Min historie

[Boknerden]

Hei!

Vil gjerne fortelle min historie, for å bearbeide for meg selv og kanskje være til litt hjelp for andre som opplever dette. Er lang, men mange følelser. Jeg vet andre har opplevd verre enn meg, men dette er min opplevelse.

 

Jeg fant ut at jeg var gravid i begynnelsen av juli. Ikke planlagt, men vi begynte å glede oss veldig, og alle symptomene var velkomne! Vi kjøpte ett par plagg, gledet oss til å fortelle familie og venner. Vi har kjøpt hus, så vi forberedte oss på å komme inn i huset og gjøre alt klart til den lille kom. Helgen før det skjedde fant noen vennepar av oss det ut, og vi ble feiret med champagne og fyrverkeri. Alt var bare så bra, og vi var så lykkelige.

 

Mandagen etter var jeg på jobb da jeg oppdaget brunt utflod. Jeg tenkte at dette ikke var noe problem, jeg kjente jo strekningene jeg hadde hatt de siste ukene, og jeg var jo 9+2, men ringte allikavel til legevakten og fikk time rett etter jobb.

 

Ti minutter før timen ringte de og spurte om jeg komme imorgen istedet. Greit, gikk på toalettet på en kafé og da kom det ferskt blod. Ringte rett opp til legevakta, der de ba meg komme opp med en gang. Jeg var helt sikker på at det hadde gått galt nå. Da jeg kom opp dit, så fant ikke legen hjertelyd, men han hadde ikke riktig utstyr, så han sa jeg skulle ta det helt med ro, men ordnet allikavel time hos gynekolog dagen etter. Det neste døgnet var helt forferdelig. Jeg var bekymret, mens kjæresten googlet rundt på blødning under svangerskap og trodde nok at jeg overreagerte og tenkte at dette kom til å gå bra.

 

Dagen etter våknet jeg tidlig, men hadde ikke time før 12.30, så jeg prøvde å duppe litt før jeg skulle kjøre. Det jeg husker så godt var at de første 30 sekundene etter jeg våknet etter duppen så var jeg så intenst lykkelig, for jeg våknet av strekninger, og hadde "glemt" hva som foregikk. Jeg kjente på lykkefølelsen som fylte hele kroppen min og gledet meg så intenst til hva den lille spiren vår ville bringe med seg. Så husket jeg hva som hadde skjedd og kjente blod i bindet. Jeg vil allikavel aldri glemme den lykkefølelsen.

 

Jeg hadde med meg bestevenninnen min på sykehuset, og da vi kom inn til legen forklarte jeg hva som foregikk, og han sa at dette var helt vanlig og jeg hadde ingenting å bekymre meg for. Jeg satt meg i stolen, og på skjermen fikk vi se bilde av en liten spire, men vi hørte ikke ett bankende hjerte. De kalte inn overlegen, og han konstaterte det. Det var ikke ett hjerte som slo, og det var en missed abortion. Det føltes som om hjertet mitt knuste, og jeg har aldri grått så høyt før. Legen var ikke særlig medfølende, og kom med frasene som "dette er helt vanlig" "det var ikke noe fare for neste graviditet" osv osv. Greit nok at det er vanlig, men det var ingenting som tilsa vanlig for meg, jeg hadde aldri opplevd dette, og på de få ukene jeg hadde visst om spiren hadde jeg blitt virkelig glad i den og hva den ville bringe med seg.

 

Jeg fikk gå ut og ringe til kjæresten, som var på jobb, og når han svarte klarte jeg ikke å si noe, jeg bare gråt. Han skjønte fort hva som foregikk, og bestevenninna mi fortalte det for meg. Han skulle bli ferdig og kjøre til sykehuset med en gang. Imens vi satt ute, kom sykepleieren som også hadde vært med på dette, ut. Hun var mer forståelsesfull og sa uansett hvor vanlig dette er, så er din sorg spesiell for deg, og dette er uvanlig for deg, og det var veldig godt å høre at noen innenfor dette forsto meg.

 

Jeg fikk rom på pasienthotellet, vi fikk to senger så han kunne være der hele tiden. Jeg fikk tablettene som skulle sette systemet igang og da var det bare å vente. Kjæresten kom og etterhvert gikk bestevenninna mi. Det skjedde svært lite på disse timene, jeg blødde nesten ikke, men kjente at livmoren åpnet seg. Det føltes ut som en straff at jeg først mistet spiren, og i tillegg måtte "føde" den ut. Overlegen sa at det var fordi fosteret ikke var levedyktig, og det ville ha skjedd uansett, men jeg lå allikavel å tenkte at det var min kropp som hadde sviktet, jeg som ble straffet, og ikke fortjente det livet som vokste inni meg.

 

Vi gikk mye på ute området, og det var rart å se skiltet ved inngangen der det sto "besøkstid, fedre har tilgang hele døgnet" for det var det han var, en far. Til en spire, som aldri ville vokse opp med sin far.

 

Sent samme kveld kom det ut. Jeg måtte gå på do i bekken siden jeg nesten ikke blødde, og det var ikke blod på toalettpapiret så jeg så det med en gang. Fostersekken. Der inne lå vår lille spire. Noen kaller det foster, andre barn. Det var vår baby. Vår lille baby som skulle ha vokst seg stor. Stor og sterk nok til å komme seg ut i verden. Komme ut i verden og vokst opp. Hadde det vært jente eller gutt? Gutten vår som pappaen skulle lært å skru og mekke på biler, vokst opp til å kjøre cross, snøscooter og funnet på så mye ramp, som pappaen ville sett på som gøy og mammaen hatt hjertet i halsen? Eller ei jente, som ville kledd opp katten vår, blitt dratt i flettene av fetterne sine? Ville den arvet mitt blonde hår, eller pappaens røde? Blå eller grønne øyne? All den uvissheten vi satt igjen med. Da vi så den lille fostersekken knakk vi begge helt sammen. Vi har aldri delt en sorg, men nå gjorde vi det. Vi som for noen dager siden delte en lykke så stor at det var trangt om plassen til andre bagateller. Den spiren som skulle komme skrikende ut noen måneder senere, kom stille ut, helt inntakt. Det er sykt, men den var perfekt.

Og siden da har hjertet mitt vært knust. Det føles fysisk knust. Som om det slo sprekker.

 

Morkaken og det andre kom ikke frivillig ut. Etter to døgn, åtte tabletter, og utskrapning/utsugning var det meste ute. Jeg følte tomhet. Livmoren holdt på å lukke seg, og det var tomt. Vi satt igjen uten en spire i magen eller armene. På den lille tiden vi hadde visst om det, hadde denne kjærligheten vokst så intenst, den rommet så mye, vi hadde så mye å gi. Vi ville gi så mye.

 

Det er rart å være gravid den ene dagen, glede seg, være spent, og plutselig sitte igjen som ett vanlig menneske. Som ikke trenger å ta folat, som ikke trenger å tenke på svangerskapskontroll, salami og å holde seg borte fra alkohol. Plutselig virket alt så meningsløst. Men nå arbeider jeg med å komme tilbake til hverdagen. Det tar tid, men kommer seg. Vi vil prøve igjen, men vi kommer til å være så forsiktige neste gang. Både praktisk og følelsesmessig.

 

Vi har så mye kjærlighet å gi til neste barn, men litt av kjærligheten vil alltid være forbeholdt den spiren vi hadde, all den kjærligheten som er i hjertet vårt, som også symboliseres i hjertesmykket kjæresten ga meg når vi var på sykehuset.

"Oss tre i hjertet"

Endret 10. august 2015 av Boknerden