Samboer forlater meg plutselig i uke 36!

[Anonym bruker]

Min samboer har slitt lenge med depresjon, angst og før jul prøvde han å ta sitt eget liv. Han har lenge selvmedisinert seg og rett og slett levd i sin egen boble. Kom som en overraskelse på oss begge at jeg var gravid, og håpet var der at kanskje det ble bedre... lenger og lenger ut i graviditeten har jeg blitt mer og mer frustrert, sint på alt som har skjedd. Vi klarer ikke å ha noen form for normal samtale, alt blir til krangel og jeg merker selv at jeg blir hakkete på han hele tiden. Er i uke 36 nå, og da slapp han bomben. Han vil ikke mer! Han er lei at jeg "maser" på han, han sier han føler han lever i ett fengsel sammen med meg og når han blir sint kan han si og kalle meg alt mellom himmel og jord. Føler meg helt knust og alene. Hva skjer nå? Så mye jeg har støttet han når han trengte det mest og han skjønner virkelig ikke at jeg er ekstra sårbar nå. Han mener alt er min skyld, og klarer ikke se seg selv og sine feil i det hele tatt. Blir stresset for fødselen, kommer han til å ta vare på meg og støtte meg? Eller kommer han til å sitte I ett hjørne og se på? Kommer jeg til å klare meg psykisk og økonomisk med en liten baby. Må finne ny leilighet! Har uendelige tanker og spørsmål jeg sitter igjen med. Hadde aldri trodd han ville gjøre dette mot meg så nærme fødsel...

 

Anonymous poster hash: 2b504...6d1

[Anonym bruker]

Kjære hi.

 

Jeg forstår godt frustrasjonen og alle følelsene dine. For det første er ikke dette din feil å at han i det hele tatt er så frekk å sier det gjør meg irritert. Det høres ut som om han er deprimert igjen og har panikk. På en måte bedre at han stikker nå enn senere. Det høres ut som om han trenger hjelp å du kan ikke ta deg av han og en nyfødt. Jeg håper far tar ansvar selv å søker den hjelpen han trenger. Har du familie eller venner du kan støtte deh på? En venninne som kan bli med på fødselen? Ta kontakt med NAV slik at du får fylt ut nødvendige papirermed tanke på det økonomiske. Du har nå rett på litt stønader. Snakk med jordmor om dette her. Du vil trenge noen som lytter ekstra til deg nå kanskje litt ekstra samtaler hadde vært tingen.

 

Dette klarer du å det må du bare tro på. Det blir tøft men tenk at du ikke er alene. Mange har gjort dette før deg å det har gått bra. Masse lykke til.

 

Anonymous poster hash: 7ee88...591

[Anonym bruker]

Var selv i et forhold med en mann som var depressiv og forsøkte å ta livet av seg (forsøket ble avbrutt av undertegnede).
Det er en ting å være deprimert, men hvis mannen har en slik negativ holdning og "plasserer uberettiget skyldfølelse" til samboer, og felles fremtid er det desverre ikke håp.

Jeg kom meg unna min. Selv om jeg elsket ham aldri så mye.
Ble nødt til å sette mine egne behov først, jeg hadde ikke godt av å være sammen med en så ustabil person som ikke hadde stort annet enn negativt å komme med til meg. Jeg følte meg ikke sett, eller forstått i forholdet, selv om jeg gjorde alt jeg kunne iform av å gjøre hjemmekoselig, kose med ham, gi ham oppmerksomhet, lytte etc.

Også for egen sikkerhet, da han var ustabil (gjemte viktige ting som min mobillader) og jeg tok ham på fersken med å sitte i sengen med hagle og patron i ene handa

Jeg satte da opp en liste over negative og positive ting og gjorde en vurdering.

Jeg har det mye bedre, og TRYGGERE nå som jeg ikke lenger er sammen med han.

Hadde jeg måttet velge igjen, ville jeg utvilsomt gått fra ham.

Livet er ikke alltid en dans på roser. Vi gjør det beste ut av det vi kan <3

Du skylder deg og ungen din et trygt liv!.


 

Anonymous poster hash: d589e...2de