Å leve med en deprimert mann

[Anonym bruker]

Trenger deres råd nå damer:

For noen år tilbake falt mannen min inn i en tung depresjon. Årsaken er meg og noen av mine mindre gjennomtenkte handlinger.

Han har gått til psykolog for å komme seg gjennom dette, men det henger fortsatt i og han er ikke den samme gode mannen han var før. Det ligger en bitterhet der hele tiden og jeg forstår han, men får ikke gjort noe med det som er historie.

 

Spørsmålet mitt er derfor: Bør jeg jobbe for å fortsette ekteskapet eller bør han få slippe livet med meg. Han kjemper hele tiden for at alt skal virke OK, men vi har nesten ikke sex, kysser bare overfladisk og jeg vet at han bare er her for barnas skyld. Vi har vært sammen en evighet, har barn, hus og alt vi trenger av materielle ting, men kjærligheten er borte fra hans side. En gang imellom kan det glimte til og det er nesten som før, men så faller alt tilbake til det tunge og vonde. Han vil ikke medisineres og jeg kan jo ikke tvinge han til å ta "lykkepiller" selvom jeg tror det ville hjulpet han og oss mye.

 

Jeg blir irritert og frustrert på han når han sliter som verst, men siden det er jeg som har satt oss i denne situasjonen får jeg så dårlig samvittighet etterpå. Det hjelper ihvertfall ikke på hans følelser at jeg blir sur. Jeg er veldig i tvil om hva som er det riktige å gjøre fremover.

 

Jeg trenger ikke noen moralpreken om hvor dum jeg har vært, det er jeg fullstendig klar over selv. Ønsker bare deres syn på veien videre. Gjerne noen som har vært eller er i en lignende situasjon.

 

Anonymous poster hash: 31769...30d

[Anonym bruker]

Du må jo la han få velge selv. Har han lyst til å skilles?

 

Anonymous poster hash: 33e1e...e0a

[Anonym bruker]

Hadde tatt ham med til familievernkontoret. Selv om grunnen til problemet er din handling så kan ikke han la det forsure resten av livene deres.

 

Tror jeg hadde gitt ham et ultimatum om medisinering og jobbing med å finne tilbake til gamle følelser, eller avslutte ekteskapet.

 

Jeg har levd med en deprimert mann, og til slutt ble jeg deprimert selv. Å avslutte forholdet er noe av det verste og beste jeg har gjort.

 

Anonymous poster hash: 379e1...f1f

[Anonym bruker]

Du må jo la han få velge selv. Har han lyst til å skilles?

 

Anonymous poster hash: 33e1e...e0a

Han har vært innom temaet ja....

 

Anonymous poster hash: 31769...30d

[Anonym bruker]

Hadde tatt ham med til familievernkontoret. Selv om grunnen til problemet er din handling så kan ikke han la det forsure resten av livene deres.

 

Tror jeg hadde gitt ham et ultimatum om medisinering og jobbing med å finne tilbake til gamle følelser, eller avslutte ekteskapet.

 

Jeg har levd med en deprimert mann, og til slutt ble jeg deprimert selv. Å avslutte forholdet er noe av det verste og beste jeg har gjort.

 

Anonymous poster hash: 379e1...f1f

Jeg føler ikke at jeg er i posisjon til å stille noe ultimatum.

Skulle ønske ting ugjort, men det går jo ikke. Han er ikke fremmed for å skilles, men jeg vil så gjerne beholde han og livet vi har (hadde)

 

Anonymous poster hash: 31769...30d

[Superdolly]

Etter noen år (!) bør han greie å komme seg videre. Det kommer jo an på hva du har gjort, selvsagt, men jeg mener at han ikke kan gå resten av livet og subbe i hengemyra og dra deg og barna med seg ned, og så er alt bare din skyld for du var så dum for fire år siden (eller hvor lenge det er).

 

Det handler om å ta ansvar for seg selv og sitt liv.

 

Jobben hans nå er å skaffe seg behandling og hjelp og komme seg ut av depresjonen. Såpass ansvar MÅ en voksen mann ta.

 

Jobben din blir å finne ut hvor mye skyldfølelse og dårlig samvittighet du skal bære på gjennom livet. Du sier du vil ha ham, eller den mannen han var før, og det ekteskapet dere en gang hadde. Vel, det ekteskapet og den mannen er historie. Ingen av delene finnes lenger. Du må finne ut om du vil ha den mannen han er NÅ og det ekteskapet dere har NÅ.

 

Så kan du jo også tenke gjennom alvoret i det du gjorde og hvor lenge det er rimelig at du skal straffes for den handlingen. For på et eller annet tidspunkt må jo også du få lov å sone ferdig og komme deg videre i livet.

 

Sånn som det er nå, straffer han deg daglig for det du gjorde. Han nekter å vurdere endringer, han har satt seg fast i hengemyra, og han legger all skyld på deg. Og du er, slik jeg leser innlegget ditt, enig med ham. Alt er din skyld. Han vil egentlig skilles, men så vil han ikke likevel. Enten av tiltaksløshet eller fordi han synes det er greit å fortsette å straffe deg.

 

Jeg lurer på hvor mange års straff du selv synes at dine handlinger fortjener?

[Anonym bruker]

Etter noen år (!) bør han greie å komme seg videre. Det kommer jo an på hva du har gjort, selvsagt, men jeg mener at han ikke kan gå resten av livet og subbe i hengemyra og dra deg og barna med seg ned, og så er alt bare din skyld for du var så dum for fire år siden (eller hvor lenge det er).

 

Det handler om å ta ansvar for seg selv og sitt liv.

 

Jobben hans nå er å skaffe seg behandling og hjelp og komme seg ut av depresjonen. Såpass ansvar MÅ en voksen mann ta.

 

Jobben din blir å finne ut hvor mye skyldfølelse og dårlig samvittighet du skal bære på gjennom livet. Du sier du vil ha ham, eller den mannen han var før, og det ekteskapet dere en gang hadde. Vel, det ekteskapet og den mannen er historie. Ingen av delene finnes lenger. Du må finne ut om du vil ha den mannen han er NÅ og det ekteskapet dere har NÅ.

 

Så kan du jo også tenke gjennom alvoret i det du gjorde og hvor lenge det er rimelig at du skal straffes for den handlingen. For på et eller annet tidspunkt må jo også du få lov å sone ferdig og komme deg videre i livet.

 

Sånn som det er nå, straffer han deg daglig for det du gjorde. Han nekter å vurdere endringer, han har satt seg fast i hengemyra, og han legger all skyld på deg. Og du er, slik jeg leser innlegget ditt, enig med ham. Alt er din skyld. Han vil egentlig skilles, men så vil han ikke likevel. Enten av tiltaksløshet eller fordi han synes det er greit å fortsette å straffe deg.

 

Jeg lurer på hvor mange års straff du selv synes at dine handlinger fortjener?

 

Dette

 

Anonymous poster hash: f64c1...59f

[Anonym bruker]

 

 

Etter noen år (!) bør han greie å komme seg videre. Det kommer jo an på hva du har gjort, selvsagt, men jeg mener at han ikke kan gå resten av livet og subbe i hengemyra og dra deg og barna med seg ned, og så er alt bare din skyld for du var så dum for fire år siden (eller hvor lenge det er).

 

Det handler om å ta ansvar for seg selv og sitt liv.

 

Jobben hans nå er å skaffe seg behandling og hjelp og komme seg ut av depresjonen. Såpass ansvar MÅ en voksen mann ta.

 

Jobben din blir å finne ut hvor mye skyldfølelse og dårlig samvittighet du skal bære på gjennom livet. Du sier du vil ha ham, eller den mannen han var før, og det ekteskapet dere en gang hadde. Vel, det ekteskapet og den mannen er historie. Ingen av delene finnes lenger. Du må finne ut om du vil ha den mannen han er NÅ og det ekteskapet dere har NÅ.

 

Så kan du jo også tenke gjennom alvoret i det du gjorde og hvor lenge det er rimelig at du skal straffes for den handlingen. For på et eller annet tidspunkt må jo også du få lov å sone ferdig og komme deg videre i livet.

 

Sånn som det er nå, straffer han deg daglig for det du gjorde. Han nekter å vurdere endringer, han har satt seg fast i hengemyra, og han legger all skyld på deg. Og du er, slik jeg leser innlegget ditt, enig med ham. Alt er din skyld. Han vil egentlig skilles, men så vil han ikke likevel. Enten av tiltaksløshet eller fordi han synes det er greit å fortsette å straffe deg.

 

Jeg lurer på hvor mange års straff du selv synes at dine handlinger fortjener?

Dette

 

Anonymous poster hash: f64c1...59f

👆

 

Anonymous poster hash: da841...763

[Anonym bruker]

Etter noen år (!) bør han greie å komme seg videre. Det kommer jo an på hva du har gjort, selvsagt, men jeg mener at han ikke kan gå resten av livet og subbe i hengemyra og dra deg og barna med seg ned, og så er alt bare din skyld for du var så dum for fire år siden (eller hvor lenge det er).

 

Det handler om å ta ansvar for seg selv og sitt liv.

 

Jobben hans nå er å skaffe seg behandling og hjelp og komme seg ut av depresjonen. Såpass ansvar MÅ en voksen mann ta.

 

Jobben din blir å finne ut hvor mye skyldfølelse og dårlig samvittighet du skal bære på gjennom livet. Du sier du vil ha ham, eller den mannen han var før, og det ekteskapet dere en gang hadde. Vel, det ekteskapet og den mannen er historie. Ingen av delene finnes lenger. Du må finne ut om du vil ha den mannen han er NÅ og det ekteskapet dere har NÅ.

 

Så kan du jo også tenke gjennom alvoret i det du gjorde og hvor lenge det er rimelig at du skal straffes for den handlingen. For på et eller annet tidspunkt må jo også du få lov å sone ferdig og komme deg videre i livet.

 

Sånn som det er nå, straffer han deg daglig for det du gjorde. Han nekter å vurdere endringer, han har satt seg fast i hengemyra, og han legger all skyld på deg. Og du er, slik jeg leser innlegget ditt, enig med ham. Alt er din skyld. Han vil egentlig skilles, men så vil han ikke likevel. Enten av tiltaksløshet eller fordi han synes det er greit å fortsette å straffe deg.

 

Jeg lurer på hvor mange års straff du selv synes at dine handlinger fortjener?

Han ønsker nok ikke å straffe meg, ihvertfall ikke bevisst. Jeg ser og merker at han jobber for å komme seg videre.

Det som gjør det hele ekstra vanskelig for meg er at jeg nok aldri hadde giddet å forsøke å beholde han om situasjonen var snudd

 

Anonymous poster hash: 31769...30d

[Gjest Antarctica]

Ingen er "grunn" til en annen persons depresjon. Det du gjør kan være grunn til en annens REAKSJON, men at det får et patologisk utfall er ikke gitt. Grunnen til sykelighet ligger jo i hans personlighet og historie ellers.

[Gjest Muji81]

Å leve med depressiv og bitter far høres ikke ut som drømmesituasjon for deres barn heller...

 

Dere trenger hjelp som en familie. Selv om dere virker enige om at det er DIN "feil", og at det er HANS depresjon er dette er stort familieproblem.

 

Familievernkontor?

[Gjest Gul stjerne]

Trenger deres råd nå damer:

For noen år tilbake falt mannen min inn i en tung depresjon. Årsaken er meg og noen av mine mindre gjennomtenkte handlinger.

Han har gått til psykolog for å komme seg gjennom dette, men det henger fortsatt i og han er ikke den samme gode mannen han var før. Det ligger en bitterhet der hele tiden og jeg forstår han, men får ikke gjort noe med det som er historie.

Spørsmålet mitt er derfor: Bør jeg jobbe for å fortsette ekteskapet eller bør han få slippe livet med meg. Han kjemper hele tiden for at alt skal virke OK, men vi har nesten ikke sex, kysser bare overfladisk og jeg vet at han bare er her for barnas skyld. Vi har vært sammen en evighet, har barn, hus og alt vi trenger av materielle ting, men kjærligheten er borte fra hans side. En gang imellom kan det glimte til og det er nesten som før, men så faller alt tilbake til det tunge og vonde. Han vil ikke medisineres og jeg kan jo ikke tvinge han til å ta "lykkepiller" selvom jeg tror det ville hjulpet han og oss mye.

 

 

Jeg blir irritert og frustrert på han når han sliter som verst, men siden det er jeg som har satt oss i denne situasjonen får jeg så dårlig samvittighet etterpå. Det hjelper ihvertfall ikke på hans følelser at jeg blir sur. Jeg er veldig i tvil om hva som er det riktige å gjøre fremover.

Jeg trenger ikke noen moralpreken om hvor dum jeg har vært, det er jeg fullstendig klar over selv. Ønsker bare deres syn på veien videre. Gjerne noen som har vært eller er i en lignende situasjon.Anonymous poster hash: 31769...30d

Jeg synes dere har prøvd lenge nok. Nå er det på tide å gi livet en sjanse. Dere har jo et liv dere skal leve.

[Anonym bruker]

Det høres ut som at du har lyst på skilsmisse selv og om det er slik så er det et mulig valg for deg.

Jeg skjønner at du har dårlig samvittighet siden du føler at du har påført han denne sykdommen. Men samme hvor dumme ting du har gjort i fortiden så kan ikke dine handlinger alene ha påført han dette og du skal ikke straffes for det hele livet.

Han kan straffe seg selv med å nekte å skaffe hjelp men han straffer også både deg og barna.

 

Det har gått år og han nekter å ta tak og få hjelp så må man se på alternativet.

Skal du gå rundt med dårlig samvittighet og ha det vondt resten av livet?

Enten må dere skaffe hjelp og jobbe dere gjennom det og det inkluderer at han tar tak i sin psykiske helse, eller du har all rett til å ikke orke mer.

Anonymous poster hash: d73e8...83f

[Anonym bruker]

 

Det høres ut som at du har lyst på skilsmisse selv og om det er slik så er det et mulig valg for deg.

Jeg skjønner at du har dårlig samvittighet siden du føler at du har påført han denne sykdommen. Men samme hvor dumme ting du har gjort i fortiden så kan ikke dine handlinger alene ha påført han dette og du skal ikke straffes for det hele livet.

Han kan straffe seg selv med å nekte å skaffe hjelp men han straffer også både deg og barna.

 

Det har gått år og han nekter å ta tak og få hjelp så må man se på alternativet.

Skal du gå rundt med dårlig samvittighet og ha det vondt resten av livet?

Enten må dere skaffe hjelp og jobbe dere gjennom det og det inkluderer at han tar tak i sin psykiske helse, eller du har all rett til å ikke orke mer.

 

Anonymous poster hash: d73e8...83f

Det er jeg som ikke vil skilles. Han har brakt det opp som en mulig løsning da han sier han ikke tror han kan stole på meg igjen.

Vi hadde det kjempebra, men så lot jeg meg rive med og gjorde noen idiotiske valg og han fikk vite det via andre. Jeg klarer ikke klandre han for at han er skuffet og bitter.

Hvis vi skilles vil jeg komme dårlig ut av det økonomisk da det er han som tjener godt selvom jeg selvsagt får halvparten av det vi eier i dag. Det er en dårlig løsning for meg, men jeg vet at jeg har meg selv å takke.

 

Slik jeg forstår de fleste av dere så er rådet å la han gå og akseptere at samlivet er over.

 

Anonymous poster hash: 31769...30d

[Anonym bruker]

 

 

Det høres ut som at du har lyst på skilsmisse selv og om det er slik så er det et mulig valg for deg.

Jeg skjønner at du har dårlig samvittighet siden du føler at du har påført han denne sykdommen. Men samme hvor dumme ting du har gjort i fortiden så kan ikke dine handlinger alene ha påført han dette og du skal ikke straffes for det hele livet.

Han kan straffe seg selv med å nekte å skaffe hjelp men han straffer også både deg og barna.

 

Det har gått år og han nekter å ta tak og få hjelp så må man se på alternativet.

Skal du gå rundt med dårlig samvittighet og ha det vondt resten av livet?

Enten må dere skaffe hjelp og jobbe dere gjennom det og det inkluderer at han tar tak i sin psykiske helse, eller du har all rett til å ikke orke mer.

 

Anonymous poster hash: d73e8...83f

Det er jeg som ikke vil skilles. Han har brakt det opp som en mulig løsning da han sier han ikke tror han kan stole på meg igjen.

Vi hadde det kjempebra, men så lot jeg meg rive med og gjorde noen idiotiske valg og han fikk vite det via andre. Jeg klarer ikke klandre han for at han er skuffet og bitter.

Hvis vi skilles vil jeg komme dårlig ut av det økonomisk da det er han som tjener godt selvom jeg selvsagt får halvparten av det vi eier i dag. Det er en dårlig løsning for meg, men jeg vet at jeg har meg selv å takke.

 

Slik jeg forstår de fleste av dere så er rådet å la han gå og akseptere at samlivet er over.

 

Anonymous poster hash: 31769...30d

Så du vil ikke skilles pga økonomien?

Skjønner godt at han vil skilles i så fall...

 

Anonymous poster hash: e5971...979

[oslofrk]

Hva vil DU?

Jeg ser du har fått mange gode råd og innspill, men hele tiden svarer du at det er opp til ham. Hva vil DU?

Du har åpenbart straffet degselv lenge nok og selvom du har gjort noe dumt er det, som flere sier, ikke slik at du skal straffes for resten av livet. Regningen de betalt kjære deg. Så - hva vil du helst selv?

Endret 20. september 2015 av oslofrk

[Gjest Antarctica]

 

 

Det høres ut som at du har lyst på skilsmisse selv og om det er slik så er det et mulig valg for deg.

Jeg skjønner at du har dårlig samvittighet siden du føler at du har påført han denne sykdommen. Men samme hvor dumme ting du har gjort i fortiden så kan ikke dine handlinger alene ha påført han dette og du skal ikke straffes for det hele livet.

Han kan straffe seg selv med å nekte å skaffe hjelp men han straffer også både deg og barna.

 

Det har gått år og han nekter å ta tak og få hjelp så må man se på alternativet.

Skal du gå rundt med dårlig samvittighet og ha det vondt resten av livet?

Enten må dere skaffe hjelp og jobbe dere gjennom det og det inkluderer at han tar tak i sin psykiske helse, eller du har all rett til å ikke orke mer.

 

Anonymous poster hash: d73e8...83f

Det er jeg som ikke vil skilles. Han har brakt det opp som en mulig løsning da han sier han ikke tror han kan stole på meg igjen.

Vi hadde det kjempebra, men så lot jeg meg rive med og gjorde noen idiotiske valg og han fikk vite det via andre. Jeg klarer ikke klandre han for at han er skuffet og bitter.

Hvis vi skilles vil jeg komme dårlig ut av det økonomisk da det er han som tjener godt selvom jeg selvsagt får halvparten av det vi eier i dag. Det er en dårlig løsning for meg, men jeg vet at jeg har meg selv å takke.

 

Slik jeg forstår de fleste av dere så er rådet å la han gå og akseptere at samlivet er over.

 

Anonymous poster hash: 31769...30d

Greia er vel at tilgivelse er en toveis prosess. Den som har såret den andre må erkjenne skyld, uttrykke oppriktig anger, gjøre gode "reparasjoner" og engasjere seg i den andres følelser. Men den som er blitt såret har også en jobb å gjøre. I hovedsak består jobben i å akseptere og belønne den andres anstrengelser, men også i å ikke dyrke sine egne negative følelser, og å prøve å se sin egen andel i det som skjedde. Har dere hatt en god prosess på dette?

[Anonym bruker]

 

 

 

Det høres ut som at du har lyst på skilsmisse selv og om det er slik så er det et mulig valg for deg.

Jeg skjønner at du har dårlig samvittighet siden du føler at du har påført han denne sykdommen. Men samme hvor dumme ting du har gjort i fortiden så kan ikke dine handlinger alene ha påført han dette og du skal ikke straffes for det hele livet.

Han kan straffe seg selv med å nekte å skaffe hjelp men han straffer også både deg og barna.

 

Det har gått år og han nekter å ta tak og få hjelp så må man se på alternativet.

Skal du gå rundt med dårlig samvittighet og ha det vondt resten av livet?

Enten må dere skaffe hjelp og jobbe dere gjennom det og det inkluderer at han tar tak i sin psykiske helse, eller du har all rett til å ikke orke mer.

 

Anonymous poster hash: d73e8...83f

Det er jeg som ikke vil skilles. Han har brakt det opp som en mulig løsning da han sier han ikke tror han kan stole på meg igjen.

Vi hadde det kjempebra, men så lot jeg meg rive med og gjorde noen idiotiske valg og han fikk vite det via andre. Jeg klarer ikke klandre han for at han er skuffet og bitter.

Hvis vi skilles vil jeg komme dårlig ut av det økonomisk da det er han som tjener godt selvom jeg selvsagt får halvparten av det vi eier i dag. Det er en dårlig løsning for meg, men jeg vet at jeg har meg selv å takke.

 

Slik jeg forstår de fleste av dere så er rådet å la han gå og akseptere at samlivet er over.

 

Anonymous poster hash: 31769...30d

Greia er vel at tilgivelse er en toveis prosess. Den som har såret den andre må erkjenne skyld, uttrykke oppriktig anger, gjøre gode "reparasjoner" og engasjere seg i den andres følelser. Men den som er blitt såret har også en jobb å gjøre. I hovedsak består jobben i å akseptere og belønne den andres anstrengelser, men også i å ikke dyrke sine egne negative følelser, og å prøve å se sin egen andel i det som skjedde. Har dere hatt en god prosess på dette?

Nei, det har vi desverre ikke. Han er ikke veldig pratsom av seg og jeg har ikke vist hvor mye jeg angrer på det som har skjedd. Jeg har vel stukket hodet i sanda og tenkt at det går seg til, men det har bare blitt en verkebyll som blir større og større.

 

Noen over oppfattet et av mine svar dithen at jeg ville beholde han for økonomiens del. Det er selvsagt ikke grunnen, men jeg konstanterer at min økonomiske handlefrihet vil bli svært mye dårligere om vi skilles.

 

Anonymous poster hash: 31769...30d

[Anonym bruker]

 

 

Det høres ut som at du har lyst på skilsmisse selv og om det er slik så er det et mulig valg for deg.

Jeg skjønner at du har dårlig samvittighet siden du føler at du har påført han denne sykdommen. Men samme hvor dumme ting du har gjort i fortiden så kan ikke dine handlinger alene ha påført han dette og du skal ikke straffes for det hele livet.

Han kan straffe seg selv med å nekte å skaffe hjelp men han straffer også både deg og barna.

 

Det har gått år og han nekter å ta tak og få hjelp så må man se på alternativet.

Skal du gå rundt med dårlig samvittighet og ha det vondt resten av livet?

Enten må dere skaffe hjelp og jobbe dere gjennom det og det inkluderer at han tar tak i sin psykiske helse, eller du har all rett til å ikke orke mer.

 

Anonymous poster hash: d73e8...83f

Det er jeg som ikke vil skilles. Han har brakt det opp som en mulig løsning da han sier han ikke tror han kan stole på meg igjen.

Vi hadde det kjempebra, men så lot jeg meg rive med og gjorde noen idiotiske valg og han fikk vite det via andre. Jeg klarer ikke klandre han for at han er skuffet og bitter.

Hvis vi skilles vil jeg komme dårlig ut av det økonomisk da det er han som tjener godt selvom jeg selvsagt får halvparten av det vi eier i dag. Det er en dårlig løsning for meg, men jeg vet at jeg har meg selv å takke.

 

Slik jeg forstår de fleste av dere så er rådet å la han gå og akseptere at samlivet er over.

 

Anonymous poster hash: 31769...30d

Så du vil ikke skilles pga økonomien?

Skjønner godt at han vil skilles i så fall...

 

Anonymous poster hash: e5971...979

 

 

 

Signerer. Først så er det svik (tipper du har hatt forhold på si eller kjørt ham økonomisk på ræva), så vil du ikke skilles selv om du mangler følelser og ikke takler ham, fordi da blir du fattig. Du vet hva kvinner som har sex og kjærlighet for penger heter? Golddigger er det peneste av ordene. Det er ikke hans problem at du ikke har sørget for å skaffe deg OK økonomi, og i tillegg har gjort mye "dumt" mot ham som du sier. Hvorfor skriver du ikke hva du har gjort da, hadde vært lettere å forstå hvorvidt han overreagerer max, eller om det kan være berettiget.

 

Anonymous poster hash: 31f17...579

[Anonym bruker]

 

 

 

Det høres ut som at du har lyst på skilsmisse selv og om det er slik så er det et mulig valg for deg.

Jeg skjønner at du har dårlig samvittighet siden du føler at du har påført han denne sykdommen. Men samme hvor dumme ting du har gjort i fortiden så kan ikke dine handlinger alene ha påført han dette og du skal ikke straffes for det hele livet.

Han kan straffe seg selv med å nekte å skaffe hjelp men han straffer også både deg og barna.

 

Det har gått år og han nekter å ta tak og få hjelp så må man se på alternativet.

Skal du gå rundt med dårlig samvittighet og ha det vondt resten av livet?

Enten må dere skaffe hjelp og jobbe dere gjennom det og det inkluderer at han tar tak i sin psykiske helse, eller du har all rett til å ikke orke mer.

 

Anonymous poster hash: d73e8...83f

Det er jeg som ikke vil skilles. Han har brakt det opp som en mulig løsning da han sier han ikke tror han kan stole på meg igjen.

Vi hadde det kjempebra, men så lot jeg meg rive med og gjorde noen idiotiske valg og han fikk vite det via andre. Jeg klarer ikke klandre han for at han er skuffet og bitter.

Hvis vi skilles vil jeg komme dårlig ut av det økonomisk da det er han som tjener godt selvom jeg selvsagt får halvparten av det vi eier i dag. Det er en dårlig løsning for meg, men jeg vet at jeg har meg selv å takke.

 

Slik jeg forstår de fleste av dere så er rådet å la han gå og akseptere at samlivet er over.

 

Anonymous poster hash: 31769...30d

Greia er vel at tilgivelse er en toveis prosess. Den som har såret den andre må erkjenne skyld, uttrykke oppriktig anger, gjøre gode "reparasjoner" og engasjere seg i den andres følelser. Men den som er blitt såret har også en jobb å gjøre. I hovedsak består jobben i å akseptere og belønne den andres anstrengelser, men også i å ikke dyrke sine egne negative følelser, og å prøve å se sin egen andel i det som skjedde. Har dere hatt en god prosess på dette?

Nei, det har vi desverre ikke. Han er ikke veldig pratsom av seg og jeg har ikke vist hvor mye jeg angrer på det som har skjedd. Jeg har vel stukket hodet i sanda og tenkt at det går seg til, men det har bare blitt en verkebyll som blir større og større.

 

Noen over oppfattet et av mine svar dithen at jeg ville beholde han for økonomiens del. Det er selvsagt ikke grunnen, men jeg konstanterer at min økonomiske handlefrihet vil bli svært mye dårligere om vi skilles.

 

Anonymous poster hash: 31769...30d

 

 

 

Så du har gjort noe dumt. ikke sagt ordentlig unnskyld og vist anger, og forventer at han ska bare være glad og blid og glemme alt? Og at han skal forsørge deg siden du ikke har råd til å bo alene? Hva med å begynne å jobbe sånn som vi andre må¨??

 

Anonymous poster hash: 31f17...579

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Det høres ut som at du har lyst på skilsmisse selv og om det er slik så er det et mulig valg for deg.

Jeg skjønner at du har dårlig samvittighet siden du føler at du har påført han denne sykdommen. Men samme hvor dumme ting du har gjort i fortiden så kan ikke dine handlinger alene ha påført han dette og du skal ikke straffes for det hele livet.

Han kan straffe seg selv med å nekte å skaffe hjelp men han straffer også både deg og barna.

 

Det har gått år og han nekter å ta tak og få hjelp så må man se på alternativet.

Skal du gå rundt med dårlig samvittighet og ha det vondt resten av livet?

Enten må dere skaffe hjelp og jobbe dere gjennom det og det inkluderer at han tar tak i sin psykiske helse, eller du har all rett til å ikke orke mer.

 

Anonymous poster hash: d73e8...83f

Det er jeg som ikke vil skilles. Han har brakt det opp som en mulig løsning da han sier han ikke tror han kan stole på meg igjen.

Vi hadde det kjempebra, men så lot jeg meg rive med og gjorde noen idiotiske valg og han fikk vite det via andre. Jeg klarer ikke klandre han for at han er skuffet og bitter.

Hvis vi skilles vil jeg komme dårlig ut av det økonomisk da det er han som tjener godt selvom jeg selvsagt får halvparten av det vi eier i dag. Det er en dårlig løsning for meg, men jeg vet at jeg har meg selv å takke.

 

Slik jeg forstår de fleste av dere så er rådet å la han gå og akseptere at samlivet er over.

 

Anonymous poster hash: 31769...30d

Greia er vel at tilgivelse er en toveis prosess. Den som har såret den andre må erkjenne skyld, uttrykke oppriktig anger, gjøre gode "reparasjoner" og engasjere seg i den andres følelser. Men den som er blitt såret har også en jobb å gjøre. I hovedsak består jobben i å akseptere og belønne den andres anstrengelser, men også i å ikke dyrke sine egne negative følelser, og å prøve å se sin egen andel i det som skjedde. Har dere hatt en god prosess på dette?

Nei, det har vi desverre ikke. Han er ikke veldig pratsom av seg og jeg har ikke vist hvor mye jeg angrer på det som har skjedd. Jeg har vel stukket hodet i sanda og tenkt at det går seg til, men det har bare blitt en verkebyll som blir større og større.

 

Noen over oppfattet et av mine svar dithen at jeg ville beholde han for økonomiens del. Det er selvsagt ikke grunnen, men jeg konstanterer at min økonomiske handlefrihet vil bli svært mye dårligere om vi skilles.

 

Anonymous poster hash: 31769...30d

 

Så du har gjort noe dumt. ikke sagt ordentlig unnskyld og vist anger, og forventer at han ska bare være glad og blid og glemme alt? Og at han skal forsørge deg siden du ikke har råd til å bo alene? Hva med å begynne å jobbe sånn som vi andre må¨??

 

Anonymous poster hash: 31f17...579

Jeg jobber da, men har en relativt normal lønn. Jeg sier ikke at jeg ikke har råd, men det blir trangere enn det vi er vant til. Uansett så er det ikke økonomien som er avgjørende.

 

Ja, jeg lot meg rive med og hadde et forhold til sjefen. Mannen fikk vite om det via andre og ble med rette, svært skuffet og lei seg. Og ja, jeg oppførte meg helt jævlig.

 

I tillegg var jeg rimelig "ufokusert" da jeg traff mannen min for mange år siden. Jeg "rotet" med flere samtidig som vi ble sammen så det var ikke ryddig. Dette fikk han også kjennskap til for lenge siden, men jeg tror nok han har dette også i bakhodet når jeg igjen var utro.

 

Så ja, jeg vet jeg er en dritt, men angrer på alt dette og skulle for alt i verden hatt det ugjort.

 

Anonymous poster hash: 31769...30d