Huff, jeg er så bitter!!!

[Anonym bruker]

Jeg pleier ikke å være det, men nå topper det seg.

 

Mannen min er mye borte gjennom jobb og hobby, han er superpopulær og alle vil ha en del av han. Vi kan ikke dra noe sted uten at folk skal snakke med min karismatiske ektemann.

Vi har satt han og hans karriere først i mange år, før vi ble enige om at det nå var min tur han skulle bare. Bare at det varte og rakk og før han fikk avsluttet så jeg ble syk. Kronisk syk, ikke noe livstruende, men svært livshemmende. Mannen min byttet jobb til en som krevet mindre fravær, men fortsatt mye sammenlignet med vanlige Ola nordmann. Jeg har i flere år virkelig jobbet for å få hodet over vannet, mens mannen virkelig sliter med å tilpasse seg og sine behov slik at de passer i en familieramme.

 

Nå har det gått så langt at jeg har bedt han om å enten gi meg skilsmisse eller kutte ned på alt som ikke er jobb. Jeg trenger nemlig avlastning hvis jeg skal klare å bli frisk og hvis han ikke klarer det som ektemann så får han klare det som samværspappa.

Mannen går ordnet time til terapi, men han later fortsatt som alt er ok og det er det så absolutt ikke!!!

 

Jeg er så lei av å sitte alene med alt ansvaret for oppfølging av barna i det daglige, det er faktisk for mye for meg i min nåværende helsetilstand for jeg har så lite avlastning. Jeg er bitter fordi jeg er overbevist om at hadde mannen satt seg selv til side som vi hadde planlagt så hadde ikke jeg blitt syk da hadde jeg sluppet å være det jævla nullet som er gift med mr. Karismatisk og fantastisk! Kanskje jeg kunne ha presentert meg med stolthet og vært noe annet enn ei jævla husmor hvis han bare hadde sluttet å dyrke seg selv..

Han lover jo gull og grønne skoger, men jeg er så bitter at jeg aner ikke hvordan jeg skal få lagt ifra meg det for å kunne redde ekteskapet!

Jeg kjenner at jeg ikke stoler på ting han sier som at nå, virkelig, nå skal han bli familiemann! Jeg klarer heller ikke å se de forandringene han gjør fordi jeg sitter fastlåst i mine egene bitre tankegang hvor han bare kjører sitt løp.

 

Tror dere vi klarer å redde ekteskapet? Ville du ha kjempet for det? Han er en snill mann, flink med barna med svære problemmer for å si nei...

 

Anonymous poster hash: c337c...91d

[Anonym bruker]

Tja.. 

Dette er ikke min perfekte mann for å si det sånn.  Min perfekte mann er den som setter meg og barna først. Jobb er uviktig så lenge en tjener nok penger til å klare seg.

 

Så jeg ville nok ha snakket med han og fått en forandring.

Hvis han har sånnt til behov for å være sosial og midtpunktet på jobb og i sosiale sammenhenger så er det kanskje det som betyr mest for han.

 

En alvorlig samtale er å sin plass. 

Anonymous poster hash: f07c8...bb7

[Anonym bruker]

Parterapi for dere begge.

 

Og kanskje du også trenger terapi for din egen del. Det å være kronisk syk er tøft, man kan oppleve sorg og bitterhet pga. situasjonen man har havnet i. Dette er følelser du bør bearbeide for å komme videre for din egen del.

 

Du er bitter på mannen, og det er en forferdelig ødeleggende følelse som jeg tror du trenger hjelp til å få bort. Jeg har ingen problemer med å forstå deg siden det kan virke som om mannen din har prioritert sin egen karriere og sine egne ting. Samtidig tror jeg du sier noe veldig viktig når du sier at du ikke ser de endringene han gjør pga. dine egne bitre følelser.

Noen endringer har mannen din gjort, så han er ikke uten vilje til å endre ting - og det er en god ting.

 

Tenk også litt gjennom det at du selv har vært med på å ta de valgene dere som familie har tatt. Dere har tatt de valgene dere mente var riktige da dere gjorde de - begge har vært en del av dette. Nå har du kommet til et punkt hvor du har fått nok. Men det er ikke bare din manns feil. Du har ikke formidlet dine behov tydelig nok til at han har forstått dem tidligere. Du er bitter på at du er blitt syk, og nå skylder du på mannen fordi du ikke blir frisk. Men mannen din er ikke skyld i din sykdom. Han vanskeliggjør kanskje ting mye for deg, men han er ikke alene i skyld i hverken din sykdom eller de valgene dere har tatt sammen.

 

Når det er sagt så er det tydelig at dere må finne nye måter å gjøre ting på for å få familien til å fungere, for at du skal ha bedre muligheter til å bli bra. Der må mannen selvfølgelig også ta sin del! Så lenge han har en syk partner så må han ta sin del. Men om det også er slik at det bare er han som jobber i familien så har dere et dilemma, han forsørger dere alle i så fall, og da må dere finne en måte å løse ting på som gjør at han fremdeles kan forsørge dere og at du likevel kan komme videre med din sykdom.

Men du trenger også å snu dine tanker rundt sykdommen din og de valgene dere har tatt. Det virker som om du nå også sliter med selvtilliten din. Det er ganske vanlig når man er langvarig syk fordi samfunnet ofte setter stempel på folk ut fra hva de gjør. Snakk også om det med en terapeut selv - selvbildet ditt, bitterheten og sorgen over sykdommen.

 

Husk - dette er ikke bare mannens feil. Å kreve av ham - en sosial mann - kutte all sosial omgang utover jobb, det tror jeg ikke er løsningen. Da må dere i så fall bli enige hvor lenge han må kutte det. Men at han skal kutte all sosial omgang, det tror jeg er oppskriften på å ødelegge forholdet. Mulig han må gjøre det i en periode, men se også på om det er enkelte ting han kan prioritere f.eks. en kveld i uka.

 

Siden du er blitt så bitter så tror jeg ikke dere greier å løse dette selv. Men er dere begge villige til å jobbe for forholdet, gå i terapi for å finne gode løsninger så tror jeg dere har gode muligheter.

Anonymous poster hash: 3e767...ec3

[Anonym bruker]

Jeg er selv kronisk syk og kjenner meg litt igjen. Gå i terapi selv før du gjør noe! Jeg har innsett jeg er sjalu på mannen. Det er ikke han skyld at jeg er hjemmeværende husmor, eller det er slik jeg føler det da... Prøv avlastning gjennom å sette bort tjenester du ikke må gjøre selv og søk hjelp til barna i familien, det gjør jeg.

Klem

 

Anonymous poster hash: 2e80a...823