Svigermor er dødssyk, og jeg håper hun rekker å se babyen vår.

[Anonym bruker]

Svigermor har kjempet i mange år mot en sykdom som sakte men sikkert tar livet av henne. (Vil ikke legge ut for mye detaljer). Før hun fikk vite at jeg var gravid, hadde hun planlagt begravelsen sin, og så og si lagt inn årene. Sa at hun ikke orket mere medisiner og sykehusmas. Da hun fikk greie på at et barnebarn var på vei, strålte hun opp, og helsen hennes fikk en stor oppsving. Hun har vært friskere enn på lenge de siste ni månedene, og hun har gledet seg veldig til å se babyen. Nå har hun desverre blitt dårligere igjen, og jeg har bare noen dager igjen til termin.

Har så vondt i hjertet ,for jeg frykter at hun dør, før hun rekker å holde barnebarnet sitt. Vet at det er hennes høyeste ønske akkurat nå.Men..det er fint lite man kan gjøre for å fremprovosere en fødsel.  Vet ikke en gang om jeg ønsker det. Hadde bare vært så fint om hun ihvertfall rakk å holde babyen.Men det er rart med det..det er nå gjerne slik..når noen dør, blir det gjerne født et nytt barn i slekta, eller omvendt. Livets sirkel. Vet ikke helt hvorfor jeg legger ut dette her. Noen som har opplevd lignende, der de som lå for døden klarte å "holde ut" til babyen var født?. 

 

Anonymous poster hash: f1c9c...422

[Anonym bruker]

Så trist å lese, men som du skriver;noen kommer, noen går.

 

Jeg opplevde noe av det samme for tre år siden. Pappan min var meget syk under hele svangerskapet mitt, han var innlagt på sykehus de siste 6 mnd han levde. Babyen min ble født to uker før termindato, og han rakk akkurat å høre meg fortelle han at babyen var født, det var nok bare det han ventet på på slutten. Han gav slipp 5 timer etter jeg var nede på intensiven med babyen. Han var for syk til å holde, snakke, se eller kommunisere med meg bortsett fra å åpne øynene litt for å "se" babyen. Jeg vet synet var sterkt svekket, så aner ikke hva han så, men han hørte meg fortelle om barnebarnet (hans første).

 

Vi rakk det akkurat, men om babyen hadde kommet senere hadde nok ikke pappa holdt ut, det var helt i siste liten.

 

Håper at dere rekker å vise frem barnebarnet til svigermor. Men man kan desverre ikke gjøre noe fra eller til i en sånn situasjon bortsett fra å håpe at man rekker å vise frem. For meg var det godt å vite at pappa viste før han forlot oss, selv om det var og er veldig sårt at han ikke fikk bli kjent med den lille gutten min.

 

Anonymous poster hash: dfd64...95a

[Frufluffy]

Så trist å lese .

 

Min farfar døde få timer etter at foreldrene mine kom. De var på reise og kom seg hjem så raskt de kunne, da hadde alle han hadde nær vært innom eller var der da han døde. Så det er nok en stor styrke selv hos dødssyke for å holde ut hvis det er det de vil. 

Håper du snart får en fin fødsel og at du rekker å la svigermor få hilse på vidunderet. 

[Anonym bruker]

Wow!. Høres ut som om pappaen din holdt ut så lenge han kunne!. Fem timers margin er ikke akkurat mye. Det hørtes ut som både en god og vond opplevelse på en gang.Når det gjelder svigermor, så har jeg på følelsen at hun lever på ren vilje nå, noe som kan gå en stund , men til slutt orker jo ikke kroppen mer. Tenker bare at på merkelig vis, hadde det vært godt for henne å se den lille før hun takket for seg her i livet. Takk for svar!. Det gir meg håp om at hun rekker det.

Mvh HI

Anonymous poster hash: f1c9c...422

[Anonym bruker]

Dette var veldig trist å lese! Det minner meg om min første fødsel. Da jeg fødte mitt første barn ble Pappa veldig dårlig ca en måned før jeg hadde termin. Det var etterhvert ikke noe sykehuset kunne gjøre for han så de avsluttet all livreddende behandling 17 dager før termin. Vi satt på sykehuset hver eneste dag, og jeg håpet og håpet på at Pappa skulle rekke å hilse på sitt første barnebarn. Dessverre klarte han ikke det, han døde en uke før babyen kom. Jeg synes selvfølgelig det er veldig trist at han ikke fikk møte babyen, men samtidig har jeg tenkt at det kanskje var til det beste for oss alle. Jeg så jo hvor dårlig Pappa var på slutten og jeg er usikker på hvor mye han klarte å få med seg. Siden jeg var nærmeste pårørende tror jeg også det var en fordel å få planlagt og holdt bisettelsen før fødselen. Man vet jo aldri hvordan fødselen blir og hvordan form ungen eller en selv er i etterpå. For meg var det deilig å kunne fokusere på babyen når den kom, isteden for å uroe seg over Pappa. 

Jeg ønsker bare å si at uansett hvordan ting går så kan det gå bra. Jeg håper du ikke bare uroer deg over svigermor, men også klarer å ta vare på deg selv og babyen. Det er jeg sikker på at svigermoren din også vil at du skal! 

 

Jeg vil også minne deg på at helsestasjonen har en psykolog man gratis kan prate med.

Anonymous poster hash: 06aa2...0b3

[Anonym bruker]

Takk for tips om psykolog:). Vet jo at svigermor allerede har holdt ut ni måneder på "overtid" minst . Så vet jo at hun er veldig sliten av å kjempe nå. Blir ikke overrasket om hun takker for seg før babyen kommer, og da er det jo bare slik det er. Blir jo veldig rar blanding av følelser dette her. Tar meg selv i å ha dårlig samvittighet fordi jeg gleder meg over å snart bli mamma igjen, samtidig som jeg sørger over svigermor, fordi jeg vet og ser at det bare går en vei. Det er bare et spørsmål om tid. Takk for gode ord alle!. Både trist og godt på samme tid å høre om andres erfaringer på en gang. 

 

HI

Anonymous poster hash: f1c9c...422