Deprimert samboer. Jeg trenger råd:(

[Anonym bruker]

Hei. Jeg er har samboer og sammen har vi to barn på ett og tre år. Vi har vært sammen i seks år, og det siste halvåret har han vært deprimert. Situasjoner på jobb har utløst det hele, men det begynner å tære på forholdet vårt også. Jeg sliter skikkelig med å forstå hvordan han har det, og vet ikke helt hva jeg kan gjøre for å hjelpe eller hvordan jeg skal takle det hele?

 

Han går til psykolog og har begynt på antidepressiva uten at det har hatt noen særlig effekt så langt. Han virker lykkelig og fornøyd når han er med venner og holder på med interessene sine, men han virker ulykkelig med barna og meg. Det gjør at jeg sliter med å forstå at han sliter så mye som han gjør, for hvorfor kan han da ha det så hyggelig med alle andre enn oss? Han vil gjerne bare være med venner og holde på med det han liker. Føler jeg er i veien for han. Det er jo mye å gjøre i hus og hjem med to små, og når jeg jobber fullt i tillegg, så blir hverdagen enda mer hektisk. Er det meningen at jeg bare skal sitte og smile mens jeg tar meg av alt alene for at han skal få tenke på seg og sine interesser for å bli frisk? Jeg merker at jeg ofte tenker hvordan han kan ha energi til alt annet hvis han ikke har energi til familien sin. Føler meg slem som tenker sånn. Vil så gjerne at alt skal bli som det var. Vet ikke hva jeg konkret trenger råd til. Alt virker bare veldig rotete nå.

 

Takk til deg som leser.

 

Anonymous poster hash: d14be...088

[Anonym bruker]

Har lite erfaring med dette. Men om det er bla familiesituasjonen som "kveler" han, og han blir lykkeligere av å være med venner og drive med sitt bør han gjøre noe for å skaffe deg hjelp i en periode. Synes ikke du skal tåle alt. Har du pratet med han?

 

To barn i den alderen er krevende!

 

Anonymous poster hash: 23b1c...c54

[Anonym bruker]

Jeg kan fortelle deg hva det er, men jeg velger å være anonym for denne. Jeg sliter også med depresjon, nå har jeg det bedre og har sluttet med antidepressiva, for meg var det slik også at jeg var gladere med venner enn hjemme. For det første er det ikke nødvendigvis slik at man er gladere ute enn hjemme, men man tar på seg en maske. Der ute er man ikke trygg, slik som hjemme med partner, og man ønsker å fremstå som "normal" ellers vil det knekke oss (som er deprimerte). I tillegg så er det å være med venner et avbrekk også. Vi blir ikke lykkelige av det, men det gir oss en pause fra bekymringer i hverdagen. Hjemme så bekymrer man seg for økonomi, for jobben, for hjemmet, partner, barn, bil, dyr, husarbeid ....alt blir stress. Man går i en rutine og føler ansvaret tynger. Man har litt problemer med å kjenne på forelskelse når man er såpass deprimert. Det betyr ikke at man vil ut av forholdet, men at man ikke helt klarer å finne gnisten. Og så klarer man ikke gjøre noe med det heller - fordi man er deprimert. Så blir man litt mer deprimert av dette igjen. Kanskje krangler man en del med partner, gjerne om de samme tingene, partner er kanskje ikke nådig i kritikken sin av deg og man kjenner seg enda mer håpløs. Man føler at man ikke mestrer noe og klumpen i magen vokser seg stor og skarp.

Man ønsker at ting skal endre seg hjemme, men man vet ikke hvordan man sier dette til partneren sin uten å såre henne/han. Dermed så går man å funderer mye på hvordan si det på en måte som ikke gjør partner sint, lei seg eller fornærmet, men samtidig skal man finne sitt eget mot. Det er ikke lett når man kjenner på en tristesse, og denne skarpe klumpen i magen. Så man utsetter, fordi alt kjennes så tungt, det er så tungt å tenke negativt at man klarer ikke annet i løpet av dagen. Men når man er ute med venner så klarer man ha på seg masken, der er det ingen som klager på deg fordi du sier noe feil bretter noe stygt, ikke gjør nok husarbeid, leker feil med ungene, ikke gjør en bra nok jobb på arbeidspplassen, har en krangel med deg om enten trivialiteter, eller mer viktige ting. Man får lov til å bare eksistere en stakket stund.

Jeg ville gitt ham masse tid med venner, samtidig ville jeg sagt til ham at jeg ser ham, at jeg elsker ham, jeg ønsker han skal få det bedre, at han kan snakke med meg, at jeg vil hjelpe ham med å finne en livsstil som gjør oss begge lykkelig, jeg ville bedt ham fortelle meg hva han kunne tenkt seg var annerledes i livet vårt, vi har alle noe. Jeg ville trøstet.

Alt dette var ting jeg ønsket min partner kunne gjort når jeg var deorimert. Jeg trengte og drømte om forståelse, omtanke og trøst. Støtte ikke minst. En følelse av at dette klarer vi sammen, jeg er der for deg! Jeg fikk aldri det og min depresjon vare lenge. Det var grusomt, jeg følte jeg gikk inni en ball av boblepast som alltid rullet mer bakover enn framover.

Det er ingen vits å kjefte, særlig ikke om hverdagsrutiner,, ikke gi ham følelsen av å være en dårlig person eller far iallefall.

Anonymous poster hash: 40f90...fcd

[Anonym bruker]

Jeg har selv slitt med depresjoner, selv om jeg er tilnærmet frisk nå har jeg noen pr med samtaler og noen medisinforsøk bak meg før jeg klarte å hente meg inn igjen.

Jeg har vært nære selvmord i flere år og hadde ikke vært her i dag om jeg ikke hadde barn og er alene med omsorgen.

Nettopp det at jeg trengtes og at jeg måtte ta tak i ting var det som gjorde meg frisk.

 

Jeg tror det er viktig at man ikke skal forstå seg ihjel mennesker som er deprimerte, man skal ha forståelse for at ting er tungt men man skal ikke la de slippe unna med å gjøre som de selv vil og ønsker, spesielt ikke i forhold.

En del som er deprimerte går litt over i latskap, hvor de ikke tar tak i seg selv skikkelig og ting rundt seg om de vet partneren gjør det. Og om de er tungt deprimerte og ser at partneren takler alt uten deres hjelp får de enda en grunn til at det er greit å ende sitt eget liv for de trenges jo ikke allikevel.....

 

I tillegg er det slik at om partneren dekker opp alt så vil den selv ofte ende med å føle seg lite verdsatt og elsket, kan hende til og med brukt og dette kan igjen føre til at partneren blir ulykkelig og deprimert. Og til brudd.

Så er det barna som sitter igjen og føler at de ikke er viktige for denne forelderen som tillater seg å forsvinne fra familien mye eller rett og slett er sur og grinete hele tiden hjemme.

 

Jeg for min del tror at det er viktig med en alvorlig samtale med mannen din HI og å sette krav og grenser.

Du må vise at du forstår at ting er vanskelig for han men forklare for han at du og barna har et behov og trenger at han deltar i familielivet og på hjemmebane.

Når man er deprimert er det vanskelig å se utenfor seg selv og sine følelser og man har mindre empati fordi man ikke ser at andre er slitne og trenger noe også siden man er så opptatt med sine egne følelser.

Man trenger å få det påpekt hvordan andre føler det.

Og man trenger å føle at noen trenger en og ønsker at de er der.

Anonymous poster hash: 4753e...ecf