venninne av ei som har mistet

[Anonym bruker]

Jeg er selv uerfaren med å miste et barn, men har en kjær venninne som mistet sitt barn.

Tiden går, men minnet om h*n har ikke bleknet hos meg. Jeg kan ikke tenke meg at det har bleknet hos moren heller. 

I tiden etter hendelsen snakket hun åpent om tapet, bitterheten og sorgen. 

 

De siste gangene jeg har møtt henne, har hun ikke bragt opp temaet. Jeg våger heller ikke å gjøre det. Jeg føler at det er hun som "eier" denne sorgen, og jeg ønsker ikke å tråkke inn i den. Jeg er redd for at hun skal føle at det er til bry om hun snakker om det. 

 

Selv føler jeg at det lille barnet har satt et evig spor i meg. Det er ingen byrde å kjenne på at jeg sørger. Det er jo kjærlighet jeg kjenner. Når jeg treffer henne, er det lille barnet alltid der, alltid med - selv om vi selvfølgelig vet at h*n er et helt annet sted. Jeg savner å anerkjenne at barnet er "tilstede", - samtidig som min rasjonelle side sier at det er helt unødvendig (kanskje plagsomt?) å uttrykke dette i ord. Er det kanskje slik at med tid og stunder så er det best for mor at man ikke snakker om hendelsen lengre? Tar jeg feil? For meg føles det som å tråkke ulovlig inn i noe "hellig", om jeg skulle finne på å si noe om min egen sorg ovenfor hennes barn. Hennes opplevelse av tapet rommer så mange tyngre følelser enn jeg er i stand til å forestille meg. 

 

Jeg vil bare at du skal vite at barnet ditt har hatt en enorm betydning, for meg, og sikkert for mange andre. Dette ulevde livet har gjort livet mitt rikere (hvis det går an å bruke et sånt ord i denne konteksten), mer nyansert, og satt dype spor i hjertet mitt. 

Anonymous poster hash: 5828c...f1d

Anonymous poster hash: 5828c...f1d

[Grønn Sommerfugl]

Jeg tror at jeg ville satt pris på om du sa dette til meg på tomannshånd, da hadde det holdt å si det du har skrevet her, jeg tror hun vil sette pris på det.

du kan jo begynne med å si at det er noe du gjerne vil si henne som betyr mye for deg, jeg er sikker på at hun vil forstå

Lykke til om du velger å fortelle henne om dine tanker og følelser.

[Anonym bruker]

 

Jeg er selv uerfaren med å miste et barn, men har en kjær venninne som mistet sitt barn.

Tiden går, men minnet om h*n har ikke bleknet hos meg. Jeg kan ikke tenke meg at det har bleknet hos moren heller.

I tiden etter hendelsen snakket hun åpent om tapet, bitterheten og sorgen.

 

De siste gangene jeg har møtt henne, har hun ikke bragt opp temaet. Jeg våger heller ikke å gjøre det. Jeg føler at det er hun som "eier" denne sorgen, og jeg ønsker ikke å tråkke inn i den. Jeg er redd for at hun skal føle at det er til bry om hun snakker om det.

 

Selv føler jeg at det lille barnet har satt et evig spor i meg. Det er ingen byrde å kjenne på at jeg sørger. Det er jo kjærlighet jeg kjenner. Når jeg treffer henne, er det lille barnet alltid der, alltid med - selv om vi selvfølgelig vet at h*n er et helt annet sted. Jeg savner å anerkjenne at barnet er "tilstede", - samtidig som min rasjonelle side sier at det er helt unødvendig (kanskje plagsomt?) å uttrykke dette i ord. Er det kanskje slik at med tid og stunder så er det best for mor at man ikke snakker om hendelsen lengre? Tar jeg feil? For meg føles det som å tråkke ulovlig inn i noe "hellig", om jeg skulle finne på å si noe om min egen sorg ovenfor hennes barn. Hennes opplevelse av tapet rommer så mange tyngre følelser enn jeg er i stand til å forestille meg.

 

Jeg vil bare at du skal vite at barnet ditt har hatt en enorm betydning, for meg, og sikkert for mange andre. Dette ulevde livet har gjort livet mitt rikere (hvis det går an å bruke et sånt ord i denne konteksten), mer nyansert, og satt dype spor i hjertet mitt.

 

Anonymous poster hash: 5828c...f1d

 

Anonymous poster hash: 5828c...f1d

Så god venninne du er ♡♡ jeg hadde satt stor pris på om du hadde sagt dette til meg, men jeg ville byttet ut ordet rikere i at det har gjort livet ditt rikere, er redd det kan misforstås. Kan du finne en annen måte å beskrive akkurat det på?

 

Ellers er det rørende at du tenker mye på barnet som gikk bort. Det hadde varmet hjertet mitt sånn om noen av mine venner tenker på mitt barn som gikk bort.

 

Anonymous poster hash: 77ecb...bc3