Lykkelig slutt <3

[Marihønen]

Hei alle sammen! Jeg vil gjerne dele historien min med dere, så kanskje det gir håp i en så håpløs situasjon flere er i. Jeg vet akkurat hvordan det er!

Alt begynte vel for noen år tilbake. Vi ble gravid uten at det var planlagt. Vi fikk sjokk, men gledet oss likevel. Spontanabort tenkte vi ikke på en gang. Selvfølgelig skulle dette gå fint! Det gjorde det ikke. Det ble 2 spontanaborter til før vi tok kontakt med lege. Vi ble utredet begge to, fant at jeg var bærer av en kromosomfeil, men dette kunne ikke forklare alle SA'ene. I mellom dette hadde vi 2 SA'er til. Vi kunne få tilbud om PGD behandling, så vi begynte veien mot det. Masse blodprøver og undersøkelser. Det var mye venting mellom hver time, søknadstiden til PGD var lang, så vi bestemte oss for å forsøke en gang til, da med hjelp fra Dr. Mortensen i Bergen. Å bli gravid var ikke problemet, så det skjedde i løpet av en 6 måneders tid. Da begynte jeg på albyl-E, prednisolon og progesteronkrem. Jeg gikk til gjevnlig kontroll hos Mortensen. Jeg latet omtrent som om jeg ikke var gravid, men ble like glad hver gang alt så fint ut. Husker mange ganger tenkte jeg at nå lever det ikke lengre, var det jeg visste! Vi kommer ikke til å få barn!

Når vi kom til 12. Uke var jeg ferdig med å gå på medisiner, og trengte ikke komme på flere kontroller. Det var skummelt!

Vi fortalte ingenting til noen før vi var nesten 16.uker på vei. Jeg husker at jeg ikke likte det å fortelle det til folk. Da ble det så virkelig, og så hadde det vært enda sårede om vi hadde mistet og måtte fortelle det til alle og.. Men likevel var det godt at flere fikk vite det. Da gikk det liksom litt opp for meg og.

Svangerskapet gikk fint! Men jeg turte ikke gå inn på dette forumet, var redd for at det skulle påvirke meg negativt, turte så vidt å nyse, trening ble det heller ikke. Jeg jobbet hele svangerskapet. Det ønsket jeg selv, for å få tankene over på noe annet. I uke 34 begynte jeg å blø. Jeg ble veldig engstelig, og tenkte "å nei, nå skjer det". På kontroll viste det jeg hadde 1 cm åpning, og de beroliget meg med at ble det fødsel nå, ville de ikke stoppe den, og babyen var ferdig utviklet, bare liten i størrelse. Dagen etter ble verdens fineste gutt født, helt frisk og fin, men liten. Endelig turte jeg å bli skikkelig glad i han, vegret meg for det gjennom hele svangerskapet. Endelig fikk jeg holde babyen min i mine armer! Årene med all prøving og feiling, all elendighet og håpløshet var glemt.. Eller iallfall langt vekke

Jeg håper at dere som er midt oppi det og ikke ser lys i tunellen, ikke gir opp! Hold motet oppe! Sett en grense for når det er nok prøving, og heller se på andre muligheter! Selvom ønsket om barn er uendelig høyt, må man passe på at det ikke ødelegger alt annet rundt en. Mange gode tanker til dere alle ❤️