Døden berører meg ikke.

[Anonym bruker]

Jeg sørger aldri over andres død, og frykter ikke min egen.

 

Men jeg kan bli helt slått ut av å se andres ekte sorg eller glede. Jeg er i grunn svært følsom, bare ikke overfor døden. Jeg har mistet en av mine foreldre uten å føle sorg over dette.

 

Kjenner du deg igjen? Tenker du det er noe galt med meg?

 

Anonymous poster hash: 6f03c...331

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen. Var sånn etter at mamma døde. 8 år etter kommer reaksjonen og jeg var psykiatrisk pasient i fem år.

 

Anonymous poster hash: 13b1e...cd1

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen, men kun etter at jeg mistet min egen mor ganske uventet. 

Den sorgen var så altoppslukende, at jeg ikke lenger kjenner det i lilletåa når andre dør, eller opplever døden. 

Jeg kjente det ikke når min egen bestefar døde ett år etterpå, og jeg har heller ikke kjent det når venner eller slektninger har mistet noen av sine. Deres sorg berører meg egentlig ikke heller, så jeg er vel hakket "verre" enn deg også. Det bekymrer meg litt, i den grad at jeg har flere ganger vært innom tanken på om jeg er normal eller ei, men ikke nok til at jeg gjør noe med det, om det i det hele tatt er noe å gjøre med det.

Anonymous poster hash: bfdd8...f0f

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen, men kun etter at jeg mistet min egen mor ganske uventet. Den sorgen var så altoppslukende, at jeg ikke lenger kjenner det i lilletåa når andre dør, eller opplever døden. Jeg kjente det ikke når min egen bestefar døde ett år etterpå, og jeg har heller ikke kjent det når venner eller slektninger har mistet noen av sine. Deres sorg berører meg egentlig ikke heller, så jeg er vel hakket "verre" enn deg også. Det bekymrer meg litt, i den grad at jeg har flere ganger vært innom tanken på om jeg er normal eller ei, men ikke nok til at jeg gjør noe med det, om det i det hele tatt er noe å gjøre med det. Anonymous poster hash: bfdd8...f0f

Jeg kjenner meg veldig igjen i deg. Jeg tror også det er mine tidligere opplevelser i livet er grunnen til dette. Etter å ha levd i en dyp depresjon veldig lenge bestemte jeg meg for å ta mitt liv. Bestemmelsen var oppriktig, men selvdrapsmetoden ikke effektiv nok. Likevel gjordet dette dypt inntrykk på meg, altså mitt eget oppriktige selvmordsforsøk. Depresjonen lettet etter dette, og redselen for døden ble kanskje borte.

 

Anonymous poster hash: 6f03c...331

[Anonym bruker]

Jeg frykter ikke døden. Ikke for egen del. Ikke for f.eks. foreldrene mine sin del, heller. De er gamle og skrøpelige, og det beste hadde vært om de snart kunne få slippe å leve.

 

Men barn og unges død berører meg.

 

Anonymous poster hash: a1edd...a19

[Anonym bruker]

Jeg er selv redd for å dø men det er mest pga jeg er alene med min nydelig sønn så redd for han.

 

Men da mine besteforeldre døde og bekjent har dødd har jeg ikke sørget. Gråt I begravelsene men det er det eneste. Akkurat som det ikke påvirker meg. De er døde og jeg kan ikke Gjøre noe med det..

 

Anonymous poster hash: 91a9f...418

[Anonym bruker]

Jeg var veldig trist og lei meg da mormor døde, men jeg gråt ikke en tåre, hverken da det skjedde, da jeg så henne (det var bare ekkelt, for hun var så veldig død) eller i begravelsen. Har ikke vært grått etterpå heller. Lurte da på om noe var galt med meg, for hun var bare noen og seksti og døde av kreft.

 

Men da en kamerat døde, friket jeg helt ut, både da jeg fikk vite det og i begravelsen. Det er noe av det verste jeg har vært med på, jeg var så sint og lei meg, hadde lyst å skrike til ham. Men jeg tror det var mest på hans barn sine vegne. Jeg var sint for barnets del som ikke skal få ha faren i livet sitt mer.

 

Anonymous poster hash: f087b...440

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for døden, men antakelig av en annen grunn enn dere som har skrevet her. Jeg har en veldig sterk overbevisning om at jeg kommer til å treffe de igjen, de som har dødd i livet mitt. Jeg kjenner en stor ro i forhold til døden både når det gjelder min egen og andres. 

Jeg er vel omtrent den eneste som ikke gråter i begravelser. Jeg blir veldig lei meg for de unge som dør, fordi de ikke får oppleve livet som det er ment og jeg blir trist for små barn som må leve livet uten en forelder, men jeg har aldri følt at døden er en avslutning, et farvel for alltid. Jeg føler bare en stor ro og en sikkerhet rundt at dette ikke er slutten, og vi ses igjen en dag. Sånn har det vært siden jeg var liten. Husker jeg trøstet mamma med det da morfar døde. Jeg var 7 år da. 

 

Ellers er jeg veldig følsom, og reagerer lett på andres følelser og stemninger i rom osv. Humøret mitt gjennom en dag kan skifte lett ettersom hvilke stemninger jeg fanger opp. Kan le og gråte av små ting som store. Men døden skremmer meg altså ikke. 

Anonymous poster hash: 052a9...d04

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for døden, men antakelig av en annen grunn enn dere som har skrevet her. Jeg har en veldig sterk overbevisning om at jeg kommer til å treffe de igjen, de som har dødd i livet mitt. Jeg kjenner en stor ro i forhold til døden både når det gjelder min egen og andres. Jeg er vel omtrent den eneste som ikke gråter i begravelser. Jeg blir veldig lei meg for de unge som dør, fordi de ikke får oppleve livet som det er ment og jeg blir trist for små barn som må leve livet uten en forelder, men jeg har aldri følt at døden er en avslutning, et farvel for alltid. Jeg føler bare en stor ro og en sikkerhet rundt at dette ikke er slutten, og vi ses igjen en dag. Sånn har det vært siden jeg var liten. Husker jeg trøstet mamma med det da morfar døde. Jeg var 7 år da.  Ellers er jeg veldig følsom, og reagerer lett på andres følelser og stemninger i rom osv. Humøret mitt gjennom en dag kan skifte lett ettersom hvilke stemninger jeg fanger opp. Kan le og gråte av små ting som store. Men døden skremmer meg altså ikke.  Anonymous poster hash: 052a9...d04

Jeg er sånn som du beskriver i siste avsnitt. hi

 

Anonymous poster hash: 6f03c...331

[Anonym bruker]

Sorg handler da ikke om hvorvidt man er redd for døden, men om sjokk og savn.

Men i en del kulturer feires det når noen dør, der skal man ikke savne, men være glad på den dødes vegne.

Anonymous poster hash: e5a0f...008

[Anonym bruker]

Jeg frykter (for meg selv) eller sørger heller ikke over døden. Jeg er derimot veldig redd for at mine barn skal dø fra meg (det er overhodet ikke noe jeg vanligvis tenker på, men jeg gjør det f.eks nå som emnet er på bane, eller ved en nesten-ulykke etc...). 

Jeg vet ikke hvorfor jeg er slik. Jeg mistet min onkel da jeg var 8, vi bodde mange timer unna hverandre og jeg traff ham kanskje en gang i året. Jeg fikk en sorgreaksjon, og fremdeles tenker jeg på ham av og til, og føler en form for sorg. Men flere har dødd siden - jeg kjente flere fra Utøya som mistet livet, familiemedlemmer har dødd... Jeg har ikke følt sorg, ikke fordi de er døde. Jeg føler derimot enorm sorg over å se andre sørge. Jeg gråter fordi jeg ser hvor vondt alle andre har det. Jeg gråter av de gode ordene som blir sagt om de avdøde, jeg gråter rett og slett av andres sorg.
Kanskje min onkels død har gjort meg slik, eller kanskje det er en forsvarsmekanisme. Kanskje det også har noe med at jeg er manisk depressiv? Kanskje det ikke finnes en spesiell grunn til at jeg er slik heller - kan hende det bare er slik jeg er uavhengig av alt annet.

Anonymous poster hash: e9b74...6d0