Hvordan føles det å ha angst?

[Anonym bruker]

.

 

Anonymous poster hash: 2b7d7...d1a

[M@mm@til3]

Kan sikkert føles på mange vis, som så mye annet!

 

Som en klo i brystet...

Som om blodet forsvinner fra hodet....

Den følelsen du får når du nesten faller...

Som kulden som kryper nedover ryggen...

Osv....osv...

[Anonym bruker]

for meg er det en klump i magen, høye skuldre, mye engstelse, hjertebank, svimmel, nummen i hendene, tungpust

 

Men jeg fungerer fint i hverdagen, har stort sett kontroll på angsten.

 

Kan sikkert oppleves forskjellig. 

Anonymous poster hash: 34633...e99

[Ikkedytt]

Det føles som om du blir avslørt etter å ha gjort noe du vet at du absolutt ikke burde gjort. Skyldfølelse ganger tusen.

[Anonym bruker]

Likte godt skyldfølelse-beskrivelsen! Den er ganske lik. Konstant, meget intenst stress - uten å ha noe å rekke. Da jeg var plaget med angst følte jeg at jeg måtte rekke noe hele tiden, uten at det egentlig var noe å ta seg til. Hadde også konstant ekstremt dårlig samvittighet/"dårlig magefølelse". Husker jeg lå på sofaen i 8 timer og hadde ikke tid til å ta oppvasken... 

 

Ved kraftig angst/langvarig angst kan man få fysiske plager også. Jeg hadde en slags krampefølelse i brystet. Musklene der var ofte spent, så jeg fikk mye vondt midt mellom puppene, på en måte.

 

Men man kan bli helt frisk.

Anonymous poster hash: 232fc...b2a

[Anonym bruker]

Har du aldri hatt mareritt? Sånn kan det føles.

 

Anonymous poster hash: 8b574...761

[Anonym bruker]

Hi her. Jeg føler en veldig indre uro, ubehagelig følelse. Jeg føler meg stressa, uten å få gjort noenting. Og alt går egentlig i stå. Jeg er for øyeblikket i en vanskelig livssituasjon, men jeg vet ikke om det er angst eller noe annet jeg føler. Blir lammet, rent fysisk, men veldig urolig inni meg....

 

Anonymous poster hash: 2b7d7...d1a

[Ikkedytt]

Synes det du beskriver kan minne om angst. Jeg kan sitte i sofaen og tenke på noe jeg må gjøre. Noe så enkelt som å hente posten eller at jeg skal vaske opp, men det går rett og slett ikke. "Jeg kan ikke vaske opp, men jeg kan ikke sitte her heller! Hva skal jeg gjøre og hvor skal jeg starte?" Og jo lenger jeg sitter og tenker på det, jo verre blir angsten. Kan sitte og bare se inn i veggen i flere timer, og det sliter meg helt ut. Får lyst til å skrike og slå, men får ikke til det heller.

[Mamsen med 2 gutter!]

Min angst beskrives best med uro i kroppen. Klarer ikke sitte stille og må gjøre noe hele tiden. Sitter jeg stille så fokuserer jeg mer og mer på alle tanker jeg har, hvordan pusten min er, lyden av hjertet som slår, slår hjertet mitt??? Herregud holder jeg på å dø?!!

Sug i magen, følelsen av å falle, hjertebank, svimmel, blir kald på føttene og hendene, begynner å kaldsvette og raver så rundt i huset for å tvinge meg selv til å glemme/ikke tenke mer.

Angsten slå hardest inn når jeg skal sove, tankene raser avgårde, negative tanker selvfølgelig. Så var det den pustingen da, puster jeg for sakte? Hjertebank! Så blir jeg redd for å få mer hjertebank, og dette utløser jo selvfølgelig fler av dem. Når jeg så kommer til det punktet rett før jeg sovner, så føles det helt seriøst ut som om jeg holder på å dø. Jeg kjenner ikke lenger at hjertet slår og jeg slutter å puste. Bråvekker meg selv og hiver så etter pusten. 

Jeg har STORE problemer med å sovne, kroppen er sliten. 

Jeg har panikkangst, ikke sosialangst eller andre former, men en forferdelig angst for å dø pga hjertebanken min, og jeg er redd for å være alene om natten, for tenk om noe skjer, hvem skal da passe på barna mine?

Noen dager er bedre enn andre selvfølgelig.

 

Men jeg lar ikke angsten hemme meg fra gjøre ting, har vært hos psykiater og fått god hjelp der med kognitiv terapi. Hun lærte meg å alltid utfordre meg selv, å gjøre det jeg er redd for å så kjenne på gleden etterpå av at det gikk faktisk bra.

Men så var det natten da...

 

Litt rart skrevet men kom rett fra hjertet dette her.

[Anonym bruker]

Synes du har fått noen flotte og beskrivende svar her. Jeg svarer likevel, siden angst kan være veldig individuelt. Jeg synes også skyldfølelse beskriver bra, samtidig som en følelse av å ikke finne det man leter etter. Det er noe der, som føles veldig voldsomt, men så vet man overhode ikke hva som skal til for å få det bort.

Så er det jo klare fysiske symptomer. Hjertebank, høy puls, kvalme, oppkast, hodepine, skjelvinger, svimmelhet er vel de jeg oftest kjenner på. Om det blir riktig ille hyperventilerer jeg, der bein og armer dovner og stivner helt (fingre og tær i alle mulige vinkler) og pusten er umulig å kontrollere. 

Om jeg kjenner på sosial angst eller telefonangst stopper bare alt opp. Kan sitte i to timer med telefonen i hånden, og jo lengre tid det går, dessto mer låst er jeg fra å taste nummeret. Verden bare stopper opp, og jeg kan tenke at akkurat der og da er ikke livet verdt den ene telefonen jeg må ta. Sosial angst er på forhånd likt. Vil ikke. Vil virkelig ikke, og jeg kan finne på hva som helst bare for å unngå å møte mennesker på bestemte plasser. Jeg skjønner underveis at det er angsten som herjer, og er klar over hva som skal til for å overvinne den der og da, men likevel stopper alt opp. Der snakker vi bittesmå museskritt som kaanskje går fremover. Om jeg er ute på triggerplasser og kjenner på angsten, er det mest de fysiske symptomene jeg har nevnt. I tillegg til jeg tenker på ALT hva folk kan tenke om meg, om hva jeg gjør osv. Tenker at folk kommer til å se på meg om jeg rødmer, at jeg skjelver, om jeg kanskje har noe i ansiktet, skitne klær, feil sminke, holder vesken riktig, går normalt osv. Det er sånne ting jeg ikke tenker på når jeg ikke kjenner på angsten, men med en gang angsten kommer, kommer også alle spørsmålene om hva jeg evt. gjør som folk legger merke til i negativ forstand. Jeg tenker så mye. Hva om, hvordan, tenk om...? Kan bli besatt av tanken på at jeg kanskje har satt meg en plass som gir merke bak på buksen. Tenk om jeg har satt med på sjokolade, ketchup eller noe sånt? Livredd, og jeg må løpe til et speil om jeg har satt meg en plass der jeg har glemt å sjekke skikkelig nøye at det ikke ligger noe skittent i setet. 

Selv om jeg har mange konkrete angster, har jeg generell angst som popper opp innimellom. Da får jeg en voldsom uro i hele kroppen - kjennes det ut. Uroen er kun i hodet som regel. Blir sånn at jeg har ting jeg MÅ gjøre på det verste. Om jeg ikke får gjort det, går ikke angsten over med en gang, men hvis jeg gjør bestemte ting kan angsten gi slipp på bare sekunder. Dessverre er det ikke positive ting, så der må jeg velge litt pest eller kolera. I sånne situasjoner er det best å bare ta en pille, for angsten herjer uten noen spesiell grunn. 

Har heldigvis fått god hjelp, men tipper jeg må ha mye med meg resten av livet. Da er det godt å lære seg egne mestringsplaner. For angst er et helvete. 

 

Anonymous poster hash: 60305...b7b