Stesønnen min er mentalt handikappet uten at foreldrene ser det!

[Anonym bruker]

Han er det virkelig. Alle som treffer ham lurer på hva som er galt med ham, hvilken diagnose han har etc. Store som små.

 

Nå nettopp kom han til oss ved matbordet og viste frem et papir med en skikkelig snørrklyse mens han sa med rar stemme "se hva jeg fant i nesa!" Han prater mer med en handikappet/ barnslig stemme enn sin egen. Han sier feks til de andre barna her "kal vi pille dikkball?" og lager mange rare lyder nesten hele tiden. Plutselig roper han "god morgen!!!" helt når som helst.

 

Han vifter rart med hendene og armene, og går og løper rart. Han knurrer mot fremmede på tur. Han blir kjempesint for tilsynelatende bagateller og slår andre barn hvis han syns noe er urettferdig. Han klarer ikke forstå forskjellen på å fekte i en jevnbyrdig lek og fekte alt man kan for å vinne uten å bry seg om den andre blir skadet. Han klarer ikke ta beskjeder. Han klarer ikke finne frem klær og kle på seg selv om morgenen. Om han må hjelpe til med noe så tuller han det alltid til så han søler eller noe.

 

På skolen løper han etter søsknene sine venner med snørr og blod og diverse på hendene. Han henger og klenger på dem uansett om de vil eller ikke. Flere har sagt at de er redd for ham. Han har selvfølgelig ingen venner. Eller kanskje én.

 

Når man er alene voksen med han kan han være noenlunde normal. Han er kjempeflink faglig. Hvor gammel tror dere denne gutten er? 11 år gammel! Jeg blir så sint, så sint, så sint på at foreldrene ikke ser at det trengs ekstern hjelp. De prater, de forklarer, de kjefter, de straffer. De tror han selv kan rå over det han gjør. Og han gjør det samme igjen, og igjen og igjen.

 

Jeg skrev om han her for litt siden, og noen sa at jeg måtte melde til barnevernet siden det å ikke se sitt barns behov er omsorgssvikt. Det gjør jeg bare ikke. Men bør jeg (antakelig starte en krangel) og be om et møte med både samboeren og barnets mor der jeg sier hva jeg ser? Samboeren min sier bare igjen og igjen "det jeg sier går jo ikke inn."

Jeg tenker at hvis gutten får hjelp kan han kanskje klare å få venner og noenlunde sosiale ferdigheter. Nå er han helt utenfor.

 

 

Anonymous poster hash: b9bad...809

[SuperFries]

Hvor er skolen oppe i det her? Og hvorfor har det ikke blitt plukket opp av barnehage/skole allerede?

[klg,2 boys now:)]

Tror ikke dine ord vil gå inn,dessverre.

Du kan evt hør med skolen og forklar.rart om ikke skolen presser på med ppt og bup.du kan vel varsle barnevernet anonymt

[Anonym bruker]

Hva med lærere og helsesøster på skolen?

Om oppførselen hans er så ille som du beskriver her må de vel ta tak selv om han er faglig sterk?

 

Høres jo ut som han har tics ihvertfall? Det å rope ut ting sånn plutselig kan jo tyde på tics, høres litt ut som en gutt i nabolaget her som har tourettes.

Anonymous poster hash: d45b6...7ce

[Anonym bruker]

Det at han ikke snakker rent, har de sjekket hørselen hans?

Ei jeg kjenner snakket som ham, men etter hun fikk satt inn dren (og faktisk hørte hvordan ord skulle uttales) så ble det total forandring.

 

 

Anonymous poster hash: 762eb...072

[Anonym bruker]

Høres jo ikke akkurat normalt ut med den oppførselen du beskriver. Merkelig at han har rukket å bli elleve år uten at verken barnehage eller skole har reagert?. Hvis dette er tilfelle, er det ihvertfall mange som ikke har gjort jobben sin. Kan høres ut som om gutten trenger utredning, og foreldrene veiledning. 

Anonymous poster hash: 1af53...400

[Anonym bruker]

Det kan være at han er innenfor autismespekteret. Disse barna kan være kjempeflinke på enkelte områder, men komme fullstendig til kort når det kommer til det sosiale for eksempel...

Anonymous poster hash: 1af53...400

[Anonym bruker]

Det at han ikke snakker rent, har de sjekket hørselen hans?

Ei jeg kjenner snakket som ham, men etter hun fikk satt inn dren (og faktisk hørte hvordan ord skulle uttales) så ble det total forandring.

 

 

Anonymous poster hash: 762eb...072

Han snakker rent, egentlig. Han kan snakke ordentlig, han bare velger en babystemme veldig ofte.

 

Ja,hvor er skolen? Det lurer jeg på også. De har hatt samtaletimer der læreren utelukkende sier alt som er negativt, så det er plenty av episoder der.

 

Fritidsaktiviteten har sagt at en voksen må være der med ham. Foreldrene sier "herregud, de må da klare å håndtere han?!"

 

Anonymous poster hash: b9bad...809

[Anonym bruker]

At skolen ikke fanger han opp og reagerer er merkelig, om det er så ille som du fremstiller det. Burde hatt PPT og BUP i bildet for lengst.

Og hvor er helsesøster???

 

Ville helt klart bedt om en samtale med begge foreldrene, forklar de hva du ser, sammenlign det med hva skolen ser, og alle andre som eventuelt er i bildet. Om du kjenner noen som har mye kontakt med gutten, som ser det samme som deg, er det alltid en fordel å være to eller flere om det.

Men om foreldrene avblåser det hele, så hadde jeg gått for barnevernet, uansett hva, for guttungens beste i saken. Er jo han det hele går utover i lengden, kunne aldri sittet på sidelinjen uten å prøve å hjelpe til.

 

Anonymous poster hash: 84ce1...8dc

[Anonym bruker]

Dette er jo så ille at hvis foreldrene ikke vil gjøre noe med det så kan du ikke la være å melde til barnevernet!

Jeg forstår at det er vanskelig, men om foreldrene svikter så totalt som de tydeligvis, da må andre ta tak i det.

 

Jeg hadde sagt fra at hvis foreldrene ikke søker hjelp asap! så melder jeg dem til barnevernet. Og en far som er så totalt tafatt overfor sitt eget barn ville jeg slitt med å respektere.

 

Flott at du ser stesønnen din og ønsker å hjelpe, men du kan ikke la det gå lenger tid uten å melde fra. Gutten trenger hjelp jo før jo heller! Det tar tid å komme til i systemet, utredninger tar lang tid... det kan ta tid før han får riktig oppfølging likevel. Og jo lenger tid som går, jo verre blir det for gutten. Skaff ham hjelp asap!

Anonymous poster hash: 15c10...6e5

[Anonym bruker]

Det er veldig vanskelig. Og jeg bare håper hele tiden at skolen skal ta det ordentlig opp med foreldrene, men når det ikke har skjedd på så mange år...

 

Faren er faktisk en veldig god pappa. Han prøver så godt han kan å gjøre det rette ovenfor gutten. Han prøver å ha samtaler, forklare, snakke med. Og jeg vet jo selv hvor blind man blir ovenfor eget barn. Jeg har selv en gutt med autisme og kjenner selvsagt igjen en hel del.

 

 

Anonymous poster hash: b9bad...809

[Anonym bruker]

Det er vel ikke så uvanlig at foreldre har skylapper når det kommer til egne barn, men at skolen ikke tar tak er merkelig. Skolen kan vel kontakt både bup og ppt uten at foreldrene samtykker (om det er foreldrene som sier det ikke skal gjøres på disse møtene)?

 

Var jeg deg ville jeg ringt til helsesøster på skolen jeg, sagt rett ut at du er bonusmamma til denne gutten og er oppriktig bekymret, spurt om råd. Så ville jeg sagt til mannen etterpå at du har ringt, og videreformidlet hva helsesøster sa. Så får det komme det som kommer, kanskje helsesøster kan kalle inn forsterkninger så gutten får hjelp.

Anonymous poster hash: d45b6...7ce

[Anonym bruker]

Det er veldig vanskelig. Og jeg bare håper hele tiden at skolen skal ta det ordentlig opp med foreldrene, men når det ikke har skjedd på så mange år...

 

Faren er faktisk en veldig god pappa. Han prøver så godt han kan å gjøre det rette ovenfor gutten. Han prøver å ha samtaler, forklare, snakke med. Og jeg vet jo selv hvor blind man blir ovenfor eget barn. Jeg har selv en gutt med autisme og kjenner selvsagt igjen en hel del.

 

 

Anonymous poster hash: b9bad...809

 

En veldig god pappa ville ikke i mange år latt være å ta tak i dette etter å ha fått det påpekt av sin nye kone....

 

Skylapper er en ting. Unnlatelse er omsorgssvikt i dette tilfellet. Gutten har allerede i mange år slitt slik. Hvor mange år til skal han måtte lide? Til livet hans er ødelagt?

 

Når du VET hvor ille dette er så er det din moralske plikt å ta tak i det når du vet at foreldrene ikke tar tak i det selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 15c10...6e5

[Anonym bruker]

Som mor til en med aspergers og ADHD reagerer jeg ikke på at skolen ikke griper inn... Jeg reagerer på at foreldrene ikke gjør det!!!! Jeg skjønte det var noe med barnet mitt allerede ved fire-fem års alder, ble motarbeidet av skolen i mange år fordi jeg søkte hjelp og utredning. (Skolen så ikke at det var noe galt) etter seks måneders grundig utredning fikk barnet mitt både Aspergers og ADHD diagnose.

At foreldrene ikke søker hjelp er helt hårreisende! De kjenner jo barnet sitt best! Og ser han i forskjellige situasjoner! Du må nok ta en ordentlig prat med barnefaren igjen, og fortelle han at de absolutt ikke gjør barnet en tjeneste ved å overse/bagatellisere problemene... Er det det jeg mistenker etter det lille du her beskriver vil problemene bare øke med alder... Og det er kjempeviktig at barnet får riktig støtte og oppfølging

 

Anonymous poster hash: 54b1b...5e8

[Sint naken biltyv]

Meld de til bv. Det de bedriver er omsorgssvikt.

[Anonym bruker]

Jeg mener at du bør melde barnet til barnevernet. Foreldrene unnlater å søke forsvarlig og adevkat hjelp til barnet. Det er en svikt i omsorgen.

Du ville vel meldt fra om barnet hadde hatt en fysisk sykdom eller et fysisk handikap som foreldrene lot skure og gå uten å søke hjelp og medisinsk bistand? Det ville nok de fleste.

 

Her har du en mulighet til å faktisk hjelpe et barn som trenger det. Du SER hva som skjer, du forsøker å gjøre noe med det, men du kan ikke gjøre alt dette alene, og du kan ikke velge å ikke gjøre noe. Når foreldre ikke har nok foreldrekompetanse til å kunne hjelpe sine barn eller søke hjelp av andre når barnet trenger det så svikter foreldrene.

Livskvaliteten, utviklingen og hverdagen til barnet forringes av at de voksne rundt barnet ikke er villige til å hjelpe.

 

Klart du skal melde fra om dette. Har du samvittighet til å ikke gjøre det? Du er den tydeligvis den eneste voksne som virkelig bryr deg om dette barnet. Da må du gjøre det du må.

Anonymous poster hash: 08ec0...7af

[Anonym bruker]

Ok,jeg har ikke samvittighet til å ikke gjøre noe. Han forteller selv at han misforstår i lek, er utenfor på skolen, at han ønsker noen kunne hjelpe ham... Stakkars lille vennen. Og jeg merker jo selv hvor lett det er å bli sint på ham for tull og fjas. Huff, det er virkelig ikke greit.

 

Anonymous poster hash: b9bad...809

[Anonym bruker]

Høres ut som det kan være en grad av autisme. Kjenner igjen mange trekk.

 

Anonymous poster hash: 6e3ad...393

[Anonym bruker]

Hadde ringt skolen jeg.

 

Anonymous poster hash: c62b7...fb7

[Anonym bruker]

Som mor til en med aspergers og ADHD reagerer jeg ikke på at skolen ikke griper inn... Jeg reagerer på at foreldrene ikke gjør det!!!! Jeg skjønte det var noe med barnet mitt allerede ved fire-fem års alder, ble motarbeidet av skolen i mange år fordi jeg søkte hjelp og utredning. (Skolen så ikke at det var noe galt) etter seks måneders grundig utredning fikk barnet mitt både Aspergers og ADHD diagnose.

At foreldrene ikke søker hjelp er helt hårreisende! De kjenner jo barnet sitt best! Og ser han i forskjellige situasjoner! Du må nok ta en ordentlig prat med barnefaren igjen, og fortelle han at de absolutt ikke gjør barnet en tjeneste ved å overse/bagatellisere problemene... Er det det jeg mistenker etter det lille du her beskriver vil problemene bare øke med alder... Og det er kjempeviktig at barnet får riktig støtte og oppfølging

 

Anonymous poster hash: 54b1b...5e8

Nå vet du ikke hvor mye avvik dette barnet er fra normalen?

Det eneste du vet er at du så avvik på ditt barn tidlig. Det er det ikke alle som gjør!

Jeg gjorde det ikke. Og har fulgt opp barnet veldig tett. Prøvd å følge med.

Skolen har ikke tatt det seriøst da barnet var stille og snilt.

Det var aldri annet enn negativt å høre på skolen. Hver gang de sa noe positivt måtte jeg tørke en tåre(!!). Merkelig at de ikke fanget opp det engang?

Barnet fikk dysleksidiagnose først som 14 åring! Og utredes for ADD enda etter 3 år! BUP klarer ikke se det jeg og skole ser(skolen så det først på ungdomsskolen, verste tilfellet de hadde sett! Ny skole)

Men så god og fin til dem på BUP... Flott gutt ja!

Jeg hadde ikke erfaring i å se avvik? Jeg jobbet ikke i bhg eller skole. Hadde jeg gjort det hadde jeg kanskje sett det(ser jeg i ettertid).

Så ikke gi skylden på foreldrene sånn med en gang! Og ikke gi skylden på skole/BUP heller! Noen barn faller dessverre gjennom alle plasser. Utrolig men sant.

Først etter at jeg har skreket, gjort research og slått i bordet hos BUP er de nå villige til å prøve medisin. De er villige til å tro det kanskje er ADD. Litt sent, det var på ungdomsskolen det var viktig å prøve det!

 

Gutten til HI her har nok noe avvik, men er det nok til at det gir hevede øyenbryn?

Start utredning, men det må KREVES. Skriv opp alle episoder og avvik! Utrolig viktig.

 

Min? Sitter nå med 3 diagnoser etter endt skolegang(mulig 4 med ADD) og de stemmer.

Ingen hadde trodd det hadde de møtt ham. Nydelig, høflig flott intelligent gutt.

 

Men om han klarer vgs er en annen sak.. Ganske sikkert ikke dessverre.

 

Anonymous poster hash: c8eb3...0e7

[Anonym bruker]

Du siste Anonym, det der blir som min gutt med autisme. Ute blant andre er han stille, rolig og høflig.

 

Stesønnen er ikke det. Alle ser avviket hans fra normalen. Alle rundt reagerer, men ikke tør å fortelle foreldrene hvordan det faktisk ligger an. Han er ikke litt umoden, han oppfører seg som om han har et stort psykisk handikapp når han lager høye rare lyder, samtidig som han vrir kroppen og hendene på de merkeligste måter. Han snakker høyt og monotont. Han er voldsom mot andre. Utenom når man prater en til en med ham. Da er han så klok, smart og fin gutt. Og han vet at oppførselen gjør at han blir utenfor, men han ønsker virkelig ikke å være utenfor. Likevel klarer han ikke å regulere seg. Selvom man blir blind for egne barn så burde faktisk foreldrene reagere her. Storesøsteren har spurt mange ganger om broren har en diagnose.

 

Anonymous poster hash: b9bad...809

[SuperFries]

Av hensyn til barnet så melder du fra om dette. Til barnevernet, bup, skolen, ja et eller annet sted. Akkurat nå stikker du hodet i sanden også. Hvis foreldrene ikke vil gjøre noe med det, bør virkelig du. Og blir du uvenner med foreldrene, ja så får det være. Gjør det som er best for barnet!

[Anonym bruker]

Hva gjør du med saken videre nå, Hi?

 

Det er viktig å sette i gang med dette så gutten kan få riktig hjelp så raskt som mulig!

Anonymous poster hash: 15c10...6e5

[Anonym bruker]

 

Hva gjør du med saken videre nå, Hi?

 

Det er viktig å sette i gang med dette så gutten kan få riktig hjelp så raskt som mulig!

 

Anonymous poster hash: 15c10...6e5

Bra spm.... Jeg begynner med å snakke med samboeren igjen til helga når ingen barn er her. Jeg tenkte si at enten snakker han med eksen sin eller jeg gjør det. Deretter vurderer jeg sterkt å si at om de ikke tar kontakt med bup i løpet av ferien så ringer jeg skolen i bekymring.

 

Men hva kan egentlig skolen gjøre? Bryr de seg virkelig om en sånn tlf? De kan jo ikke diskutere barnet med meg.

 

Jeg merker at jeg får litt dårlig samvittighet som kommer med dette nå som vi nettopp har flyttet sammen, men det er jo litt nå jeg virkelig, virkelig ser det. Jeg har jo sagt det til samboeren lenge, men nå syns jeg det bare blir mer og mer fakter. Og gutten sier jo selv at han føler mye sinne og tristhet, og at han ønsker hjelp. Med ledende spm da såklart, men han er så oppriktig..

 

Anonymous poster hash: b9bad...809

[Anonym bruker]

Burde jeg vis samboeren denne eller en av de andre trådene mine tro...? Eller kan det bli "too much"?

 

Anonymous poster hash: b9bad...809