Ung og gravid?

[Anonym bruker]

Ja, her kommer en av de kjeeempe dumme trådene til ei av de unge jentene som er desperat. 

 

Nei, jeg er ikke desperat. I går kveld stilte nemlig samboer et utrolig uforventet spørsmål, nemlig når jeg kunne tenke meg å få barn. Ja, utrolig nok; siste jeg trodde skulle komme ut av munnen på han  . Fikk også høre at han ønsker seg sitt første barn enda mens han er ung (  noe han er i flere år til i mine øyne), men for han; INNEN han er 25. 

 

Senere i sommer fyller jeg 20 og han 22 senere på året. Vi har begge nettopp fullført et årsstudium. Begge jobber som tilkalningsvakter i hver vår jobb og vi tjener nok for oss begge hver måned. Vi har vært samboere i 1 år og vært sammen i 2 1/2 år. 

 

Men tilbake til spørsmålet hans. Jeg ønsker meg så klart barn jeg også, men jeg føler grunnen til at han spør er fordi han er påvirket av moren sin og sin egen oppvekst. Moren hans fikk både søsteren og han i en alder av 18 og 19. Det kan virke som hun har gitt et kraftig inntrykk om at hun vil bli bestemor. Ikke misforstå for hun er en flott dame med utdannelse og jobb Jeg personlig har egentlig ikke tenkt så alt for mye på tanken. Så klart, som alle andre unge jenter, har jeg tenkt på fremtidsplaner osv. Men når jeg tenker på å få barn nå, så tidlig, så blir jeg litt i tvil. Ikke fordi jeg ikke tror vi kan klare oss bra, men fordi jeg har mer de spørsmålene i tankene: Når skal jeg fullføre studier? Hva med fast jobb? osv. 

 

Ja, jeg tror et barn hadde vært en utrolig stor opplevelse og del av livet. Og som vi begge hadde klart å takle og nyte. MEN, i min tvil, tenker jeg på alle konsekvensene ved det. Jeg er ikke negativ til spørsmålet hans, på langt nær. Det er bare tankene mine om hvordan, når osv. som surrer litt i hodet mitt uten svar. 

 

For å konkludere det hele:

Ja, jeg ønsker meg barn, men er usikker på konsekvensene ved å få det nå. Noen med erfaringer som har lyst til å dele de med meg?

 

Takk for svar! 

Anonymous poster hash: 92f2c...3b1

Anonymous poster hash: 92f2c...3b1

[LillePipp]

Jeg ble gravid for første gang (planlagt) som 22-åring. Det er jo ikke spesielt ungt, men ikke spesielt gammelt heller Kjæresten hadde nettopp fullført sin mastergrad og jeg var drøyt halvveis på min. Jeg har alltid ønsket å få barn relativt ung, og ville ikke vente til etter studiene. Vi har klart oss fint med tanke på økonomien, og vi koser oss som foreldre. Det er hardt til tider, men vi ville ikke byttet det mot noe! Nå er nr 2 i magen

 

Det du må tenke på er selvfølgelig om DU virkelig vil ha barn nå Og selvfølgelig må du ønske å få barn med nettopp denne mannen. Ikke føl at du må gjøre det for å tilfredsstille ham. Lykke til

[LillePipp]

Jeg har forresten akkurat fullført mastergraden min selv. Jeg brukte et år ekstra på det, men kunne nok klart der fortere om jeg virkelig hadde gått inn for det. Jeg ville imidlertid ikke stresse Det har gått fint å kombinere studier med barn, selv om det jo er mer slitsomt enn uten. Mitt studium er dessuten et ganske hardt et.

 

Jobb har jeg ikke enda, men det kommer nok Jeg tror ikke det å ha barn vil hindre deg i å få jobb i stor grad - det er verre med meg som er gravid og jobbsøker

[Anonym bruker]

Å tusen takk for et flott svar! og gratulerer så mye som gravid! 

Var nettopp dette svaret jeg trengte å få. Eneste forskjellen er vel at din kjæreste har en master og trolig et ordentlig jobb på dette tidspunktet og hadde det mens første ungen ble født? Økonomien her i huset er bra, for all del. Vi er flinke til å holde det stramt, og vil også anse oss som FLINKE sparere (Er ikke mange romtantiske middager ute på resturant  ). 

 

Jeg ser heller ikke for meg noe annet liv enn sammen med kjæresten min. Vi har allerede vært gjennom ganske mye, når vi tilbragte 1 1/2 år i et avstandsforhold før jeg flyttet til han. Før vi ble samboere kunne det gå opp til (på det verste) 2 måneder, men som oftet 4-6 uker mellom gangene vi så hverandre. Dette fungerte bra og vi klarte å holde sammen  

Bakgrunnen ved spørsmålet mitt var om det det går an å kombinere studier og graviditet. Og om det er vanskelig å komme tilbake i studier etter en fødsel? Virker som det har godt veldig bra med deg og dere Vet at moren til kjæresten min også kombinerte studier etter fødselen. Hun er det ideelle eksempel på å ha klart to gravideter gjennom en veldig vanskelig tid (ingen av ungene var planlagt, men med samme mann og daværende kjæreste). Hun brukte relativt mange år på å bli sykepleier, og har først nå bestemt seg for å ta denne utdanningen videre.

 

Hva slags master har du tatt, om jeg tør å spørre?

Anonymous poster hash: 92f2c...3b1

[LillePipp]

Tusen takk Med fare for å avsløre meg (det er ikke så fryktelig mange på det studiet): Sivilingeniør i nanoteknologi på NTNU Hva studerer du/dere? Kjæresten min hadde jobb da vi fikk første barnet, så det var bra! Det var imidlertid "bare" en kjip butikkjobb på 80 %. Det var først nå for et par måneder siden at han startet i en "skikkelig" jobb

 

Det høres jo ut som at dere har det praktiske relativt godt på plass og at du har vettet på rett sted Om du også ønsker å få barn nå, synes jeg du skal hoppe i det Å ha barn er en enorm jobb, men det er også det fineste jeg noen gang har opplevd. Den kjærligheten kan ikke måle seg med noe <3

[Anonym bruker]

Var ikke nødvendig å fortelle det om du ikke ønsket det Men all respekt til deg som har tatt en master i nanoteknologi! Det er veldig imponerende, spesielt etter å ha fått barn! Nå er ikke jeg så smart at det er et slik studie som står på planen. Jeg har nettopp fullført et årsstudium i Psykologi, mens kjæresten har fullført et årsstudium i Tegnespråk.

Kjæresten har vært flink til å kombinere jobb og skole og tjener over 20.000 på en god måned, jeg har ligget på rundt 10.000 kr. Da jobber jeg helger og nattvakter + noen kvelder.

 

Lykke til med graviditen og igjen takk for et flott svar! Var dette jeg trengte å høre <3

 

Anonymous poster hash: 92f2c...3b1