Har lyst å dø, bestille time på den selvmordsklinikken i Sveits, men

[Anonym bruker]

må man ha en dødelig sykdom for å være kvalifisert til å kunne dø der? Synes livet mitt er så slitsomt og er simpelt lei av å leve så jeg kunne absolutt tenke meg å dø så slipper jeg å tenke tunge tanker,  og i det hele tatt synes at livet er en kamp fra morgen til kveld. Noen andre forslag jeg kan prøve så livet blir lettere?

 

Psykolog funker ikke da jeg generelt er lei av det meste utenom ungene mine.

Anonymous poster hash: 9b060...674

[Anonym bruker]

Har du fått noen diagnose? Prøvd medisiner?

 

Jeg er i nærheten av der du er, men jeg vet at innimellom er livet helt ok, så da holder jeg ut. Det er kun jeg selv (eller, for ditt vedkommede -du) som kan gjøre livet bedre ved å ta valg og endre levemåten min/din. Jeg har ikke barn, så jeg har egentlig ingen motivasjon for å holde meg i live heller. Foreløbig tar jeg en dag av gangen og prøver å gjøre noe fint for meg selv hver dag.

 

Anonymous poster hash: 3b89e...e0e

[kristinehufine]

Det kan tydeligvis ikke bli verre. Så. Gå til psykologen for ungene dine sin skyld. Bytt eventuelt? Start på medisiner. Gjør NOE! Du er såpass oppegående at du klarer å sitte her å skrive, da er du såpass oppegående at du klarer å gå til psykologen så mange ganger at du forhåpentligvis rekker å respondere på medisiner og få et bedre liv. Bestemmer du deg for dø, går det ikke bare ut over deg. Barna dine vil i resten av sitt liv savne en mamma. Når de konfirmerer (?) seg, gifter seg, får sitt første barn, kjøper sitt første hus, får drømmejobben. Det vil alltid være øyeblikk i livet hvor savnet etter en mamma er ekstra stort! Tenk på alle de mødrene der ute som ikke hadde noe valg. Som måtte dø fordi de hadde uhelbredelig kreft. Ble drept av en voldelig samboer. Døde i krig. De mødrene ville gitt ALT for å ha valget. Det har DU! Du må ta ansvar i ditt eget liv og skaffe hjelp. Du har mest sannsynlig kun EN mulighet (ja, jeg er ikke særlig religiøs). Du vil aldri få sjansen igjen. Hva med alle stedene du enda ikke har sett? All gleden du tydeligvis ikke enda har kjent? Livet er hardt, men det finnes også fantastiske øyeblikk. Følelsen når man forelsker seg. Når man mestrer noe man har jobbet hardt med. Kilingen i magen når man tar berg-og-dalbane. Sola som skinner på huden på varme sommerdager. Om ikke for din egen del, gjør det for de rundt deg som bryr seg om deg. For de fins. Mest sannsynlig er de mange. Hadde min mamma tatt sitt eget liv vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg har en venninne som mistet mammaen sin når hun var liten. I ettertid har hun slitt med depresjoner og savnet etter mamma er stort. Ønsker du at dine barn skal gå gjennom den smerten det er å miste deg? For savnet etter deg vil alltid ligge der som en stor stein i magen som ikke forsvinner. Større sorg enn å miste en som er SÅ nær, fins nesten ikke.

[Anonym bruker]

Håper du virkelig ikke mener dette innerst inne! Men skjønner at du har det vondt. 

 

Du har barna dine!!!! Barna dine som betyr mer for deg enn alt annet. Barna dine som du elsker høyere enn alt. 

 

Prøv å dytte de tunge tankene vekk. Men du må jo ha hjelp. Tror heller ikke psykolog hjelper for deg. Men foreslår en prest. Ring menigheten du tilhører - og be om en samtale med en prest. De er som regel gode lyttere, samtalepartnere - og dere trenger ikke å snakke om tro i det hele tatt! Du trenger ikke å ha en tro heller. Er ikke presten bra nok, så ring en annen menighet. Det er mange supre prester der ute! Sikker på at en av dem kan hjelpe deg!

 

Gi aldri , aldri opp! Du har barna dine!

Anonymous poster hash: 2cc74...271

[Anonym bruker]

Ved å dele dette, og å be om forslag til alternativer, forstår jeg det slik at det er en liten del av deg som fremdeles har lyst til å leve. Høres det riktig ut for deg? For å kunne komme med forslag til hva du kan gjøre, må jeg vite litt mer om hvor problemene ligger. Hva er det som gjør at hver dag oppleves som en kamp, og som gir deg et ønske om å dø? Lukk øynene, og forestill deg at du våkner i morgen. Som ved magi er livslysten er tilbake, det å leve føles godt. Hva i livet ditt har endret seg mens du sov?

 

Anonymous poster hash: f4e12...d51

[Anonym bruker]

Tar du anti-depressiva?? Hvis ikke: Kom deg til legen i morgen!!!!

For meg var det en life-saver!!

Anonymous poster hash: ac07f...b31

[Anonym bruker]

Jeg har vært der du er nå. Samboeren min sørget for at jeg fikk kontakt med fastlegen og hastehenvisning til DPS. Innleggelse ble vurdert, men vi kom fram til at det ville være mest hensiktsmessig med tett oppfølging og medisinering. Nå tar jeg antidepressiva og har vært i terapi et halvt år, og føler meg MYE bedre. Kontakt legen din snarest. Hjelpen jeg har fått er fantastisk.

 

Anonymous poster hash: 638e0...b2a

[Anonym bruker]

Nei, du kan ikke komme dit å få assistert selvmord. Klinikken er for sykemennesker som ikke orker langvarig lidelse og medisinering!

 

Anonymous poster hash: 5caf4...845

[Anonym bruker]

Faen så jævla egoistiske mennesker kan være! Lev for barna dine ihvertfall. Der har du en god grunn fo å fortsette livet!

 

Anonymous poster hash: 6db4c...112

[Anonym bruker]

Kontakt legen din i morgen tidlig. Du trenger hjelp med en gang. Om du ikke klarer å vente til i morgen, kan du kontakte legevakt nå med en gang. De tar hånd om psykiatri på Oslo legevakt, og de har døgnåpent.

 

 

Anonymous poster hash: 8f32d...e82

[Anonym bruker]

Eller ring mental helses døgnåpne hjelpetelefon med en gang.

http://www.mentalhelse.no/tjenester/hjelpetelefonen/hjelpetelefonen-116-123/om-hjelpetelefonen

 

Anonymous poster hash: 8f32d...e82

[Anonym bruker]

Mamma tok selvmord. Det er fortsatt utenfor min fatteevne at en mor ønsker å påføre sine barn en slik grusom og bunnløs smerte og sorg

 

Anonymous poster hash: fcb45...8d2

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva du mener. Men klinikken i Sveits er for folk som er såpass syke at de ikke har noen form for livskvalitet, uten mulighet for å bli frisk.

Depresjon er en sykdom som kan kureres. I hvertfall i følge medisinsk teori og praksis.

Jeg sliter selv med depresjon, og har lyst å avslutte livet. Men ikke hver dag, så jeg holder fast ved de gode dagene.

 

Anonymous poster hash: 121b4...b5e

[Anonym bruker]

Faen så jævla egoistiske mennesker kan være! Lev for barna dine ihvertfall. Der har du en god grunn fo å fortsette livet!

 

Anonymous poster hash: 6db4c...112

Det der er noe av det dummeste du kan si til noen som er deprimert. Du aner ikke hva du snakker om.

 

Anonymous poster hash: 3d03d...3a5

[Anonym bruker]

Kan du fortelle litt mer om hva som har gjort at livet er slik det er for deg i dag? Lettere å gi råd da... Du skal være i mine tanker. Det er alltid noen som elsker deg, trenger deg og som vil savne og sørge over deg for alltid om du forsvinner. Livet kan bli bra igjen,igjen. Jeg har vært på bånn, jeg kom meg opp igjen - men med hjelp! Det klarer du også 💕

 

Anonymous poster hash: 2c52f...6a1

[Anonym bruker]

Bare sånn at dere vet det; folk som tar livet sitt er så dypt nede og syke at de trur de gjør sine nærmeste en tjeneste gjennom å ikke være til plage mere og dermed forsvinne for alltid.

 

Anonymous poster hash: d73c3...ad1

[Anonym bruker]

Bare sånn at dere vet det; folk som tar livet sitt er så dypt nede og syke at de trur de gjør sine nærmeste en tjeneste gjennom å ikke være til plage mere og dermed forsvinne for alltid.

 

Anonymous poster hash: d73c3...ad1

Helt riktig. Det er slik tankegangen er. Man tenker at alle andre skal få slippe og være sammen med seg, og tror på det.

 

Anonymous poster hash: 3d03d...3a5

[MMP]

Klem til deg <3

Kanskje du kan gi en annen psykolog en sjans? Det er ikke sikkert psykologen din har vært en god nok psykolog for deg <3 

 

For mange betyr du noe, du er verdifull, du fortjener en til sjans for å få hjelp <3

[Anonym bruker]

KOntakt fastlegen sporenstreks og si at du har selvmordstanker. Du skal ikke til noen selvmordsklinikk (og jeg e rganske sikke rpå man må ha en dødelig og uhelbredelig sykdom for å komme inn der - heldigvis!).

 

Å miste en forelder er det verste et barn kan oppleve. Det knuser livsgleden, troen på at tung ender godt, naiviteten, lykken, tryggeheten - ja, hele barnet blir knust. Det er det siste man vil at barna skal oppleve, og foreldre burde gjøre alt som står i deres makt for å hindre det.

Selv klarte jeg ikke å redde mine barna fra å miste en forelder. Den elskede, elskede, snille, tøysete, gode, kule pappaen deres fikk kreft - og så skjedde det som de var mest redde for av alt på jorden: pappa døde.

Men det var i det minste ikke noe han ville, det var uunngåelig. Mens du kan hindre at dine barn opplever det.

Og derfor MÅ DET BARE IKKE SKJE med dine barn. Dine barn HAR mammen sin, det må du ikke ta fra dem!

De elsker deg, stoler på deg, du er det beste de har, du er tryggheten, gleden, det faste holdepunktet i livet. Dør du, påfører du dem en sorg som man bare ikke kan fatte hvis man ikke har opplevd det selv. Det er tusen ganger verre en den depresjonen og håpløsheten du selv opplever nå. Så vondt vil du vel ikke dine egne barn, bare for å rømme fra din egen smerte som du føler akkurat nå? Blir du borte kan det aldri endres, det kan aldri gjøres om, og de får aldri, aldri mer i livet klemme deg, høre stemmen din, snuse inn den gode lukten din og se deg le.
Uansett hva du går gjennom nå, så er det mulig å endre det til noe bedre, bare du sørger for å få hjelp ASAP.

Ta opp telefonen og be om hastetime hos fastlegen.

NÅ! I dag!

 

Anonymous poster hash: c1424...44a

[Anonym bruker]

 

Bare sånn at dere vet det; folk som tar livet sitt er så dypt nede og syke at de trur de gjør sine nærmeste en tjeneste gjennom å ikke være til plage mere og dermed forsvinne for alltid.

 

Anonymous poster hash: d73c3...ad1

Helt riktig. Det er slik tankegangen er. Man tenker at alle andre skal få slippe og være sammen med seg, og tror på det.

 

Anonymous poster hash: 3d03d...3a5

 

Signerer. Jeg var selv en av de som snakket om selvmord som noe egoistisk, helt til jeg ble dypt deprimert og fikk selvmordstanker selv... Da er man så syk og så langt nede at man føler man gjør familien en tjeneste ved å dø.

 

Anonymous poster hash: 638e0...b2a

[Anonym bruker]

Kjære HI!

 

 

Her høres det ut som det er på tide å ta noen grep. DU må ta noen grep.

 

 

Kan du svare på noen spørsmål her, så blir det lettere å komme med konstruktive tilbakemeldinger?

 

Hvor mange barn har du? Og hvor gamle er de?

 

Har du mann?

 

Jobber du?

 

 

 

Du skriver at du er lei av det meste. Heldigvis for deg er det slik at her i Norge er vi alle herre i vårt eget liv! Du får rett og slett gjøre noen forandringer, som gjør at du blir mer fornøyd med livet! Å velge døden er ikke rette løsningen, tenk hvor mye du går glipp av!

 

Du mister sjansen til å oppleve et godt liv, til å være lykkelig, til å oppleve barnas milepæler, det være seg første skoledag eller uteksaminering av høyskole/universitet.

 

Du mister muligheten til å bli bestemor, til å delta i syklubb, til å bli kjent med noen nye venninner som kanskje gjør livet SÅ mye bedre.

 

Du mister muligheten til å vinne i lotto, til å selge huset og kjøpe seg en lettstelt leilighet når du blir eldre, til å lage pakkekalender til barnebarna.

 

Du mister muligheten til å kjenne litt hverdagslykke over dagens første kaffekopp, til å kjenne mestring over å ha gjort noe bra på jobben en dag, til å gjøre en god gjerning for den gamle nabodama.

 

Du mister muligheten til å ha heftige diskusjoner på DIB, til å følge med på favorittserien på tv, til å bake akkurat den kaka som gir deg godt humør.

 

Aldri mer en god middag, aldri mer se barnas glede på julaften, aldri mer stryke dem over håret når de sover.

 

Bare svart mørke, aldri mer DEG. Er du død er livet over. Forbi. Du kan aldri mer rette opp feil du har begått eller skape en fin dag for barna dine. Du eksisterer ikke mer. Vi skal alle dø, vi har bare ett liv, hvorfor vil du kaste det bort med å være ulykkelig, og så ende alt flere tiår før det egentlig hadde vært aktuelt?

 

Hvorfor ikke prøve å få noe godt ut av tiden du er tildelt?

 

For ikke å snakke om smerten og sårene du påfører barna ved å forlate dem frivillig? Det har noen andre skrevet mye bra om over her, les innlegget en gang til!

 

 

HVA skal du forandre i livet ditt det neste året? SKAL, ikke kan...kan er lett å snakke bort, lett å vri seg unna. Du MÅ ta grep!

 

Hvilke grep skal du ta økonomisk for å få det bedre? (Hvis det er et problem)

 

Hva skal du gjøre i forhold til jobben for å trives bedre? Sette deg på skolebenken? Bytte jobb? Eller kanskje du trives likevel? Får du energi av jobben din, eller er det et ork hver dag? I så fall må du ta grep her!

 

Hvilke vennskap gir deg glede? Dyrk dem, løft telefonen og vær en venn!

 

Hvis du har mann, er du lykkelig? Hvis du ikke er lykkelig med ham, hva er i så fall årsaken til dette? Er det noe dere kan jobbe med, eller har dere det bedre hver for seg?

 

Har du en hobby, eller burde du fått deg en?

 

Du må rett og slett ta en titt på livet ditt, finn ut hva som må endres for at du skal ha det bra! Ikke vær et offer for omstendighetene, ta kontrollen i egne hender!

 

Lykke til

Anonymous poster hash: dd41d...d0e

[Anonym bruker]

LES DETTE. LA DET SYNKE INN. GJØR SÅ ET VALG.

Michael er den typen du elsker å hate.
Han er alltid i godt humør og har alltid noe positivt å si.
Når noen spur...te ham hvordan han hadde det, svarte han:
"Hvis jeg hadde det bedre ville jeg vært tvillinger".

Han var en naturlig inspirator.
Hvis en av de ansatte hadde en dårlig dag, var Michael der og fortalte
den ansatte hvordan man kunne se det positive i situasjonen.

Jeg ble nysgjerrig av å se dette, så en dag gikk jeg bort til Michael
og spurte ham:
"Hvordan gjør du det?"

Michael svarte:
"Hver morgen våkner jeg og sier til meg selv, du har to valg i dag.
Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å være i dårlig
humør.
Jeg velger å være i godt humør.
Hver gang det skjer noe ille, kan jeg velge å være et offer eller ta
lærdom fra det.
Jeg velger å ta lærdom fra det.
Hver gang noen kommer og klager til meg, kan jeg velge å akseptere klagene
deres eller jeg kan velge å peke på de positive sidene i livet.

Jeg velger de positive sidene i livet.
"Sikkert, men det er ikke fullt så enkelt," protesterte jeg.
"Det er det," sa Michael. "Livet handler om valg.
Når du kutter vekk all dritten så er enhver situasjon et valg.
Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene.

Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør.

Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør.

Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv."

Jeg tenkte over hva Michael hadde sagt.
Like etterpå forlot jeg firmaet for å begynne for meg selv.
Vi mistet kontakten, men jeg tenkte ofte på ham når jeg tok et valg i
forhold til livet istedenfor bare å reagere på det.
Mange år senere hørte jeg at Michael var innblandet i en alvorlig ulykke
med et fall på 20 meter fra en radiomast.

Etter 18 timers operasjon og uker på intensiven, ble Michael utskrevet
fra sykehuset med skinner langs ryggen.
Jeg traff Michael omtrent seks uker etter ulykken.
Da jeg spurte ham hvordan han hadde det, svarte han:

"Hvis jeg hadde det bedre, måtte jeg være tvillinger. Vil du se arrene?"
Jeg avslo tilbudet om å se sårene, men spurte ham om hva som foregikk i
hodet på ham under ulykken.
"Det første jeg tenkte på var velferden til min ennå ufødte datter,"
svarte Michael. "Så mens jeg lå på bakken husket jeg at jeg hadde to
valg.

Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg valgte å leve."

"Var du ikke redd? Mistet du bevisstheten?" spurte jeg.
Michael fortsatte, ".ambulansepersonellet var fantastisk.
De sa hele tiden at alt kom til å gå bra.
Men da de rullet meg inn på akuttmottaket og jeg så uttrykkene til legene
og sykepleierne, ble jeg vettskremt.
I øynene deres sto det skrevet: "han er dødsens".

Jeg visste at jeg måtte gjøre noe."

"Hva gjorde du da?" spurte jeg.
"Vel, det var en stor brautende sykepleier der som skrek spørsmål til
meg", sa Michael.

"Hun spurte om jeg var allergisk for noe. "Ja," svarte jeg.
Legene og pleierne stanset opp mens de ventet på svaret mitt.
Jeg trakk pusten og ropte: "Tyngdekraften".
Gjennom latteren deres sa jeg til dem: "Jeg velger å leve.
Operer meg som om jeg er levende, ikke død."
Michael overlevde takket legenes dyktighet, men også på grunn av sin
fantastiske holdning.

Jeg lærte fra ham at hver dag kan vi velge å leve helt.
Holdning er, tross alt, alt.

 

Anonymous poster hash: 6361a...b7b