dere svarer!! Setter så stor pris på dere alle!!!

Lykke til! Dette fikser du!!!!

[Snartmamma15]

Heisann! Noe lignende situasjon som jeg er i. Bortsett fra at jeg ikke gikk på prevensjon og egentlig var ganske klar over at jeg snart kom til å bli gravid så det var vel sånn halvveis med vilje. Heldigvis var vi begge klar over det og ble veldig glad når vi fant ut av det. Men jeg hadde ikke en gang begynt å læreplassen min enda og der får jeg bare 40% av vanlig lønn. Min familie er veldig støttende og Hannes er ikke. Moren hans liker ikke meg fra før av og hun fikk ikke vite det før uke 14. Hun svarte med å si at hun ønsket at vi fortalte dette tidligere slik at utfallet ble annerledes.(altså at jeg skulle tatt abort) Jeg er bare 19 år, men har lært masse av den korte tiden jeg har vært gravid til nå (17 uker), det viktigste er at det spiller ingen rolle hva andre synest. Det er du som skal leve med denne avgjørelsen. Jeg har tatt en provosert abort før, jeg angret etterpå men har innsett at det var det beste i den situasjonen. Jeg visste med en gang at det var ikke noe jeg ville denne gang. Men dette er forskjellig for alle og du må velge det selv. Jeg bestemte meg for å drite i hva andre tenkte og det har fungert så langt. Jeg er lykkelig, spesielt med å drite i hva svigermor sier, Hehe. Det er mitt beste tips til deg. Når jeg valgte abort første gangen tenkte jeg på dette: viss jeg skal drite i alle andre og bare tenke på meg og det kommende barnet. Hva er det beste å gjøre? Da valgte jeg abort for barnet sin del. Denne gangen tenkte jeg det samme og jeg vet at barnet mitt får et godt og verdig liv. Lykke til med valget og håper du klarer å velge riktig enten det er det ene eller det andre! ❤️

[Katta82]

Gratulera så masse!

 

Var gjennom det med eksamen og termin oppå kvarandre i fjor. Vil tipse deg om å sjekke ut kva som er fristen for å søke tilrettelegging til eksamen. Det kan vere lurt å søke om tilrettelegging. Nå veit eg ikkje kor lang tid du har mellom termin og eksamen. Men kjem barnet før termin kan det hende du vil ha behov for amme- og/eller kvilerom. Ammerom dersom du har født, kvilerom om du er like før termin. Dersom de ikkje uansett har pc på alle eksamensnerver vil det kanskje vere behov for å søke om det. (Hovne fingre kan slite med å skrive med penn i mange timar) Kanskje kan du og ha krav på meir tid under eksamen.

Les deg opp på reglane skulen din har og snakk med legen din når det nermar seg søknadsfristen om kva som kan vere aktuelt å søke om for deg.

Skal du klare å fortsette rett på neste semester til hausten må du planlegge godt! Finn ut ka rettigheter du har både økonomisk og elles. Det er fullt mulig, men forberede du deg blir det enklare.

 

Håpe dette barnebarnet sjarmerer mor di så masse at ho svelge stoltheten sin og tar dåke alle tre inn i varmen! Gleden over barnet blir endå større då

 

Lykke til!

[Ivca]

Hei!
Tusen takk for info, jeg skal sjekke det ut! Hvordan gikk det med deg, termin og eksamener? Slitsomt? 
Håper virkelig hun gjør det, hadde vært godt at min egen mor hadde vært med på laget. Selv er hans familie utrolig gode, og er veldig opptatt av familien osv. Så nå er det bare å komme seg igjennom de neste 4-5 ukene.  

 

[Katta82]

Hei!

Tusen takk for info, jeg skal sjekke det ut! Hvordan gikk det med deg, termin og eksamener? Slitsomt? 

Håper virkelig hun gjør det, hadde vært godt at min egen mor hadde vært med på laget. Selv er hans familie utrolig gode, og er veldig opptatt av familien osv. Så nå er det bare å komme seg igjennom de neste 4-5 ukene.

 

Gikk strålande! Var så fokusert og bestemt på at dette skulle gå fint. Hadde såklart flaks og. Hadde eksamen nesten ei veke etter termin, men følte meg utrulig sikker på at eg skulle gå langt over tida. Eksamen gikk fint og eg blei satt gang et par dagar etterpå.

I og med at eg hadde fått tilrettelegging og med det fikk ei eksamensvakt som kun var mi fekk eg og lovnad om at eg kunne få ta eksamen på sjukehuset om fødsel skulle starte eller om eg akkurat hadde født. (Hadde eksamen 5dagar før termin. Trur det kun var meg og sambuar som trudde eg skulle klare dette)

 

Det gikk og fint å fortsette rett på skulen når barnet var 2,5mnd. Far tok over permisjonen då. Men det at vi begge hadde krav på foreldrepenger og var på den måten sikra økonomisk gjorde at vi vart skåna for store bekymringar. Vi planla det slik fordi det ville vere riktig for oss. Eg skulle rett i praksis så eg kunne ikkje ha barnet med meg. Det viste seg og at skulen ikkje godtok barn i forelesingane så eg hadde uansett ikkje fått lov til å ha han med.

God planlegging vil hjelpe dåke. Likevel vil nok barnet diktere kva som blir rett for dåke når det kjem. Kanskje blir det rett for deg å vere heime et år likevel. Husk at det ikkje er noko nederlag. Det vil bare utsette skulegangen din et år. I og med at du har gått et heilt år på skule før du føder så trur eg du har krav på foreldrepenger frå Lånekassen. Prøv å finn ut av dette. Og kor mykje penger du får derfrå. Og om du i tillegg får for deltidsstillingen din.

[Anonym bruker]

Gratulerer med graviditeten! Dette går nok fint, det er mange som får barn før "alt" er på plass. Hvis du ikke har noen venner som har/venter barn vil jeg absolutt anbefale barselgruppe på helsestasjonen. Da får du noen likesinnede å snakke baby med. Ikke sikkert studievennene dine er like interessert i akkurat det ;-)

 

Men jeg ville seriøst revurdert å starte på skolen 2 mnd etter fødsel. Jeg hadde ikke vørt i stand til det etter mine fødsler, spesielt i hodet. Det ble lite søvn og jeg var seriøst rammet av ammetåke, hadde store problemer med å konsentrere meg i det hele tatt. Jeg var også fysisk dårlig, hadde mistet mye blod, jernmangel, osv. Dette er jo veldig individuelt, og jeg mener ikke å ta motet fra deg, jeg sier bare at du bør være åpen for å ta et (halvt) år pause, ikke se det som et nederlag. Du er fortsatt ung og har goood tid til å ta utdanning!

 

Anonymous poster hash: 2bdde...421