Hvordan komme meg opp igjen..?

[Anonym bruker]

I august bikket vi året med prøving, og før sommeren ble vi henvist til utredning. Fikk innkalling til time 21 september, og kjente dette som en stor lettelse. Samtidig mye tanker om noe er galt, evnt hva og om det i tilfelle er noe de kunne gjøre med det. Men alt i alt, det skulle bli så godt og endelig få noen svar, og jeg klarte endelig å slappe av litt i forhold til prøvingen. Hjelpen var nær. Så mottok jeg en tlf fra fastlegen.. De hadde oppdaget celleforandringer, og jeg måtte rett inn til gynekolog. Hun ringte kvelden før vi skulle på ferie i utlandet, så fikk time med en gang vi kom hjem. Har fått svar på biopsien, og må koniseres. Med legens klønete ordvalg fikk jeg beskjed om at jeg hadde begynnende kreft. (Noe hun har beklaget etterpå, var et forstadium som KUNNE utvikle seg til kreft uten behandling). Jeg fikk time til operasjon 14/9, altså rett før vi egentlig skulle starte med utredning og fikk bare beskjed om å glemme alt om graviditet på ubestemt tidspunkt. Samtidig blir venninner, kollegaer og familie gravide på rekke og rad. 7 graviditeter de siste 5 ukene. Forrige helg gikk jeg rett i kjellern, og ble sykmeldt til etter operasjonen er unnagjort.

Jeg er glad for at dette ble oppdaget før jeg ble gravid, og jeg prøver å tenke at dette bare er en liten "hump i veien". Jeg prøver å være glad på alle andres vegne, og noen dager er jeg virkelig det. Men neste dag føles alt helt håpløst igjen.. Har kommet til er punkt hvor jeg ikke ser en positiv ende på dette, og blir rett og slett uvel av å se min egen kropp i speilet. Kommer ikke bort fra tanken om at noe er galt med meg. (Har i tillegg en kronisk sykdom som KAN gjøre det vanskelig å bli gravid).

Dagen utblåsning.. Men hvordan skal jeg klare å snu denne tankegangen... Noen gode råd? 😏

 

Anonymous poster hash: 52e4a...937

[Jenta30]

Sender deg en klem ❤️ Vet hvor vondt det er å være langtidsprøver og ikke få det til 😩 vi har selv prøvd i over 2 år og hatt 2 MA med påfølgende utskrapinger på den vonde veien, samtidig har alle andre rundt oss poppet ut babyer 😳 vi var inne til utredning for prøverør nå siden jeg har eggløsning kanskje 1 gang i året, også fikk vi beskjed om at vi ikke kvalifiserte til prøverør fordi vi "klarte" å bli gravid på pergo. Nå har jeg på mirakuløst vis blitt gravid helt på egenhånd... Men jubler ikke enda.

 

Mitt beste råd er å bare få det ut, grin og bann og ikke steng det inne. Det ER veldig urettferdig, og det ER jævli vondt 😩 men jeg er helt sikker på at det blir din tur også til slutt! Noen av oss har bare en vondere og lengere vei og gå!

Stor klem ❤️

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode ord!❤️

Situasjoner som din får meg til å tenke at jeg ikke har så mye å klage over. Du har virkelig hatt en lang vei, og jeg krysser alt jeg har for at spiren din klamrer seg fast denne gangen!!

 

Forrige helg, da jeg gikk rett i kjellern, gråt jeg mye. Gråt og gråt hos legen, og gråt og gråt i samtale med sjefen. Ingen på jobb som har visst om at vi prøver (bortsett fra ei kollega), og jeg merket faktisk at det hjalp å fortelle sjefen om det. Hun har vært helt fantastisk i etterkant, og har vært på jobb og hatt samtaler med hu flere ganger nå. Jeg har også holdt dette med celleforandringene hemmelig for det fleste, men har nå fortalt om det på jobb og til flere i familien. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det før, godt å ha en forklaring på hvorfor ikke alle dager er like greie. Som du nevner, det å få det ut er jammen meg viktig. Har gått og holdt alt innenfor husets 4 vegger i 1 år.. Blir mye tilslutt😏

Jeg prøver også å fokusere på den ekstra tiden jeg og samboern får med bare oss to, og at vi bare får prøve å nyte det så lenge vi kan. For som du sier, det må jo bli vår tur en gang, selvom veien føles uendelig lang!

 

Krysser hvertfall alt jeg har for at utredningen kan starte raskt når jeg blir ferdig med denne operasjonen😊

 

Anonymous poster hash: 52e4a...937

[Jenta30]

Ja det har vært en lang og tung vei og jeg føler det fremdeles er mye igjen. Er bare 5+6 på vei nå, og frykten for å miste for 3. gang er enorm. Den er så stor at den nesten går ut over innsatsen på jobb, men enn så lenge går det greit

 

Jeg prøver å trøste meg med at alternativet hadde jo vært å ikke vært gravid, og det hadde vært tristere.

 

Det hjelper for meg også å snakke om det! Passer meg og snakker med likesinnede som forstår meg. og jeg forstår de.

 

Ingen som ikke har slitt med å bli gravid vet hvor vondt dette er.

 

Jeg krysser fingrene for at operasjonen din går smertefritt og at det vil spire og gro veldig snart etter det <3 Ei vennine av meg ble gravid kort tid etter koniseringen og hun har bare noen uker igjen til termin nå, alt har gått bare bra!

[Anonym bruker]

Ja. Som du sier så er det jammen ikke rettferdig dette.. I jobben jeg har ser jeg stadig de som kanskje ikke burde få (flere) barn, bli gravide gang på gang. Mens andre må slite så utrolig hardt..

 

Godt å høre at det kan gå raskt etter konisering. Ble forberedt på at vi kanskje må vente inntil 6 mnder før vi kan prøve igjen, men håper det kan gå mye raskere😊

 

Anonymous poster hash: 52e4a...937