Dere som har vokst opp uten en far, kan dere svare på et par spørsmål?

[Anonym bruker]

Da tenker jeg hovedsakelig på dere som aldri har hatt deres biologiske far i bildet, og heller ingen farsfigur i tidlig alder.
Dere som har vokst opp med en stefar fra veldig ung alder kan også gjerne svare. Barnet mitt er fortsatt veldig lite, så det er jo fullt mulig han vil ha en stefar fra tidlig alder han vil kalle for far.

Har dere savnet en farsfigur? Og dere som har hatt en stefar dere har sett på som egen, hvordan har ønsket om kontakt med biologisk far vært? 
Hvordan har det vært å vokse opp med kun en mamma? Hvordan var det de siste årene i barnehagen og på barneskolen, når alle andre har en pappa med ikke du?  Følte du deg utenfor?
Har du følt at noe har manglet? Eller har den følelsen på mangelen av en far kommet i voksen alder? (14 +)

Kort oppsummert, hvordan har det vært å vokse opp uten en far?

Jeg har vært alene siden barnet var noen mnd gammelt. Det er rus og vold i bildet, og jeg kom meg vekk fra forholdet før det var for sent. Jeg har liten tro på at guttens far noen sinne vil være en del av livet hans. Han vil alltid vite hvem faren hans er, og jeg nekter ikke kontakt så det er sagt. 
Jeg kommer alltid til å være ærlig, men det er klart jeg vil holde detaljene for meg selv før han eventuelt spør i voksen alder og er klar for sannheten. 

 

Anonymous poster hash: c3d79...f33

[Anonym bruker]

Fikk stefar da jeg var 4 år og har siden da sett på ham som min pappa. I dag er han morfar til mine barn selv om han og mamma skilte seg da jeg var 18 år. Han er den beste pappaen man kan ønske seg. Vi deler ikke blod, men man trenger ikke det for å være en god mamma eller en god pappa ❤️

 

Anonymous poster hash: 6152a...db4

[Anonym bruker]

 

Da tenker jeg hovedsakelig på dere som aldri har hatt deres biologiske far i bildet, og heller ingen farsfigur i tidlig alder.

Dere som har vokst opp med en stefar fra veldig ung alder kan også gjerne svare. Barnet mitt er fortsatt veldig lite, så det er jo fullt mulig han vil ha en stefar fra tidlig alder han vil kalle for far.

 

Har dere savnet en farsfigur? Og dere som har hatt en stefar dere har sett på som egen, hvordan har ønsket om kontakt med biologisk far vært?

Hvordan har det vært å vokse opp med kun en mamma? Hvordan var det de siste årene i barnehagen og på barneskolen, når alle andre har en pappa med ikke du? Følte du deg utenfor?

Har du følt at noe har manglet? Eller har den følelsen på mangelen av en far kommet i voksen alder? (14 +)

 

Kort oppsummert, hvordan har det vært å vokse opp uten en far?

 

Jeg har vært alene siden barnet var noen mnd gammelt. Det er rus og vold i bildet, og jeg kom meg vekk fra forholdet før det var for sent. Jeg har liten tro på at guttens far noen sinne vil være en del av livet hans. Han vil alltid vite hvem faren hans er, og jeg nekter ikke kontakt så det er sagt.

Jeg kommer alltid til å være ærlig, men det er klart jeg vil holde detaljene for meg selv før han eventuelt spør i voksen alder og er klar for sannheten.

 

 

 

Anonymous poster hash: c3d79...f33

Har vel egentlig aldri savnet faren min, men muligens en farsfigur. Det var faktisk en del av de andre i klassen min som bare bodde sammen med moren sin, dette var tidlig på 80 tallet. Jeg ble aldri sett ned på eller noe sånt, det var bare sånn det var.

 

Min far var bare et menneske som ikke brydde seg noe særlig, han drakk en del og var overhode ikke interessert i meg. Han ringte en sjelden gang, men da var han full.

 

Jeg identifiserer meg kun med min mors familie, så om jeg feks blir spurt om det er hjerteproblemer i familien, svarer jeg nei. Jeg aner ingenting om den andre siden. Det er et minus.

 

Anonymous poster hash: 8179a...a32

[Anonym bruker]

Jeg har to jenter jeg har hatt alene siden minsten var 5 mnd. De er nå 7 og 8. Det har gått overraskende bra. De har bare spurt litt og jeg gir de da en mild form for sannheten. For at de skal ha hatt en mannlig rollemodell har bestefaren, altså min far stilt ekstra opp. Og først nå har jeg møtt en mann som er verdig stepappa rollen. Jeg har snakket litt med de rundt meg om dette, og den oppfattelsen alle har er at jeg er den som plages mest med at han ikke har vært i bildet. At jeg har kjørt hodet mitt for mye på det. Jentene har det supert, og jeg vil si at jeg har klart rollen som alt de trenger bra. Senk skuldrene. Og tenk det at det er du og barnet som er vinnere. Du får de store dagene, slipper og dele og barnet ditt får den kjærligheten og omsorgen den trenger.

 

Anonymous poster hash: 69152...a07

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en fin oppvekst med mamma. Har aldri savnet en pappa men var litt nysgjerrig på hvem det var når jeg var mindre. Har hatt en stefar i 20 år som nå er bestefar til mine barn.

 

Anonymous poster hash: 7cd82...402

[Anonym bruker]

Jeg har aldri møtt min biologiske far, men har vokst opp med en stefar.Min mor og min stefar møttes da min mor var gravid, så han har vært tilstede hele livet mitt. Jeg fikk vite at han ikke var biologisk far da jeg var 7 år, og mener at det var alt for sent. Jeg husker jeg følte meg lurt og opplevde at de hadde løyet for meg. Nå som jeg er voksen skjønner jeg jo at det ikke har vært intensjonen, men opplevelsen av å ikke kunne stole på foreldrene mine preget dessverre mye av oppveksten min. Jeg tenkte at hvis de kunne lyve til meg om noe så stort, kunne jeg ikke vite om noe av det de fortalte var sant. Derfor tenker jeg at hvis du skule finne en mann som går inn i farsrollen så tidlig at barnet ikke husker annet, er det viktig at barnet likevel helt fra begynnelsen vet at det også finnes en annen far. Det kan man f.eks. oppnå ved å henge opp bilder av biologisk far på rommet til barnet, slik at han blir en naturlig del av barnets omgivelser, som man snakker om fra tid til annen. Hvis biologisk far ikke er i bildet, må stefar gjerne være Pappa med stor P, det tror jeg bare er bra. Man trenger ikke snakke om den egentlige faren, da blir det kanskje en følelse av at stefar ikke er ordentlig pappa. Derfor mener jeg "den andre faren" er en bedre formulering. 

 

Selv om jeg har en fantastisk stefar, som jeg ikkeville byttet bort for alt i verden, har jeg tidvis savnet biologisk far. (Vet ikke om savnet er helt riktig ord for en person man aldri har møtt, men finner ikke noe bedre i farta). Dette savnet går både på ren nysgjerrighet, og på ønske om noen å "speile seg" litt i. Jeg skiller meg ut fra resten av familien min på ganske mange måter, og har lurt mye på om jeg hadde "passet bedre" i hans familie.

Anonymous poster hash: 33b59...84f