Sorg etter tidlig spontanabort.

[Missy82]

Hei.

Jeg er helt ny på forumet, så jeg vet ikke helt hvordan ting fungerer her. Jeg ville bare fortelle min historie og høre om noen har noen tips til meg.

 

I juni begynte jeg med eggløsningstester da jeg syntes at vi hadde forsøkt en stund uten resultat. I juli var jeg helt sikker på at vi hadde fått det til så jeg tok alle forhåndsregler, og på ferie i Spania fikk jeg positivt resultat på graviditetstest for første gang i mitt liv, endelig! Vi tok fåere tester og var overlykkelige. Jeg fortalte nyheten til min neste venninde, og noen dager senere fikk den vordende storesøster (min stedatter) vite de gode nyhetene under en spasertur langs stranden i solnedgang. Vi gleder oss veldig alle sammen og planer ble lagt og navn foreslått. Heldigvis snakket vi flere ganger med vesla om at det var mulig at det kunne gå galt og at der bare var kanskje hun skulle bli storesøster i mars. Noen dager før vi skulle reise hjem begynte jeg med spottblødinger. Jeg har lest mye og var ikke bekymret. Men det økte på litt for hver dag, og den fjerde dagen kom det små menssmerter, da forsto jeg at jeg sannsynligvis hadde mistet barnet mitt. På kvelden denne dagen var svangerskapskvalmem borte, og neste morgen hadde jeg mistet alle symptomer. Når blodprøvesvarene endelig kom fra fastlegen bekreftet det den triste sannheten, HcG hadde sunket, og jeg hadde mistet i uke seks eller syv.. Dette er nå tre uker siden og jeg synes det bare blir vondere og vanskeligere å takle. Vi hadde gledet oss så veldig, og vi skulle fortelle besteforeldrene de gode nyhetene når vi kom hjem fra Spania, men siden jeg hadde begynt å blø så avventet vi. Så nå har vi mistet barnet "ingen" visste at vi har ventet, og det føles så ensomt når familien ikke vet noe.. Skal jeg fortelle? Og hvordan? Der høres jo merkelig ut, men jeg savner faktisk barnet mitt! Jeg opplever en sorg jeg ikke trodde ville komme. Man er jo alltid forberedt på at det kan gå galt, men det gjør så fryktelig vondt å føle seg så tom og mislykket! Jeg vet jo at det bare var naturen som ordnet opp, og at jeg sannsynligvis kan bli gravid igjen, men akkurat nå er det ikke til noen trøst..

 

Til dere som har opplevd tidlig spontanabort - Sørget dere? Hvordan kom dere over sorgen? Fortalte dere om tapet til familie, arbeidsgiver osv? Hvor fort ble dere gravide igjen? Tenker dere fremdeles på det barnet som mangler?

 

Hilsen midlertidig motløs..

[Utålmodigemeg]

Jeg har mistet 5 i sa. Å ja, man blir lei seg. Veldig lei seg. Første gangen gråt jeg i ukevis. Syntes det hjalp når vi var i gang med prøvingen igjen

Da ble liksom sorgen gjort om til håp. Vi har fortalt det til ganske mange. Man får høre historier fra andre, å finner ut at man slettes ikke er alene om å miste, og at de aller aller fleste får friske fine babyer etterpå. Det er godt å ha noen man kan snakke med :-) jeg tenker jo litt på babyene jeg har.mistet, men mest ser jeg fremover, mot den babyen som en gang skal komme. Jeg har hatt ganske ekstreme aborter, å vært innlagt på sykehus flere dager pr abort. Har nok derfor hatt stort behov om å snakke om selve opplevelsen og. Delte sorger blir mindre ;-) jeg har blitt veldig fort gravid etter sa, stort sett på første PP, men dette er jo individuelt. Anbefaler å vente en menstruasjon før dere prøver igjen. Både fordi første mensen etter sa ofte er litt voldsom, å at det er tydelig at livmora trenger en rens. Samt at psyken blir mye mer stabil, noe som gjør at frykten for en ny sa blir noe redusert. Masse lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jeg har mistet 4 ganger. Forstår at det kan føles tungt spesielt hvis man mister gang etter gang og venninner rundt deg går med store sunne mager!

Jeg har aldri følt på at jeg har mistet et barn. Det er ikke et barn når man mister så tidlig at det er et embryo. Dette er iallfall min opplevelse.

Jeg jobber som kokk og jeg har tenkt litt dette:

Når vi baker et brød trenger vi alle ingredienser for å lage et brød. Vi trenger mel, gjær, tid til heving, vann, steking over tid. Kanskje dette er min måte å takle 4 aborter på, men hvis noe går galt og

en graviditet starter med celledeling, så utvikler det seg til et embryo. Tidlig spontamabort er fra 4 uker og frem til 12 uker.

Et embryo som slutter å leve, da har det skjedd noe i naturen som vi ikke kan råde over. Jeg aksepterer at andre tar det som en tung sorg men selv har jeg ikke følt det slik. Det hadde vært ganske annet å miste et barn over uke 20 og må føde en fullvokst liten baby kropp.

Naturen har sin måte å ordne opp hvis ikke det finnes muligheter for liv og da skjer det heldigvis tidlig i svangerskapet.

 

Håper du kan ta tiden til bruk og ikke vær redd for å prøve igjen! De færreste mister så mange ganger som meg og hun som skriver her. 5 sa.

Vi er uten om normalen:(

 

Anonymous poster hash: 7315f...bad

[Missy82]

Tusen takk for svar dere Det går bedre for hver uke, men det er fremdeles vanskelig. Det føles ut som om alle rundt meg er gravide, og det at ingen vet om at vi har mistet gjør det liksom så sårt. Jeg fikk vite i dag at jeg skal bli tante, min svigerinne er gravid, 7 uker på vei. Jeg er selvsagt glad på deres vegne, men jeg tenker jo automatisk på hvor fint det hadde vært om vi kunne gått gravide sammen og at vi hadde fått barn som var fetter og kusine som var gjenvaldrene   Jeg har ingen andre å prate om slike ting med, derfor kan det kanskje virke som om jeg syter her, men dette ble liksom mitt sted å lufte tankene da. Jeg har ikke tørt å forsøke igjen enda, jeg føler det er for tidlig.. Men kanskje neste måned kjennes det rett

[rød]

Jeg mistet for 1-2 uker siden i uke 6, lørdag for 14 dager siden fikk jeg smerter nederst i magen. 6 dager etter begynte jeg å blø...

Alt var liksom perfekt- super fornøyd med å få det til raskt, termindato 2 juni var også perfekt. I januar blir minstemann 3 år og jeg ønsker ikke så mye mer mellom men nå blir det nok nærmere 4 år, kanskje mer- hvem vet. Der føles som et nederlag for med. Har tidligere 3 vellykka svangerskap og aldri hatt problem så jeg tar dette tungt. Ikke fortalt det til så mange heller.

Kun svigermor pga hun bor i nabohuset og fikk selvfølgelig med seg at jeg ikke var på jobb, og sjefen. Ellers så har jeg ikke orket å fortelle det. Selv om jeg var på weekendtur sammen med hele min familie da jeg begynte å blø. Jeg lata som ingenting men de merka at jeg så trist ut. Vi bruker ikke prevensjon nå tar ting som de kommer. Blør faktisk litt enda.

[Ejlis90]

Jeg mistet for 1-2 uker siden i uke 6, lørdag for 14 dager siden fikk jeg smerter nederst i magen. 6 dager etter begynte jeg å blø...

Alt var liksom perfekt- super fornøyd med å få det til raskt, termindato 2 juni var også perfekt. I januar blir minstemann 3 år og jeg ønsker ikke så mye mer mellom men nå blir det nok nærmere 4 år, kanskje mer- hvem vet. Der føles som et nederlag for med. Har tidligere 3 vellykka svangerskap og aldri hatt problem så jeg tar dette tungt. Ikke fortalt det til så mange heller.

Kun svigermor pga hun bor i nabohuset og fikk selvfølgelig med seg at jeg ikke var på jobb, og sjefen. Ellers så har jeg ikke orket å fortelle det. Selv om jeg var på weekendtur sammen med hele min familie da jeg begynte å blø. Jeg lata som ingenting men de merka at jeg så trist ut. Vi bruker ikke prevensjon nå tar ting som de kommer. Blør faktisk litt enda.

Jeg må bare svare deg! Jeg hadde og termin 2 juni! Fant ut i dag at jeg har mistet. Utrolig kjedelig å måtte begynne helt på nytt. Alt var så perfekt i forhold til å få hele sommeren med seg, en venninne er også gravid. Vi har en hver fra før som er like gamle og det var liksom for godt til å være sant at vi skulle få gå sammen og få samtidig nå. Føler meg skikkelig satt tilbake. Det var som en Stein i hodet... Skal få utskraping i morgen og gruer meg skikkelig. Håper det er lenge siden jeg mistet og at mensen kommer snart så vi kan prøve igjen.