Jeg klarer ikke å stole på samboeren min og takler han ikke lenger

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke å stole på samboeren min og takler han ikke lenger. Noe som er utrolig slitsomt! Alt begynte først med røyking. Jeg røyka for snart 2 år siden og det samme gjorde samboeren min. Jeg sluttet å røyke og begynte å snuse i stedenfor, og etterhvert gjorde han det samme. Etter at jeg begynte å snuse, så takler jeg ikke røyk i det hele tatt.

 

For en stund tilbake hadde samboeren min perioder hvor han bare måtte ha røyk, noe jeg absolutt ikke takla. Jeg ble direkte sint på meg selv, som ikke klarte å godta dette, siden det kanskje var snakk om bare 1 røyk om dagen. Men det var 1 for mye for min del.. Jeg ville ikke at han skulle røyke når vi har en datter. En gang spurte jeg han om han hadde røyka, siden det luktet så utrolig røyk når han kom hjem fra butikken. Fikk til svar "Nei, hvordan skulle jeg fått tak i det?", da svarte jeg med at "Du har jo nettopp møtt en kompis som røyker og vært i butikken så..", men han fortsatte å si han ikke hadde kjøpt eller fått.. Neste dag luktet det også røyk, og da innrømte han at han hadde jugd. Han hadde kjøpt en røykpakke når han var på butikken. Dette var til og med på valentine's dagen.
Fra denne dagen gikk tilliten til helvette..

Slet med å la han dra ut med venner som røyka, la han dra på butikken alene, til familien sin som røyker, osv.. Slet rett og slett med å ikke ha kontroll.. Det stoppet han ikke selv om jeg var med. Vi skulle på en koselig Sverigetur på skjærtorsdagen, hvor han gikk rett bor til en kompis av seg, spurte om røyk og tente den på rett foran trynet på meg.. Den turen ble rett og slett en katastrofe!!!

Han sier nå at han har vært utrolig flink og holdt seg i mange uker uten røyk, men jeg klarer bare ikke å tro på han. Før kunne han love meg ting, og så fort han sa ordet "lover", så stolte jeg på han, men nå går ikke det lenger heller. Han kom å sa til meg sist på Søndag at han hadde utrolig lyst på røyk. Jeg er gravid for 2 gang og prøver å slutte å snuse, så bare han nevnte røyk ble jeg sint og ba han om å velge meg eller røyken. Da fikk jeg beskjed om at han ville reise når jeg holdt på sånn..

Senere den kvelden, reiste han på jobben så han kunne sove litt lenger og ordne bilen. Jeg syns det var utrolig trist, siden jeg ser han sjeldent pågrunn av jobben hans. Men i dag fant jeg ut av at han hadde ringt en kompis den kvelden, en kompis som røyker. Dette plager meg utrolig mye nå.

 

Jeg spurte han på søndag om han kunne love meg å ikke røyke, og det kunne han. Han har alltid vært den som har holdt ting han lover. Men når han kom hjem i dag, så jeg at det lå en lighter foran i bilen (rett foran ansiktet på han), røykpapir i potetgullposen i bilen, Vinduet var nede (Vinduet virker ikke, så det må dras ned med begge hendene. Men han sa det sto så vidt oppe på søndag og at han skulle fikse det, men i dag var det halvveis nede) + at det lå aske i håndtaket på siden hans. Så jeg skjønner ingenting.. Har han jugd eller har han ikke? Det stinker røyk av både klærne hans, munnen hans og tingene hans, men røykpakka finner jeg ingen steder uansett. Jeg vil jo bare finne ut om jeg kan stole på han eller ikke..

Men jeg blir jo så klart utrolig frustrert når jeg holder på sånn.. Jeg vil jo veldig gjerne stole på han, men jeg får det bare ikke til! Har til og med vurdert i dag å gå fra han, siden jeg ikke orker mer tull. Han vet godt at jeg ikke stoler på han, men jeg kan ikke snakke med han om ting, for da blir han sur. Noen råd eller forslag til hva jeg kan gjøre?


En ting til også... Den kompisen han snakket med på søndag som røyker.. Dama hans beskyldte meg for å ha vært utro mot samboeren min for en stund tilbake.. Dette er så klart ikke sant, men det tok sin tid før samboeren min trodde på meg og ikke dem. Men det plager meg at han er venn med dem enda, når de faktisk har beskyldt meg for noe sånt! Er det galt av meg? Er det riktig og greit at han kan fortsette å være venn med dem?




Beklager for utrolig mye tekst og ord, men trenger virkelig å få ut alt dette. Håper noen kan svare meg, og ikke bare ved å fortelle hvor galt det er av meg å reagere sånn angående røykingen..

Anonymous poster hash: 1b870...976

[Anonym bruker]

Djises...hvor gamle er dere??

Anonymous poster hash: abcef...9ca

[Anonym bruker]

Beklager, men jeg mangler ord...

 

Anonymous poster hash: 6dcd5...a2f

[Anonym bruker]

Seriøst?

Enten er dere veeeeeldig unge, sånn type 16-17 år.

Ellers er du en dramaqueen uten like.

Eller at du bare er så lei av samboeren din at du finner på røyken som unnskyldning for å "ta" han.

 

Anonymous poster hash: e2141...e3a

[SuperFries]

Seriøst, er dette alt dere har å stri med? Hvis mannen vil røyke, så la han få gjøre det. Og bare si til han at du vet at han gjør det, og at han kan slippe og snike seg rundt. Sikkert mer slitsomt for han enn for deg, dette.

[Anonym bruker]

Så... du snuser mens du er gravid og vil nekte mannen din røyk fordi dere har en datter...? Dette gir ikke mening i det hele tatt og dere passer antagelig sammen.

 

Anonymous poster hash: 21fa8...4e5

[Anonym bruker]

Beklager, men det høres ut som et forhold tatt rett ut av fjortis tiden min. Hvor er respekten for hverandre?

Helt ærlig så er det ikke riktig av deg å dra fra han bare fordi han har begynnt å røyke igjen. Jeg mener at man må forsøke absolutt ALT når man har barn sammen. Dette er jo, sett utenifra, bare en bagatell!!!

 

Jeg røyket for mange år siden. Nå har jeg begynner igjen, dog kun et par i helgen. Mannen min ble lei seg i starten, men han vendte seg til det.

Mannen min har også gjort teite ting, men man må snakke om ting, vise forståelse og respekt for hverandre, ikke minst å ta hensyn til hverandre! Noe ingen av dere gjør dessverre. Har du pratet ordentlig med han om hva du føler (og ikke bare kjefta?)

 

Anonymous poster hash: 2be0b...e3e

[Anonym bruker]

 Hvor gamle vi er? Herregud, ta å les svarene deres! Har dere ikke følelser eller? Stygge ord altså.
Jeg skriver jo selv at jeg veit hvor dumt det er, men sånn jeg forstår det på dere, så burde jeg forlate han da, og eventuelt være alene, siden dette blir for dumt. 

Og nei, jeg har jo slutta å snuse skriver jeg jo! Det er han som snuser og røyker. Jeg kan godt være en dramaqueen altså, men jeg har følelser jeg også. Tenk dere om før dere skriver!

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

[Anonym bruker]

Du gjør mye større skade når du snuser i graviditeten, enn samboeren din gjør når han tar en røyk om dagen og ikke oppholder seg i nærheten av deres datter. Det eneste jeg hadde reagert på, er at han er venner med folk som har løyet om deg og satt ut skitne rykter som var ment til å skade deg psykisk. Her sliter jeg med at min samboer var utro for en stund siden, og at han, etter at jeg tilga ham og vi kom oss videre, ikke sier fra til familien sin at det ikke er OK å pushe elskerinnen hans på meg og nærmest tvinge meg til å omgås henne, siden de visst liker henne så godt. Skulle ønske han hadde baller og sa ifra at det ikke er greit.

 

Ellers lager du storm i vannglass, ikke rart mange menn sniker rundt og røyker/drikker øl når kjerringene er superhysteriske!

Anonymous poster hash: 47334...201

[Iiiiik]

Det er alltid litt vanskelig å vite hva man skal ta på alvor på DiB. Min første tanke er at dette må være tull, at det ikke går an å være så irritert for så lite. Røyk på Valentines Day? Og på Skjærtorsdag? Og fortsatt er forholdet deres preget og svekket?!

 

Han ble sammen med en røyker, og røyket selv. Deretter bestemte du (?) at dere skulle slutte. Han sliter med det, men siden du tåler så dårlig at han ikke får det til, så lyver han til deg om det. Det høres ut som om du har et veldig stort kontrollbehov og som om du har veldig urealistiske forventninger til hva et forhold skal være. Det med røyking er tydeligvis et minus for deg nå. Det er kun du som kan bestemme om det veier så tungt at forholdet ikke er bra nok. For meg høres det helt fjernt ut å sette hele forholdet på spill for røyking, all den tid du faktisk røyket selv for ikke så veldig lenge siden. 

[Anonym bruker]

Beklager, men det høres ut som et forhold tatt rett ut av fjortis tiden min. Hvor er respekten for hverandre?

Helt ærlig så er det ikke riktig av deg å dra fra han bare fordi han har begynnt å røyke igjen. Jeg mener at man må forsøke absolutt ALT når man har barn sammen. Dette er jo, sett utenifra, bare en bagatell!!!

 

Jeg røyket for mange år siden. Nå har jeg begynner igjen, dog kun et par i helgen. Mannen min ble lei seg i starten, men han vendte seg til det.

Mannen min har også gjort teite ting, men man må snakke om ting, vise forståelse og respekt for hverandre, ikke minst å ta hensyn til hverandre! Noe ingen av dere gjør dessverre. Har du pratet ordentlig med han om hva du føler (og ikke bare kjefta?)

 

Anonymous poster hash: 2be0b...e3e

Ærlig talt for noen svar alle har å komme med.. Dette er snakk om tillit! Det er ikke bare røyken som gjelder her, men tillit og følelser! Jeg har aldri kjeftet på han(hvor står det? siden du påstår det) for at han har røyka, jeg har kun fortalt at jeg blir kvalm av både tanken og lukten. Har prøvd å beskrive hva slags følelser jeg sitter med når jeg vet han gjør det, men han er ikke den som snakker noe særlig.

 

 

Vil skrive det en gang til, og jeg gjør det her, med store bokstaver så dere alle kanskje forstår. DETTE ER SNAKK OM Å STOLE PÅ EN PERSON, ER IKKE SNAKK OM BARE RØYK, DET VAR ETT EKSEMPEL. SKAL JEG FORTSETTE Å VÆRE SAMMEN MED EN JEG IKKE STOLER PÅ? ELLER HVA KAN JEG GJØRE FOR Å STOLE PÅ HAN? DET ER TO GANSKE ENKLE SPØRSMÅL!

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

[Anonym bruker]

Det er alltid litt vanskelig å vite hva man skal ta på alvor på DiB. Min første tanke er at dette må være tull, at det ikke går an å være så irritert for så lite. Røyk på Valentines Day? Og på Skjærtorsdag? Og fortsatt er forholdet deres preget og svekket?!

 

Han ble sammen med en røyker, og røyket selv. Deretter bestemte du (?) at dere skulle slutte. Han sliter med det, men siden du tåler så dårlig at han ikke får det til, så lyver han til deg om det. Det høres ut som om du har et veldig stort kontrollbehov og som om du har veldig urealistiske forventninger til hva et forhold skal være. Det med røyking er tydeligvis et minus for deg nå. Det er kun du som kan bestemme om det veier så tungt at forholdet ikke er bra nok. For meg høres det helt fjernt ut å sette hele forholdet på spill for røyking, all den tid du faktisk røyket selv for ikke så veldig lenge siden. 

å gud som jeg virkelig skulle ønske dette var tull. Jeg kan faktisk ikke noe for det, selv om dere får det til å høres ut som et valg for meg. Det er ikke kun to ganger han har røyket, dette var også bare noen eksempler, da dagene ble ødelagt for min del.

 

Han ble sammen med en røyker og røyket selv. Jeg bestemte meg for å slutte å røyke, og han fortsatte å røyke, noe jeg syns var helt greit. Så senere ville han slutte å røyke selv, noe jeg også syns var greit. Han holdt seg unna røyk i over et halvt år, så plutselig trengte han røyk for å ikke bli sur påstod han ihvertfall. Det med røyking er absolutt et minus for meg, og i tillegg til dette, så spiller tillit inn. Så klart skulle jeg ønske jeg bare kunne driti i hva han gjør, og gjort hva faen jeg ville sjøl, men det er ikke sånn det funker. Hvis jeg tok meg en røyk etter jeg hadde slutta, fikk jeg kjeft av han, så hva er riktig med at jeg bare skal godta det.. Til slutt tok han til og med av barnehagepenger for å kjøpe røyk, siden han ikke hadde råd til både røyk og snus. Noe jeg absolutt ikke ser på som greit. Det går utover meg på flere måter enn 1. 

 

Jeg trenger råd og tips om hva jeg kan gjøre.. Hvordan få bort disse idiotiske følelsene? Hvordan klare å stole på han? Hvordan takle at han gjør det?

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

[Anonym bruker]

Synes synd i samboeren din jeg...

 

Anonymous poster hash: 11cc1...3f1

[Anonym bruker]

Seriøst, tok han seg en røyk på selveste VALENTINES DAY......!? 😱😱 Her må du bare rulle inn honkle altså...

 

Anonymous poster hash: ac8b0...3fb

[Iiiiik]

 

Det er alltid litt vanskelig å vite hva man skal ta på alvor på DiB. Min første tanke er at dette må være tull, at det ikke går an å være så irritert for så lite. Røyk på Valentines Day? Og på Skjærtorsdag? Og fortsatt er forholdet deres preget og svekket?!

 

Han ble sammen med en røyker, og røyket selv. Deretter bestemte du (?) at dere skulle slutte. Han sliter med det, men siden du tåler så dårlig at han ikke får det til, så lyver han til deg om det. Det høres ut som om du har et veldig stort kontrollbehov og som om du har veldig urealistiske forventninger til hva et forhold skal være. Det med røyking er tydeligvis et minus for deg nå. Det er kun du som kan bestemme om det veier så tungt at forholdet ikke er bra nok. For meg høres det helt fjernt ut å sette hele forholdet på spill for røyking, all den tid du faktisk røyket selv for ikke så veldig lenge siden. 

å gud som jeg virkelig skulle ønske dette var tull. Jeg kan faktisk ikke noe for det, selv om dere får det til å høres ut som et valg for meg. Det er ikke kun to ganger han har røyket, dette var også bare noen eksempler, da dagene ble ødelagt for min del.

 

Han ble sammen med en røyker og røyket selv. Jeg bestemte meg for å slutte å røyke, og han fortsatte å røyke, noe jeg syns var helt greit. Så senere ville han slutte å røyke selv, noe jeg også syns var greit. Han holdt seg unna røyk i over et halvt år, så plutselig trengte han røyk for å ikke bli sur påstod han ihvertfall. Det med røyking er absolutt et minus for meg, og i tillegg til dette, så spiller tillit inn. Så klart skulle jeg ønske jeg bare kunne driti i hva han gjør, og gjort hva faen jeg ville sjøl, men det er ikke sånn det funker. Hvis jeg tok meg en røyk etter jeg hadde slutta, fikk jeg kjeft av han, så hva er riktig med at jeg bare skal godta det.. Til slutt tok han til og med av barnehagepenger for å kjøpe røyk, siden han ikke hadde råd til både røyk og snus. Noe jeg absolutt ikke ser på som greit. Det går utover meg på flere måter enn 1. 

 

Jeg trenger råd og tips om hva jeg kan gjøre.. Hvordan få bort disse idiotiske følelsene? Hvordan klare å stole på han? Hvordan takle at han gjør det?

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

 

Det er klart du har et valg. Du kan bestemme deg for at dette er en dårlig side ved ham, men at han selv må bestemme om han skal røyke eller ikke. Akkurat som han kan bestemme seg for om han skal slutte eller ikke. Du må i hvert fall slutte å trenge ham inn i et hjørne der han ender opp med å lyve fordi sannheten gjør deg sur. Det er selvfølgelig skrekkelig umodent av ham at han ikke står for det at han røyker, men det sier sannsynligvis også en del om dine reaksjoner. Jeg ville sagt at jeg skulle ønske han ville slutte, at det er best for barna å vokse opp i et røykfritt miljø, men at han som voksen må bestemme seg selv. Og deretter ville jeg sluttet å mase på ham om det. Enkelt sagt, og vanskelig å gjennomføre, men sånn som det er nå risikerer du hele forholdet ditt på dette. Er røyk SÅ ille? Er det virkelig nødvendig å gjøre løgn om dette til et gjennomgående trekk ved ham, må du tenke at da kan du ikke stole på ham i det hele tatt? 

[Anonym bruker]

Jeg ser du tar deg nær av ganske uskyldige (og sanne) svar og når jeg legger dette sammen med det andre du skriver så tenker jeg at du er veldig hormonell som gravid...

 

Her må du jobbe med deg selv, du kan ikke endre andre enn deg selv og hvordan du tenker og føler. Du sier det går på tillit i tillegg til røyken, men prøv å ta et steg tilbake, trekk pusten dypt og prøv å se det fra mannen din sin side. Han er en voksen mann, det blir for dumt at han føler han må skjule sine valg for kona si i frykt for reaksjonene dine...

 

Sett deg ned og tenk ordentlig gjennom hva du føler og hvorfor, skriv det ned og tenk over hva du kan gjøre for å endre reaksjonene dine, følelsene dine og prøv å se ting fra andre sider. Sett deg ned og prat ordentlig med mannen din. Så klart skal han ikke lyve eller bruke penger han ikke har, men du må også jobbe med å vise at han ikke trenger å lyve om røyking i frykt for at du reiser eller blir forbanna. Dere er inne i en vond sirkel, dere må inngå kompromiss og gjensidig forståelse og respekt. Og du bør prøve å lære deg å få kontroll på dine egne følelser.

 

Anonymous poster hash: e0a68...f4e

[annomanno]

Håper dette er tull.. Men om det ikke er det så håper jeg at samboeren forlater deg, du høres ut som en syk person som kanskje trenger hjelp. Her er det ikke han det er noe galt med.. Men regner med at det er tull

[Anonym bruker]

 

Du gjør mye større skade når du snuser i graviditeten, enn samboeren din gjør når han tar en røyk om dagen og ikke oppholder seg i nærheten av deres datter. Det eneste jeg hadde reagert på, er at han er venner med folk som har løyet om deg og satt ut skitne rykter som var ment til å skade deg psykisk. Her sliter jeg med at min samboer var utro for en stund siden, og at han, etter at jeg tilga ham og vi kom oss videre, ikke sier fra til familien sin at det ikke er OK å pushe elskerinnen hans på meg og nærmest tvinge meg til å omgås henne, siden de visst liker henne så godt. Skulle ønske han hadde baller og sa ifra at det ikke er greit.

 

Ellers lager du storm i vannglass, ikke rart mange menn sniker rundt og røyker/drikker øl når kjerringene er superhysteriske!

 

Anonymous poster hash: 47334...201

 

Men jeg prøver jo å slutte i det minste.. Når barnet blir født skader jo han det, ved at han da både røyker og snuser. Jeg har sagt at hvis han først skal røyke, så kan han gjøre det fast og ikke bare innimellom og i skjul, det gjør det jo så klart mye enklere å takle.

Ja, er ikke lett når noen er utro, så forstår deg godt. De andre jeg har vært sammen med, har vært utro mot meg, så tillit et noe jeg virkelig sliter med. Men er ikke lett å være den som blir beskyldt for det heller, når du faktisk har en samboer som ikke tror på deg for noen timer. 

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

[Anonym bruker]

Synes synd i samboeren din jeg...

 

Anonymous poster hash: 11cc1...3f1

Så da er din anbefaling at jeg går fra han? Er jo det jeg spørr om. Er det jeg tenker selv, at jeg syns synd på han som må holde ut med meg, så vurderer liksom å gå for at han kan finne seg noen andre. Da er det jo ikke synd på han lenger Er du ikke enig?

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

[Anonym bruker]

Du må da selv bestemme om du vil være sammen med han! Du høres ut som om du er 15 år. Stakkars mann!

Anonymous poster hash: abcef...9ca

[Anonym bruker]

 

 

Det er alltid litt vanskelig å vite hva man skal ta på alvor på DiB. Min første tanke er at dette må være tull, at det ikke går an å være så irritert for så lite. Røyk på Valentines Day? Og på Skjærtorsdag? Og fortsatt er forholdet deres preget og svekket?!

 

Han ble sammen med en røyker, og røyket selv. Deretter bestemte du (?) at dere skulle slutte. Han sliter med det, men siden du tåler så dårlig at han ikke får det til, så lyver han til deg om det. Det høres ut som om du har et veldig stort kontrollbehov og som om du har veldig urealistiske forventninger til hva et forhold skal være. Det med røyking er tydeligvis et minus for deg nå. Det er kun du som kan bestemme om det veier så tungt at forholdet ikke er bra nok. For meg høres det helt fjernt ut å sette hele forholdet på spill for røyking, all den tid du faktisk røyket selv for ikke så veldig lenge siden.

å gud som jeg virkelig skulle ønske dette var tull. Jeg kan faktisk ikke noe for det, selv om dere får det til å høres ut som et valg for meg. Det er ikke kun to ganger han har røyket, dette var også bare noen eksempler, da dagene ble ødelagt for min del.

 

Han ble sammen med en røyker og røyket selv. Jeg bestemte meg for å slutte å røyke, og han fortsatte å røyke, noe jeg syns var helt greit. Så senere ville han slutte å røyke selv, noe jeg også syns var greit. Han holdt seg unna røyk i over et halvt år, så plutselig trengte han røyk for å ikke bli sur påstod han ihvertfall. Det med røyking er absolutt et minus for meg, og i tillegg til dette, så spiller tillit inn. Så klart skulle jeg ønske jeg bare kunne driti i hva han gjør, og gjort hva faen jeg ville sjøl, men det er ikke sånn det funker. Hvis jeg tok meg en røyk etter jeg hadde slutta, fikk jeg kjeft av han, så hva er riktig med at jeg bare skal godta det.. Til slutt tok han til og med av barnehagepenger for å kjøpe røyk, siden han ikke hadde råd til både røyk og snus. Noe jeg absolutt ikke ser på som greit. Det går utover meg på flere måter enn 1.

 

Jeg trenger råd og tips om hva jeg kan gjøre.. Hvordan få bort disse idiotiske følelsene? Hvordan klare å stole på han? Hvordan takle at han gjør det?

 

Anonymous poster hash: 1b870...976

Dere må snakke sammen som voksne mennesker.

 

 

 

Anonymous poster hash: 21fa8...4e5

[Anonym bruker]

Synes det hører ut som om du prøver å overstyre han i forhold til røykinga. At det er du som har rett og at han bare er dum. At han i et slags selvforsvar nå driver og smugrøyker og lyger til deg om det. Jeg i hvertfall får følelsen som da jeg var 14 år og løy til mamma om at jeg aldriiiii hadde røykt, selv om det stinket røyk av meg og det var tobakksrester og lighter i lomma... hvis du skjønner? Ikke en sunn følelsen å ha i et forhold mellom to voksne mennesker. Du vet ikke bedre enn han, det er hans kropp og liv. Ville du f.eks. sluttet å spise godteri fordi han gjorde det og drev og maste på deg at det er usunt og e-stoffer og dyrt og dumt? Og hver gang du hadde vært sammen med en venninne og spist litt sjokolade så hadde du fått et surt tryne og kald skulder fra ham når du kom hjem?

 

Jeg ville vært mer bekymret ifht det med at dama til kompisen hans har løyet om at du har vært utro. Har dere noen gang snakket ordentlig sammen om dette? ikke bare fastslått at du ikke har vært det, men hvordan disse anklagene har påvirket deg OG han (bestandig to sider av samme sak). Og snu litt på det, ville du ha kuttet ut ei venninne fordi typen hennes hadde beskyldt din samboer for å være utro? Hvordan ville du følt deg? Er jo ikke kompisen sin skyld at dama hans kommer med ubegrunnede beskyldninger...

 

Uansett, snakk sammen som voksne mennesker og ikke gå i selvforsvar....

Anonymous poster hash: 65ac0...e59

[Anonym bruker]

Og du skriver at du prøver å slutte. Ikke at du har slutta. Ganske stor forskjell der, altså.

 

Beklager at jeg sårer deg med måten jeg skriver på, kanskje er du et normalt oppegående menneske til vanlig og at hormonene løper løpsk med deg nå som du er gravid. Men alle detaljene du skriver om og måten du legger frem alt på gjør at man får litt lyst til å skrive på den måten. Dere behandler hverandre ikke med respekt høres det ut som, og det høres også ut som dere gjør små problemer unødvendig gigantiske. Det fremstår noe umodent. Om du virkelig mener at dere har et tillitsproblem så må du ta det opp med han på en skikkelig måte. Du kan ikke nekte han noe som helst. Han må nesten ville det selv om han skal slutte å røyke..

 

Anonymous poster hash: 21fa8...4e5

[Anonym bruker]

Jeg tror du er ganske hormonell for tiden, Hi, pga. svangerskapet.

 

Jeg forstår motstanden mot røyken, ikke problem med akkurat det. Men som andre har sagt så er det et valg han må ta selv, du kan ikke bestemme for ham om han skal røyke eller ikke.

 

Slik jeg leser det har denne røyken blitt et symbol på at noe som er galt, ikke nødvendigvis at det er røyken i seg selv som er hovedproblemet. Du sier det for såvidt selv også, dette er et spørsmål om tillit.

 

Og da tror jeg det er todelt. Samboeren din gjør ting som gjør at du ikke har tillit til ham. Det at han tok av barnehagepenger for å kjøpe seg røyk viser at han er ekstremt avhengig og at han i tillegg er egoistisk og setter egne krav foran barnas.

Er det et engangstilfelle så er det greit. Men er det andre ting han også prioriterer foran barna/deres forhold, da blir det straks et mye større spørsmål om tillit og prioriteringer. Det at han fortsetter nær kontakt med personer som baksnakker deg og setter ut rykter om deg, det er også et tillitsbrudd, etter min mening.

Det andre er at jeg tror du må se på din egen forhistorie, for jeg tror den også er med på å trøble til ting mellom deg og samboeren. Du har en historie hvor tidligere menn har sviktet og du har lært at det er vanskelig å ha tillit til noen. Det gjør noe med deg. Du får på en måte lavere terskel før du (over)reagerer på ting hos samboeren din.

 

Hele tiden mens jeg leste hovedinnlegget ditt så tenkte jeg "lurer på hva problemet egentlig er, for røyken er bare et symbol".

Så tenk litt på det, Hi. Hva er hovedproblemet du har med samboer? Jeg tror ikke det er røyken i seg selv. Og jeg tror ikke det er hans løgner om røyken (selv om jeg også hadde blitt kraftig irritert over at mannen ikke bare kan fortelle meg sannheten), jeg tror det er spørsmål om dypere tillit i forholdet.

Og da er spørsmålet: hvor mye av dette er pga. faktiske ting han gjør som bryter ned din tillit til ham - og hvor mye av problemet kommer fordi du er "oversensibel" for tillitsbrudd pga. tidligere erfaringer?

 

Det er viktig at dere finner ut av dette, og det er viktig at du også ser din rolle i dette, for med din forhistorie så er du nok med på å skape dette problemet - selv om det kanskje er vanskelig å ville innrømme (i hvert fall når man sitter som gravid hormonbombe ). Men nå venter dere barn nr. to, dere plikter begge to å prøve å få forholdet til å fungere.

 

Jeg foreslår at dere kontakter familievernkontoret så fort som mulig. Det er viktig at dere lærer å kommunisere bedre med hverandre før nr. to kommer. Slik det er nå snakker dere ikke sammen på en måte som fungerer, og det er med på å bryte ned både tillit og følelser for hverandre.

Om du har gammelt rusk du trenger å bearbeide mer enn du får på fvk, da tar du tak i dette - om ikke for deg selv, så for barna dine sin skyld! Og ingen unnskyldninger - du sier mannen ikke tar hensyn til barna mtp. røyken, da må du også rydde hos deg selv der det er behov for det.

 

Og mannen trenger trolig en utenforstående til å forstå hva han gjør med tilliten din når han ikke forteller deg sannheten, og også hvilke signal han sender ut når han fortsetter nær kontakt med personer som ikke er snille med deg.

 

Ta tak i ting, Hi, ikke drøy det.

 

Lykke til

Anonymous poster hash: 77218...36c

[Mamma_til_2]

Sorry men er ikke han over 18 år og kan ta en jævla røyk om han vill? Om han røyker ute en og annen gang blir ikke datteren deres eller baby skadet! Du oppføre deg som en sur kjærrin, mannen din kommer til og dra om du fortsetter slik, du kan ikke nekte han og være med kompiser bare for at de røyker! Bli voksen!