Jeg hater livet mitt slik det er nå :-(

[Anonym bruker]

Jeg er student og har økonomi deretter. På grunn av sykdom hos barn og depresjon hos meg (jeg gikk på en stor smell) måtte jeg sykmelde meg fra studiene. Så derfor må jeg være bosatt i byen jeg studerer ett år lengre enn planlagt.

 

Økonomien min er slik at ting akkurat går irundt. Etter fasteutgifter sitter jeg igjen med underkant av 4000 kr til mat, fritid, drivstoff, lege, klær osv.

 

Føler 7-åringen min ikke får alt han trenger av klær og utstyr. Vi har ikke råd til å dra på kino, lekeland osv. Og det er så utrolig sårt for meg som mamma. :-/

 

Hater hele mølja jeg sitter i, og ønsker meg bare langt bort herifra! Til høsten begynner jeg skolen igjen og må leve slik ennå ett år til.

 

Føler meg som verdens største taper og jeg angrer på at jeg begynnte utdanningen. Selv om jeg har et stort ønske å utdanne meg til akkurat det jeg studerer! Men lite ante jeg om at veien dit skulle bli så kronglete.

 

Livet mitt ble langt i fra slik jeg hadde sett for meg :-(

 

Ser "alle" andre er bosatt i store, flotte hus! Har fast jobb og tjener godt med penger, de kjører flotte biler og legger ut bilder fra "venninnedate" på kafé og resturant.

 

Selv sitter jeg her helt alene, uten å kunne unne meg eller sønnen min noe utenom det vanlige.

 

Huff Det å bli mamma som ung, har for meg vært en hard og tøff reise...

 

 

 

Anonymous poster hash: 3cf17...743

[Anonym bruker]

Om et år eller så, kan du også gå på kafe, og kjøpe deg fine klær.

Vær stolt av deg selv, for at du gjør noe. At du bidrar til samfunnet.

 

Anonymous poster hash: 95d22...005

[Anonym bruker]

Men du har jo et lys i enden av tunnelen! Velg å fokusere på det og se fremover.

 

Jeg ble også syk, kronisk syk. Lever på arbeidsavklaringspenger som er bare drøye 60% av lønnen jeg opprinnelig hadde, at jeg valgte å prøve jobbe redusert en stund før jeg ble sykemeldt i håp om å bli bedre slo jo også veldig dårlig ut på grunnlaget for sykepenger og aap.

 

Nå vil både fastlege, spesialist og nav at jeg skal søke ufør.

 

Hele familieøkonomien ble snudd på hodet, hus, bil, levestandard er jo tilpasset at jeg skal jobbe fullt. Nå er alt skrapet til beinet, ting er solgt unna, vi må snu og vende på krona og jeg sitter her og føler på at det er min skyld. Nå er spørsmålet om vi må selge huset vårt... Det er heller ingen lys i tunnelen, jeg er varig syk og vil aldri kunne tjene mer enn jeg nå kommer til å få i uføretrygd.

 

Du er heldig. Om et år kan du søke jobber, flytte dit du vil, tjene penger, øke inntekten etterhvert som ansienniteten og erfaringen din øker. Alt ligger an til å bli veldig bra og at du vil få et godt liv!

Anonymous poster hash: 6b34f...3c2

[Anonym bruker]

Hei, jeg er som deg, men med et litt yngre barn. Har ingen i nærheten. Du er ikke alene, men vi skal klare dette!

Anonymous poster hash: 7841d...13b

[Anonym bruker]

Er i samme situasjon. Men jeg har 3 år igjen av studiet. Er kronisk syk, men må jobbe ved siden av. Og jeg aner virkelig ikke hvordan dette skal gå. Men jeg prøver bare å holde ut, og få det til. Ta en dag om gangen, så plutselig er jeg der en dag. Ferdig utdannet, jobber med noe jeg ønsker og har bedre økonomi.

Anonymous poster hash: ff1d2...4ce

[Anonym bruker]

Tenk at for hvert skritt er du nærmere målet

 

Anonymous poster hash: 82bff...43c

[Anonym bruker]

Det som er så rart i norge, er at det liksom er skapt forventninger om at det IKKE skal være hardt å få barn som ung. Sammenlign feks programmet "unge mødre" med det amerikanske "teen mom". I sistnevnte innser deltakerne at de har gjort det skikkelig vanskelig for seg selv ved å få barn tidlig, mens på unge mødre virker det nesten som man er litt stolt. Det ER hardt å få barn som ung og uutdannet, og sånn skal det være! Det er ingen menneskerett å ta med barna sine på kino. Bit det i deg i visshet om at det kommer bedre tider når utdannelsen er overstått.

 

Anonymous poster hash: a49f9...f90

[Anonym bruker]

Vel, du får prøve å fokusere på at det blir bedre om et par år da..tida går fort og plutselig er dere der. Selv er jeg også student, med to barn på alder rundt din. Gubben er dels arbeidsledig. Sier seg selv at vi ikke prioriterer penger på kino, lekeland osv. Ungene her er likevel fornøyde, vi finner på andre morsomme ting. Syns det er ille at du skal hate livet ditt fordi du holder på å utdanne deg, hva er det for noe tull? Man kan ikke få alt her i livet til enhver tid! Huff, blir småprovosert! Hvis DU hater ditt liv pga det der, hva tror du godt voksne mennesker som har blitt kronisk syke og ikke kan jobbe gjør? Eller de som har barn som er alvorlig syke? Osv, osv... Ta deg dammen og smil til verden!

 

Anonymous poster hash: 7f334...127

[Anonym bruker]

Som noen andre sier. Det er lys i tunellen. Tenk at det blir bedre. Vi har relativt god økonomi, men er likevel så og si aldri på kino. Lekeland tror jeg ikke barna vet hva er. De elsker å bare være ute, gå på tur. Leke i barnehager i helgene samt være i parker. Det er så utrolig mye å gjøre som ikke koster penger! Hva med å ønske seg årskort på f.eks badeland eller lekeland til jul? Lykke til 😊

 

Anonymous poster hash: 38a7f...567

[Anonym bruker]

Men herregud da hvorfor skal du ta utdanning på bekostning av ungen? Det er utrolig egoistisk av deg!

 

Anonymous poster hash: 30c5d...180

[Anonym bruker]

Fordi jeg har større ambisjoner i livet enn å arbeide i kasse på RIMI.

 

Å desverre har livet mitt møtt en del uforutsigbare hindringer den siste tiden, som har gjort veien til målet tøffere enn antatt.

 

På langsikt vil jeg påstå en utdanning som kan gi meg jobben jeg VIL jobbe med, gir både meg og barnet mitt en bedre fremtid.

 

Problemet ligger i at akkurat NÅ er det vanskelig for meg å se lyspunktet i livet - grunnet depresjon og en del tøffe hindringer.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3cf17...743

[Anonym bruker]

Jeg har vært deprimert selv og hovedproblemet med å være deprimert er at man blir utrolig selvsentrert og navlebeskuende. Man mister evnen til å se større perspektiv, man synker ned i en ond sirkel hvor man ender opp med å dyrke de negative tankene og følelsene.

 

Du må heve blikket, du må se fremover og du må se stort. Nytter ikke å synes synd på seg selv og henge seg opp i alt som er galt, forferdelig og hat. Kom deg ut, om ungen din er 7 år kan du ta han/hun med ut i frisk luft. Gå tur, sykle tur, du kan jogge mens ungen sparker på sparkesykkel, bruk kroppen og kjenn hvor deilig det er å leve. Kjenn lukten av vårblomstene (og stopp for å plukke noen), hør på fuglekvitteret, kjenn sola mot ansiktet eller regnet  mot håret, det er deilig.

 

Å hate livet gjør at hverdagen blir enda tristere og du blir enda mer deprimert. Nekt deg selv å tenke det, du skal ikke dyrke sånne følelser. Finn positive ting å fokusere på.

 

Det er fullt mulig å komme seg ut av en depresjon, men det koster blod, du må ville det og du må gjøre en innsats. Ingen andre kan gjøre denne jobben for deg. Livet er ikke målet der fremme, livet er her og nå, finn ting i det å nyte. Det er faktisk ikke mer synd på deg enn på andre, du må snu tankegangen din.

 

Jeg har gått den veien selv, og det tok tid, men jeg klarte det. Plutselig en dag lettet tåka i hodet og jeg følte meg glad, du vil også komme dit om du går inn for det. Man da må du slutte å hate livet ditt...

Anonymous poster hash: 6b34f...3c2

[Anonym bruker]

Hi, har du bostøtte? Hvis ikke bør du søke om dette om du er alenemor. Selv om du er student kan du ha rett til bostøtte når du er alenemor.

 

Fokuser på to ting.

 

Det ene er å finne lyspunkter i dagene dine her og nå. Nesten sommer, masse du og barnet ditt kan gjøre ute som er gratis og ikke koster noe. Mine beste barndomsminner er de tingene som ikke kostet noe, hvor det var lange dager, voksne i nærheten, kjærlighet, oppmerksomhet. Sydenturene husker jeg lite eller ikke noe av. Ukene hjemme på sommeren, de var derimot fantastiske. Lag is av saft, trenger ikke kjøpe is. Fisk og grill fisken på engangsgrill i fjæra. Ut og fiske småkrabber. Når klatret du i et tre sist? Overrask 7-åringen og klatre sammen med ham

 

Og det andre - ikke fokuser på "et ekstra år med økonomiske utfordringer", men fokuser på at du bare har igjen f.eks. to år av studiet. Ha en nedtelling for deg selv. Er det treårig utdannelse og du begynner på andreåret til høsten, da har du først nedtelling til jul. For ved jul er du nemlig halvveis i studiet - og før dette hadde du mer vei i studiet foran deg. Fra da av vil du ha mer av studiet bak deg enn foran, og da går nedtellingen raskere.

 

Har du muligheten så kan du f.eks. begynne å se litt på pensum for året du begynner å studere igjen. Les litt når du føler for det. Skal ikke så mye til før du kjenner at du får en godfølelse fordi du ligger i forkant. Du trenger ikke en gang forstå alt du leser, bare les gjennom det. Når du da tar det frem igjen når du begynner på skolen igjen vil du oppdage at det er lettere å lese det for å lære det (jeg har vært der).

 

Kanskje kan du søke litt hjelp gjennom HomeStart eller Frivillighetssentralen? Litt avlastning eller at du og 7-åringen får litt andre muligheter, ikke så mye som skal til.

 

Supert at du utdanner deg og har planer for fremtiden - hold fast i dem og vær stolt av deg selv fordi du greier deg. Tøffe tak, greit, men ikke la det vanskelige overskygge det som faktisk er positivt - det at du er i en prosess med å bli frisk og få avsluttet utdanningen din. Du og 7-åringen har mulighet til å gjøre mye sammen og få enda tettere bånd før du begynner på skolen igjen.

 

Lykke til videre

Anonymous poster hash: 22584...cd5

[Anonym bruker]

Men herregud da hvorfor skal du ta utdanning på bekostning av ungen? Det er utrolig egoistisk av deg!

 

Anonymous poster hash: 30c5d...180

Unnskyld meg, men for et utrolig teit svar! Utdanningen er en langsiktig investering som gjør at hun mest sannsynlig kommer til å tjene mer gjennom livet enn hun hadde gjort uten. Dette kommer selvfølgelig barnet til gode. 

 

Til HI: Stå på, ett år er ingenting i det lange løp. Dette går bra. Alle andre har det ikke så fantastisk heller hvis du skraper litt i lakken... Min mor hadde dårlig råd da jeg var liten pga utdanning og det plaget meg aldri. Da hun var ferdig fikk vi mye bedre råd og penger har ikke vært noe tema etter det. 

 

Anonymous poster hash: 47c30...3e9

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode ord, dere!! Dere setter jeg stor pris på 💜

 

Ja, jeg har bostøtte. Så har desverre ikke mer penger å "hente".

 

Det er så utrolig tungt å innse at jeg må bruke ett år ekstra på dette. Samt være bosatt i en leilighet/plass jeg ikke trives. Føler aøt har gått i mot meg i det siste.

 

Har vært i flere samtaler med legen min det siste halvåret, for å prøve å komme meg ut av denne tankegangen / vonde sirkelen. Men det er ikke så lett. Føler alt i livet mitt bærer preg at en mørk og tung sky jeg ikke kommer uttav.

 

Skal screenshote deres gode ord, og ta de frem de dagene ting er på det verste. Nok en gang, tusen takk 💜

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3cf17...743