Jeg er hodestups forelsket I en fyr som virkelig ikke er min type!

[Anonym bruker]

Han har ad/HD, dysleksi, er forferdelig rotete og surrete, temperamentsfull.. har vel aldri lest en bok og har lite kunnskap om verden rundt seg..

 

Men du verden for en lidenskap, sanselighet og energi han har. Han er full av livslyst på en måte... bobler over av godhet og glede. Han ler høyt når vi snakker sammen og han er så tilstede. Han viser med hele seg og på alle mulige måter at han synes jeg er fantastisk.. og jeg er helt bergtatt! Men så skurrer det bak I hodet mitt.. tenker at et forhold med han kan bli strevsomt..

 

Hva ville dere gjort?

 

Anonymous poster hash: 6e1d7...274

[beef sister]

Jeg tenker at du vil merke "manglene" når hverdagen kommer.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du vil merke "manglene" når hverdagen kommer.

Det er akkurat det jeg tenker også. Men slik det er nå trekkes jeg nærmest helt viljeløst mot han. merkelige greier

 

 

Anonymous poster hash: 6e1d7...274

[Gjest Antarctica]

 

Jeg tenker at du vil merke "manglene" når hverdagen kommer.

Det er akkurat det jeg tenker også. Men slik det er nå trekkes jeg nærmest helt viljeløst mot han. merkelige greierAnonymous poster hash: 6e1d7...274

Vurdert å bare beholde ham som pulekompis?

[beef sister]

 

Jeg tenker at du vil merke "manglene" når hverdagen kommer.

Det er akkurat det jeg tenker også. Men slik det er nå trekkes jeg nærmest helt viljeløst mot han. merkelige greier

 

 

Anonymous poster hash: 6e1d7...274

Vel, du taper vel uansett ingenting på å prøve?

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke orket et forhold med en mann som var veldig rotete og surrete og veldig temperamentsfull.

Jeg trenger ikke en høyt utdannet mann, men jeg trenger en mann som har mye kunnskap om verden, som brenner for det han gjør og som er interessert i verden.

 

Men det er meg. Bare du kan finne ut hva som er riktig for deg. Bare husk en ting - noe av det vi ser på som "sjarmerende" i forelskelsesrusen blir ofte det som irriterer i et samliv.

 

Om noe skurrer for deg så vil jeg tro det egentlig er magefølelsen som sier deg noe.

 

Men for all del - forelskelse er fantastisk, nyt det! Men behold en god dose fornuft oppi det hele også

Anonymous poster hash: e92d8...6eb

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde ikke orket et forhold med en mann som var veldig rotete og surrete og veldig temperamentsfull.

Jeg trenger ikke en høyt utdannet mann, men jeg trenger en mann som har mye kunnskap om verden, som brenner for det han gjør og som er interessert i verden.

 

Men det er meg. Bare du kan finne ut hva som er riktig for deg. Bare husk en ting - noe av det vi ser på som "sjarmerende" i forelskelsesrusen blir ofte det som irriterer i et samliv.

 

Om noe skurrer for deg så vil jeg tro det egentlig er magefølelsen som sier deg noe.

 

Men for all del - forelskelse er fantastisk, nyt det! Men behold en god dose fornuft oppi det hele også

 

Anonymous poster hash: e92d8...6eb

Jeg har også alltid tenkt sånn. De kjærestene jeg har hatt før har vært mye roligere typer. Faren til barna mine er så rolig at jeg innimellom kunne få en impulsiv lyst til å fike til han - bare for å få en reaksjon, for å få et bevis for at han faktisk var I live! Men han er intelligent, kunnskapsrik, selvsikker/trygg, ryddig, pålitelig, lojal.. Han hadde og har en haug av gode egenskaper.. men jeg kjedet meg halvt I hjel!

 

Det gjør jeg ikke nå! Engasjementet hans smitter og jeg bobler liksom inni meg av latter og lykke..

 

Og.. kan det hende at jeg tidligere har vært overfladisk og opptatt av status? Denne fyren her er så absolutt våken og opptatt av verden rundt seg men han har ikke tradisjonell kunnskap.. Han fungerer supert sosialt og fremstår ikke som uintelligent.. men nå ser jeg han gjennom rosa brilleglass..

 

Jeg er på en måte redd jeg er et så overfladisk menneske at jeg vil begynne å kjenne meg flau over han når forelskelsen legger seg. Jeg har en master og en jobb jeg brenner for - uten at jeg tjener all verden.. Han tjener bedre enn meg, men jobber for å leve..

 

Jeg klarer liksom ikke sortere ut hva som er hva her, og I mellomtiden har jeg det helt fantastisk sammen med han, særlig uten klær

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 6e1d7...274

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde ikke orket et forhold med en mann som var veldig rotete og surrete og veldig temperamentsfull.

Jeg trenger ikke en høyt utdannet mann, men jeg trenger en mann som har mye kunnskap om verden, som brenner for det han gjør og som er interessert i verden.

 

Men det er meg. Bare du kan finne ut hva som er riktig for deg. Bare husk en ting - noe av det vi ser på som "sjarmerende" i forelskelsesrusen blir ofte det som irriterer i et samliv.

 

Om noe skurrer for deg så vil jeg tro det egentlig er magefølelsen som sier deg noe.

 

Men for all del - forelskelse er fantastisk, nyt det! Men behold en god dose fornuft oppi det hele også

 

Anonymous poster hash: e92d8...6eb

Jeg har også alltid tenkt sånn. De kjærestene jeg har hatt før har vært mye roligere typer. Faren til barna mine er så rolig at jeg innimellom kunne få en impulsiv lyst til å fike til han - bare for å få en reaksjon, for å få et bevis for at han faktisk var I live! Men han er intelligent, kunnskapsrik, selvsikker/trygg, ryddig, pålitelig, lojal.. Han hadde og har en haug av gode egenskaper.. men jeg kjedet meg halvt I hjel!

 

Det gjør jeg ikke nå! Engasjementet hans smitter og jeg bobler liksom inni meg av latter og lykke..

 

Og.. kan det hende at jeg tidligere har vært overfladisk og opptatt av status? Denne fyren her er så absolutt våken og opptatt av verden rundt seg men han har ikke tradisjonell kunnskap.. Han fungerer supert sosialt og fremstår ikke som uintelligent.. men nå ser jeg han gjennom rosa brilleglass..

 

Jeg er på en måte redd jeg er et så overfladisk menneske at jeg vil begynne å kjenne meg flau over han når forelskelsen legger seg. Jeg har en master og en jobb jeg brenner for - uten at jeg tjener all verden.. Han tjener bedre enn meg, men jobber for å leve..

 

Jeg klarer liksom ikke sortere ut hva som er hva her, og I mellomtiden har jeg det helt fantastisk sammen med han, særlig uten klær

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 6e1d7...274

 

 

Må du finne ut av ting nå, da? Kan du ikke bare nyte og se hva fremtiden blir? Bli bedre kjent, vær mer sammen.

 

Anonymous poster hash: e92d8...6eb

[Anonym bruker]

Kanskje det er det her som skal til? Jeg har tro på at hvis man virkelig er glad i noen, ser man forbi at den ene er feks vimsete, også i hverdagen. Man går inn i noe med en forståelse for hva man er ulike på og må godta den andre for den han/hun er på de ulike områdene. Tenk hvor mye dere kan tilføre hverandre. Nyt det og ikke tenk så mye, ta det som det kommer.

 

Anonymous poster hash: 498b4...155

[Anonym bruker]

Om du er hodestups forelsket så er han tydeligvis din type!

 

Kanskje du har greid å "innbille" deg selv at du liker rolige, høytutdannede menn, rik på boklig kunnskap? Kanskje det egentlig er andre ting i en mann du faktisk setter høyere?

 

Jeg hadde fått det for meg at jeg likte tettbygde muskuløse menn, men etter 3 tynne, høye, hengslete kjæresten kom jeg vel egentlig til at det kanskje var det jeg virkelig likte.

 

Anonymous poster hash: 2cb14...f97