Klarer ikke bestemme meg om jeg skal bli hos samboeren eller satse på fortiden..

[Anonym bruker]

Skriver dette innlegget kanskje mest for min egen del, for å se om jeg blir noe klokere av å få tankene ned på "papiret" men jeg håper også at dere kanskje har noen gode råd til meg.

 

Jeg er 28 år, har vært sammen med min samboer siden jeg var 16 år gammel. Vi flyttet sammen tidlig, så jeg har aldri bodd alene. Jeg har lite familie, og ikke så mye kontakt med mine foreldre. Har heller ingen søsken. Min samboer har også en ganske liten familie, men de er inkluderende og hjelper oss med mange praktiske ting.

 

Før jeg møtte min samboer hadde jeg et kort bekjentskap med en gutt, han bodde langt unna og vi var jo så unge at det var vanskelig å begynne noe forhold. Men kontakten mistet vi ikke.

Min samboer og jeg flyttet som sagt sammen fort, leide hus en del år før vi kjøpte hus. Da jeg var 20 begynte jeg å studere, så jeg pendlet i 3 år. I det første studieåret gle vi langt fra hverandre, og selv om det egentlig ikke var noen som slo opp så følte i allefall jeg at forholdet var over. Jeg hadde hatt litt sporadisk kontakt med denne ungdomskjæresten på et helt vennskapelig plan, han hadde også hatt kjæreste.

Så i denne tiden så sendte vi noen meldinger, og var da begge mer eller mindre single. Jeg skriver mer eller mindre, fordi det var litt udefinert mellom meg og min samboer selv om vi ikke hadde noe særlig kontakt.

Meldingene utviklet seg til telefonsamtaler og besøk. Jeg ble fullstendig betatt av han igjen, på en helt annen måte enn jeg har hatt det med min samboer. Vi ble vel mer enn venner igjen, og jeg følte meg utrolig lykkelig. Men, avstanden mellom oss var mye lenger enn før, over halve landet så vi møttes ikke så ofte. Han fant sammen med sin eks igjen, og jeg var knust.. I min desperasjon for å være alene så kontaktet jeg min samboer igjen, og forholdet var vel ikke så mye over fra hans side som fra min.

Så da sommerferien kom så flyttet jeg hjem igjen og vi fortsatte som før uten at jeg fortalte hva som hadde skjedd. Jeg vet at jeg burde ha gjort det, men i mine øyne hadde alt vært over.

Så etter noen år begynte jeg og min samboer å prøve å få barn, fant ut at jeg ikke kan bli gravid på naturlig måte og har vært gjennom en lang prosess de siste årene som ikke har resultert i noe barn. Jeg er altså barnløs, men meldte meg inn her da vi begynte å prøve for å ha sagt det.

 

I løpet av denne prøvingsprosessen med sykehus, medikamenter og ikke minst utrolig mange skuffelser føler jeg at min samboer kun er en venn.. For 2 år siden var han utro på en fest, jeg fikk ikke vite det før etter et halvt år. Jeg følte at det på en måte var dråpen, at forholdet nå var helt over. Men, jeg klarte ikke å dra. Som sagt har jeg aldri bodd alene, min samboers familie er på en måte hele min trygghet. Drar jeg er jeg helt alene. Jeg innrømmer glatt at jeg er en lite selvstending person, har vokst opp som beskyttet enebarn som har fått alt servert og flyttet deretter rett sammen med min samboer. Jeg er voksen og ansvarlig, har god utdannelse og bra lederjobb men er ikke så selvstendig i privatlivet.

 

Jeg klarte ikke å forlate han, og på en eller annen merkelig måte har tiden bare gått. VI bor under samme tak, men det er ikke noe romantisk forhold lenger. Jeg er utrolig glad i han, men tror det er bare som en venn.. Vi har forsøkt å ha sex noen ganger, men jeg har absolutt ingen tenning så det blir kun for at han skal få gjort seg ferdig..

Har hele tiden siden studiene hatt litt sporadisk kontakt med han andre, bare noen meldinger i ny og ne..

Han var singel en stund, og da litt mer ivrig på kontakten før det ble stille lenge da han fikk seg ny dame..

I de siste måneden har vi hatt hyppigere kontakt. Og jeg føler meg følelsesmessig utro.

Han har vært singel i et par års tid, og sier han ikke klarer å glemme meg. Jeg klarer ikke glemme han heller.. Han bor et stykke unna, men har hus, god økonomi og et ordnet liv. En kveld jeg hadde det utrolig tungt og vanskelig fortalte jeg om utroskapen til min samboer, og da sa han at jeg er velkommen til han og han ikke kan tenke seg noe lykkeligere enn å dele framtiden med meg.

 

Dere dømmer meg sikkert til å være utro, og fæl mot min samboer. Og jeg føler meg slik også! Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler jeg og min samboer har forsøkt det meste for å få forholdet på beina, men jeg føler det er for sent.. Vi kan sikkert leve slik vi gjør nå for resten av livet, men jeg vil da bare føle meg middels lykkelig og alltid komme til å tenke på hva jeg kunne fått om jeg hadde gått.

Om jeg går, og flytter til han andre vil jeg miste all trygghet jeg har nå. Om det forholdet ikke fungerer så vet jeg ikke hva jeg da skal gjøre, da er jeg helt alene uten noen.. Så det er det som skremmer meg. Ellers føler jeg at jeg kan få et bedre og lykkeligere liv der, men jeg vet jo ikke hva jeg får, bare hva jeg har.. Men det er ikke rettferdig overfor min samboer slik det er nå heller med mine følelser..

 

Så, hva hadde dere gjort? Hjertet mitt heller mot å avslutte med min samboer, men jeg gråter ved tanken på at han skal finne seg noen andre etter meg.. Samtidig gråter jeg ved tanken på at han andre skal gå inn i et forhold og jeg blir sittende her igjen fordi jeg var feig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3ab17...a5b

[Anonym bruker]

Du, du trenger å bli voksen....

 

Du bør avslutte med samboeren, dere har nok vokst fra hverandre. Og du bør unne ham å gå videre og finne en ny!

Dere er iallefall feil for hverandre! (utifra det du skriver!)

 

Så, denne nye... Er han den rette? Kanskje, kanskje ikke..

 

Det du bør gjøre er å flytte for deg selv! Finne DEG! Være litt alene.... Fungere på egenhånd, slik voksne mennesker bør kunne!

 

Du må gjerne date, men ikke noe fast forhold før etter en god stund!! Finn deg selv, finn den rette, for de rette grunnene!

 

Lykke til! Blir bra dette

 

Anonymous poster hash: a772f...ff3

[Anonym bruker]

Enig med nr. 2. Jeg tror du trenger å bo for deg selv, stå på egne ben.

 

Du har utdannelse, god jobb med ansvar. Men du kan ikke fortsette å leve livet ditt slik du gjør nå, det forblir du bare ulykkelig av.

 

Du trenger å se at du greier deg selv, ellers vil du nøye deg med middelmådige forhold resten av livet.

 

Stol på deg selv. Og oppsøk gjerne en psykolog som kan støtte deg i prosessen fremover.

 

Men hva du enn gjør - ikke flytt rett fra samboer og inn til den andre. Ta tid til å bli kjent, ordentlig kjent, og ta deg tid til å kjenne at du er trygg nok i deg selv. Å bo alene er ikke mer ensomt enn å være ensom i et forhold, tvert imot.

Anonymous poster hash: a69f3...6d1

[Anonym bruker]

Jeg hadde gått fra samboer i din situasjon. Dere er nok ferdig med hverandre og du trenger litt tid for deg selv før du innleder noe særiøst, men det er jo lov til å kose seg litt på veien;)

 

Anonymous poster hash: 2e87d...035

[Anonym bruker]

Takk for svarene deres!

Har følelsen av at min første kjærlighet er the one that got away, og nå har jeg muligheten til å få han tilbake. Men jeg vet ikke om jeg tør. Men det kan godt hende at ingen av de er den rette.

Hi

 

Anonymous poster hash: 3ab17...a5b

[Anonym bruker]

Takk for svarene deres!

Har følelsen av at min første kjærlighet er the one that got away, og nå har jeg muligheten til å få han tilbake. Men jeg vet ikke om jeg tør. Men det kan godt hende at ingen av de er den rette.

Hi

 

Anonymous poster hash: 3ab17...a5b

 

Du tør ikke leve livet ditt...

 

Du må avslutte det som du vet ikke fungerer for deg, så må du tørre å stå på egne ben slik at du kan bli trygg på deg selv.

 

Du vet at samboer ikke er rett for deg. Om den andre er rett for deg, det vet du egentlig lite om. Om han ikke er den rette for deg så var han kanskje rett likevel fordi han var den som gjorde at du turde ta tak i ditt eget liv...

 

Anonymous poster hash: a69f3...6d1

[Anonym bruker]

Om du går fra samboer og finner ut at ungdomskjæresten ikke er "The one that got away" så får du i det minste fred i sjelen og du får det nok bedre alene enn å gå å føle på at dere har vokst fra hverandre.. Jeg gikk tilbake til min "that got away" og fant ut at vi ikke kom til å fungere men herregud det føltes godt å bli ferdig med det også.

 

Og plutselig etter det møtte jeg mannen i mitt liv! <3

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 2c2ef...f50

[Anonym bruker]

Du bør hvertfall gå fra samboeren din. 

Det andre er at han fra fortiden ikke er mer intr i deg enn annet enn tidsfordriv når HAN er singel. Han vet du alltid står klar på beitet hans!

Anonymous poster hash: fcb1b...42f

[Anonym bruker]

Nr en: gå fra samboeren din. Han elsker deg, du liker han som en venn. Han fortjener noe annet.

 

Nr to: din ungdoms elskede utnytter deg. Du er tidsfordrivet han har mellom kjærester. Det er alt. Hadde han ønsket, hadde han sjanset og det bar han ikke gjort. Han savner deg når han er singel og driter under når han har dame.

 

Vær bare deg selv en tid du. Det er alltid det beste!

 

Anonymous poster hash: ae984...0c7

[Anonym bruker]

Jeg forstår usikkerheten din veldig godt. Jeg er også veldig ubestemmelig. redd for endringer. tviholder på ting. 

Men du burde gå fra samboer, og flytte for deg selv. Kanskje du vil få det bedre generelt ved og se at du faktisk klarer deg selv.

Men du trenger jo heller ikke kunne kontakten med han andre. Men at dere ikke flytter til samme sted med en gang og atdu bor en stund alene og finner ut av ting.

Anonymous poster hash: 51e8f...a9d

[Nyttårs barn]

Flytt fra samboeren din, du kan ikke bli hos han fodri du er redd for å være alene. Jeg mener det er skjebnen som har gjort at dere ikke har lykkes med barneprosjektet, da hadde alt vært mye verre.

 

Om denne eksen din er den rette vet jeg ikke, men ofte er det en grunn til at ting ble som de ble. Du vil tjene på å være selvstendig en stund, så vil du tiltrekke deg andre og riktige partnere.

Endret 3. juli 2015 av Nyttårs barn