Mulig jeg tråkker noen på tærne nå, men er det å ha høysensitive barn det som er "in" nå?

[Gjest Antarctica]

Hehe, jeg er ikke ute etter å provosere.

Jeg kan for mitt liv ikke forstå denne motviljen mot nevtrotisisme. Tror folk det handler om gode gamle "nerveproblemer"..? Er ikke det.

Jeg har lest mye om høysens. og det er ingenting revolusjonerende her. Les om big five, Brigg Myers o.l. og du vil finne høysensitiv der. Gammel vin etc...

Ikke at det er noe galt med nye begreper egentlig. Men som med nye diagnoser så dukker de gjerne opp når de gamle er blitt heftet med negative konnotasjoner (og nei, jeg sier ikke høysensitiv er en diagnose )

Min største skepsis til denne nye bevegelsen er fokuset på at høysensitive er ekstra kreative, intelligente etc. Pluss en ørliten tendens til for mye skjerming av høysensitive barn.Anonymous poster hash: ce313...f48

For mye skjerming...? På hvilken måte plager det deg om et høysensitivt barn holder seg hjemme en dag, legger seg tidlig el lign...?

[pifi med tre nurk]

Jeg datt av lasset da alle mine tre venninner jeg var på hyttetur med mente at de var høysensitive.

[Anonym bruker]

Er det "in" å spørre om hva som er "in" nå?😲

 

 

 

Anonymous poster hash: 8a68e...1f4

[Anonym bruker]

Dere som mener at barn får ADHD-diagnose bare fordi de er "litt aktive". Vet dere egentlig hva det å ha ADHD innebærer? Det er så ekstremt mye mer enn bare det å være aktiv! Og vet dere hvor lang tid det tar å utrede det? Vi har holdt på i fem år, og ut ifra alle de jeg har snakket med og lest om, så er det kort tid. De aller fleste får diagnosen alt for sent, og burde hatt hjelp mye tidligere. Det er en enorm påkjenning å ikke bare ha er barn som fungerer dårlig i det fleste situasjoner alle andre tar for gitt, jobbe 24/7 for å legge til rette, oppdra og forstå, gå gjennom en krevende og lang utredning og så i tillegg få høre slike kommentarer jevnlig fra folk som ikke har snøring.

 

Anonymous poster hash: 1adc4...dad

[Anonym bruker]

Jeg er høysensitiv, samme er yngste barnet vårt. Det er ingen diagnose, det er et personlighetstrekk. Selv har jeg ekstra belastning innen sykdommene mine, med dette trekket, men på generell basis, så er det ingen grunn til å leve og være normal som andre, tross dette trekket Selv lærte jeg aldri hva jeg var, og hvordan jeg selv kunne skjerme dette trekket ved meg litt, ble lett sliten, rørt osv. Mens datteren vår har fått noe hjelp allerede, til å "takle" dette personlighetstrekket sitt, ser ingen grunn til at hun ikke skal ha like fint som alle andre, hun får samme type oppdragelse som storebror Selv er jeg snart 30 år og har måtte starte å lære det hun allerede ser ut til å klare: skjerme sinnet mitt litt, så jeg ikke påvirkes på samme vis som jeg bruker å gjøre.

Anonymous poster hash: 13268...86e

[Anonym bruker]

Dere som mener at barn får ADHD-diagnose bare fordi de er "litt aktive". Vet dere egentlig hva det å ha ADHD innebærer? Det er så ekstremt mye mer enn bare det å være aktiv! Og vet dere hvor lang tid det tar å utrede det? Vi har holdt på i fem år, og ut ifra alle de jeg har snakket med og lest om, så er det kort tid. De aller fleste får diagnosen alt for sent, og burde hatt hjelp mye tidligere. Det er en enorm påkjenning å ikke bare ha er barn som fungerer dårlig i det fleste situasjoner alle andre tar for gitt, jobbe 24/7 for å legge til rette, oppdra og forstå, gå gjennom en krevende og lang utredning og så i tillegg få høre slike kommentarer jevnlig fra folk som ikke har snøring.

 

Anonymous poster hash: 1adc4...dad

Mine barn fikk diagnosen på fire mnd, og utredningen fantes ikke krevende.

 

 

Anonymous poster hash: cba43...31d

[Anonym bruker]

Dine barn fik diagnosen høysensitiv? Det er jo ikke en diagnose...

Hva var testene da?

Anonymous poster hash: 90eb8...9f1

[Anonym bruker]

 

Dere som mener at barn får ADHD-diagnose bare fordi de er "litt aktive". Vet dere egentlig hva det å ha ADHD innebærer? Det er så ekstremt mye mer enn bare det å være aktiv! Og vet dere hvor lang tid det tar å utrede det? Vi har holdt på i fem år, og ut ifra alle de jeg har snakket med og lest om, så er det kort tid. De aller fleste får diagnosen alt for sent, og burde hatt hjelp mye tidligere. Det er en enorm påkjenning å ikke bare ha er barn som fungerer dårlig i det fleste situasjoner alle andre tar for gitt, jobbe 24/7 for å legge til rette, oppdra og forstå, gå gjennom en krevende og lang utredning og så i tillegg få høre slike kommentarer jevnlig fra folk som ikke har snøring.

 

Anonymous poster hash: 1adc4...dad

Mine barn fikk diagnosen på fire mnd, og utredningen fantes ikke krevende.

 

 

Anonymous poster hash: cba43...31d

 

Da kommer det vel an på hvor gammelt barnet var når hun eller han ble henvist til utredning. Og en slik utredning er selvfølgelig vesentlig mer krevende når det strekker ut i flere år, det regner jeg med du forstår. Noen barn viser jo symptomer tidlig, men de er tilbakeholdne med å sette diagnose før skolestart.

 

Anonymous poster hash: 1adc4...dad

[Anonym bruker]

 

 

 

Dere som mener at barn får ADHD-diagnose bare fordi de er "litt aktive". Vet dere egentlig hva det å ha ADHD innebærer? Det er så ekstremt mye mer enn bare det å være aktiv! Og vet dere hvor lang tid det tar å utrede det? Vi har holdt på i fem år, og ut ifra alle de jeg har snakket med og lest om, så er det kort tid. De aller fleste får diagnosen alt for sent, og burde hatt hjelp mye tidligere. Det er en enorm påkjenning å ikke bare ha er barn som fungerer dårlig i det fleste situasjoner alle andre tar for gitt, jobbe 24/7 for å legge til rette, oppdra og forstå, gå gjennom en krevende og lang utredning og så i tillegg få høre slike kommentarer jevnlig fra folk som ikke har snøring.

 

Anonymous poster hash: 1adc4...dad

Mine barn fikk diagnosen på fire mnd, og utredningen fantes ikke krevende.

 

 

Anonymous poster hash: cba43...31d

Da kommer det vel an på hvor gammelt barnet var når hun eller han ble henvist til utredning. Og en slik utredning er selvfølgelig vesentlig mer krevende når det strekker ut i flere år, det regner jeg med du forstår. Noen barn viser jo symptomer tidlig, men de er tilbakeholdne med å sette diagnose før skolestart.

 

Anonymous poster hash: 1adc4...dad

Joda, jeg forstår det. Poenget var at det ikke nødvendigvis tar lang tid eller er krevende å få diagnose. Mine var 7, jente og 8, gutt.

 

 

 

Anonymous poster hash: cba43...31d

[Anonym bruker]

Det er in å bekymre seg. Du er bedre mor om du bekymrer deg for barna! Du må være bekymret over hva barnet ditt spiser,hvor mye,hvor mye lekser,bhg alt. Om du er litt avslappa type,du er ikke ei gid mor,det går ikke an altså å være fornøyd med hva poden spiser eller du har flere barn. Om du har flere barn,er du automatisk stakkars og dårlig mor for det går ikke an å være bekymret mor for to barn. Da jeg forsøkte å forklare venninna mi at hun skulle slutte å bekymre seg overfor dattera hennes fordi dattera er helt normal jente som leker i sanda,skrek hun tilbake "du forstååår ikke,hun er høysensitiv rett og slett,du haaaar ikke et slikt barn". Jenta er veldig fin,veloppdraget,vanlig jente som helt fint lekte med andre barna og ingen laget noen problemer. Hun går ikke fulle dager på bhg fordi "da må hun gjøre hva andre barn gjør og det kan hun ikke for hun er så spesiell".

 

Anonymous poster hash: 7eac4...b43

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Dere som mener at barn får ADHD-diagnose bare fordi de er "litt aktive". Vet dere egentlig hva det å ha ADHD innebærer? Det er så ekstremt mye mer enn bare det å være aktiv! Og vet dere hvor lang tid det tar å utrede det? Vi har holdt på i fem år, og ut ifra alle de jeg har snakket med og lest om, så er det kort tid. De aller fleste får diagnosen alt for sent, og burde hatt hjelp mye tidligere. Det er en enorm påkjenning å ikke bare ha er barn som fungerer dårlig i det fleste situasjoner alle andre tar for gitt, jobbe 24/7 for å legge til rette, oppdra og forstå, gå gjennom en krevende og lang utredning og så i tillegg få høre slike kommentarer jevnlig fra folk som ikke har snøring.

 

Anonymous poster hash: 1adc4...dad

Mine barn fikk diagnosen på fire mnd, og utredningen fantes ikke krevende.

 

 

Anonymous poster hash: cba43...31d

Da kommer det vel an på hvor gammelt barnet var når hun eller han ble henvist til utredning. Og en slik utredning er selvfølgelig vesentlig mer krevende når det strekker ut i flere år, det regner jeg med du forstår. Noen barn viser jo symptomer tidlig, men de er tilbakeholdne med å sette diagnose før skolestart.

 

Anonymous poster hash: 1adc4...dad

Joda, jeg forstår det. Poenget var at det ikke nødvendigvis tar lang tid eller er krevende å få diagnose. Mine var 7, jente og 8, gutt.

 

 

 

Anonymous poster hash: cba43...31d

Datteren min var 3. Men utfordringene var og er store, og da er det tøft når det tar så lang tid å få svar. Veldig, veldig mange jeg har snakket med har ikke fått diagnose før de er 9-10-11 år, selv om foreldrene har visst at noe var galt i mange år. Det er jo ikke sånn at man bare får diagnosen uten videre, det var det jeg mente. Uansett, mange tror at ADHD bare betyr at barnet er litt mer aktivt enn andre barn. Det er jo ikke sånn det er. Det er jo ofte snakk om en destruktiv uro der barnet rett og slett ikke klarer å få til noe som helst fordi fokuset ikke er tilstede. Søvnvansker, angst, rigidhet, avhengig av rutiner, sosiale vansker, konsentrasjonsvansker, vansker med å ta og forstå beskjeder, overfølsomhet og mangel på selvregulering er jo et mye vanskeligere og mer komplekst bilde enn "bare litt aktiv".

 

Anonymous poster hash: 1adc4...dad

[Anonym bruker]

Dere som mener at barn får ADHD-diagnose bare fordi de er "litt aktive". Vet dere egentlig hva det å ha ADHD innebærer? Det er så ekstremt mye mer enn bare det å være aktiv! Og vet dere hvor lang tid det tar å utrede det? Vi har holdt på i fem år, og ut ifra alle de jeg har snakket med og lest om, så er det kort tid. De aller fleste får diagnosen alt for sent, og burde hatt hjelp mye tidligere. Det er en enorm påkjenning å ikke bare ha er barn som fungerer dårlig i det fleste situasjoner alle andre tar for gitt, jobbe 24/7 for å legge til rette, oppdra og forstå, gå gjennom en krevende og lang utredning og så i tillegg få høre slike kommentarer jevnlig fra folk som ikke har snøring.

 

Anonymous poster hash: 1adc4...dad

Jeg vet ganske så mye om ADHD diagnostisering, feildiagnostisering, ppt og bup. Alle skjema en fyller inn og alle skjema en fyller ut.

 

Jeg tror nok de har rett de som sier ekte ADHD er skjeldent, og mange ender opp med diagnoser de aldri skulle hatt, og behandlinger de aldri skulle hatt. Det er temmelig hard behandling de gir små barn.

ADHD er en utelukkelsesdiagnose, og skal ikke settes når andre årsaker kan forklare symptomene.

 

Anonymous poster hash: efc03...5e2

[Anonym bruker]

Dere som mener at barn får ADHD-diagnose bare fordi de er "litt aktive". Vet dere egentlig hva det å ha ADHD innebærer? Det er så ekstremt mye mer enn bare det å være aktiv! Og vet dere hvor lang tid det tar å utrede det? Vi har holdt på i fem år, og ut ifra alle de jeg har snakket med og lest om, så er det kort tid. De aller fleste får diagnosen alt for sent, og burde hatt hjelp mye tidligere. Det er en enorm påkjenning å ikke bare ha er barn som fungerer dårlig i det fleste situasjoner alle andre tar for gitt, jobbe 24/7 for å legge til rette, oppdra og forstå, gå gjennom en krevende og lang utredning og så i tillegg få høre slike kommentarer jevnlig fra folk som ikke har snøring.

 

Anonymous poster hash: 1adc4...dad

Jeg vet ganske så mye om ADHD diagnostisering, feildiagnostisering, ppt og bup. Alle skjema en fyller inn og alle skjema en fyller ut.

 

Jeg tror nok de har rett de som sier ekte ADHD er skjeldent, og mange ender opp med diagnoser de aldri skulle hatt, og behandlinger de aldri skulle hatt. Det er temmelig hard behandling de gir små barn.

ADHD er en utelukkelsesdiagnose, og skal ikke settes når andre årsaker kan forklare symptomene.

 

Anonymous poster hash: efc03...5e2

[Anonym bruker]

Hva mener du? At vi får adhd diagnose uten at barna har adhd? Tror du hadde sett annerledes på saken hvis du hadde et barn med adhd selv. Du aner ikke hva som ligger bak tror jeg. År etter år med misforståelser, se an ditt og datt, prøve det ene og det andre. En unge som et ulykkelig og som blir kjeftet på av alle. Som er lei seg og sliten. Slitne foreldre som jobber dobbelt så mye, bekymrer seg dobbelt så mye, rydder, vasker,oppdrar og maser dobbelt så mye for å få ting til å gå rundt. Det startet med et spedbarn som aldri fant roen, våknet bare det knirka i gulvplanken i 1.etg. som forstsatte å ikke få sove, ikke fant seg tilrette i bhg, ikke klarte å sitte stille, ikke ta imot beskjeder, ikke henge med i leken. Prøvde å få hjelp, men det var ikke lett. Endelig 8 år gammel, etter 3 tunge, vanskelige år på skolen får hun diagnosen. Som vi har slitt og grått. Prøvd å hjelpe, finne ut, mistet tålmodigheten og satt henne på plass. Du aner ikke hva det koster å få leksene gjort du..det andre barn gjør unna på et svidd bruker vi evigheter på. Frustrasjoner, sinnesutbrudd og etterpå lei seg. Hvorfor får ikke jeg til dette??? Den konstante dårlige samvittigheten. Den vonde følelsen av at andre tror det er manglende oppdragelse. Det triste lille fjeset når alt føles vanskelig, kroppen kribler og det rykker i foten, fingrene trommer og man får kjeft for 13. gang mens klassen hører det. "Men mamma, jeg FÅR ikke kroppen min til å sitte rolig" sier min lille jente med tårer i øynene.

Dette ble langt og om adhd. Du spør vel egentlig mest om høysensitiv, men også stiller deg kritisk til adhd diagnosen. Ikke gjør det! Dette er noe det er umulig å se/forstå før du får et barn med disse vanskene selv. De k a n ikke ta seg sammen. Eller dvs, de tar seg sammen HELE tiden, uten at du vet det. Vær glad du og dine barn ikke har disse utfordringene og prøv heller å møte oss med litt forståelse, vi kjemper for våre barn hver eneste dag!

 

Anonymous poster hash: 1ccea...4f8

[Anonym bruker]

Hva mener du? At vi får adhd diagnose uten at barna har adhd? Tror du hadde sett annerledes på saken hvis du hadde et barn med adhd selv. Du aner ikke hva som ligger bak tror jeg. År etter år med misforståelser, se an ditt og datt, prøve det ene og det andre. En unge som et ulykkelig og som blir kjeftet på av alle. Som er lei seg og sliten. Slitne foreldre som jobber dobbelt så mye, bekymrer seg dobbelt så mye, rydder, vasker,oppdrar og maser dobbelt så mye for å få ting til å gå rundt. Det startet med et spedbarn som aldri fant roen, våknet bare det knirka i gulvplanken i 1.etg. som forstsatte å ikke få sove, ikke fant seg tilrette i bhg, ikke klarte å sitte stille, ikke ta imot beskjeder, ikke henge med i leken. Prøvde å få hjelp, men det var ikke lett. Endelig 8 år gammel, etter 3 tunge, vanskelige år på skolen får hun diagnosen. Som vi har slitt og grått. Prøvd å hjelpe, finne ut, mistet tålmodigheten og satt henne på plass. Du aner ikke hva det koster å få leksene gjort du..det andre barn gjør unna på et svidd bruker vi evigheter på. Frustrasjoner, sinnesutbrudd og etterpå lei seg. Hvorfor får ikke jeg til dette??? Den konstante dårlige samvittigheten. Den vonde følelsen av at andre tror det er manglende oppdragelse. Det triste lille fjeset når alt føles vanskelig, kroppen kribler og det rykker i foten, fingrene trommer og man får kjeft for 13. gang mens klassen hører det. "Men mamma, jeg FÅR ikke kroppen min til å sitte rolig" sier min lille jente med tårer i øynene.

Dette ble langt og om adhd. Du spør vel egentlig mest om høysensitiv, men også stiller deg kritisk til adhd diagnosen. Ikke gjør det! Dette er noe det er umulig å se/forstå før du får et barn med disse vanskene selv. De k a n ikke ta seg sammen. Eller dvs, de tar seg sammen HELE tiden, uten at du vet det. Vær glad du og dine barn ikke har disse utfordringene og prøv heller å møte oss med litt forståelse, vi kjemper for våre barn hver eneste dag!

 

Anonymous poster hash: 1ccea...4f8

Takk, dette er akkurat det jeg mener. Min jente sier hun vil dø. At hun ikke får til noe, er slem, at hun så gjerne vil, men at kroppen ikke lystrer. Vi bruker hvert sekund av hver dag på å sonere terrenget og vurdere ulike situasjoner og stemninger, legger slagplaner og venter med å se an formen hennes før vi vet hvordan dagen kan legges opp. Alt for at hun skal få slippe å få nok et sammenbrudd som igjen fører til fortvilte og enda dårligere selvfølelse. Det er forferdelig å se barnet sitt slite sånn og ikke kunne gjøre noen ting. Å få telefoner fra skolen flere ganger i uken og måtte snakke med et barn som ikke forstår de andre barna. Det er en kamp, en kamp for en litt mer normal hverdag, en kamp for å få den hjelpen hun trenger og ikke minst en kamp for å få andre til å forstå.

 

Anonymous poster hash: 1adc4...dad

[aanonym]

Min erfaring er at det er lærer som gjerne vil ha en diagnose, slik at klassen kan få en assistent = avlastning.

[Anonym bruker]

Hva mener du? At vi får adhd diagnose uten at barna har adhd? Tror du hadde sett annerledes på saken hvis du hadde et barn med adhd selv. Du aner ikke hva som ligger bak tror jeg. År etter år med misforståelser, se an ditt og datt, prøve det ene og det andre. En unge som et ulykkelig og som blir kjeftet på av alle. Som er lei seg og sliten. Slitne foreldre som jobber dobbelt så mye, bekymrer seg dobbelt så mye, rydder, vasker,oppdrar og maser dobbelt så mye for å få ting til å gå rundt. Det startet med et spedbarn som aldri fant roen, våknet bare det knirka i gulvplanken i 1.etg. som forstsatte å ikke få sove, ikke fant seg tilrette i bhg, ikke klarte å sitte stille, ikke ta imot beskjeder, ikke henge med i leken. Prøvde å få hjelp, men det var ikke lett. Endelig 8 år gammel, etter 3 tunge, vanskelige år på skolen får hun diagnosen. Som vi har slitt og grått. Prøvd å hjelpe, finne ut, mistet tålmodigheten og satt henne på plass. Du aner ikke hva det koster å få leksene gjort du..det andre barn gjør unna på et svidd bruker vi evigheter på. Frustrasjoner, sinnesutbrudd og etterpå lei seg. Hvorfor får ikke jeg til dette??? Den konstante dårlige samvittigheten. Den vonde følelsen av at andre tror det er manglende oppdragelse. Det triste lille fjeset når alt føles vanskelig, kroppen kribler og det rykker i foten, fingrene trommer og man får kjeft for 13. gang mens klassen hører det. "Men mamma, jeg FÅR ikke kroppen min til å sitte rolig" sier min lille jente med tårer i øynene.

Dette ble langt og om adhd. Du spør vel egentlig mest om høysensitiv, men også stiller deg kritisk til adhd diagnosen. Ikke gjør det! Dette er noe det er umulig å se/forstå før du får et barn med disse vanskene selv. De k a n ikke ta seg sammen. Eller dvs, de tar seg sammen HELE tiden, uten at du vet det. Vær glad du og dine barn ikke har disse utfordringene og prøv heller å møte oss med litt forståelse, vi kjemper for våre barn hver eneste dag!

 

Anonymous poster hash: 1ccea...4f8

Ja, jeg mener at ikke kun er oss som har fått ADHD diagnose på barn som ikke har ADHD. Er litt naivt å tro noe annet. Barna har fått ny fastlege, en erfaren mann, som er av samme formening. Som ikke liker at så mange barn får psykisk. diagnoser med påfølgende medisinering.

 

Anonymous poster hash: efc03...5e2