Jeg klarer ikke å stole på samboeren min og takler han ikke lenger

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

Vet du,jeg skjønner deg godt jeg. Jeg har også en mann som lyver om småting det ikke er nødvendig å lyve om og da svekkes selvfølgelig tilliten. Om du bør gå eller ikke er noe du selv må bestemme. Jeg har valgt å bli for mannen er snill på alle andre måter. Men det er slitsomt og alltid være i tvil om det han sier er sant.

 

Anonymous poster hash: 2561c...e67

Så godt at noen faktisk kan forstå meg og ikke minst, forstå at dette handler om tillit og ikke røyk! Ja, det er fælt å bli jugd til stadig vekk. Jeg vet jo at det er noe jeg bestemmer selv, men det kunne vært et enklere valg om noen hadde råd e.l.

 

Det er jo godt at du klarte å velge, og at du valgte å holde sammen med han, men trist at det er slitsomt å alltid være i tvil om det han sier er sant. Hadde alt annet i forholdet vært topp, så hadde nok valget vært mye enklere for meg også. Men jeg er alenemor for snart 2 barn, både fordi han ikke bryr seg så mye om oss, men også fordi han jobber veldig mye. Han kan være borte en hel uke av gangen, og det er jo utrolig tøft hvis jeg ikke skal klare å stole på han da.. Men hvordan klarer du å bare leve med det?

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

Jeg vet at mannen elsker meg og barnet og babyen i magen. Men det virker som om han nesten bare må lyve uten at jeg vet hvorfor. Selv når jeg tar han på fersk gjerning fortsetter han hardnakket å lyve. Men jeg sliter også psykisk og mannen er fantastisk med både hus og barn. I perioder orker jeg ingenting og da tar han seg av absolutt alt. Livet hadde vært fantastisk om han bare kunne slutte med lyvinga. Så derfor har jeg valgt det sånn. Så håper jeg at han en dag skjønner hvor tåpelig lyving er :-)

 

Anonymous poster hash: 2561c...e67

 

Åh, da er du kjempe heldig! Hadde jeg visst det og følt meg trygg på det, tror jeg ting hadde vært annerledes her også. Hmm, kanskje han tror på det selv da? Skjønner godt hvorfor du har tatt det valget da, når du kan fortelle så mye godt om han Det er utrolig viktig å ha det bra, og det er jo så klart det jeg ønsker også.

 

Fortalte han om denne tråden, og han ble faktisk direkte sur og lei seg når jeg fortalte han svarene jeg har fått og at noen til og med håper på at han kommer til å gå fra meg, så jeg vet jo at han ikke ønsker at jeg skal gjøre det. Men når jeg faktisk leser hva folk mener om meg, så tenker jeg selv at det må jo være det beste for han at jeg reiser fra han. Da slipper jo han å vite hvordan jeg har det, og jeg slipper å se han røyke og at det går utover oss. I tillegg så slipper jeg å måtte stole på han, når jeg ikke får det til. Men valget er vanskelig uansett, når jeg er usikker på hva han faktisk vil og ønsker og hva jeg kan og skal gjøre. Er jo en grunn til at jeg spørr om råd og tips, selv om jeg ikke får noen. Men får prøve å snakke med han om det når han kommer hjem igjen og høre hva han mener og vil

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

Lyver han om andre ting enn røykinga da? Det har du (så vidt jeg kan se) ikke skrevet noe om, det er stort sett denne røykinga som fører til løgn og miserabel stemning mellom dere?

 

Anonymous poster hash: bc3ea...707

 

Det er jo derfor det er lurt å lese kommentarer før du kommenterer selv. 

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

Ok, jeg mener jeg har lest hele og må dermed ha gått glipp av andre ting han lyver om. Hva da? Siden HI er så opphengt i denne røykinga får man jo inntrykk av at det er dette somm er problemet. Alt bunner vel ut i røykinga og at han er med kompiser som røyker. Skulle tro han var en 13-åring som ikke gjorde som mora ville..

 

Anonymous poster hash: bc3ea...707

 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal svare på spørsmålene deres, når dere ikke kan svare på mine. Det med røykinga var ett eksempel for å få ut noen følelser jeg har også, det står det jo i flere kommentarer. Kanskje han er en 13-åring som ikke gjør som mora vil da.. Det er fremdeles snakk om tillit her, skjønner ikke at folk kan dømme andre når de faktisk er såpass dumme selv.

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

Da får du nesten la være å spørre om råd, når du ikke takler tilbakemeldingene og at de er helt 100% på linje med hva du hadde forventet å få av svar. Dersom situasjonen ikke er slik du har beskrevet i alle innleggene dine og du derfor blir sur, så burde du kanskje beskrevet situasjonen mellom dere på en helt annen måte. Slik som du fremstiller det høres du ut som en kontrollerende, sur kjerring som ikke skjønner hvorfor typen din ikke gjør akkurat som du vil i alle situasjoner.

 

Har svart deg flere ganger jeg, om dere har så store tillitsproblemer så har dere det nok best hver for dere. Løsningen må jo bli at han får lov å røyke av deg og dermed slipper å lyve om det eller vil, og klarer å slutte - og at han slutter å lyve om andre ting...men det er jo ekstremt vanskelig å gi råd i forhod til andre ting han lyver om når du ikke skriver noe om det. Går han rundt som en lystløgner og gjør livet ditt surt pga det gir jo svaret seg selv..

 

Anonymous poster hash: bc3ea...707

 

Jeg spørr jo om råd for å få råd. Hvis jeg hadde lurt på hva du mente om dette, så hadde jeg jo spurt direkte hva du mener om dette. Når man spørr om råd, forventer man jo råd. Hvis du spørr typen din om noe og han ikke svarer, og han gjør dette 70 ganger etter hverandre, ville du ikke blitt irritert da?

 

Jeg er absolutt ikke sur, men mer irritert fordi folk ikke klarer å svare på spørsmålene mine og holde seg til saken. Men du prøvde å få frem i stad at dette kun handlet om røyk, ihvertfall at det virket sånn, så hvorfor høres det plutselig ut som at jeg ikke skjønner hvorfor typen min ikke gjør akkurat som jeg vil i ALLE SITUASJONER?. Dette er jo direkte morsomt. Det er utrolig synd hvis du oppfatter meg på denne måten, det syns jeg virkelig.

 

Jeg trenger jo ikke råd i forhold til andre ting han juger om, men jeg lurer på hva jeg kan gjøre selv som øker tilliten? Hva kan jeg gjøre for å klare å stole på han og tro på det han sier? At han må slutte å juge, er jo ikke noe jeg får gjort noe med uansett, det er jo noe han må ville det selv også. 

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

[Anonym bruker]

Kjære min tid! Du får jo råd!! Flertallet her sier at du må la det ligge, slutte å kalle det brudd på tillit og vokse opp! Du får ikke de rådene og støtten du ønsker fordi flertallet mener du er den urimelig her. Og fordi du også lar dette være grunnen til at barna dine muligens ikke vil vokse opp med foreldrene under samme tak. Ta til deg de rådene du får, eller la tråden ligge! Du får ikke sympati, ei heller empati fordi du er urimelig.

 

Anonymous poster hash: bf278...a4d

[Anonym bruker]

Kjære min tid! Du får jo råd!! Flertallet her sier at du må la det ligge, slutte å kalle det brudd på tillit og vokse opp! Du får ikke de rådene og støtten du ønsker fordi flertallet mener du er den urimelig her. Og fordi du også lar dette være grunnen til at barna dine muligens ikke vil vokse opp med foreldrene under samme tak. Ta til deg de rådene du får, eller la tråden ligge! Du får ikke sympati, ei heller empati fordi du er urimelig.

 

Anonymous poster hash: bf278...a4d

Når jeg spørr om råd til hvordan jeg kan stole på samboeren min/øke tilliten, hvordan kan det å la det ligge være et råd? Så klart kan jeg jo la alt ligge og bare fortsette å ikke stole på han, men da vil jo både jeg og han få det utrolig mye bedre om jeg bare reiser fra han. Han syns ikke vi har noen problemer i forholdet, annet enn at det ikke er noe godt for han å vite at jeg ikke stoler på han, så hvordan du kan mene at barna mine ikke vil vokse opp med foreldrene under samme tak, forstår jeg ikke. Dessuten ser de han like sjeldent nå, som det de ville gjort da. Og hvis de ikke skulle gjort det, så er det jo fordi jeg går fra han og ikke omvendt, siden han ikke vil det. Hvis barna mine ikke vokser opp med foreldrene sine under samme tak, så er det ikke meningen heller Jeg ønsker heller ikke noe sympati, kun svar på om det er noe jeg kan gjøre for å øke tilliten og eventuelt hva, enkelt og greit

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

[Anonym bruker]

 

 

herlighet... er jo ikke rart han prøver å lyve når du er så fantastisk hysterisk.

Du må nesten la han få ta sine valg og du dine!

Du kan ikke bestemme at mannen skal holde seg unna røyk.

Du kan si til han at du ikke liker det, men at du aksepterer det.

Hvis du ikke aksepterer det må du nesten vurdere om røyken eller familien er viktigst for deg!

Jeg hadde krepert av å være i et forhold hvor en mann skulle bestemme slike ting eller lage stort oppstyr av slike ting.. Men det er nå meg!

 

Anonymous poster hash: 05549...f96

 

Han tar da så klart sine egne valg, og jeg tar mine. Derfor må jeg jo faktisk vurdere om det er bra å være i et forhold uten tillit. Familien min er viktigst for meg, altså barna mine og barna mine skal ikke måtte leve i røyk. Høres jo ut som det er godteri for deg.

 

Det er ingen som bestemmer noe som helst her. Hvor får du det fra? Problemet er at jeg ikke stoler på han, ikke at han røyker!!

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

Men du er jo grunnen til at han lyver om det.. hvorfor ellers skulle han lyve om det?

Røyker denne mannen din inne sammen meg deg og ungene? Siden dere lever i røyk?

Du setter ting voldsomt på spissen her, nei, det er ikke bra å røyke, men noen gjør det likevel.

Du motsier deg selv her, du sier det handler om tililitt (noe jeg da forteller deg at DU faktisk er grunnen til at han ikke forteller sannheten), men samtidig sier du at du setter familien først da du og ungene ikke skal måtte leve i røyk?

Få mannen til å røyke UTE og vaske hendene/ta en tyggis når han kommer inn.

Også setter du deg ned og prøver å roe deg litt ned før du leser svarene dine her inne en gang til.

Noe som er utrolig bra i et forhold er å ha selvinnsikt Innrøm at du kan ha overdrevet dette litt og le av at hormonene tok litt av.

Du har ikke en mann som ikke er tillitsverdig, men du har et kontrollbehov. Og det er det kontrollbehovet som kommer til å ødelegge mellom deg og din sambo. Og muligens det faktum at du ikke inkluderer han i "familien" din..

 

Anonymous poster hash: 05549...f96

[Anonym bruker]

 

Kjære min tid! Du får jo råd!! Flertallet her sier at du må la det ligge, slutte å kalle det brudd på tillit og vokse opp! Du får ikke de rådene og støtten du ønsker fordi flertallet mener du er den urimelig her. Og fordi du også lar dette være grunnen til at barna dine muligens ikke vil vokse opp med foreldrene under samme tak. Ta til deg de rådene du får, eller la tråden ligge! Du får ikke sympati, ei heller empati fordi du er urimelig.

 

Anonymous poster hash: bf278...a4d

Når jeg spørr om råd til hvordan jeg kan stole på samboeren min/øke tilliten, hvordan kan det å la det ligge være et råd? Så klart kan jeg jo la alt ligge og bare fortsette å ikke stole på han, men da vil jo både jeg og han få det utrolig mye bedre om jeg bare reiser fra han. Han syns ikke vi har noen problemer i forholdet, annet enn at det ikke er noe godt for han å vite at jeg ikke stoler på han, så hvordan du kan mene at barna mine ikke vil vokse opp med foreldrene under samme tak, forstår jeg ikke. Dessuten ser de han like sjeldent nå, som det de ville gjort da. Og hvis de ikke skulle gjort det, så er det jo fordi jeg går fra han og ikke omvendt, siden han ikke vil det. Hvis barna mine ikke vokser opp med foreldrene sine under samme tak, så er det ikke meningen heller Jeg ønsker heller ikke noe sympati, kun svar på om det er noe jeg kan gjøre for å øke tilliten og eventuelt hva, enkelt og greit

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

gå i deg selv og innse at det ikke er han som er problemet

Værsågod, et råd til deg

 

Anonymous poster hash: 05549...f96

[Anonym bruker]

AMEN! Til de siste innleggene over her!

Anonymous poster hash: bc3ea...707

[Anonym bruker]

 

 

Kjære min tid! Du får jo råd!! Flertallet her sier at du må la det ligge, slutte å kalle det brudd på tillit og vokse opp! Du får ikke de rådene og støtten du ønsker fordi flertallet mener du er den urimelig her. Og fordi du også lar dette være grunnen til at barna dine muligens ikke vil vokse opp med foreldrene under samme tak. Ta til deg de rådene du får, eller la tråden ligge! Du får ikke sympati, ei heller empati fordi du er urimelig.

 

Anonymous poster hash: bf278...a4d

Når jeg spørr om råd til hvordan jeg kan stole på samboeren min/øke tilliten, hvordan kan det å la det ligge være et råd? Så klart kan jeg jo la alt ligge og bare fortsette å ikke stole på han, men da vil jo både jeg og han få det utrolig mye bedre om jeg bare reiser fra han. Han syns ikke vi har noen problemer i forholdet, annet enn at det ikke er noe godt for han å vite at jeg ikke stoler på han, så hvordan du kan mene at barna mine ikke vil vokse opp med foreldrene under samme tak, forstår jeg ikke. Dessuten ser de han like sjeldent nå, som det de ville gjort da. Og hvis de ikke skulle gjort det, så er det jo fordi jeg går fra han og ikke omvendt, siden han ikke vil det. Hvis barna mine ikke vokser opp med foreldrene sine under samme tak, så er det ikke meningen heller Jeg ønsker heller ikke noe sympati, kun svar på om det er noe jeg kan gjøre for å øke tilliten og eventuelt hva, enkelt og greit

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

gå i deg selv og innse at det ikke er han som er problemet

Værsågod, et råd til deg

 

Anonymous poster hash: 05549...f96

 

Har aldri sagt han er problemet heller Jeg stoler ikke på han, og det er problemet her

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

[Anonym bruker]

 

 

 

Kjære min tid! Du får jo råd!! Flertallet her sier at du må la det ligge, slutte å kalle det brudd på tillit og vokse opp! Du får ikke de rådene og støtten du ønsker fordi flertallet mener du er den urimelig her. Og fordi du også lar dette være grunnen til at barna dine muligens ikke vil vokse opp med foreldrene under samme tak. Ta til deg de rådene du får, eller la tråden ligge! Du får ikke sympati, ei heller empati fordi du er urimelig.

 

Anonymous poster hash: bf278...a4d

Når jeg spørr om råd til hvordan jeg kan stole på samboeren min/øke tilliten, hvordan kan det å la det ligge være et råd? Så klart kan jeg jo la alt ligge og bare fortsette å ikke stole på han, men da vil jo både jeg og han få det utrolig mye bedre om jeg bare reiser fra han. Han syns ikke vi har noen problemer i forholdet, annet enn at det ikke er noe godt for han å vite at jeg ikke stoler på han, så hvordan du kan mene at barna mine ikke vil vokse opp med foreldrene under samme tak, forstår jeg ikke. Dessuten ser de han like sjeldent nå, som det de ville gjort da. Og hvis de ikke skulle gjort det, så er det jo fordi jeg går fra han og ikke omvendt, siden han ikke vil det. Hvis barna mine ikke vokser opp med foreldrene sine under samme tak, så er det ikke meningen heller Jeg ønsker heller ikke noe sympati, kun svar på om det er noe jeg kan gjøre for å øke tilliten og eventuelt hva, enkelt og greit

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

gå i deg selv og innse at det ikke er han som er problemet

Værsågod, et råd til deg

 

Anonymous poster hash: 05549...f96

 

Har aldri sagt han er problemet heller Jeg stoler ikke på han, og det er problemet her

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

så du mener ikke hans "tillitsbrudd" er grunnen til at du ikke stoler på han?

greit, hvis problemet er så enkelt som at du bare ikke stoler på han så er rådet mitt dette : gå i deg selv og innse/fortell deg selv konstant at du ikke har noen som helst grunn til å ikke stole på han. Dette er bare oppi ditt eget hode.

væsågod igjen

 

Anonymous poster hash: 05549...f96

[Anonym bruker]

Jeg holder også ting skjult for mannen min, det er ingen krise om han finner ut av det men jeg hadde nok blitt litt flau.. Det går på godterispising, så han kan jo ikke lukte det så det er lettere å holde for meg selv. Jeg spiser mye mer godterier enn det han vet om..

 

Min ex holdt ting skult for meg, vet hvordan det er og for meg var det en dealbreaker, men så var det hasj og kokainbruk han brukte da.

Har du blitt sammen med en røyker så kan du vel ikke forvente at han skal forandre seg heller, men det er klart han lyver til deg om det om du blir sinna og kontrollere han.

Anonymous poster hash: b5b2b...5ac

[Anonym bruker]

Jeg tenker det er best dere bare avsluttet dette "forholdet"...er du sikker på du er gammel nok til å være ute etter 20.00?

 

Anonymous poster hash: df88a...559

[Anonym bruker]

Kjeder du deg i dag, lille trollebarn??

Anonymous poster hash: b9ca0...9e3

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Når du skal legge frem hvor lite du stoler på mannen din og velger et eksempel så velger man det verste eksempelet man har. Du har at han kanskje smugrøyker en sjelden gang?? Virkelig???

 

Anonymous poster hash: 4b3aa...168

 

Det var for å få ut følelser i tillegg. Hvis du først skal lese innlegget, kan du ikke lese kommentarer også? Du burde kanskje vite litt mer før du kommenterer isåfall, for virker ikke som du får med deg noe.

Poenget er jo ikke at han smugrøyker, men at han juger! Hva er det du ikke forstår? Så hvis mannen din juger til deg, så er det helt greit? Så flott å høre, hvis flere tenker sånn, kommer veldig mange forhold til å vare livet ut Da vil jeg heller at han skal gå fra meg, enn å syns det er greit at han juger :') 

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

Om så små ting så bryr jeg meg ikke om at han lyver nei, når vi sluttet med røyk og snus så regner jeg med at han snuste på jobb likevel fordi jeg vet hvor vanskelig det er å slutte på snus, han begynte å snuse offentlig igjen etter noen uker så vil tro han egentlig aldri sluttet, men vet du hva? Det er hans liv, han må jo få bestemme det selv. Alle mennesker kommer med hvite løgner innimellom, og det at samboeren din lyver om røyk er faktisk en hvit løgn og du burde ikke gi det så mye makt som du gjør vet å bygge det opp til at dette er en stor løgn og tillitsbrudd, for det er det virkelig ikke. Istedet for å anklage oss alle som mener du overreagerer for ikke å skjønne deg, hva med å innse at du kanskje er en smule overbærende ovenfor din mann? At du prøver å bestemme 100% over ham og forventer noe ingen kan gi, nemlig denne 100% ærligheten, alle thar vi behov for å beskytte oss selv, til og med når vi er i et forhold med noen. Jeg skylder ikke min mann å levere levra mi til ham. Jeg er ærlig og lyver aldri om viktige ting, likevel er det da vitterlig ting jeg ikke forteller ham, men det er ikke ting som har noe med ham å gjøre, eller noe som skader forholdet vårt. Man skal jo ha et privatliv selv om man er i et partnerskap også! Det tror jeg til og med du synes du skal få ha selv også. Du kommer sikkert til å nekte her nå å påberope deg at du er ærlig om alt, men vet du, det er du ikke, for INGEN er det.

 

Anonymous poster hash: 4b3aa...168

 

Så bra for deg da Det er forskjell på en hvit løgn og en vanlig stor løgn. Det er bra for deg at du ser på det som en hvit løgn siden samboeren tydeligvis løy til deg. Som jeg har skrevet før, så er dette bare ett eksempel. Løgn er løgn, og så klart mister man tillit hvis noen går rundt å juger og juger til en person.

Jeg fortalte han om hva jeg har skrevet her, og hva dere har skrevet, og her er han faktisk mer enig med meg enn dere. Han syns enkelte kommer med helt drøye kommentarer, da det faktisk er snakk om tillit og kjærlighet, men for veldig mange av dere tror det er godteri virker det som.

 

jeg kommer absolutt ikke til å si jeg prøver å bestemme over han, for her er det faktisk et enkelt valg jeg gir meg sjøl og ikke han. Enten så godtar jeg at han røyker og juger og lever med at jeg ikke stoler på han, eller så går jeg fra han . Jeg kan ikke skjønne at det er å bestemme over han?

 

Det er en ting å ikke fortelle, men en annen ting er å juge.. Ser du ikke forskjellen på dette, tror jeg du burde lese deg litt frem altså. Privatliv? Jeg er alenemor for snart 2 barn, her er det ikke snakk om privatliv nei. Privatlivet mitt er det han som tar for meg, og får dobbelt opp med privatliv. Det er snakk om tillit her og følelser, ikke røyk og privatliv..

 

Du må virkelig være et bedrevitende menneske når du kan fortelle at jeg ikke er ærlig om alt.. Godt du kjenner meg bedre enn meg selv da

 

Klarer du virkelig ikke være voksen nok å holde deg til spørsmålene mine? Jeg syns det er helt greit hvis folk syns jeg er umoden altså, men da burde de virkelig lese kommentarene sine selv, siden ingen klarer å svare på spørsmålene. Voksne mennesker klarer da det

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

Haha, ja, jeg gidder ikke engang prøve å si hva jeg mener om alt svadaet du skriver her annet enn at du fremstår som utrolig lite reflektert, umoden og fryktelig vanskelig å leve med.

 

Anonymous poster hash: 4b3aa...168

[Anonym bruker]

Jeg forstår egentlig ikke at jeg gidder å skrive i denne tråden, får skylde på regnværet ute....

Jeg svarte deg tidlig i tråden, et ordentlig og langt svar, et du valgte å ignorere, Hi.

Du skriver at du ikke får råd, at de som ikke svarer deg er voksne, at de ikke svarer på spørsmålene dine.

Men når du får svar, når du får råd, da velger du enten å ignorere det eller bli sint på de som svarer deg. Du etterlyser at andre er voksne - når skal du bli voksen? For slik du argumenterer i hele denne tråden så fremstår du ikke som særlig moden.

 

Regner med at du kommer til å ignorere dette også, eller avskrive det jeg skriver, men jeg skriver likevel og viser til det du selv har skrevet.

 

 

Jeg klarer ikke å stole på samboeren min og takler han ikke lenger. Noe som er utrolig slitsomt! Alt begynte først med røyking. Jeg røyka for snart 2 år siden og det samme gjorde samboeren min. Jeg sluttet å røyke og begynte å snuse i stedenfor, og etterhvert gjorde han det samme. Etter at jeg begynte å snuse, så takler jeg ikke røyk i det hele tatt.

 

For en stund tilbake hadde samboeren min perioder hvor han bare måtte ha røyk, noe jeg absolutt ikke takla. Jeg ble direkte sint på meg selv, som ikke klarte å godta dette, siden det kanskje var snakk om bare 1 røyk om dagen. Men det var 1 for mye for min del.. Jeg ville ikke at han skulle røyke når vi har en datter. En gang spurte jeg han om han hadde røyka, siden det luktet så utrolig røyk når han kom hjem fra butikken. Fikk til svar "Nei, hvordan skulle jeg fått tak i det?", da svarte jeg med at "Du har jo nettopp møtt en kompis som røyker og vært i butikken så..", men han fortsatte å si han ikke hadde kjøpt eller fått.. Neste dag luktet det også røyk, og da innrømte han at han hadde jugd. Han hadde kjøpt en røykpakke når han var på butikken. Dette var til og med på valentine's dagen.
Fra denne dagen gikk tilliten til helvette..

Slet med å la han dra ut med venner som røyka, la han dra på butikken alene, til familien sin som røyker, osv.. Slet rett og slett med å ikke ha kontroll.. Det stoppet han ikke selv om jeg var med. Vi skulle på en koselig Sverigetur på skjærtorsdagen, hvor han gikk rett bor til en kompis av seg, spurte om røyk og tente den på rett foran trynet på meg.. Den turen ble rett og slett en katastrofe!!!

Han sier nå at han har vært utrolig flink og holdt seg i mange uker uten røyk, men jeg klarer bare ikke å tro på han. Før kunne han love meg ting, og så fort han sa ordet "lover", så stolte jeg på han, men nå går ikke det lenger heller. Han kom å sa til meg sist på Søndag at han hadde utrolig lyst på røyk. Jeg er gravid for 2 gang og prøver å slutte å snuse, så bare han nevnte røyk ble jeg sint og ba han om å velge meg eller røyken. Da fikk jeg beskjed om at han ville reise når jeg holdt på sånn..

Senere den kvelden, reiste han på jobben så han kunne sove litt lenger og ordne bilen. Jeg syns det var utrolig trist, siden jeg ser han sjeldent pågrunn av jobben hans. Men i dag fant jeg ut av at han hadde ringt en kompis den kvelden, en kompis som røyker. Dette plager meg utrolig mye nå.

 

Jeg spurte han på søndag om han kunne love meg å ikke røyke, og det kunne han. Han har alltid vært den som har holdt ting han lover. Men når han kom hjem i dag, så jeg at det lå en lighter foran i bilen (rett foran ansiktet på han), røykpapir i potetgullposen i bilen, Vinduet var nede (Vinduet virker ikke, så det må dras ned med begge hendene. Men han sa det sto så vidt oppe på søndag og at han skulle fikse det, men i dag var det halvveis nede) + at det lå aske i håndtaket på siden hans. Så jeg skjønner ingenting.. Har han jugd eller har han ikke? Det stinker røyk av både klærne hans, munnen hans og tingene hans, men røykpakka finner jeg ingen steder uansett. Jeg vil jo bare finne ut om jeg kan stole på han eller ikke..

Men jeg blir jo så klart utrolig frustrert når jeg holder på sånn.. Jeg vil jo veldig gjerne stole på han, men jeg får det bare ikke til! Har til og med vurdert i dag å gå fra han, siden jeg ikke orker mer tull. Han vet godt at jeg ikke stoler på han, men jeg kan ikke snakke med han om ting, for da blir han sur. Noen råd eller forslag til hva jeg kan gjøre?


En ting til også... Den kompisen han snakket med på søndag som røyker.. Dama hans beskyldte meg for å ha vært utro mot samboeren min for en stund tilbake.. Dette er så klart ikke sant, men det tok sin tid før samboeren min trodde på meg og ikke dem. Men det plager meg at han er venn med dem enda, når de faktisk har beskyldt meg for noe sånt! Er det galt av meg? Er det riktig og greit at han kan fortsette å være venn med dem?




Beklager for utrolig mye tekst og ord, men trenger virkelig å få ut alt dette. Håper noen kan svare meg, og ikke bare ved å fortelle hvor galt det er av meg å reagere sånn angående røykingen..

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

 

Her skriver du selv at det hele startet med røykinga. Etter at du selv sluttet å røyke og begynte å snuse så taklet ikke DU røyk og lukten av røyk lenger. Du mistet tillit til samboeren din fordi han røyket. Når man prøver å slutte å røyke er det mange som får tilbakefall en eller flere ganger, dette er noe du overser fullstendig. Din samboer fikk perioder med tilbakefall hvor han røyket - iflg. deg selv - en røyk om dagen. Og jeg regner med at du tidligere hadde gitt sterkt og tydelig uttrykk for at du ikke likte røyk lenger. Fordi du har vist så stor motvilje mot røyk så skjulte samboeren din at han hadde små tilbakefall, han skjulte at han røykte en røyk om dagen. Og fordi han visste hvor stor motvilje du har mot røyk så løy han om at han hadde kjøpt en røykpakke da du spurte ham. Tror du at din oppførsel forut for dette, med din ekstreme motvilje mot røyk, fikk ham til å føle at han kunne betro deg sitt tilbakefall? Jeg tror ikke det. Og derfor løy han for deg. MEN - dagen etterpå INNRØMMET han at han hadde løyet dagen før. Han INNRØMMET at han hadde kjøpt røykpakken. Og hvorfor gjorde han den INNRØMMELSEN? Fordi han ikke ønsket å lyve til deg, han mente du fortjente sannheten og det er viktig for tilliten i forholdet.

Men hva gjør du da? I steden for å se at mannen viste deg TILLIT da han innrømmet å ikke ha fortalt om røykpakken han kjøpte dagen før, så velger du KUN å fokusere på det at han dagen før løy. Du nekter å forholde deg til at mannen var 100 % ærlig med deg og innrømmet sin "synd" (forøvrig en liten synd!).

Det eneste du forholder deg til er den gangen han løy - og fra da av skriver du: "Fra denne dagen gikk tilliten til helvette.."

Nei - det var ikke den tilliten gikk til "helvette" - det var den dagen du viste mannen din at du ikke takler sannhet, at hvis han forteller deg sannheten om at han ikke alltid gjør perfekte valg, da lager du et "helvette" for ham. Ved å gjøre det slik ga du ham all grunn til å ikke fortelle deg det når han senere har tatt seg en røyk - fordi han har lært at å være ærlig med deg ikke gir tilgivelse, at du ikke har toleranse for at han ikke har like lett for å slutte å røyke som deg.

Samboeren din løy om en røykpakke. Men han fortalte deg SANNHETEN et døgn senere! Og det valgte DU å ikke fokusere på...

 

Etter at han hadde fortalt deg sannheten så får DU problemer, for DU fokuserer fremdeles bare på det ene døgnet han løy om en røykpakke. Og fordi DU ikke lenger takler røyk, så blir DU forbanna når han bommer EN røyk av en kompis. Og så lar DU den ENE røyken gjøre en tur som skulle være koselig til en katastrofe. Og forut for denne turen hadde DU slitt med å la mannen leve et normalt liv, gå på butikken, besøke venner og familie - fordi DU ville ha kontroll på at han heller ikke tok seg en røyk når han ikke var i nærheten av deg.

Ser du virkelig ikke at dette i stooooor grad er et problem som DU skaper fordi DU har problemer med tillit fra tidligere forhold som du nå overfører til dette forholdet?

 

Ja, samboeren din løy en dag til deg, men han fortalte deg sannheten dagen etterpå. Han hadde da en tillit til deg hvor han trodde at du var voksen nok til å takle at han hadde gjort en tabbe som han så innrømmet. Men du var ikke moden nok til å takle det, for du ville at han etterpå skulle fortsette å gjøre som DU ville. Du har senere sagt at det er greit at han røyker hvis han bare er ærlig om det. Vel, det er bare noe du sier, for da han var helt åpen om det og bommet en røyk av kompisen den Skjærtorsdagen så ødela det hele dagen for deg. DU er ikke ærlig med ham! Du ønsker å tro at du er det, men du er det ikke. Du straffer mannen om han er ærlig med deg og du straffer ham om han ikke er det. Denne mannen kan ikke gjøre noe rett i dine øyne, for du stoler ikke på NOEN. Dette har ikke så mye med denne mannen å gjøre eller hva han gjør. Det har med at DU ikke greier å stole på noen pga. tidligere erfaringer. Det handler om at DU ønsker å ha kontroll for at DU skal føle seg sikker. Men en slik kontroll som du ønsker å ha over din samboer, det kan man aldri ha over et annet menneske!

 

Du skriver senere at han også har løyet om andre ting, at du ikke ønsker å skrive noe om dette. Men du åpnet hovedinnlegget ditt med å skrive: "Alt begynte først med røyking."

 

Til tross for at du ikke taklet at samboeren var ærlig med deg, til tross for at du har vist at du ikke takler at han er åpen om sitt behov for å røyke, så valgte han søndag å ta deg på alvor - du har jo sagt at det er greit at han røyker om han bare ikke lyver om det. Søndag fortalte han deg at han fremdeles har veldig lyst på røyk. Han viste deg tillit fordi han viste at han sliter med røykeslutten. I steden for å støtte ham, vise ham at du setter pris på at han fremdeles fortsetter å prøve å slutte, og vise forståelse for at noen har vanskeligere for å slutte enn andre pga. sterkere avhengighet, så reagerer du med SINNE og ber ham velge deg eller røyken. Slik oppfører ikke en partner seg overfor sin kjære når han er ærlig og forteller deg at han sliter!

Han ble da frustrert fordi sinnet ditt og ultimatumet var urimelig, og han sa at han ville reise til jobben om du fortsatte slik. Og etter at DU har vært urimelig mot ham så sutrer DU fordi han ikke orket å være hjemme og ha "familiehygge" med deg søndagskvelden. Og på toppen så plager det deg at du nå har funnet ut at han samme kveld snakket med en kompis på telefonen - en kompis som røyker, må vite....

 

Så hva skjer? Du støtter ham ikke, du er urimelig i dine krav, om han forteller deg sannheten så blir det et ramaskrik fra deg selv når han ikke har røyket, bare innrømmer at han har lyst på en røyk. Du ber ham velge deg eller røyken. DU skaper et enormt stress, noe DU burde vite er en av de største grunnene til at røykere sprekker. Så lukter det røyk av bilen igjen. Er det så rart? Om mannen din røyker eller ikke røyker så blir det jo akkurat like mye bråk. Om han lyver for deg eller forteller deg sannheten så blir det likevel like mye bråk - for DU har ikke tillit til ham uansett hva han gjør eller sier.

Og så skriver du: "...men røykpakka finner jeg ingen steder uansett. Jeg vil jo bare finne ut om jeg kan stole på han eller ikke.."

Dvs. at du nå også gjennomsøker tingene hans for å finne "bevis".

Du reagerer på en irrasjonell måte på dette, du overreagerer og du skaper situasjonene du frykter selv!

Ikke rart at du selv i et senere svar skriver at du er en dramaqueen. Det er ingen tvil om at du er en dramaqueen.

 

DU krever at mannen skal oppføre seg akkurat slik DU vil. Du krever at han skal oppføre seg slik DU vil, for hvis DU ikke har full kontroll på ham så greier du ikke ha tillit til ham.

Men du ser ikke hva han har vist deg av tillit.... Hans kompis og dama forteller ham at du har vært utro, og du synes det er urimelig at mannen brukte litt tid før han trodde på deg og ikke dem. Så mannen din skal se helt bort fra påstått utroskap jeg regner med du ikke kan bevise du ikke har gjort - men du kan ikke en gang ha tillit til mannen selv når han forsøker å være ærlig med deg! Er det rart mannen din blir frustrert?

 

 

 

 

 

 Hvor gamle vi er? Herregud, ta å les svarene deres! Har dere ikke følelser eller? Stygge ord altså.
Jeg skriver jo selv at jeg veit hvor dumt det er, men sånn jeg forstår det på dere, så burde jeg forlate han da, og eventuelt være alene, siden dette blir for dumt. 

Og nei, jeg har jo slutta å snuse skriver jeg jo! Det er han som snuser og røyker. Jeg kan godt være en dramaqueen altså, men jeg har følelser jeg også. Tenk dere om før dere skriver!

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

 

Ingen tvil om at du er en dramaqueen. Ja, du har følelser du også, men du er urimelig med mannen din, for du glemmer HELT at HAN også har følelser. Og den som viser minst tillit av dere to, det er du. Du ser det ikke selv, og jeg frykter at mannen din begynner å tro at det er han som er urimelig.

Det eneste du har fortalt han har gjort som er urimelig, det er da han tok barnehagepengene - det var helt uakseptabelt! Men skjedde det en gang er det noe som kan tilgis og glemmes.

 

 

Ærlig talt for noen svar alle har å komme med.. Dette er snakk om tillit! Det er ikke bare røyken som gjelder her, men tillit og følelser! Jeg har aldri kjeftet på han(hvor står det? siden du påstår det) for at han har røyka, jeg har kun fortalt at jeg blir kvalm av både tanken og lukten. Har prøvd å beskrive hva slags følelser jeg sitter med når jeg vet han gjør det, men han er ikke den som snakker noe særlig.


Vil skrive det en gang til, og jeg gjør det her, med store bokstaver så dere alle kanskje forstår. DETTE ER SNAKK OM Å STOLE PÅ EN PERSON, ER IKKE SNAKK OM BARE RØYK, DET VAR ETT EKSEMPEL. SKAL JEG FORTSETTE Å VÆRE SAMMEN MED EN JEG IKKE STOLER PÅ? ELLER HVA KAN JEG GJØRE FOR Å STOLE PÅ HAN? DET ER TO GANSKE ENKLE SPØRSMÅL!

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

 

Hva mener du mannen din skal si, da, Hi? Det blir galt om han sier noe og det blir galt om han ikke sier noe til deg. Er ikke rart han ikke lenger snakker særlig med deg da!

 

Det viktigste du må gjøre for å stole på ham er å innse at DU skaper de problemene du frykter mest. Og trolig er det fordi du har opplevd så mye svik i tidligere forhold, at tillit ikke har vært noe du har kunnet ha til dine ekser. Det er forståelig at du da sliter med tillit. Men det gir deg ingen rett til å skape problemer og ødelegge dette forholdet pga. "manglende tillit" som du selv skriver startet med den røyken!

Hvis du noen gang skal stole på denne mannen - eller andre menn - så må DU jobbe med DEG SELV. Hvis du ikke ser hvordan du mistror alt, hvordan du skaper manglende tillit, da vil du ikke bare ødelegge forholdet til dine barns far, men også til fremtidige menn. Eller du kan finne deg en tøffel du kan manipulere resten av livet, en mann som ikke tør være selvstendig, ha egne venner, som aldri gjør noe som du ikke liker eller ikke kontrollerer.

Du har et valg - vil du og dere ta tak i dette på en konstruktiv måte, eller vil dere gå fra hverandre?

For din del så må du før eller senere ta tak i det som gjør at du reagerer som du gjør, ellers vil du ødelegge alle fremtidige forhold. Er det ikke da bedre å ta tak i problemene NÅ og kanskje redde forholdet til den mannen som er far til dine snart to barn? Dere kan trolig redde forholdet og få det godt sammen hvis du og dere tar tak i problemene. Men skal dere finne ut av det så må DU innse at du er med på å skape mye av de problemene dere nå har. Følgen av at du fremdeles lar deg styre av tidligere erfaringer i andre forhold blir at du er med på å provosere frem en del av mannens oppførsel. Han er ikke uskyldig han helleri dette, men dere to har en kommunikasjon nå som ikke fungerer. Den er ikke en gang i nærheten av å fungere, for dere er begge like frustrerte, og dere ødelegger forholdet slik det er i dag.

 

Skal du fortsette å være sammen med en person du ikke stoler på? Vet du, jeg tror ikke det spiller noen rolle hvem du er sammen med, for du stoler ikke på noen. Da blir spørsmålet - ønsker du å ta tak i det som har gjort at du har så lite tillit til menn slik at du kan lære deg å stole på menn igjen? Og ønsker du egentlig å dele livet med han som er far til dine barn og din samboer nå? Du kan lære deg å stole på ham om du tar tak i det som er dine problemer, og om dere tar tak i det som er deres problem - for det er to separate ting som er med på å påvirke hverandre!

 

 

 

 

 

 

De andre jeg har vært sammen med, har vært utro mot meg, så tillit et noe jeg virkelig sliter med. Men er ikke lett å være den som blir beskyldt for det heller, når du faktisk har en samboer som ikke tror på deg for noen timer. 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

 

Her har du problemet ditt, etter min mening, Hi.

1. Tidligere menn har gjort ting mot deg som har fått deg til å tro at menn ikke kan stoles på. Du skriver jo selv at tillit er noe du virkelig sliter med.

2. Du føler deg sviktet fordi din nåværende samboer (noen timer) ikke stolte på deg når du ble beskyldt for utroskap.

 

Han har vist deg stor tillit ved å tro på deg, han viste at han likevel vil ha deg. Da bør du vise ham samme tilliten og begynne å ta tak i det som er din del av det som ikke fungerer mellom dere.

 

 

 

 

Jeg tror du er ganske hormonell for tiden, Hi, pga. svangerskapet.

 

Jeg forstår motstanden mot røyken, ikke problem med akkurat det. Men som andre har sagt så er det et valg han må ta selv, du kan ikke bestemme for ham om han skal røyke eller ikke.

 

Slik jeg leser det har denne røyken blitt et symbol på at noe som er galt, ikke nødvendigvis at det er røyken i seg selv som er hovedproblemet. Du sier det for såvidt selv også, dette er et spørsmål om tillit.

 

Og da tror jeg det er todelt. Samboeren din gjør ting som gjør at du ikke har tillit til ham. Det at han tok av barnehagepenger for å kjøpe seg røyk viser at han er ekstremt avhengig og at han i tillegg er egoistisk og setter egne krav foran barnas.

Er det et engangstilfelle så er det greit. Men er det andre ting han også prioriterer foran barna/deres forhold, da blir det straks et mye større spørsmål om tillit og prioriteringer. Det at han fortsetter nær kontakt med personer som baksnakker deg og setter ut rykter om deg, det er også et tillitsbrudd, etter min mening.

Det andre er at jeg tror du må se på din egen forhistorie, for jeg tror den også er med på å trøble til ting mellom deg og samboeren. Du har en historie hvor tidligere menn har sviktet og du har lært at det er vanskelig å ha tillit til noen. Det gjør noe med deg. Du får på en måte lavere terskel før du (over)reagerer på ting hos samboeren din.

 

Hele tiden mens jeg leste hovedinnlegget ditt så tenkte jeg "lurer på hva problemet egentlig er, for røyken er bare et symbol".

Så tenk litt på det, Hi. Hva er hovedproblemet du har med samboer? Jeg tror ikke det er røyken i seg selv. Og jeg tror ikke det er hans løgner om røyken (selv om jeg også hadde blitt kraftig irritert over at mannen ikke bare kan fortelle meg sannheten), jeg tror det er spørsmål om dypere tillit i forholdet.

Og da er spørsmålet: hvor mye av dette er pga. faktiske ting han gjør som bryter ned din tillit til ham - og hvor mye av problemet kommer fordi du er "oversensibel" for tillitsbrudd pga. tidligere erfaringer?

 

Det er viktig at dere finner ut av dette, og det er viktig at du også ser din rolle i dette, for med din forhistorie så er du nok med på å skape dette problemet - selv om det kanskje er vanskelig å ville innrømme (i hvert fall når man sitter som gravid hormonbombe ). Men nå venter dere barn nr. to, dere plikter begge to å prøve å få forholdet til å fungere.

 

Jeg foreslår at dere kontakter familievernkontoret så fort som mulig. Det er viktig at dere lærer å kommunisere bedre med hverandre før nr. to kommer. Slik det er nå snakker dere ikke sammen på en måte som fungerer, og det er med på å bryte ned både tillit og følelser for hverandre.

Om du har gammelt rusk du trenger å bearbeide mer enn du får på fvk, da tar du tak i dette - om ikke for deg selv, så for barna dine sin skyld! Og ingen unnskyldninger - du sier mannen ikke tar hensyn til barna mtp. røyken, da må du også rydde hos deg selv der det er behov for det.

 

Og mannen trenger trolig en utenforstående til å forstå hva han gjør med tilliten din når han ikke forteller deg sannheten, og også hvilke signal han sender ut når han fortsetter nær kontakt med personer som ikke er snille med deg.

 

Ta tak i ting, Hi, ikke drøy det.

 

Lykke til

Anonymous poster hash: 77218...36c

 

 

Og her er svaret jeg ga deg på side to i tråden. Les det en gang til.

 

Skaff behandling for deg selv og for dere. Psykolog og familievernkontor, ev. kan du ha samtaler alene på familievernkontoret i tillegg til at dere har samtaler sammen også.

 

Spørsmålet er ikke om du skal fortsette å være sammen med en mann du ikke stoler på. Spørsmålet er om du er villig til å gjøre det som skal til for at du skal greie å stole på noen (hvilken som helst mann) igjen?

Og spørsmålet er om samboeren din er villig til å jobbe med forholdet deres parallelt med at du jobber med din forhistorie?

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 77218...36c

[Anonym bruker]

 

Jeg forstår egentlig ikke at jeg gidder å skrive i denne tråden, får skylde på regnværet ute....

Jeg svarte deg tidlig i tråden, et ordentlig og langt svar, et du valgte å ignorere, Hi.

Du skriver at du ikke får råd, at de som ikke svarer deg er voksne, at de ikke svarer på spørsmålene dine.

Men når du får svar, når du får råd, da velger du enten å ignorere det eller bli sint på de som svarer deg. Du etterlyser at andre er voksne - når skal du bli voksen? For slik du argumenterer i hele denne tråden så fremstår du ikke som særlig moden.

 

Regner med at du kommer til å ignorere dette også, eller avskrive det jeg skriver, men jeg skriver likevel og viser til det du selv har skrevet.

 

 

 

Jeg klarer ikke å stole på samboeren min og takler han ikke lenger. Noe som er utrolig slitsomt! Alt begynte først med røyking. Jeg røyka for snart 2 år siden og det samme gjorde samboeren min. Jeg sluttet å røyke og begynte å snuse i stedenfor, og etterhvert gjorde han det samme. Etter at jeg begynte å snuse, så takler jeg ikke røyk i det hele tatt.

 

For en stund tilbake hadde samboeren min perioder hvor han bare måtte ha røyk, noe jeg absolutt ikke takla. Jeg ble direkte sint på meg selv, som ikke klarte å godta dette, siden det kanskje var snakk om bare 1 røyk om dagen. Men det var 1 for mye for min del.. Jeg ville ikke at han skulle røyke når vi har en datter. En gang spurte jeg han om han hadde røyka, siden det luktet så utrolig røyk når han kom hjem fra butikken. Fikk til svar "Nei, hvordan skulle jeg fått tak i det?", da svarte jeg med at "Du har jo nettopp møtt en kompis som røyker og vært i butikken så..", men han fortsatte å si han ikke hadde kjøpt eller fått.. Neste dag luktet det også røyk, og da innrømte han at han hadde jugd. Han hadde kjøpt en røykpakke når han var på butikken. Dette var til og med på valentine's dagen.

Fra denne dagen gikk tilliten til helvette..

 

Slet med å la han dra ut med venner som røyka, la han dra på butikken alene, til familien sin som røyker, osv.. Slet rett og slett med å ikke ha kontroll.. Det stoppet han ikke selv om jeg var med. Vi skulle på en koselig Sverigetur på skjærtorsdagen, hvor han gikk rett bor til en kompis av seg, spurte om røyk og tente den på rett foran trynet på meg.. Den turen ble rett og slett en katastrofe!!!

 

Han sier nå at han har vært utrolig flink og holdt seg i mange uker uten røyk, men jeg klarer bare ikke å tro på han. Før kunne han love meg ting, og så fort han sa ordet "lover", så stolte jeg på han, men nå går ikke det lenger heller. Han kom å sa til meg sist på Søndag at han hadde utrolig lyst på røyk. Jeg er gravid for 2 gang og prøver å slutte å snuse, så bare han nevnte røyk ble jeg sint og ba han om å velge meg eller røyken. Da fikk jeg beskjed om at han ville reise når jeg holdt på sånn..

 

Senere den kvelden, reiste han på jobben så han kunne sove litt lenger og ordne bilen. Jeg syns det var utrolig trist, siden jeg ser han sjeldent pågrunn av jobben hans. Men i dag fant jeg ut av at han hadde ringt en kompis den kvelden, en kompis som røyker. Dette plager meg utrolig mye nå.

 

Jeg spurte han på søndag om han kunne love meg å ikke røyke, og det kunne han. Han har alltid vært den som har holdt ting han lover. Men når han kom hjem i dag, så jeg at det lå en lighter foran i bilen (rett foran ansiktet på han), røykpapir i potetgullposen i bilen, Vinduet var nede (Vinduet virker ikke, så det må dras ned med begge hendene. Men han sa det sto så vidt oppe på søndag og at han skulle fikse det, men i dag var det halvveis nede) + at det lå aske i håndtaket på siden hans. Så jeg skjønner ingenting.. Har han jugd eller har han ikke? Det stinker røyk av både klærne hans, munnen hans og tingene hans, men røykpakka finner jeg ingen steder uansett. Jeg vil jo bare finne ut om jeg kan stole på han eller ikke..

 

Men jeg blir jo så klart utrolig frustrert når jeg holder på sånn.. Jeg vil jo veldig gjerne stole på han, men jeg får det bare ikke til! Har til og med vurdert i dag å gå fra han, siden jeg ikke orker mer tull. Han vet godt at jeg ikke stoler på han, men jeg kan ikke snakke med han om ting, for da blir han sur. Noen råd eller forslag til hva jeg kan gjøre?

 

 

En ting til også... Den kompisen han snakket med på søndag som røyker.. Dama hans beskyldte meg for å ha vært utro mot samboeren min for en stund tilbake.. Dette er så klart ikke sant, men det tok sin tid før samboeren min trodde på meg og ikke dem. Men det plager meg at han er venn med dem enda, når de faktisk har beskyldt meg for noe sånt! Er det galt av meg? Er det riktig og greit at han kan fortsette å være venn med dem?

 

 

 

 

Beklager for utrolig mye tekst og ord, men trenger virkelig å få ut alt dette. Håper noen kan svare meg, og ikke bare ved å fortelle hvor galt det er av meg å reagere sånn angående røykingen..

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

Her skriver du selv at det hele startet med røykinga. Etter at du selv sluttet å røyke og begynte å snuse så taklet ikke DU røyk og lukten av røyk lenger. Du mistet tillit til samboeren din fordi han røyket. Når man prøver å slutte å røyke er det mange som får tilbakefall en eller flere ganger, dette er noe du overser fullstendig. Din samboer fikk perioder med tilbakefall hvor han røyket - iflg. deg selv - en røyk om dagen. Og jeg regner med at du tidligere hadde gitt sterkt og tydelig uttrykk for at du ikke likte røyk lenger. Fordi du har vist så stor motvilje mot røyk så skjulte samboeren din at han hadde små tilbakefall, han skjulte at han røykte en røyk om dagen. Og fordi han visste hvor stor motvilje du har mot røyk så løy han om at han hadde kjøpt en røykpakke da du spurte ham. Tror du at din oppførsel forut for dette, med din ekstreme motvilje mot røyk, fikk ham til å føle at han kunne betro deg sitt tilbakefall? Jeg tror ikke det. Og derfor løy han for deg. MEN - dagen etterpå INNRØMMET han at han hadde løyet dagen før. Han INNRØMMET at han hadde kjøpt røykpakken. Og hvorfor gjorde han den INNRØMMELSEN? Fordi han ikke ønsket å lyve til deg, han mente du fortjente sannheten og det er viktig for tilliten i forholdet.

Men hva gjør du da? I steden for å se at mannen viste deg TILLIT da han innrømmet å ikke ha fortalt om røykpakken han kjøpte dagen før, så velger du KUN å fokusere på det at han dagen før løy. Du nekter å forholde deg til at mannen var 100 % ærlig med deg og innrømmet sin "synd" (forøvrig en liten synd!).

Det eneste du forholder deg til er den gangen han løy - og fra da av skriver du: "Fra denne dagen gikk tilliten til helvette.."

Nei - det var ikke den tilliten gikk til "helvette" - det var den dagen du viste mannen din at du ikke takler sannhet, at hvis han forteller deg sannheten om at han ikke alltid gjør perfekte valg, da lager du et "helvette" for ham. Ved å gjøre det slik ga du ham all grunn til å ikke fortelle deg det når han senere har tatt seg en røyk - fordi han har lært at å være ærlig med deg ikke gir tilgivelse, at du ikke har toleranse for at han ikke har like lett for å slutte å røyke som deg.

Samboeren din løy om en røykpakke. Men han fortalte deg SANNHETEN et døgn senere! Og det valgte DU å ikke fokusere på...

 

Etter at han hadde fortalt deg sannheten så får DU problemer, for DU fokuserer fremdeles bare på det ene døgnet han løy om en røykpakke. Og fordi DU ikke lenger takler røyk, så blir DU forbanna når han bommer EN røyk av en kompis. Og så lar DU den ENE røyken gjøre en tur som skulle være koselig til en katastrofe. Og forut for denne turen hadde DU slitt med å la mannen leve et normalt liv, gå på butikken, besøke venner og familie - fordi DU ville ha kontroll på at han heller ikke tok seg en røyk når han ikke var i nærheten av deg.

Ser du virkelig ikke at dette i stooooor grad er et problem som DU skaper fordi DU har problemer med tillit fra tidligere forhold som du nå overfører til dette forholdet?

 

Ja, samboeren din løy en dag til deg, men han fortalte deg sannheten dagen etterpå. Han hadde da en tillit til deg hvor han trodde at du var voksen nok til å takle at han hadde gjort en tabbe som han så innrømmet. Men du var ikke moden nok til å takle det, for du ville at han etterpå skulle fortsette å gjøre som DU ville. Du har senere sagt at det er greit at han røyker hvis han bare er ærlig om det. Vel, det er bare noe du sier, for da han var helt åpen om det og bommet en røyk av kompisen den Skjærtorsdagen så ødela det hele dagen for deg. DU er ikke ærlig med ham! Du ønsker å tro at du er det, men du er det ikke. Du straffer mannen om han er ærlig med deg og du straffer ham om han ikke er det. Denne mannen kan ikke gjøre noe rett i dine øyne, for du stoler ikke på NOEN. Dette har ikke så mye med denne mannen å gjøre eller hva han gjør. Det har med at DU ikke greier å stole på noen pga. tidligere erfaringer. Det handler om at DU ønsker å ha kontroll for at DU skal føle seg sikker. Men en slik kontroll som du ønsker å ha over din samboer, det kan man aldri ha over et annet menneske!

 

Du skriver senere at han også har løyet om andre ting, at du ikke ønsker å skrive noe om dette. Men du åpnet hovedinnlegget ditt med å skrive: "Alt begynte først med røyking."

 

Til tross for at du ikke taklet at samboeren var ærlig med deg, til tross for at du har vist at du ikke takler at han er åpen om sitt behov for å røyke, så valgte han søndag å ta deg på alvor - du har jo sagt at det er greit at han røyker om han bare ikke lyver om det. Søndag fortalte han deg at han fremdeles har veldig lyst på røyk. Han viste deg tillit fordi han viste at han sliter med røykeslutten. I steden for å støtte ham, vise ham at du setter pris på at han fremdeles fortsetter å prøve å slutte, og vise forståelse for at noen har vanskeligere for å slutte enn andre pga. sterkere avhengighet, så reagerer du med SINNE og ber ham velge deg eller røyken. Slik oppfører ikke en partner seg overfor sin kjære når han er ærlig og forteller deg at han sliter!

Han ble da frustrert fordi sinnet ditt og ultimatumet var urimelig, og han sa at han ville reise til jobben om du fortsatte slik. Og etter at DU har vært urimelig mot ham så sutrer DU fordi han ikke orket å være hjemme og ha "familiehygge" med deg søndagskvelden. Og på toppen så plager det deg at du nå har funnet ut at han samme kveld snakket med en kompis på telefonen - en kompis som røyker, må vite....

 

Så hva skjer? Du støtter ham ikke, du er urimelig i dine krav, om han forteller deg sannheten så blir det et ramaskrik fra deg selv når han ikke har røyket, bare innrømmer at han har lyst på en røyk. Du ber ham velge deg eller røyken. DU skaper et enormt stress, noe DU burde vite er en av de største grunnene til at røykere sprekker. Så lukter det røyk av bilen igjen. Er det så rart? Om mannen din røyker eller ikke røyker så blir det jo akkurat like mye bråk. Om han lyver for deg eller forteller deg sannheten så blir det likevel like mye bråk - for DU har ikke tillit til ham uansett hva han gjør eller sier.

Og så skriver du: "...men røykpakka finner jeg ingen steder uansett. Jeg vil jo bare finne ut om jeg kan stole på han eller ikke.."

Dvs. at du nå også gjennomsøker tingene hans for å finne "bevis".

Du reagerer på en irrasjonell måte på dette, du overreagerer og du skaper situasjonene du frykter selv!

Ikke rart at du selv i et senere svar skriver at du er en dramaqueen. Det er ingen tvil om at du er en dramaqueen.

 

DU krever at mannen skal oppføre seg akkurat slik DU vil. Du krever at han skal oppføre seg slik DU vil, for hvis DU ikke har full kontroll på ham så greier du ikke ha tillit til ham.

Men du ser ikke hva han har vist deg av tillit.... Hans kompis og dama forteller ham at du har vært utro, og du synes det er urimelig at mannen brukte litt tid før han trodde på deg og ikke dem. Så mannen din skal se helt bort fra påstått utroskap jeg regner med du ikke kan bevise du ikke har gjort - men du kan ikke en gang ha tillit til mannen selv når han forsøker å være ærlig med deg! Er det rart mannen din blir frustrert?

 

 

 

 

Hvor gamle vi er? Herregud, ta å les svarene deres! Har dere ikke følelser eller? Stygge ord altså.

Jeg skriver jo selv at jeg veit hvor dumt det er, men sånn jeg forstår det på dere, så burde jeg forlate han da, og eventuelt være alene, siden dette blir for dumt.

 

Og nei, jeg har jo slutta å snuse skriver jeg jo! Det er han som snuser og røyker. Jeg kan godt være en dramaqueen altså, men jeg har følelser jeg også. Tenk dere om før dere skriver!

 

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

Ingen tvil om at du er en dramaqueen. Ja, du har følelser du også, men du er urimelig med mannen din, for du glemmer HELT at HAN også har følelser. Og den som viser minst tillit av dere to, det er du. Du ser det ikke selv, og jeg frykter at mannen din begynner å tro at det er han som er urimelig.

Det eneste du har fortalt han har gjort som er urimelig, det er da han tok barnehagepengene - det var helt uakseptabelt! Men skjedde det en gang er det noe som kan tilgis og glemmes.

 

 

Ærlig talt for noen svar alle har å komme med.. Dette er snakk om tillit! Det er ikke bare røyken som gjelder her, men tillit og følelser! Jeg har aldri kjeftet på han(hvor står det? siden du påstår det) for at han har røyka, jeg har kun fortalt at jeg blir kvalm av både tanken og lukten. Har prøvd å beskrive hva slags følelser jeg sitter med når jeg vet han gjør det, men han er ikke den som snakker noe særlig.

 

 

Vil skrive det en gang til, og jeg gjør det her, med store bokstaver så dere alle kanskje forstår. DETTE ER SNAKK OM Å STOLE PÅ EN PERSON, ER IKKE SNAKK OM BARE RØYK, DET VAR ETT EKSEMPEL. SKAL JEG FORTSETTE Å VÆRE SAMMEN MED EN JEG IKKE STOLER PÅ? ELLER HVA KAN JEG GJØRE FOR Å STOLE PÅ HAN? DET ER TO GANSKE ENKLE SPØRSMÅL!

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

Hva mener du mannen din skal si, da, Hi? Det blir galt om han sier noe og det blir galt om han ikke sier noe til deg. Er ikke rart han ikke lenger snakker særlig med deg da!

 

Det viktigste du må gjøre for å stole på ham er å innse at DU skaper de problemene du frykter mest. Og trolig er det fordi du har opplevd så mye svik i tidligere forhold, at tillit ikke har vært noe du har kunnet ha til dine ekser. Det er forståelig at du da sliter med tillit. Men det gir deg ingen rett til å skape problemer og ødelegge dette forholdet pga. "manglende tillit" som du selv skriver startet med den røyken!

Hvis du noen gang skal stole på denne mannen - eller andre menn - så må DU jobbe med DEG SELV. Hvis du ikke ser hvordan du mistror alt, hvordan du skaper manglende tillit, da vil du ikke bare ødelegge forholdet til dine barns far, men også til fremtidige menn. Eller du kan finne deg en tøffel du kan manipulere resten av livet, en mann som ikke tør være selvstendig, ha egne venner, som aldri gjør noe som du ikke liker eller ikke kontrollerer.

Du har et valg - vil du og dere ta tak i dette på en konstruktiv måte, eller vil dere gå fra hverandre?

For din del så må du før eller senere ta tak i det som gjør at du reagerer som du gjør, ellers vil du ødelegge alle fremtidige forhold. Er det ikke da bedre å ta tak i problemene NÅ og kanskje redde forholdet til den mannen som er far til dine snart to barn? Dere kan trolig redde forholdet og få det godt sammen hvis du og dere tar tak i problemene. Men skal dere finne ut av det så må DU innse at du er med på å skape mye av de problemene dere nå har. Følgen av at du fremdeles lar deg styre av tidligere erfaringer i andre forhold blir at du er med på å provosere frem en del av mannens oppførsel. Han er ikke uskyldig han helleri dette, men dere to har en kommunikasjon nå som ikke fungerer. Den er ikke en gang i nærheten av å fungere, for dere er begge like frustrerte, og dere ødelegger forholdet slik det er i dag.

 

Skal du fortsette å være sammen med en person du ikke stoler på? Vet du, jeg tror ikke det spiller noen rolle hvem du er sammen med, for du stoler ikke på noen. Da blir spørsmålet - ønsker du å ta tak i det som har gjort at du har så lite tillit til menn slik at du kan lære deg å stole på menn igjen? Og ønsker du egentlig å dele livet med han som er far til dine barn og din samboer nå? Du kan lære deg å stole på ham om du tar tak i det som er dine problemer, og om dere tar tak i det som er deres problem - for det er to separate ting som er med på å påvirke hverandre!

 

 

 

 

 

 

 

De andre jeg har vært sammen med, har vært utro mot meg, så tillit et noe jeg virkelig sliter med. Men er ikke lett å være den som blir beskyldt for det heller, når du faktisk har en samboer som ikke tror på deg for noen timer.

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

 

Her har du problemet ditt, etter min mening, Hi.

1. Tidligere menn har gjort ting mot deg som har fått deg til å tro at menn ikke kan stoles på. Du skriver jo selv at tillit er noe du virkelig sliter med.

2. Du føler deg sviktet fordi din nåværende samboer (noen timer) ikke stolte på deg når du ble beskyldt for utroskap.

 

Han har vist deg stor tillit ved å tro på deg, han viste at han likevel vil ha deg. Da bør du vise ham samme tilliten og begynne å ta tak i det som er din del av det som ikke fungerer mellom dere.

 

 

 

Jeg tror du er ganske hormonell for tiden, Hi, pga. svangerskapet.

 

Jeg forstår motstanden mot røyken, ikke problem med akkurat det. Men som andre har sagt så er det et valg han må ta selv, du kan ikke bestemme for ham om han skal røyke eller ikke.

 

Slik jeg leser det har denne røyken blitt et symbol på at noe som er galt, ikke nødvendigvis at det er røyken i seg selv som er hovedproblemet. Du sier det for såvidt selv også, dette er et spørsmål om tillit.

 

Og da tror jeg det er todelt. Samboeren din gjør ting som gjør at du ikke har tillit til ham. Det at han tok av barnehagepenger for å kjøpe seg røyk viser at han er ekstremt avhengig og at han i tillegg er egoistisk og setter egne krav foran barnas.

Er det et engangstilfelle så er det greit. Men er det andre ting han også prioriterer foran barna/deres forhold, da blir det straks et mye større spørsmål om tillit og prioriteringer. Det at han fortsetter nær kontakt med personer som baksnakker deg og setter ut rykter om deg, det er også et tillitsbrudd, etter min mening.

Det andre er at jeg tror du må se på din egen forhistorie, for jeg tror den også er med på å trøble til ting mellom deg og samboeren. Du har en historie hvor tidligere menn har sviktet og du har lært at det er vanskelig å ha tillit til noen. Det gjør noe med deg. Du får på en måte lavere terskel før du (over)reagerer på ting hos samboeren din.

 

Hele tiden mens jeg leste hovedinnlegget ditt så tenkte jeg "lurer på hva problemet egentlig er, for røyken er bare et symbol".

Så tenk litt på det, Hi. Hva er hovedproblemet du har med samboer? Jeg tror ikke det er røyken i seg selv. Og jeg tror ikke det er hans løgner om røyken (selv om jeg også hadde blitt kraftig irritert over at mannen ikke bare kan fortelle meg sannheten), jeg tror det er spørsmål om dypere tillit i forholdet.

Og da er spørsmålet: hvor mye av dette er pga. faktiske ting han gjør som bryter ned din tillit til ham - og hvor mye av problemet kommer fordi du er "oversensibel" for tillitsbrudd pga. tidligere erfaringer?

 

Det er viktig at dere finner ut av dette, og det er viktig at du også ser din rolle i dette, for med din forhistorie så er du nok med på å skape dette problemet - selv om det kanskje er vanskelig å ville innrømme (i hvert fall når man sitter som gravid hormonbombe ). Men nå venter dere barn nr. to, dere plikter begge to å prøve å få forholdet til å fungere.

 

Jeg foreslår at dere kontakter familievernkontoret så fort som mulig. Det er viktig at dere lærer å kommunisere bedre med hverandre før nr. to kommer. Slik det er nå snakker dere ikke sammen på en måte som fungerer, og det er med på å bryte ned både tillit og følelser for hverandre.

Om du har gammelt rusk du trenger å bearbeide mer enn du får på fvk, da tar du tak i dette - om ikke for deg selv, så for barna dine sin skyld! Og ingen unnskyldninger - du sier mannen ikke tar hensyn til barna mtp. røyken, da må du også rydde hos deg selv der det er behov for det.

 

Og mannen trenger trolig en utenforstående til å forstå hva han gjør med tilliten din når han ikke forteller deg sannheten, og også hvilke signal han sender ut når han fortsetter nær kontakt med personer som ikke er snille med deg.

 

Ta tak i ting, Hi, ikke drøy det.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 77218...36c

 

Og her er svaret jeg ga deg på side to i tråden. Les det en gang til.

 

Skaff behandling for deg selv og for dere. Psykolog og familievernkontor, ev. kan du ha samtaler alene på familievernkontoret i tillegg til at dere har samtaler sammen også.

 

Spørsmålet er ikke om du skal fortsette å være sammen med en mann du ikke stoler på. Spørsmålet er om du er villig til å gjøre det som skal til for at du skal greie å stole på noen (hvilken som helst mann) igjen?

Og spørsmålet er om samboeren din er villig til å jobbe med forholdet deres parallelt med at du jobber med din forhistorie?

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 77218...36c

For det første så er det jo faktisk deg jeg kaller voksen her av alle sammen! Jeg orker ikke svare på alt sammen akkurat nå, men det kan jeg så klart gjøre etterpå hvis du vil ha svar på hver setning. Så klart vet jeg selv at det er jeg som er problemet og skaper problemet. Det er jo også derfor jeg skriver her, så jeg kan få gjort noe med det. Psykolog har jeg prøvd, men det har ikke hjulpet noe. Familievernkontoret har vi også vært hos, men da endte vi med å gå fra hverandre. svarer på resten etterpå.

 

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

[Mamma_til_2]

Må bare si at du og samboeren din må snakke sammen og mye mulig dere trenger tid fra hverandre for dette går jo ikke bra!

 

Og jo det er 18 årsgrense for røyk i Norge!

[SuperFries]

Folkens, jeg tror vi trygt kan gi opp å få noe gjennom til HI. All ære til dere som gidder å skrive lange svar, selv når dere innser at HI ikke vil høre på et ord av det dere sier.

[Anonym bruker]

 

For det første så er det jo faktisk deg jeg kaller voksen her av alle sammen! Jeg orker ikke svare på alt sammen akkurat nå, men det kan jeg så klart gjøre etterpå hvis du vil ha svar på hver setning. Så klart vet jeg selv at det er jeg som er problemet og skaper problemet. Det er jo også derfor jeg skriver her, så jeg kan få gjort noe med det. Psykolog har jeg prøvd, men det har ikke hjulpet noe. Familievernkontoret har vi også vært hos, men da endte vi med å gå fra hverandre. svarer på resten etterpå.

 

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

 

Det du skriver her er jo stikk motsatt av hva du har gitt inntrykk av tidligere i tråden.

 

Du har forsøkt psykolog. Prøv en ny, kanskje en som bruker kognitiv terapi. Kanskje du også kan ha god nytte av en litt tøffere coach som er med på å konfrontere dine egne mønster på en mer direkte måte enn det mange psykologer bruker.

 

Be om en ny runde på fvk med en ny terapeut. Men før du greier å gjøre noe med ditt problem så tror jeg ikke dere greier å ordne de problemene dere har sammen. Begge må jobbe med hverandre.

 

Jeg tror denne tråden viser litt hvordan du "løser" problemer ellers også. Du velger å se på samboeren, hva han gjør, hva han sier... dvs. du velger å se på det han gjør som du kan tolke dithen at han ikke kan stoles på, mens du velger å overse det han gjør som viser at du kan stole på ham.

Her i tråden valgte du frem til nå å konsekvent ikke svare de som ga deg konstruktive svar og råd, du valgte å gå på de som kritiserte deg mindre konstruktivt og du valgte å fokusere på hva mannen gjør galt. Jeg tror du gjør det samme i livet ditt. Du fokuserer feil. Og du trenger hjelp til å finne ut av det.

 

Terapeuter kan være noe man må forsøke flere av. Det er ulik personkjemi, det er ulike behandlingsmetoder. Du trenger en terapeut som kan bli mer direkte med deg, tror jeg. Så finn en ny terapeut!

 

Anonymous poster hash: 77218...36c

[Anonym bruker]

 

Jeg forstår egentlig ikke at jeg gidder å skrive i denne tråden, får skylde på regnværet ute....

Jeg svarte deg tidlig i tråden, et ordentlig og langt svar, et du valgte å ignorere, Hi.

Du skriver at du ikke får råd, at de som ikke svarer deg er voksne, at de ikke svarer på spørsmålene dine.

Men når du får svar, når du får råd, da velger du enten å ignorere det eller bli sint på de som svarer deg. Du etterlyser at andre er voksne - når skal du bli voksen? For slik du argumenterer i hele denne tråden så fremstår du ikke som særlig moden.

 

Regner med at du kommer til å ignorere dette også, eller avskrive det jeg skriver, men jeg skriver likevel og viser til det du selv har skrevet.

 

Jeg klarer ikke å stole på samboeren min og takler han ikke lenger. Noe som er utrolig slitsomt! Alt begynte først med røyking. Jeg røyka for snart 2 år siden og det samme gjorde samboeren min. Jeg sluttet å røyke og begynte å snuse i stedenfor, og etterhvert gjorde han det samme. Etter at jeg begynte å snuse, så takler jeg ikke røyk i det hele tatt.

 

For en stund tilbake hadde samboeren min perioder hvor han bare måtte ha røyk, noe jeg absolutt ikke takla. Jeg ble direkte sint på meg selv, som ikke klarte å godta dette, siden det kanskje var snakk om bare 1 røyk om dagen. Men det var 1 for mye for min del.. Jeg ville ikke at han skulle røyke når vi har en datter. En gang spurte jeg han om han hadde røyka, siden det luktet så utrolig røyk når han kom hjem fra butikken. Fikk til svar "Nei, hvordan skulle jeg fått tak i det?", da svarte jeg med at "Du har jo nettopp møtt en kompis som røyker og vært i butikken så..", men han fortsatte å si han ikke hadde kjøpt eller fått.. Neste dag luktet det også røyk, og da innrømte han at han hadde jugd. Han hadde kjøpt en røykpakke når han var på butikken. Dette var til og med på valentine's dagen.

Fra denne dagen gikk tilliten til helvette..

 

Slet med å la han dra ut med venner som røyka, la han dra på butikken alene, til familien sin som røyker, osv.. Slet rett og slett med å ikke ha kontroll.. Det stoppet han ikke selv om jeg var med. Vi skulle på en koselig Sverigetur på skjærtorsdagen, hvor han gikk rett bor til en kompis av seg, spurte om røyk og tente den på rett foran trynet på meg.. Den turen ble rett og slett en katastrofe!!!

 

Han sier nå at han har vært utrolig flink og holdt seg i mange uker uten røyk, men jeg klarer bare ikke å tro på han. Før kunne han love meg ting, og så fort han sa ordet "lover", så stolte jeg på han, men nå går ikke det lenger heller. Han kom å sa til meg sist på Søndag at han hadde utrolig lyst på røyk. Jeg er gravid for 2 gang og prøver å slutte å snuse, så bare han nevnte røyk ble jeg sint og ba han om å velge meg eller røyken. Da fikk jeg beskjed om at han ville reise når jeg holdt på sånn..

 

Senere den kvelden, reiste han på jobben så han kunne sove litt lenger og ordne bilen. Jeg syns det var utrolig trist, siden jeg ser han sjeldent pågrunn av jobben hans. Men i dag fant jeg ut av at han hadde ringt en kompis den kvelden, en kompis som røyker. Dette plager meg utrolig mye nå.

 

Jeg spurte han på søndag om han kunne love meg å ikke røyke, og det kunne han. Han har alltid vært den som har holdt ting han lover. Men når han kom hjem i dag, så jeg at det lå en lighter foran i bilen (rett foran ansiktet på han), røykpapir i potetgullposen i bilen, Vinduet var nede (Vinduet virker ikke, så det må dras ned med begge hendene. Men han sa det sto så vidt oppe på søndag og at han skulle fikse det, men i dag var det halvveis nede) + at det lå aske i håndtaket på siden hans. Så jeg skjønner ingenting.. Har han jugd eller har han ikke? Det stinker røyk av både klærne hans, munnen hans og tingene hans, men røykpakka finner jeg ingen steder uansett. Jeg vil jo bare finne ut om jeg kan stole på han eller ikke..

 

Men jeg blir jo så klart utrolig frustrert når jeg holder på sånn.. Jeg vil jo veldig gjerne stole på han, men jeg får det bare ikke til! Har til og med vurdert i dag å gå fra han, siden jeg ikke orker mer tull. Han vet godt at jeg ikke stoler på han, men jeg kan ikke snakke med han om ting, for da blir han sur. Noen råd eller forslag til hva jeg kan gjøre?

 

 

En ting til også... Den kompisen han snakket med på søndag som røyker.. Dama hans beskyldte meg for å ha vært utro mot samboeren min for en stund tilbake.. Dette er så klart ikke sant, men det tok sin tid før samboeren min trodde på meg og ikke dem. Men det plager meg at han er venn med dem enda, når de faktisk har beskyldt meg for noe sånt! Er det galt av meg? Er det riktig og greit at han kan fortsette å være venn med dem?

 

 

 

 

Beklager for utrolig mye tekst og ord, men trenger virkelig å få ut alt dette. Håper noen kan svare meg, og ikke bare ved å fortelle hvor galt det er av meg å reagere sånn angående røykingen..

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

Her skriver du selv at det hele startet med røykinga. Etter at du selv sluttet å røyke og begynte å snuse så taklet ikke DU røyk og lukten av røyk lenger. Du mistet tillit til samboeren din fordi han røyket. Når man prøver å slutte å røyke er det mange som får tilbakefall en eller flere ganger, dette er noe du overser fullstendig. Din samboer fikk perioder med tilbakefall hvor han røyket - iflg. deg selv - en røyk om dagen. Og jeg regner med at du tidligere hadde gitt sterkt og tydelig uttrykk for at du ikke likte røyk lenger. Fordi du har vist så stor motvilje mot røyk så skjulte samboeren din at han hadde små tilbakefall, han skjulte at han røykte en røyk om dagen. Og fordi han visste hvor stor motvilje du har mot røyk så løy han om at han hadde kjøpt en røykpakke da du spurte ham. Tror du at din oppførsel forut for dette, med din ekstreme motvilje mot røyk, fikk ham til å føle at han kunne betro deg sitt tilbakefall? Jeg tror ikke det. Og derfor løy han for deg. MEN - dagen etterpå INNRØMMET han at han hadde løyet dagen før. Han INNRØMMET at han hadde kjøpt røykpakken. Og hvorfor gjorde han den INNRØMMELSEN? Fordi han ikke ønsket å lyve til deg, han mente du fortjente sannheten og det er viktig for tilliten i forholdet.

Men hva gjør du da? I steden for å se at mannen viste deg TILLIT da han innrømmet å ikke ha fortalt om røykpakken han kjøpte dagen før, så velger du KUN å fokusere på det at han dagen før løy. Du nekter å forholde deg til at mannen var 100 % ærlig med deg og innrømmet sin "synd" (forøvrig en liten synd!).

Det eneste du forholder deg til er den gangen han løy - og fra da av skriver du: "Fra denne dagen gikk tilliten til helvette.."

Nei - det var ikke den tilliten gikk til "helvette" - det var den dagen du viste mannen din at du ikke takler sannhet, at hvis han forteller deg sannheten om at han ikke alltid gjør perfekte valg, da lager du et "helvette" for ham. Ved å gjøre det slik ga du ham all grunn til å ikke fortelle deg det når han senere har tatt seg en røyk - fordi han har lært at å være ærlig med deg ikke gir tilgivelse, at du ikke har toleranse for at han ikke har like lett for å slutte å røyke som deg.

Samboeren din løy om en røykpakke. Men han fortalte deg SANNHETEN et døgn senere! Og det valgte DU å ikke fokusere på...

 

Etter at han hadde fortalt deg sannheten så får DU problemer, for DU fokuserer fremdeles bare på det ene døgnet han løy om en røykpakke. Og fordi DU ikke lenger takler røyk, så blir DU forbanna når han bommer EN røyk av en kompis. Og så lar DU den ENE røyken gjøre en tur som skulle være koselig til en katastrofe. Og forut for denne turen hadde DU slitt med å la mannen leve et normalt liv, gå på butikken, besøke venner og familie - fordi DU ville ha kontroll på at han heller ikke tok seg en røyk når han ikke var i nærheten av deg.

Ser du virkelig ikke at dette i stooooor grad er et problem som DU skaper fordi DU har problemer med tillit fra tidligere forhold som du nå overfører til dette forholdet?

 

Ja, samboeren din løy en dag til deg, men han fortalte deg sannheten dagen etterpå. Han hadde da en tillit til deg hvor han trodde at du var voksen nok til å takle at han hadde gjort en tabbe som han så innrømmet. Men du var ikke moden nok til å takle det, for du ville at han etterpå skulle fortsette å gjøre som DU ville. Du har senere sagt at det er greit at han røyker hvis han bare er ærlig om det. Vel, det er bare noe du sier, for da han var helt åpen om det og bommet en røyk av kompisen den Skjærtorsdagen så ødela det hele dagen for deg. DU er ikke ærlig med ham! Du ønsker å tro at du er det, men du er det ikke. Du straffer mannen om han er ærlig med deg og du straffer ham om han ikke er det. Denne mannen kan ikke gjøre noe rett i dine øyne, for du stoler ikke på NOEN. Dette har ikke så mye med denne mannen å gjøre eller hva han gjør. Det har med at DU ikke greier å stole på noen pga. tidligere erfaringer. Det handler om at DU ønsker å ha kontroll for at DU skal føle seg sikker. Men en slik kontroll som du ønsker å ha over din samboer, det kan man aldri ha over et annet menneske!

 

Du skriver senere at han også har løyet om andre ting, at du ikke ønsker å skrive noe om dette. Men du åpnet hovedinnlegget ditt med å skrive: "Alt begynte først med røyking."

 

Til tross for at du ikke taklet at samboeren var ærlig med deg, til tross for at du har vist at du ikke takler at han er åpen om sitt behov for å røyke, så valgte han søndag å ta deg på alvor - du har jo sagt at det er greit at han røyker om han bare ikke lyver om det. Søndag fortalte han deg at han fremdeles har veldig lyst på røyk. Han viste deg tillit fordi han viste at han sliter med røykeslutten. I steden for å støtte ham, vise ham at du setter pris på at han fremdeles fortsetter å prøve å slutte, og vise forståelse for at noen har vanskeligere for å slutte enn andre pga. sterkere avhengighet, så reagerer du med SINNE og ber ham velge deg eller røyken. Slik oppfører ikke en partner seg overfor sin kjære når han er ærlig og forteller deg at han sliter!

Han ble da frustrert fordi sinnet ditt og ultimatumet var urimelig, og han sa at han ville reise til jobben om du fortsatte slik. Og etter at DU har vært urimelig mot ham så sutrer DU fordi han ikke orket å være hjemme og ha "familiehygge" med deg søndagskvelden. Og på toppen så plager det deg at du nå har funnet ut at han samme kveld snakket med en kompis på telefonen - en kompis som røyker, må vite....

 

Så hva skjer? Du støtter ham ikke, du er urimelig i dine krav, om han forteller deg sannheten så blir det et ramaskrik fra deg selv når han ikke har røyket, bare innrømmer at han har lyst på en røyk. Du ber ham velge deg eller røyken. DU skaper et enormt stress, noe DU burde vite er en av de største grunnene til at røykere sprekker. Så lukter det røyk av bilen igjen. Er det så rart? Om mannen din røyker eller ikke røyker så blir det jo akkurat like mye bråk. Om han lyver for deg eller forteller deg sannheten så blir det likevel like mye bråk - for DU har ikke tillit til ham uansett hva han gjør eller sier.

Og så skriver du: "...men røykpakka finner jeg ingen steder uansett. Jeg vil jo bare finne ut om jeg kan stole på han eller ikke.."

Dvs. at du nå også gjennomsøker tingene hans for å finne "bevis".

Du reagerer på en irrasjonell måte på dette, du overreagerer og du skaper situasjonene du frykter selv!

Ikke rart at du selv i et senere svar skriver at du er en dramaqueen. Det er ingen tvil om at du er en dramaqueen.

 

DU krever at mannen skal oppføre seg akkurat slik DU vil. Du krever at han skal oppføre seg slik DU vil, for hvis DU ikke har full kontroll på ham så greier du ikke ha tillit til ham.

Men du ser ikke hva han har vist deg av tillit.... Hans kompis og dama forteller ham at du har vært utro, og du synes det er urimelig at mannen brukte litt tid før han trodde på deg og ikke dem. Så mannen din skal se helt bort fra påstått utroskap jeg regner med du ikke kan bevise du ikke har gjort - men du kan ikke en gang ha tillit til mannen selv når han forsøker å være ærlig med deg! Er det rart mannen din blir frustrert?

 

 

 

Hvor gamle vi er? Herregud, ta å les svarene deres! Har dere ikke følelser eller? Stygge ord altså.

Jeg skriver jo selv at jeg veit hvor dumt det er, men sånn jeg forstår det på dere, så burde jeg forlate han da, og eventuelt være alene, siden dette blir for dumt.

 

Og nei, jeg har jo slutta å snuse skriver jeg jo! Det er han som snuser og røyker. Jeg kan godt være en dramaqueen altså, men jeg har følelser jeg også. Tenk dere om før dere skriver!

 

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

Ingen tvil om at du er en dramaqueen. Ja, du har følelser du også, men du er urimelig med mannen din, for du glemmer HELT at HAN også har følelser. Og den som viser minst tillit av dere to, det er du. Du ser det ikke selv, og jeg frykter at mannen din begynner å tro at det er han som er urimelig.

Det eneste du har fortalt han har gjort som er urimelig, det er da han tok barnehagepengene - det var helt uakseptabelt! Men skjedde det en gang er det noe som kan tilgis og glemmes.

 

Ærlig talt for noen svar alle har å komme med.. Dette er snakk om tillit! Det er ikke bare røyken som gjelder her, men tillit og følelser! Jeg har aldri kjeftet på han(hvor står det? siden du påstår det) for at han har røyka, jeg har kun fortalt at jeg blir kvalm av både tanken og lukten. Har prøvd å beskrive hva slags følelser jeg sitter med når jeg vet han gjør det, men han er ikke den som snakker noe særlig.

 

 

Vil skrive det en gang til, og jeg gjør det her, med store bokstaver så dere alle kanskje forstår. DETTE ER SNAKK OM Å STOLE PÅ EN PERSON, ER IKKE SNAKK OM BARE RØYK, DET VAR ETT EKSEMPEL. SKAL JEG FORTSETTE Å VÆRE SAMMEN MED EN JEG IKKE STOLER PÅ? ELLER HVA KAN JEG GJØRE FOR Å STOLE PÅ HAN? DET ER TO GANSKE ENKLE SPØRSMÅL!

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

Hva mener du mannen din skal si, da, Hi? Det blir galt om han sier noe og det blir galt om han ikke sier noe til deg. Er ikke rart han ikke lenger snakker særlig med deg da!

 

Det viktigste du må gjøre for å stole på ham er å innse at DU skaper de problemene du frykter mest. Og trolig er det fordi du har opplevd så mye svik i tidligere forhold, at tillit ikke har vært noe du har kunnet ha til dine ekser. Det er forståelig at du da sliter med tillit. Men det gir deg ingen rett til å skape problemer og ødelegge dette forholdet pga. "manglende tillit" som du selv skriver startet med den røyken!

Hvis du noen gang skal stole på denne mannen - eller andre menn - så må DU jobbe med DEG SELV. Hvis du ikke ser hvordan du mistror alt, hvordan du skaper manglende tillit, da vil du ikke bare ødelegge forholdet til dine barns far, men også til fremtidige menn. Eller du kan finne deg en tøffel du kan manipulere resten av livet, en mann som ikke tør være selvstendig, ha egne venner, som aldri gjør noe som du ikke liker eller ikke kontrollerer.

Du har et valg - vil du og dere ta tak i dette på en konstruktiv måte, eller vil dere gå fra hverandre?

For din del så må du før eller senere ta tak i det som gjør at du reagerer som du gjør, ellers vil du ødelegge alle fremtidige forhold. Er det ikke da bedre å ta tak i problemene NÅ og kanskje redde forholdet til den mannen som er far til dine snart to barn? Dere kan trolig redde forholdet og få det godt sammen hvis du og dere tar tak i problemene. Men skal dere finne ut av det så må DU innse at du er med på å skape mye av de problemene dere nå har. Følgen av at du fremdeles lar deg styre av tidligere erfaringer i andre forhold blir at du er med på å provosere frem en del av mannens oppførsel. Han er ikke uskyldig han helleri dette, men dere to har en kommunikasjon nå som ikke fungerer. Den er ikke en gang i nærheten av å fungere, for dere er begge like frustrerte, og dere ødelegger forholdet slik det er i dag.

 

Skal du fortsette å være sammen med en person du ikke stoler på? Vet du, jeg tror ikke det spiller noen rolle hvem du er sammen med, for du stoler ikke på noen. Da blir spørsmålet - ønsker du å ta tak i det som har gjort at du har så lite tillit til menn slik at du kan lære deg å stole på menn igjen? Og ønsker du egentlig å dele livet med han som er far til dine barn og din samboer nå? Du kan lære deg å stole på ham om du tar tak i det som er dine problemer, og om dere tar tak i det som er deres problem - for det er to separate ting som er med på å påvirke hverandre!

 

 

 

 

 

 

 

De andre jeg har vært sammen med, har vært utro mot meg, så tillit et noe jeg virkelig sliter med. Men er ikke lett å være den som blir beskyldt for det heller, når du faktisk har en samboer som ikke tror på deg for noen timer.

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

 

Her har du problemet ditt, etter min mening, Hi.

1. Tidligere menn har gjort ting mot deg som har fått deg til å tro at menn ikke kan stoles på. Du skriver jo selv at tillit er noe du virkelig sliter med.

2. Du føler deg sviktet fordi din nåværende samboer (noen timer) ikke stolte på deg når du ble beskyldt for utroskap.

 

Han har vist deg stor tillit ved å tro på deg, han viste at han likevel vil ha deg. Da bør du vise ham samme tilliten og begynne å ta tak i det som er din del av det som ikke fungerer mellom dere.

 

 

Jeg tror du er ganske hormonell for tiden, Hi, pga. svangerskapet.

 

Jeg forstår motstanden mot røyken, ikke problem med akkurat det. Men som andre har sagt så er det et valg han må ta selv, du kan ikke bestemme for ham om han skal røyke eller ikke.

 

Slik jeg leser det har denne røyken blitt et symbol på at noe som er galt, ikke nødvendigvis at det er røyken i seg selv som er hovedproblemet. Du sier det for såvidt selv også, dette er et spørsmål om tillit.

 

Og da tror jeg det er todelt. Samboeren din gjør ting som gjør at du ikke har tillit til ham. Det at han tok av barnehagepenger for å kjøpe seg røyk viser at han er ekstremt avhengig og at han i tillegg er egoistisk og setter egne krav foran barnas.

Er det et engangstilfelle så er det greit. Men er det andre ting han også prioriterer foran barna/deres forhold, da blir det straks et mye større spørsmål om tillit og prioriteringer. Det at han fortsetter nær kontakt med personer som baksnakker deg og setter ut rykter om deg, det er også et tillitsbrudd, etter min mening.

Det andre er at jeg tror du må se på din egen forhistorie, for jeg tror den også er med på å trøble til ting mellom deg og samboeren. Du har en historie hvor tidligere menn har sviktet og du har lært at det er vanskelig å ha tillit til noen. Det gjør noe med deg. Du får på en måte lavere terskel før du (over)reagerer på ting hos samboeren din.

 

Hele tiden mens jeg leste hovedinnlegget ditt så tenkte jeg "lurer på hva problemet egentlig er, for røyken er bare et symbol".

Så tenk litt på det, Hi. Hva er hovedproblemet du har med samboer? Jeg tror ikke det er røyken i seg selv. Og jeg tror ikke det er hans løgner om røyken (selv om jeg også hadde blitt kraftig irritert over at mannen ikke bare kan fortelle meg sannheten), jeg tror det er spørsmål om dypere tillit i forholdet.

Og da er spørsmålet: hvor mye av dette er pga. faktiske ting han gjør som bryter ned din tillit til ham - og hvor mye av problemet kommer fordi du er "oversensibel" for tillitsbrudd pga. tidligere erfaringer?

 

Det er viktig at dere finner ut av dette, og det er viktig at du også ser din rolle i dette, for med din forhistorie så er du nok med på å skape dette problemet - selv om det kanskje er vanskelig å ville innrømme (i hvert fall når man sitter som gravid hormonbombe ). Men nå venter dere barn nr. to, dere plikter begge to å prøve å få forholdet til å fungere.

 

Jeg foreslår at dere kontakter familievernkontoret så fort som mulig. Det er viktig at dere lærer å kommunisere bedre med hverandre før nr. to kommer. Slik det er nå snakker dere ikke sammen på en måte som fungerer, og det er med på å bryte ned både tillit og følelser for hverandre.

Om du har gammelt rusk du trenger å bearbeide mer enn du får på fvk, da tar du tak i dette - om ikke for deg selv, så for barna dine sin skyld! Og ingen unnskyldninger - du sier mannen ikke tar hensyn til barna mtp. røyken, da må du også rydde hos deg selv der det er behov for det.

 

Og mannen trenger trolig en utenforstående til å forstå hva han gjør med tilliten din når han ikke forteller deg sannheten, og også hvilke signal han sender ut når han fortsetter nær kontakt med personer som ikke er snille med deg.

 

Ta tak i ting, Hi, ikke drøy det.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 77218...36c

Og her er svaret jeg ga deg på side to i tråden. Les det en gang til.

 

Skaff behandling for deg selv og for dere. Psykolog og familievernkontor, ev. kan du ha samtaler alene på familievernkontoret i tillegg til at dere har samtaler sammen også.

 

Spørsmålet er ikke om du skal fortsette å være sammen med en mann du ikke stoler på. Spørsmålet er om du er villig til å gjøre det som skal til for at du skal greie å stole på noen (hvilken som helst mann) igjen?

Og spørsmålet er om samboeren din er villig til å jobbe med forholdet deres parallelt med at du jobber med din forhistorie?

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 77218...36c

For det første så er det jo faktisk deg jeg kaller voksen her av alle sammen! Jeg orker ikke svare på alt sammen akkurat nå, men det kan jeg så klart gjøre etterpå hvis du vil ha svar på hver setning. Så klart vet jeg selv at det er jeg som er problemet og skaper problemet. Det er jo også derfor jeg skriver her, så jeg kan få gjort noe med det. Psykolog har jeg prøvd, men det har ikke hjulpet noe. Familievernkontoret har vi også vært hos, men da endte vi med å gå fra hverandre. svarer på resten etterpå.

 

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

 

 

Dette er noe jeg er fullt klar over. Fikk tilbakeanfall jeg også, og da fikk jeg kjeft og beskjed om å velge mellom røyk og snus, men det valget vil han ikke ta selv. Vi snakket ikke om røyk før han kjøpte den røykpakka, for da visste han ikke at jeg visste at han røyka. Ja, dagen etterpå innrømmet han at han hadde jugd, og jeg var utrolig glad for det, helt til han fortalte at han kun var ærlig om det fordi han var sint. Ikke fordi han ikke ville juge. Han fortalte også at han ville gjort det igjen, og det var først da jeg reagerte. Syns ikke røyk var noe stort før dette, og etter dette var heller ikke innrømmelsen noe å skryte av følte jeg. Det var pågrunn av dette tilliten gikk til helvette, for da visste jeg jo at han fint kunne juge igjen. Om han sa det fordi han var morgengretten, det aner jeg ikke, men jeg tok det jo så klart til meg.

 

Han hadde holdt seg unna røyk i 1 år før dette skjedde, og han sa jo selv at han ikke trengte røyk, men at han kun ville røyke noen ganger, bare for å gjøre det. Siden det hadde vært en vane fra før av.

 

Det er så klart snakk om respekt overfor meg også. Han visste godt at røyk gjør meg kvalm, og den fine turen endte opp med oppkast pågrunn av røyklukten, og han brydde seg ikke. Han røyket igjen rett etter dette også. Ja, jeg slet med å la han leve et normalt liv, men det visste ikke han, så det gikk heldigvis ikke utover han på noen måte, men det var jo så klart ikke noe godt for meg å sitte med den følelsen og det er det ikke nå heller. 

Jeg ser veldig godt at det er jeg selv som gjør dette til et problem, og at det egentlig ikke burde vært det og det er derfor jeg ønsker å gjøre noe med det. 

Jeg forklarte deg hvorfor han ødela den dagen for meg på skjærtorsdagen. Det handler så klart om mine følelser også, og ikke bare hans. Hadde følelser vært noe jeg kunne styrt, så hadde jo ingenting vært som det er nå. Men hvordan straffer jeg han ved at han er ærlig om det? Og hvordan straffer jeg han ved at han ikke er ærlig om det? Vi har vært sammen veldig lenge nå og kjent hverandre enda lenger, og før var det ikke noe problem å stole på han, så hva som er grunnen annet en løgnene, vet jeg ikke. Jeg vet veldig godt at mye av dette kommer av at jeg ikke er trygg på meg selv, og er "usikker" på meg selv, som igjen gjør at jeg blir usikker på han, osv..

Ja, alt begynte først med røyking. Ifølge han var det også første gang han løy om noe, men det fortsatte etter dette. 

På søndag var han åpen om at han ville ha røyk, og det sa jeg faktisk til han at jeg satte pris på også, samtidig som jeg fortalte hva jeg hadde lyst på, noe som ikke hadde noe å si for han. Hadde han kun prøvd å slutte, så hadde det vært en ting, men han sier jo selv at han har slutta og at han ikke røyker lenger. Så klart sliter noen mer enn andre, men han sier selv at han ikke trenger røyk, at han ikke har behov for det, men at han tar en bare for å ta en.  Jeg reagerte ikke med sinne, selv om jeg ba han velge mellom meg og røyken. En ting hadde vært hvis han fortalte meg at han sliter, men det innrømmer han jo ikke. Han sier kun at han har lyst på, men også at han ikke trenger det.

Her har du misforstått. Han sa ikke at han ville reise til jobben om jeg fortsatte, han sa han ville forlate meg. Reise til jobben skulle han uansett. Men etter dette var alt greit, vi var ikke sure på hverandre før han reiste. Han sa kommentaren sin om at han ville forlate meg, jeg sa meg enig, også fortsatte alt som vanlig. Det som plager meg er at han møtte denne kompisen som beskyldte meg får å ha vært utro, i stedenfor å være hjemme med familien sin før han ble borte en uke igjen. Denne kompisen kan han møte hver dag både før og etter jobb hvis han ønsker det, men oss ser han sjeldere.

 

Nei, jeg har ikke tillit til han uansett hva han gjør eller sier, og det er jo så klart fordi han juger. Ærlighet varer lengst har jeg lært, så ifølge de ordene, vil vi så klart ikke vare. Men jeg ønsker jo å gjøre noe med det, så jeg får det bra med han.

Det er kun en bukse jeg har gjennomsøkt som er hans for bilen er min også. Men han er fullt klar over at jeg gjør dette, og det plager tydeligvis meg mer enn han at jeg faktisk er som jeg er. Hadde jeg kunnet styrt disse følelsene, så hadde jeg gjort det med en gang.

Hvordan kan jeg kreve at han oppfører seg akkurat slik jeg vil, når det eneste jeg har sagt til han er at jeg ikke vil han skal røyke?

Nei, jeg fikk så klart ikke bevist at jeg ikke har vært utro annet enn å vise han samtalene jeg hadde hatt med den personen de mente det var. Men han fikk gå gjennom alt han ville, og jeg svarte på alt han lurte på. Det var jo enda færre bevis for at jeg hadde vært det. Jeg sier det enda en gang, hahah, men han er ikke mannen min, da hadde vi vært gift og situasjonen ville blitt en helt annen. Men samboeren min er ikke frustrert, han plages ikke noe av dette, men jeg gjør det. Jeg ønsker ikke å være sånn eller at ting mellom oss skal være sånn, selv om han ikke syns vi har noen problemer.

Så klart har jeg ikke glemt at samboeren min har følelser, det er jo derfor jeg ønsker å gjøre noe med dette, så det ikke skal gå utover han (Noe han mener det ikke gjør, og jeg mener det gjør det). Ja, jeg viser minst tillit av oss to, og jeg er den eneste av oss to som ikke har jugd også, så jeg syns ikke det er så rart jeg. Samboeren min vet veldig godt at det er jeg som er urimelig, for det er han veldig flink til å si hele tiden, så jeg bekymrer meg absolutt ikke for at han begynner å tro at det er han som er urimelig. Det er faktisk jeg som går å tror at alt er min feil, siden jeg blir fortalt det, så jeg har ingen problemer med å innrømme at alt dette er min feil. Hadde det kun skjedd en gang, hadde det så klart vært glemt for lenge siden.

Det med at han ikke snakker særlig med meg, har ikke noe med verken røyk eller tillit å gjøre. Det er sånn han er mot alle, og sånn har det også vært i alle år. Han er ikke den personen som snakker om ting, enkelt og greit.

Jeg vet så klart at det viktigste jeg må gjøre er å stole på han, men det er mye lettere sagt enn gjort. Hadde det vært så lett, hadde jeg vell ikke spurt om råd her. Jeg jobber med meg selv hver dag, og prøver å gjøre alt for å snu ting å jeg får det bra med han, men jeg finner bare ikke ut av hvordan. 

Som sagt veldig mange ganger: Hadde jeg visst hvordan jeg kan endre på dette, vil jeg gjort det for lenge siden. Jeg tar jo tak i problemene NÅ, hvis ikke hadde jeg ikke sitti her å snakket om det. Men siden psykolog og familievernkontoret ikke funker, så står jeg fast med hva annet som kan hjelpe. Har også sagt veldig mange ganger nå at jeg vet det er jeg som skaper problemene, men å vite at jeg er grunnen, hjelper meg jo ikke på noen måte.  Her er det faktisk kun jeg som er frustrert og snart ikke orker mer, fordi jeg ikke vil sitte å ha disse følelsene og meningene. Han syns alt er bra, og det er flott hvis han faktisk gjør det, men jeg vil likevel ikke holde på sånn her, selv om han syns alt er bra.

Jeg stolte på han forrige jeg var sammen med, og det var ikke noe problem før det motsatte var bevist. Det samme gjelder jo nå også. Jeg stolte på samboeren min veldig lenge, helt til det med jugingen startet, så om det spiller noen rolle hvem jeg er sammen med, tror jeg absolutt.

Men så klart ønsker jeg å ta tak i det som gjør at jeg ikke stoler på han, det er jo det jeg prøver på nå, ved å få råd av andre.

Ja, jeg tror også dette er noe av problemet mitt, men da burde jeg jo ikke stolt på han i begynnelsen, det er det jeg ikke klarer å forstå. Hvis dette er problemet, hvorfor begynte det først da han løy, og ikke før dette.. Det som ihvertfall ikke gir mening, er at jeg aldri tror han ville vært utro mot meg, så om han er borte en uke, er ikke tanken på utroskap innom hode mitt engang. Det er rett og slett alt utenom utroskap, som jeg har mine tvil om.

Han viste meg at han likevel vil ha meg, og at han har tillit til meg, men det vil ikke si at jeg automatisk får tillit til han, bare fordi han har det til meg. Men jeg prøver så klart å bygge det opp, trenger bare råd til hvordan.

Hormonell for tiden pågrunn av svangerskapet kan jeg absolutt skrive under på at jeg er. At han røyka plagde meg ikke før jeg ble gravid, så jeg håper så klart at både tankene og følelsene mine endrer seg når jeg får ut dette barnet, men jeg må så klart prøve å gjøre noe med det før, itilfelle det ikke vil endre seg. Går desverre ikke bare ann å vente. 

Resten mener jeg at jeg har svart på, men si ifra hvis jeg ikke har gjort det. Skriver det igjen også, at psykolog og familievernkontoret ikke funker, men har du noen andre råd om hvordan vi kan bygge opp tilliten sammen, så setter jeg pris på om du vil fortelle om det.

 

Har forresten prøvd 4-5 forskjellige psykologer og også andre personer man kan snakke med, men ingen av de mener jeg trenger hjelp, eller at de får hjulpet på noen måte, så det nytter jo ikke. Samboeren min vil heller ikke til familievernkontoret igjen, i og med at vi endte opp fra hverandre pågrunn av det. Når han mener vi ikke har problemer, får vi jo ikke gjort noe med det heller. Jeg får kun fokusert på mine egne problemer, og det er det jeg prøver på nå.

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

[Jezebel]

Seriøst, tok han seg en røyk på selveste VALENTINES DAY......!? 😱😱 Her må du bare rulle inn honkle altså...

 

Anonymous poster hash: ac8b0...3fb

Hva blir det neste: sex på morsdagen?

[Anonym bruker]

 

 

 

Dette er noe jeg er fullt klar over. Fikk tilbakeanfall jeg også, og da fikk jeg kjeft og beskjed om å velge mellom røyk og snus, men det valget vil han ikke ta selv. Vi snakket ikke om røyk før han kjøpte den røykpakka, for da visste han ikke at jeg visste at han røyka. Ja, dagen etterpå innrømmet han at han hadde jugd, og jeg var utrolig glad for det, helt til han fortalte at han kun var ærlig om det fordi han var sint. Ikke fordi han ikke ville juge. Han fortalte også at han ville gjort det igjen, og det var først da jeg reagerte. Syns ikke røyk var noe stort før dette, og etter dette var heller ikke innrømmelsen noe å skryte av følte jeg. Det var pågrunn av dette tilliten gikk til helvette, for da visste jeg jo at han fint kunne juge igjen. Om han sa det fordi han var morgengretten, det aner jeg ikke, men jeg tok det jo så klart til meg.

 

Han hadde holdt seg unna røyk i 1 år før dette skjedde, og han sa jo selv at han ikke trengte røyk, men at han kun ville røyke noen ganger, bare for å gjøre det. Siden det hadde vært en vane fra før av.

 

Det er så klart snakk om respekt overfor meg også. Han visste godt at røyk gjør meg kvalm, og den fine turen endte opp med oppkast pågrunn av røyklukten, og han brydde seg ikke. Han røyket igjen rett etter dette også. Ja, jeg slet med å la han leve et normalt liv, men det visste ikke han, så det gikk heldigvis ikke utover han på noen måte, men det var jo så klart ikke noe godt for meg å sitte med den følelsen og det er det ikke nå heller. 

Jeg ser veldig godt at det er jeg selv som gjør dette til et problem, og at det egentlig ikke burde vært det og det er derfor jeg ønsker å gjøre noe med det. 

Jeg forklarte deg hvorfor han ødela den dagen for meg på skjærtorsdagen. Det handler så klart om mine følelser også, og ikke bare hans. Hadde følelser vært noe jeg kunne styrt, så hadde jo ingenting vært som det er nå. Men hvordan straffer jeg han ved at han er ærlig om det? Og hvordan straffer jeg han ved at han ikke er ærlig om det? Vi har vært sammen veldig lenge nå og kjent hverandre enda lenger, og før var det ikke noe problem å stole på han, så hva som er grunnen annet en løgnene, vet jeg ikke. Jeg vet veldig godt at mye av dette kommer av at jeg ikke er trygg på meg selv, og er "usikker" på meg selv, som igjen gjør at jeg blir usikker på han, osv..

Ja, alt begynte først med røyking. Ifølge han var det også første gang han løy om noe, men det fortsatte etter dette. 

På søndag var han åpen om at han ville ha røyk, og det sa jeg faktisk til han at jeg satte pris på også, samtidig som jeg fortalte hva jeg hadde lyst på, noe som ikke hadde noe å si for han. Hadde han kun prøvd å slutte, så hadde det vært en ting, men han sier jo selv at han har slutta og at han ikke røyker lenger. Så klart sliter noen mer enn andre, men han sier selv at han ikke trenger røyk, at han ikke har behov for det, men at han tar en bare for å ta en.  Jeg reagerte ikke med sinne, selv om jeg ba han velge mellom meg og røyken. En ting hadde vært hvis han fortalte meg at han sliter, men det innrømmer han jo ikke. Han sier kun at han har lyst på, men også at han ikke trenger det.

Her har du misforstått. Han sa ikke at han ville reise til jobben om jeg fortsatte, han sa han ville forlate meg. Reise til jobben skulle han uansett. Men etter dette var alt greit, vi var ikke sure på hverandre før han reiste. Han sa kommentaren sin om at han ville forlate meg, jeg sa meg enig, også fortsatte alt som vanlig. Det som plager meg er at han møtte denne kompisen som beskyldte meg får å ha vært utro, i stedenfor å være hjemme med familien sin før han ble borte en uke igjen. Denne kompisen kan han møte hver dag både før og etter jobb hvis han ønsker det, men oss ser han sjeldere.

 

Nei, jeg har ikke tillit til han uansett hva han gjør eller sier, og det er jo så klart fordi han juger. Ærlighet varer lengst har jeg lært, så ifølge de ordene, vil vi så klart ikke vare. Men jeg ønsker jo å gjøre noe med det, så jeg får det bra med han.

Det er kun en bukse jeg har gjennomsøkt som er hans for bilen er min også. Men han er fullt klar over at jeg gjør dette, og det plager tydeligvis meg mer enn han at jeg faktisk er som jeg er. Hadde jeg kunnet styrt disse følelsene, så hadde jeg gjort det med en gang.

Hvordan kan jeg kreve at han oppfører seg akkurat slik jeg vil, når det eneste jeg har sagt til han er at jeg ikke vil han skal røyke?

Nei, jeg fikk så klart ikke bevist at jeg ikke har vært utro annet enn å vise han samtalene jeg hadde hatt med den personen de mente det var. Men han fikk gå gjennom alt han ville, og jeg svarte på alt han lurte på. Det var jo enda færre bevis for at jeg hadde vært det. Jeg sier det enda en gang, hahah, men han er ikke mannen min, da hadde vi vært gift og situasjonen ville blitt en helt annen. Men samboeren min er ikke frustrert, han plages ikke noe av dette, men jeg gjør det. Jeg ønsker ikke å være sånn eller at ting mellom oss skal være sånn, selv om han ikke syns vi har noen problemer.

Så klart har jeg ikke glemt at samboeren min har følelser, det er jo derfor jeg ønsker å gjøre noe med dette, så det ikke skal gå utover han (Noe han mener det ikke gjør, og jeg mener det gjør det). Ja, jeg viser minst tillit av oss to, og jeg er den eneste av oss to som ikke har jugd også, så jeg syns ikke det er så rart jeg. Samboeren min vet veldig godt at det er jeg som er urimelig, for det er han veldig flink til å si hele tiden, så jeg bekymrer meg absolutt ikke for at han begynner å tro at det er han som er urimelig. Det er faktisk jeg som går å tror at alt er min feil, siden jeg blir fortalt det, så jeg har ingen problemer med å innrømme at alt dette er min feil. Hadde det kun skjedd en gang, hadde det så klart vært glemt for lenge siden.

Det med at han ikke snakker særlig med meg, har ikke noe med verken røyk eller tillit å gjøre. Det er sånn han er mot alle, og sånn har det også vært i alle år. Han er ikke den personen som snakker om ting, enkelt og greit.

Jeg vet så klart at det viktigste jeg må gjøre er å stole på han, men det er mye lettere sagt enn gjort. Hadde det vært så lett, hadde jeg vell ikke spurt om råd her. Jeg jobber med meg selv hver dag, og prøver å gjøre alt for å snu ting å jeg får det bra med han, men jeg finner bare ikke ut av hvordan. 

Som sagt veldig mange ganger: Hadde jeg visst hvordan jeg kan endre på dette, vil jeg gjort det for lenge siden. Jeg tar jo tak i problemene NÅ, hvis ikke hadde jeg ikke sitti her å snakket om det. Men siden psykolog og familievernkontoret ikke funker, så står jeg fast med hva annet som kan hjelpe. Har også sagt veldig mange ganger nå at jeg vet det er jeg som skaper problemene, men å vite at jeg er grunnen, hjelper meg jo ikke på noen måte.  Her er det faktisk kun jeg som er frustrert og snart ikke orker mer, fordi jeg ikke vil sitte å ha disse følelsene og meningene. Han syns alt er bra, og det er flott hvis han faktisk gjør det, men jeg vil likevel ikke holde på sånn her, selv om han syns alt er bra.

Jeg stolte på han forrige jeg var sammen med, og det var ikke noe problem før det motsatte var bevist. Det samme gjelder jo nå også. Jeg stolte på samboeren min veldig lenge, helt til det med jugingen startet, så om det spiller noen rolle hvem jeg er sammen med, tror jeg absolutt.

Men så klart ønsker jeg å ta tak i det som gjør at jeg ikke stoler på han, det er jo det jeg prøver på nå, ved å få råd av andre.

Ja, jeg tror også dette er noe av problemet mitt, men da burde jeg jo ikke stolt på han i begynnelsen, det er det jeg ikke klarer å forstå. Hvis dette er problemet, hvorfor begynte det først da han løy, og ikke før dette.. Det som ihvertfall ikke gir mening, er at jeg aldri tror han ville vært utro mot meg, så om han er borte en uke, er ikke tanken på utroskap innom hode mitt engang. Det er rett og slett alt utenom utroskap, som jeg har mine tvil om.

Han viste meg at han likevel vil ha meg, og at han har tillit til meg, men det vil ikke si at jeg automatisk får tillit til han, bare fordi han har det til meg. Men jeg prøver så klart å bygge det opp, trenger bare råd til hvordan.

Hormonell for tiden pågrunn av svangerskapet kan jeg absolutt skrive under på at jeg er. At han røyka plagde meg ikke før jeg ble gravid, så jeg håper så klart at både tankene og følelsene mine endrer seg når jeg får ut dette barnet, men jeg må så klart prøve å gjøre noe med det før, itilfelle det ikke vil endre seg. Går desverre ikke bare ann å vente. 

Resten mener jeg at jeg har svart på, men si ifra hvis jeg ikke har gjort det. Skriver det igjen også, at psykolog og familievernkontoret ikke funker, men har du noen andre råd om hvordan vi kan bygge opp tilliten sammen, så setter jeg pris på om du vil fortelle om det.

 

Har forresten prøvd 4-5 forskjellige psykologer og også andre personer man kan snakke med, men ingen av de mener jeg trenger hjelp, eller at de får hjulpet på noen måte, så det nytter jo ikke. Samboeren min vil heller ikke til familievernkontoret igjen, i og med at vi endte opp fra hverandre pågrunn av det. Når han mener vi ikke har problemer, får vi jo ikke gjort noe med det heller. Jeg får kun fokusert på mine egne problemer, og det er det jeg prøver på nå.

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

 

Det virker som om dere har fått full stopp i konstruktiv kommunikasjon.

 

Han vil ikke tilbake til fvk, han mener dere ikke har problemer, selv om dette tydeligvis er et stort problem for deg.

 

Ting blir litt mer nyansert når du forteller mer enn du gjorde opprinnelig.

 

Om jeg hadde vært deg så ville jeg gått alene på fvk. Vil ikke han jobbe med forholdet, så kan du jobbe litt med deg selv og indirekte forholdet. Du skrev et sted at det ikke er så lenge til du er ferdig med svangerskapet. Jeg hadde ikke villet ta noen avgjørelser nå som du er gravid og hormonell, bare søk støtte på fvk for din egen del.

Så kan du heller se hva du mener om forholdet og fremtidsutsiktene deres når hormonene begynner å roe seg litt etter svangerskapet.

 

Det blir en håpløs situasjon hvis du ikke stoler på ham og han ikke vil jobbe med forholdet. Da er det ikke så mye du får gjort, og da bør du kanskje revurdere hele forholdet. Å bli i et forhold med noen man ikke greier å stole på, det er ikke holdbart i lengden. Tillit kan gjenopprettes - men da må begge jobbe med det.

 

Det virker som om du også føler deg som alenemor i hverdagen siden han pendler. Kanskje er også det noe av problemet, at forholdet ikke lenger blir så nært som du ønsker deg at det skal være? Når den ene parten er borte så mye er man avhengig av at man kommuniserer godt med hverandre ellers. Gjør man ikke det så blir det vanskelig å beholde den nærheten i forholdet som man trenger.

 

For din egen del, ta kontakt med fvk bare for å ha litt støtte nå når du er så frustrert over dette og i tiden før/etter fødsel. Så tar du heller en bestemmelse når du har fått tid og ro på deg etter fødselen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 77218...36c

[Anonym bruker]

 

Jeg klarer ikke å stole på samboeren min og takler han ikke lenger. Noe som er utrolig slitsomt! Alt begynte først med røyking. Jeg røyka for snart 2 år siden og det samme gjorde samboeren min. Jeg sluttet å røyke og begynte å snuse i stedenfor, og etterhvert gjorde han det samme. Etter at jeg begynte å snuse, så takler jeg ikke røyk i det hele tatt.

 

For en stund tilbake hadde samboeren min perioder hvor han bare måtte ha røyk, noe jeg absolutt ikke takla. Jeg ble direkte sint på meg selv, som ikke klarte å godta dette, siden det kanskje var snakk om bare 1 røyk om dagen. Men det var 1 for mye for min del.. Jeg ville ikke at han skulle røyke når vi har en datter. En gang spurte jeg han om han hadde røyka, siden det luktet så utrolig røyk når han kom hjem fra butikken. Fikk til svar "Nei, hvordan skulle jeg fått tak i det?", da svarte jeg med at "Du har jo nettopp møtt en kompis som røyker og vært i butikken så..", men han fortsatte å si han ikke hadde kjøpt eller fått.. Neste dag luktet det også røyk, og da innrømte han at han hadde jugd. Han hadde kjøpt en røykpakke når han var på butikken. Dette var til og med på valentine's dagen.

Fra denne dagen gikk tilliten til helvette..

 

Slet med å la han dra ut med venner som røyka, la han dra på butikken alene, til familien sin som røyker, osv.. Slet rett og slett med å ikke ha kontroll.. Det stoppet han ikke selv om jeg var med. Vi skulle på en koselig Sverigetur på skjærtorsdagen, hvor han gikk rett bor til en kompis av seg, spurte om røyk og tente den på rett foran trynet på meg.. Den turen ble rett og slett en katastrofe!!!

 

Han sier nå at han har vært utrolig flink og holdt seg i mange uker uten røyk, men jeg klarer bare ikke å tro på han. Før kunne han love meg ting, og så fort han sa ordet "lover", så stolte jeg på han, men nå går ikke det lenger heller. Han kom å sa til meg sist på Søndag at han hadde utrolig lyst på røyk. Jeg er gravid for 2 gang og prøver å slutte å snuse, så bare han nevnte røyk ble jeg sint og ba han om å velge meg eller røyken. Da fikk jeg beskjed om at han ville reise når jeg holdt på sånn..

 

Senere den kvelden, reiste han på jobben så han kunne sove litt lenger og ordne bilen. Jeg syns det var utrolig trist, siden jeg ser han sjeldent pågrunn av jobben hans. Men i dag fant jeg ut av at han hadde ringt en kompis den kvelden, en kompis som røyker. Dette plager meg utrolig mye nå.

 

Jeg spurte han på søndag om han kunne love meg å ikke røyke, og det kunne han. Han har alltid vært den som har holdt ting han lover. Men når han kom hjem i dag, så jeg at det lå en lighter foran i bilen (rett foran ansiktet på han), røykpapir i potetgullposen i bilen, Vinduet var nede (Vinduet virker ikke, så det må dras ned med begge hendene. Men han sa det sto så vidt oppe på søndag og at han skulle fikse det, men i dag var det halvveis nede) + at det lå aske i håndtaket på siden hans. Så jeg skjønner ingenting.. Har han jugd eller har han ikke? Det stinker røyk av både klærne hans, munnen hans og tingene hans, men røykpakka finner jeg ingen steder uansett. Jeg vil jo bare finne ut om jeg kan stole på han eller ikke..

 

Men jeg blir jo så klart utrolig frustrert når jeg holder på sånn.. Jeg vil jo veldig gjerne stole på han, men jeg får det bare ikke til! Har til og med vurdert i dag å gå fra han, siden jeg ikke orker mer tull. Han vet godt at jeg ikke stoler på han, men jeg kan ikke snakke med han om ting, for da blir han sur. Noen råd eller forslag til hva jeg kan gjøre?

 

 

En ting til også... Den kompisen han snakket med på søndag som røyker.. Dama hans beskyldte meg for å ha vært utro mot samboeren min for en stund tilbake.. Dette er så klart ikke sant, men det tok sin tid før samboeren min trodde på meg og ikke dem. Men det plager meg at han er venn med dem enda, når de faktisk har beskyldt meg for noe sånt! Er det galt av meg? Er det riktig og greit at han kan fortsette å være venn med dem?

 

 

 

 

Beklager for utrolig mye tekst og ord, men trenger virkelig å få ut alt dette. Håper noen kan svare meg, og ikke bare ved å fortelle hvor galt det er av meg å reagere sånn angående røykingen..

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

 

 

Stakkars mann! Håper han slipper å bli behandlet som spedalsk fordi han ikke klarer å hoppe når du sier hopp...

 

Anonymous poster hash: c60a8...99d

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Dette er noe jeg er fullt klar over. Fikk tilbakeanfall jeg også, og da fikk jeg kjeft og beskjed om å velge mellom røyk og snus, men det valget vil han ikke ta selv. Vi snakket ikke om røyk før han kjøpte den røykpakka, for da visste han ikke at jeg visste at han røyka. Ja, dagen etterpå innrømmet han at han hadde jugd, og jeg var utrolig glad for det, helt til han fortalte at han kun var ærlig om det fordi han var sint. Ikke fordi han ikke ville juge. Han fortalte også at han ville gjort det igjen, og det var først da jeg reagerte. Syns ikke røyk var noe stort før dette, og etter dette var heller ikke innrømmelsen noe å skryte av følte jeg. Det var pågrunn av dette tilliten gikk til helvette, for da visste jeg jo at han fint kunne juge igjen. Om han sa det fordi han var morgengretten, det aner jeg ikke, men jeg tok det jo så klart til meg.

 

Han hadde holdt seg unna røyk i 1 år før dette skjedde, og han sa jo selv at han ikke trengte røyk, men at han kun ville røyke noen ganger, bare for å gjøre det. Siden det hadde vært en vane fra før av.

 

Det er så klart snakk om respekt overfor meg også. Han visste godt at røyk gjør meg kvalm, og den fine turen endte opp med oppkast pågrunn av røyklukten, og han brydde seg ikke. Han røyket igjen rett etter dette også. Ja, jeg slet med å la han leve et normalt liv, men det visste ikke han, så det gikk heldigvis ikke utover han på noen måte, men det var jo så klart ikke noe godt for meg å sitte med den følelsen og det er det ikke nå heller.

Jeg ser veldig godt at det er jeg selv som gjør dette til et problem, og at det egentlig ikke burde vært det og det er derfor jeg ønsker å gjøre noe med det.

Jeg forklarte deg hvorfor han ødela den dagen for meg på skjærtorsdagen. Det handler så klart om mine følelser også, og ikke bare hans. Hadde følelser vært noe jeg kunne styrt, så hadde jo ingenting vært som det er nå. Men hvordan straffer jeg han ved at han er ærlig om det? Og hvordan straffer jeg han ved at han ikke er ærlig om det? Vi har vært sammen veldig lenge nå og kjent hverandre enda lenger, og før var det ikke noe problem å stole på han, så hva som er grunnen annet en løgnene, vet jeg ikke. Jeg vet veldig godt at mye av dette kommer av at jeg ikke er trygg på meg selv, og er "usikker" på meg selv, som igjen gjør at jeg blir usikker på han, osv..

Ja, alt begynte først med røyking. Ifølge han var det også første gang han løy om noe, men det fortsatte etter dette.

På søndag var han åpen om at han ville ha røyk, og det sa jeg faktisk til han at jeg satte pris på også, samtidig som jeg fortalte hva jeg hadde lyst på, noe som ikke hadde noe å si for han. Hadde han kun prøvd å slutte, så hadde det vært en ting, men han sier jo selv at han har slutta og at han ikke røyker lenger. Så klart sliter noen mer enn andre, men han sier selv at han ikke trenger røyk, at han ikke har behov for det, men at han tar en bare for å ta en. Jeg reagerte ikke med sinne, selv om jeg ba han velge mellom meg og røyken. En ting hadde vært hvis han fortalte meg at han sliter, men det innrømmer han jo ikke. Han sier kun at han har lyst på, men også at han ikke trenger det.

Her har du misforstått. Han sa ikke at han ville reise til jobben om jeg fortsatte, han sa han ville forlate meg. Reise til jobben skulle han uansett. Men etter dette var alt greit, vi var ikke sure på hverandre før han reiste. Han sa kommentaren sin om at han ville forlate meg, jeg sa meg enig, også fortsatte alt som vanlig. Det som plager meg er at han møtte denne kompisen som beskyldte meg får å ha vært utro, i stedenfor å være hjemme med familien sin før han ble borte en uke igjen. Denne kompisen kan han møte hver dag både før og etter jobb hvis han ønsker det, men oss ser han sjeldere.

 

Nei, jeg har ikke tillit til han uansett hva han gjør eller sier, og det er jo så klart fordi han juger. Ærlighet varer lengst har jeg lært, så ifølge de ordene, vil vi så klart ikke vare. Men jeg ønsker jo å gjøre noe med det, så jeg får det bra med han.

Det er kun en bukse jeg har gjennomsøkt som er hans for bilen er min også. Men han er fullt klar over at jeg gjør dette, og det plager tydeligvis meg mer enn han at jeg faktisk er som jeg er. Hadde jeg kunnet styrt disse følelsene, så hadde jeg gjort det med en gang.

Hvordan kan jeg kreve at han oppfører seg akkurat slik jeg vil, når det eneste jeg har sagt til han er at jeg ikke vil han skal røyke?

Nei, jeg fikk så klart ikke bevist at jeg ikke har vært utro annet enn å vise han samtalene jeg hadde hatt med den personen de mente det var. Men han fikk gå gjennom alt han ville, og jeg svarte på alt han lurte på. Det var jo enda færre bevis for at jeg hadde vært det. Jeg sier det enda en gang, hahah, men han er ikke mannen min, da hadde vi vært gift og situasjonen ville blitt en helt annen. Men samboeren min er ikke frustrert, han plages ikke noe av dette, men jeg gjør det. Jeg ønsker ikke å være sånn eller at ting mellom oss skal være sånn, selv om han ikke syns vi har noen problemer.

Så klart har jeg ikke glemt at samboeren min har følelser, det er jo derfor jeg ønsker å gjøre noe med dette, så det ikke skal gå utover han (Noe han mener det ikke gjør, og jeg mener det gjør det). Ja, jeg viser minst tillit av oss to, og jeg er den eneste av oss to som ikke har jugd også, så jeg syns ikke det er så rart jeg. Samboeren min vet veldig godt at det er jeg som er urimelig, for det er han veldig flink til å si hele tiden, så jeg bekymrer meg absolutt ikke for at han begynner å tro at det er han som er urimelig. Det er faktisk jeg som går å tror at alt er min feil, siden jeg blir fortalt det, så jeg har ingen problemer med å innrømme at alt dette er min feil. Hadde det kun skjedd en gang, hadde det så klart vært glemt for lenge siden.

Det med at han ikke snakker særlig med meg, har ikke noe med verken røyk eller tillit å gjøre. Det er sånn han er mot alle, og sånn har det også vært i alle år. Han er ikke den personen som snakker om ting, enkelt og greit.

Jeg vet så klart at det viktigste jeg må gjøre er å stole på han, men det er mye lettere sagt enn gjort. Hadde det vært så lett, hadde jeg vell ikke spurt om råd her. Jeg jobber med meg selv hver dag, og prøver å gjøre alt for å snu ting å jeg får det bra med han, men jeg finner bare ikke ut av hvordan.

Som sagt veldig mange ganger: Hadde jeg visst hvordan jeg kan endre på dette, vil jeg gjort det for lenge siden. Jeg tar jo tak i problemene NÅ, hvis ikke hadde jeg ikke sitti her å snakket om det. Men siden psykolog og familievernkontoret ikke funker, så står jeg fast med hva annet som kan hjelpe. Har også sagt veldig mange ganger nå at jeg vet det er jeg som skaper problemene, men å vite at jeg er grunnen, hjelper meg jo ikke på noen måte. Her er det faktisk kun jeg som er frustrert og snart ikke orker mer, fordi jeg ikke vil sitte å ha disse følelsene og meningene. Han syns alt er bra, og det er flott hvis han faktisk gjør det, men jeg vil likevel ikke holde på sånn her, selv om han syns alt er bra.

Jeg stolte på han forrige jeg var sammen med, og det var ikke noe problem før det motsatte var bevist. Det samme gjelder jo nå også. Jeg stolte på samboeren min veldig lenge, helt til det med jugingen startet, så om det spiller noen rolle hvem jeg er sammen med, tror jeg absolutt.

Men så klart ønsker jeg å ta tak i det som gjør at jeg ikke stoler på han, det er jo det jeg prøver på nå, ved å få råd av andre.

Ja, jeg tror også dette er noe av problemet mitt, men da burde jeg jo ikke stolt på han i begynnelsen, det er det jeg ikke klarer å forstå. Hvis dette er problemet, hvorfor begynte det først da han løy, og ikke før dette.. Det som ihvertfall ikke gir mening, er at jeg aldri tror han ville vært utro mot meg, så om han er borte en uke, er ikke tanken på utroskap innom hode mitt engang. Det er rett og slett alt utenom utroskap, som jeg har mine tvil om.

Han viste meg at han likevel vil ha meg, og at han har tillit til meg, men det vil ikke si at jeg automatisk får tillit til han, bare fordi han har det til meg. Men jeg prøver så klart å bygge det opp, trenger bare råd til hvordan.

Hormonell for tiden pågrunn av svangerskapet kan jeg absolutt skrive under på at jeg er. At han røyka plagde meg ikke før jeg ble gravid, så jeg håper så klart at både tankene og følelsene mine endrer seg når jeg får ut dette barnet, men jeg må så klart prøve å gjøre noe med det før, itilfelle det ikke vil endre seg. Går desverre ikke bare ann å vente.

Resten mener jeg at jeg har svart på, men si ifra hvis jeg ikke har gjort det. Skriver det igjen også, at psykolog og familievernkontoret ikke funker, men har du noen andre råd om hvordan vi kan bygge opp tilliten sammen, så setter jeg pris på om du vil fortelle om det.

 

Har forresten prøvd 4-5 forskjellige psykologer og også andre personer man kan snakke med, men ingen av de mener jeg trenger hjelp, eller at de får hjulpet på noen måte, så det nytter jo ikke. Samboeren min vil heller ikke til familievernkontoret igjen, i og med at vi endte opp fra hverandre pågrunn av det. Når han mener vi ikke har problemer, får vi jo ikke gjort noe med det heller. Jeg får kun fokusert på mine egne problemer, og det er det jeg prøver på nå.

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

Det virker som om dere har fått full stopp i konstruktiv kommunikasjon.

 

Han vil ikke tilbake til fvk, han mener dere ikke har problemer, selv om dette tydeligvis er et stort problem for deg.

 

Ting blir litt mer nyansert når du forteller mer enn du gjorde opprinnelig.

 

Om jeg hadde vært deg så ville jeg gått alene på fvk. Vil ikke han jobbe med forholdet, så kan du jobbe litt med deg selv og indirekte forholdet. Du skrev et sted at det ikke er så lenge til du er ferdig med svangerskapet. Jeg hadde ikke villet ta noen avgjørelser nå som du er gravid og hormonell, bare søk støtte på fvk for din egen del.

Så kan du heller se hva du mener om forholdet og fremtidsutsiktene deres når hormonene begynner å roe seg litt etter svangerskapet.

 

Det blir en håpløs situasjon hvis du ikke stoler på ham og han ikke vil jobbe med forholdet. Da er det ikke så mye du får gjort, og da bør du kanskje revurdere hele forholdet. Å bli i et forhold med noen man ikke greier å stole på, det er ikke holdbart i lengden. Tillit kan gjenopprettes - men da må begge jobbe med det.

 

Det virker som om du også føler deg som alenemor i hverdagen siden han pendler. Kanskje er også det noe av problemet, at forholdet ikke lenger blir så nært som du ønsker deg at det skal være? Når den ene parten er borte så mye er man avhengig av at man kommuniserer godt med hverandre ellers. Gjør man ikke det så blir det vanskelig å beholde den nærheten i forholdet som man trenger.

 

For din egen del, ta kontakt med fvk bare for å ha litt støtte nå når du er så frustrert over dette og i tiden før/etter fødsel. Så tar du heller en bestemmelse når du har fått tid og ro på deg etter fødselen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 77218...36c

Det ligger utrolig mye mer bak det her, som så klart er med på å skape problemer. Men tusen takk for tipset. Da skal jeg ta kontakt med dem og reise dit alene. Vil bare at ting skal ordne seg, for dette er ikke noe jeg ønsker selv. Tusen takk igjen!

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

[Anonym bruker]

Det ligger utrolig mye mer bak det her, som så klart er med på å skape problemer. Men tusen takk for tipset. Da skal jeg ta kontakt med dem og reise dit alene. Vil bare at ting skal ordne seg, for dette er ikke noe jeg ønsker selv. Tusen takk igjen!

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

 

Gjør det, da tar du tak i det for din egen del.

 

Lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: 77218...36c

[Anonym bruker]

Du har en hel serie med ganske alvorlige problemer, anger issues, selvbilde, tillitsproblemer osv, og vil aller helst klistre dem på mannen din og få han til å oppføre seg på en bestemt måte sånn at du ved et trylleslag begynner å stole på ham, og deretter kan leve lykkelig med sukker på.

 

Han er ikke problemet, han er bare en liten del av det, og røyk er bare et symbol, men den tiden det tar før du ser det, kan jo brukes til å ødelegge siste rest av parforholdet.

 

Anonymous poster hash: bf4a4...6fc

[Anonym bruker]

 

 

Det ligger utrolig mye mer bak det her, som så klart er med på å skape problemer. Men tusen takk for tipset. Da skal jeg ta kontakt med dem og reise dit alene. Vil bare at ting skal ordne seg, for dette er ikke noe jeg ønsker selv. Tusen takk igjen!

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

Gjør det, da tar du tak i det for din egen del.

 

Lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: 77218...36c

Tusen takk! 😊

 

Anonymous poster hash: 1b870...976