Kjenner jeg blir gal av 12-åringen!😁

[Anonym bruker]

Vi har ei jente på 12 år som har full utblomstring av pubertetshormoner. Dette er bare begynnelsen, men det går meg virkelig på nervene.

Hun er sur, hele tiden! Hun klager på alt, alltid! Hun er aldri fornøyd, uansett om vi gjør noe hun har ønsket! Alt, alltid, er galt. Hun er så sur hele døgnet at det er like før jeg klikker. Jeg prøver å lete etter de positive tingene i hverdagen, men nå er det absolutt ingenting.

Vi er bare dumme og teite, alt vi gjør er feil.

 

Skjønner jeg må roe meg litt ned, men vær så snill å kom med noen gode råd for å holde ut. Kjenner jeg vil gråte, jeg er så sliten av følelsen av å ikke strekke til eller være god nok

 

Grues allerede til de to neste jentene kommer i denne alderen.

 

Anonymous poster hash: 3bac2...f32

[Anonym bruker]

Har ingen råd til deg, men du er ikke alene. Har det akkurat sånn her også..

Kjenner meg veldig igjen i det å aldri føle seg bra nok, og aldri strekke til..

 

Anonymous poster hash: 65b95...62a

[Mamma`n til Will& Ailo]

Mine barn hadde ikke fått lov til å oppføre seg sånn. Greit at det er mye hormoner men ikke greit å være konstant sur og klage. Her hadde de fått beskjed om å gå på rommet og ikke komme ut før de kan oppføre seg!

[Anonym bruker]

Bruk de gode stunder til å snakke sammen. Tenk tilbake til da du selv var i puberteten og alt var kaos. Prøv å skape et godt bånd til henne nå sånn at du er den voksne hun kommer til med problemer, og ikke er den kjerringa hun haaaater!

 

Anonymous poster hash: 6e252...617

[Anonym bruker]

Mine barn hadde ikke fått lov til å oppføre seg sånn. Greit at det er mye hormoner men ikke greit å være konstant sur og klage. Her hadde de fått beskjed om å gå på rommet og ikke komme ut før de kan oppføre seg!

Ja, det var jo dagens naive. Det er sjeldent jeg sier/skriver slike ting, men vent med å uttale deg til du har barn i den alderen selv! Det blir like naivt som å si "Barna mine skal aldri trasse, da får de heller sitte på rommet sitt til de er blide". Alle som har normale barn vet at barn trasser likevel, uansett hva foreldrene måtte mene om det, det er normalt. Så må man heller finne metoder for å håndtere og takle det. Barn har følelser som man ikke kontrollere, og det samme gjelder for (pre)tenåringer. Skal du be dem sitte på rommet hele dagen da? Da ender du jo opp med ungdommer som ikke vil være hjemme og flyr rundt og du har null kontroll på.

 

Jeg har selv to i omtrent samme alder HI, de er 13 og 11 år. Det er mye klaging og surhet, smelling med dører og drama, men jeg synes det hjelper en del å snakke med dem når de har gode stunder. Da forteller jeg litt hvordan jeg opplever det og spør om de selv synes det er hyggelig når det er slik, noe de jo ikke synes. Så prøver vi å finne løsninger sammen. Er det noe som plager dem? Noe de tenker mye på? Hva kan vi foreldre gjøre annerledes, hva kan de selv gjøre annerledes? Min erfaring er at det i hvert fall innimellom hjelper litt å ta en skikkelig prat. Ellers er det jo sånn at de ofte har en litt nærmest depressiv fase i den alderen hvor de tenker mye på døden, det å bli voksen og sliter veldig med å sortere alle de nye følelsene inni seg. De kan ikke alltid helt for oppførselen sin selv.

 

Anonymous poster hash: 92a43...927

[Anonym bruker]

Hormoner, eller ei, man trenger ikke godta alt!

 

Har jenter på 17 & 21, ALDRI hatt slike problemer!

 

Hun på 17 hadde dog en hang til litt drama for noen år siden, men det gadd jeg ikke, det fikk hun beskjed om å ta med seg på rommet sitt!

 

Har en gutt på snart 13, han har egentlig vært verre... Men han har også fått klar beskjed om at det er greit at hormonene raser og humøret svinger, men det er IKKE greit å ta det ut på andre!

 

Anonymous poster hash: e52d7...b41

[Anonym bruker]

Hormoner, eller ei, man trenger ikke godta alt!

Har jenter på 17 & 21, ALDRI hatt slike problemer!

Hun på 17 hadde dog en hang til litt drama for noen år siden, men det gadd jeg ikke, det fikk hun beskjed om å ta med seg på rommet sitt!

Har en gutt på snart 13, han har egentlig vært verre... Men han har også fått klar beskjed om at det er greit at hormonene raser og humøret svinger, men det er IKKE greit å ta det ut på andre!Anonymous poster hash: e52d7...b41

Når det er sagt, burde jeg kanskje legge til at vi snakker om ALT her hjemme! Alle har et godt forhold, og det har blitt snakket mye om både kropp, følelser og pubertet.

 

Anonymous poster hash: e52d7...b41

[Anonym bruker]

Fortell henne pent at i husets fellesarealer må man oppføre seg høflig. Dette gjelder barn og voksne. Skal ho være sur, kan ho gå et annet sted. Dette fikk jeg beskjed om da jeg var tenåringer. Realt syns jeg.

 

Anonymous poster hash: 71252...d30

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å prate med henne i de gode stundene, men hun stikker fingrene i ørene og lager ulyder for å overdøve. Så blir hun rasende.

Å sende henne på rommet nytter ikke, hun raser idiot. Banker i dørene og lager ekstra mye lyd for å vise at hun er her.

Har sagt at jeg ikke aksepterer slik oppførsel, men det går bare rett gjennom.

 

Jeg og faren samarbeider heldigvis godt og har like regler, men nå er vi begge fortvilte og rådløse. Alt snudde nesten over natten, så det kom litt brått på.

 

Jeg prøver å være åpen og imøtekommende, men som sagt blir alt galt. Må vokte mine ord og tenke nøye gjennom hva jeg sier.

 

Innrømmet at det klikket for meg for ett par dager siden og jeg sa akkurat hva jeg følte og mente. Tror litt gikk innpå henne, men det er jo ikke bra. Dette et første gang jeg har vært så fortvilet og sint, trodde virkelig ikke det vsr mulig!

 

Kjenner jeg må jobbe mye med meg selv for å klare å ikke bli irritert når jeg ser henne. Hun har bare sprengt så ekstremt mange grenser den siste tiden, og jeg stoler ikke en plass på henne lengre

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3bac2...f32

[Anonym bruker]

Mine barn hadde ikke fått lov til å oppføre seg sånn. Greit at det er mye hormoner men ikke greit å være konstant sur og klage. Her hadde de fått beskjed om å gå på rommet og ikke komme ut før de kan oppføre seg!

 

Ha-ha!! Så enkelt, liksom!! Bare vent, du!!!

 

Anonymous poster hash: 3b052...c84

[Anonym bruker]

Vi har det akkurat likt her. Hun er kun 11... Utrolig slitsomt, og gruer meg faktisk til sommerferien.

 

Anonymous poster hash: 5e761...c3d

[Anonym bruker]

12åringen her i huset er helt ufordragelig omdagen. Har lyst til å gi henne bort på finn. Uansett hva vi gjør så er det galt. Hun griner seg til ting, hun maser og kjaser, furter, hyler, griner, lager grimaser og hva værre er.

 

Har to eldre barn i hus og de har fått samme oppdragelse. Hun her var greiere som mindre enn de andre, men nå tar hun helt av. Jeg ser det positive med at hun er grei utenfor huset, men innenfor huset er det noe annet. Jeg håper det går fort over, for dette jer er nesten tortur. Litt slamring med dører, trass osv hadde jeg holdt ut men dette tar helt av.

 

Anonymous poster hash: 6c846...fe9

[Anonym bruker]

Her raser det også. Hver eneste dag! Han er 12 år og puberteten er et faktum. Jeg blir gal av humørsvingninger, frekkheter og ufordrageligheter. 

Det er ikke så mye igjen av pedagogen i meg om dagene for og si det sånn

Det verste er at jeg kjenner meg så til de grader igjen i han. Jeg var selv like vanskelig i samme alder. Alt var kaos i hodet mitt og jeg var negativ og sur hele tiden (Kun hjemme). Jeg ville egentlig ikke være det, men klarte ikke å la være... Tok alt kaoset ut på mamma, pappa og søsken. Mine tre søsken var engler i puberteten

 

Jeg prøver å snakke med ham og finne på ting med han når han er blid. Da når jeg inn. Så varer det en liten stund og så er helvete løs igjen. F.eks hvis han får et nei, eller det er noe feil til middag. Smeller med dører, banner til oss, hater oss, vil flytte på barnehjem, vil død osv. Han blir da sendt på rommet. Da hamres det i vegger osv. (Jada, vi snakker også - men ikke for døve ører) Halvtimen etter er han i supergodt humør og det er plutselig verdens beste dag.

 

Jeg har konfrontert han rolig, men jeg har også mistet besinnelsen og ropt ut min misnøye. Jeg har trøstet, men jeg har også selv grått av frustrasjon og oppgitthet. Jeg har vært streng, men jeg har også vært for snill og ettergivende.  Jeg har vært konsekvent, men jeg har også kommet med tomme trusler. 

Det er en prøvelse! 

 

Jeg trøster meg med at det kun er vi som ser denne siden av han. Han er snill, høflig, rolig, positiv og alt det der på skolen og hos venner. Kaoset tar han ut hjemme. 

Så får vi bare fortsette å gi beskjed om hva som er greit og ikke, snakke med han og gi positiv oppmerksomhet i de stundene vi når inn. Forhåpentligvis kommer det roligere perioder

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 7f68d...052

[Mamma`n til Will& Ailo]

 

 

Mine barn hadde ikke fått lov til å oppføre seg sånn. Greit at det er mye hormoner men ikke greit å være konstant sur og klage. Her hadde de fått beskjed om å gå på rommet og ikke komme ut før de kan oppføre seg!

Ja, det var jo dagens naive. Det er sjeldent jeg sier/skriver slike ting, men vent med å uttale deg til du har barn i den alderen selv! Det blir like naivt som å si "Barna mine skal aldri trasse, da får de heller sitte på rommet sitt til de er blide". Alle som har normale barn vet at barn trasser likevel, uansett hva foreldrene måtte mene om det, det er normalt. Så må man heller finne metoder for å håndtere og takle det. Barn har følelser som man ikke kontrollere, og det samme gjelder for (pre)tenåringer. Skal du be dem sitte på rommet hele dagen da? Da ender du jo opp med ungdommer som ikke vil være hjemme og flyr rundt og du har null kontroll på.

 

Jeg har selv to i omtrent samme alder HI, de er 13 og 11 år. Det er mye klaging og surhet, smelling med dører og drama, men jeg synes det hjelper en del å snakke med dem når de har gode stunder. Da forteller jeg litt hvordan jeg opplever det og spør om de selv synes det er hyggelig når det er slik, noe de jo ikke synes. Så prøver vi å finne løsninger sammen. Er det noe som plager dem? Noe de tenker mye på? Hva kan vi foreldre gjøre annerledes, hva kan de selv gjøre annerledes? Min erfaring er at det i hvert fall innimellom hjelper litt å ta en skikkelig prat. Ellers er det jo sånn at de ofte har en litt nærmest depressiv fase i den alderen hvor de tenker mye på døden, det å bli voksen og sliter veldig med å sortere alle de nye følelsene inni seg. De kan ikke alltid helt for oppførselen sin selv.

 

Anonymous poster hash: 92a43...927

Som jeg skriver, det helt greit at de har mye hormoner, og at de er sure innimellom, men hele tiden nei! Man skal ikke godta at en i familien ødelegger dagen til alle andre i familien!

 

Jeg har god erfaring med tenåringer, hatt hatt 2 boende her og har ofte besøk av en 12 åring som er her flere dager av gangen.

Tenåringer har ikke noe vondt av at det stilles krav og forventinger av de!

[Anonym bruker]

 

 

Mine barn hadde ikke fått lov til å oppføre seg sånn. Greit at det er mye hormoner men ikke greit å være konstant sur og klage. Her hadde de fått beskjed om å gå på rommet og ikke komme ut før de kan oppføre seg!

Ja, det var jo dagens naive. Det er sjeldent jeg sier/skriver slike ting, men vent med å uttale deg til du har barn i den alderen selv! Det blir like naivt som å si "Barna mine skal aldri trasse, da får de heller sitte på rommet sitt til de er blide". Alle som har normale barn vet at barn trasser likevel, uansett hva foreldrene måtte mene om det, det er normalt. Så må man heller finne metoder for å håndtere og takle det. Barn har følelser som man ikke kontrollere, og det samme gjelder for (pre)tenåringer. Skal du be dem sitte på rommet hele dagen da? Da ender du jo opp med ungdommer som ikke vil være hjemme og flyr rundt og du har null kontroll på.

 

Jeg har selv to i omtrent samme alder HI, de er 13 og 11 år. Det er mye klaging og surhet, smelling med dører og drama, men jeg synes det hjelper en del å snakke med dem når de har gode stunder. Da forteller jeg litt hvordan jeg opplever det og spør om de selv synes det er hyggelig når det er slik, noe de jo ikke synes. Så prøver vi å finne løsninger sammen. Er det noe som plager dem? Noe de tenker mye på? Hva kan vi foreldre gjøre annerledes, hva kan de selv gjøre annerledes? Min erfaring er at det i hvert fall innimellom hjelper litt å ta en skikkelig prat. Ellers er det jo sånn at de ofte har en litt nærmest depressiv fase i den alderen hvor de tenker mye på døden, det å bli voksen og sliter veldig med å sortere alle de nye følelsene inni seg. De kan ikke alltid helt for oppførselen sin selv.

 

Anonymous poster hash: 92a43...927

Som jeg skriver, det helt greit at de har mye hormoner, og at de er sure innimellom, men hele tiden nei! Man skal ikke godta at en i familien ødelegger dagen til alle andre i familien!

 

Jeg har god erfaring med tenåringer, hatt hatt 2 boende her og har ofte besøk av en 12 åring som er her flere dager av gangen.

Tenåringer har ikke noe vondt av at det stilles krav og forventinger av de!

 

Det er stor forskjell på egne og andres barn. Har selv jobbet med ungdom med atferdsvansker (og familiene deres) samt at jeg har vært "besøkshjem" for min nevø med diverse diagnoser og atferdsvansker. Da er jeg på jobb og forholder meg personlig, men profesjonell. Hos meg følger han alle regler og respekterer oss, men skolen han gikk på klarte ikke håndtere han lenger og han måtte bytte skole... Poenget er at det blir på en helt annen måte når man har barna til låns, enn når man har de hjemme 24/7. Man er dessuten mye mer følelsedsmessig involvert når det gjelder ens egne barn. 

 

Når det er sagt så er jeg enig med deg om at barn og unge, hormoner eller ei, ikke har vondt av at det stilles krav og forventninger til dem. 12-åringen min får ikke lov til å banne til oss, være frekk, hyle, skrike osv, men han gjør det likevel. Det er allikevel ikke med lett hjerte at vi bærer han med makt inn på rommet fordi han nekter å følge ordren om og forlate stuen når han bare lager kvalme. Det er vel det som er issuet i denne tråden. 

 

Anonymous poster hash: 7f68d...052

[nasse nøffen]

Du er sikker på at det ikke har skjedd henne noe da? Siden dette snudde over natta?

 

Utover det synes jeg det er et poeng at i fellesarealer oppfører vi oss... Er du sur, får du holde deg på rommet.... Det har vi praktisert her... Jeg har ei som nå er 17 år, så vet hva det er snakk om. Men hun var ikke sur hele tiden da, så er vel litt annerledes... Jeg synes det høres ut som hun har det vanskelig på en eller annen måte

 

Har du kontaktet familievernskontoret? De er fine å bruke til slike ting. Da er datteren din også involvert i samtalene, og hun kan ha lettere for å åpne seg for en annen. ( på en annen måte) .... Da kan man finne felles kjøreregler osv.

 

Jeg kontaktet de en gang, i forhold til min datters forhold til sin far. De gikk da i samtaler der, og de har et flott forhold idag=)

[Mamma_til_2]

Min jente er bare 8 år, men gud så mye drama allerede, hun kan være direkte ufyselig, vet at dette bare blir verre etter som hormonene kommer, men hun får ikke LOV til og oppføre seg som hun vill, det forsurer hele huset så hun får beskjed om og gå på rommet og komme ut når hun kan oppføre seg, vi snakker alltid sammen etter utbrudd og hun forstår at hun tråkket over streken.

Jeg velger og ta kampen allerede nå så forhåpentligvis er jeg i forkant

[Anonym bruker]

Har en gutt som blir 14 i sommer. Han er som en berg og dalbane av følelser. Slitsomt ja, men det må være mer slitsomt for han selv.

 

Anonymous poster hash: 1bbf8...141

[Anonym bruker]

 

 

Mine barn hadde ikke fått lov til å oppføre seg sånn. Greit at det er mye hormoner men ikke greit å være konstant sur og klage. Her hadde de fått beskjed om å gå på rommet og ikke komme ut før de kan oppføre seg!

Ja, det var jo dagens naive. Det er sjeldent jeg sier/skriver slike ting, men vent med å uttale deg til du har barn i den alderen selv! Det blir like naivt som å si "Barna mine skal aldri trasse, da får de heller sitte på rommet sitt til de er blide". Alle som har normale barn vet at barn trasser likevel, uansett hva foreldrene måtte mene om det, det er normalt. Så må man heller finne metoder for å håndtere og takle det. Barn har følelser som man ikke kontrollere, og det samme gjelder for (pre)tenåringer. Skal du be dem sitte på rommet hele dagen da? Da ender du jo opp med ungdommer som ikke vil være hjemme og flyr rundt og du har null kontroll på.

 

Jeg har selv to i omtrent samme alder HI, de er 13 og 11 år. Det er mye klaging og surhet, smelling med dører og drama, men jeg synes det hjelper en del å snakke med dem når de har gode stunder. Da forteller jeg litt hvordan jeg opplever det og spør om de selv synes det er hyggelig når det er slik, noe de jo ikke synes. Så prøver vi å finne løsninger sammen. Er det noe som plager dem? Noe de tenker mye på? Hva kan vi foreldre gjøre annerledes, hva kan de selv gjøre annerledes? Min erfaring er at det i hvert fall innimellom hjelper litt å ta en skikkelig prat. Ellers er det jo sånn at de ofte har en litt nærmest depressiv fase i den alderen hvor de tenker mye på døden, det å bli voksen og sliter veldig med å sortere alle de nye følelsene inni seg. De kan ikke alltid helt for oppførselen sin selv.

 

Anonymous poster hash: 92a43...927

Som jeg skriver, det helt greit at de har mye hormoner, og at de er sure innimellom, men hele tiden nei! Man skal ikke godta at en i familien ødelegger dagen til alle andre i familien!

 

Jeg har god erfaring med tenåringer, hatt hatt 2 boende her og har ofte besøk av en 12 åring som er her flere dager av gangen.

Tenåringer har ikke noe vondt av at det stilles krav og forventinger av de!

 

Du kan da ikke seriøst mene at du ikke ser forskjell på egne barn og det å ha noen til låns? Jeg jobber selv som lærer i VGS og omgås tenåringer på daglig basis. De oppfører seg som regel relativt eksemplarisk på skolen, men jeg skjønner jo det at de ikke er slik hjemme.

 

Selvsagt skal man stille krav og snakke om hva som er greit og ikke greit, det skriver jo jeg også, men det er ikke alltid fullt så enkelt som du vil ha det til. Noen barn og tenåringer er enkle og vil aldri gi foreldrene noen utfordringer, og da er det veldig lett å være prektig å si at "slik ville jeg aldri godtatt!", men virkeligheten er at de fleste foreldre har perioder med minst ett av barna sine hvor man sliter med å håndtere dem. Der man så gjerne kan si at de må være på rommet om de er sure, men de kanskje nekter (skal man bære en tung 12-13-åring da?), skriker (skal man teipe igjen munnen kanskje?) osv og det faktisk ikke nytter å snakke til dem der og da. Og så er de såååå enige når de er rolige og blide i at slik kan det ikke være, og så kommer gjerne et nytt hormonelt anfall. Poenget er bare at det er vanskelig, og det er foreldrene (ikke avlastere og andre) som får oppleve bygene. Ikke alle foreldre med alle tenåringer, men de fleste. Og det er klart man skal ha regler, grenser og være tydelig, men det er ikke alltid det hjelper akkurat der og da, og da blir man rådvill og føler seg litt hjelpeløs. Og å da skulle høre "det hadde ikke jeg godtatt!", oppleves derfor som en naiv *himle med øynene*-kommentar for de fleste som har vært igjennom det.

 

Anonymous poster hash: 92a43...927

[Anonym bruker]

 

 

 

Mine barn hadde ikke fått lov til å oppføre seg sånn. Greit at det er mye hormoner men ikke greit å være konstant sur og klage. Her hadde de fått beskjed om å gå på rommet og ikke komme ut før de kan oppføre seg!

Ja, det var jo dagens naive. Det er sjeldent jeg sier/skriver slike ting, men vent med å uttale deg til du har barn i den alderen selv! Det blir like naivt som å si "Barna mine skal aldri trasse, da får de heller sitte på rommet sitt til de er blide". Alle som har normale barn vet at barn trasser likevel, uansett hva foreldrene måtte mene om det, det er normalt. Så må man heller finne metoder for å håndtere og takle det. Barn har følelser som man ikke kontrollere, og det samme gjelder for (pre)tenåringer. Skal du be dem sitte på rommet hele dagen da? Da ender du jo opp med ungdommer som ikke vil være hjemme og flyr rundt og du har null kontroll på.

 

Jeg har selv to i omtrent samme alder HI, de er 13 og 11 år. Det er mye klaging og surhet, smelling med dører og drama, men jeg synes det hjelper en del å snakke med dem når de har gode stunder. Da forteller jeg litt hvordan jeg opplever det og spør om de selv synes det er hyggelig når det er slik, noe de jo ikke synes. Så prøver vi å finne løsninger sammen. Er det noe som plager dem? Noe de tenker mye på? Hva kan vi foreldre gjøre annerledes, hva kan de selv gjøre annerledes? Min erfaring er at det i hvert fall innimellom hjelper litt å ta en skikkelig prat. Ellers er det jo sånn at de ofte har en litt nærmest depressiv fase i den alderen hvor de tenker mye på døden, det å bli voksen og sliter veldig med å sortere alle de nye følelsene inni seg. De kan ikke alltid helt for oppførselen sin selv.

 

Anonymous poster hash: 92a43...927

Som jeg skriver, det helt greit at de har mye hormoner, og at de er sure innimellom, men hele tiden nei! Man skal ikke godta at en i familien ødelegger dagen til alle andre i familien!

 

Jeg har god erfaring med tenåringer, hatt hatt 2 boende her og har ofte besøk av en 12 åring som er her flere dager av gangen.

Tenåringer har ikke noe vondt av at det stilles krav og forventinger av de!

 

Du kan da ikke seriøst mene at du ikke ser forskjell på egne barn og det å ha noen til låns? Jeg jobber selv som lærer i VGS og omgås tenåringer på daglig basis. De oppfører seg som regel relativt eksemplarisk på skolen, men jeg skjønner jo det at de ikke er slik hjemme.

 

Selvsagt skal man stille krav og snakke om hva som er greit og ikke greit, det skriver jo jeg også, men det er ikke alltid fullt så enkelt som du vil ha det til. Noen barn og tenåringer er enkle og vil aldri gi foreldrene noen utfordringer, og da er det veldig lett å være prektig å si at "slik ville jeg aldri godtatt!", men virkeligheten er at de fleste foreldre har perioder med minst ett av barna sine hvor man sliter med å håndtere dem. Der man så gjerne kan si at de må være på rommet om de er sure, men de kanskje nekter (skal man bære en tung 12-13-åring da?), skriker (skal man teipe igjen munnen kanskje?) osv og det faktisk ikke nytter å snakke til dem der og da. Og så er de såååå enige når de er rolige og blide i at slik kan det ikke være, og så kommer gjerne et nytt hormonelt anfall. Poenget er bare at det er vanskelig, og det er foreldrene (ikke avlastere og andre) som får oppleve bygene. Ikke alle foreldre med alle tenåringer, men de fleste. Og det er klart man skal ha regler, grenser og være tydelig, men det er ikke alltid det hjelper akkurat der og da, og da blir man rådvill og føler seg litt hjelpeløs. Og å da skulle høre "det hadde ikke jeg godtatt!", oppleves derfor som en naiv *himle med øynene*-kommentar for de fleste som har vært igjennom det.

 

Anonymous poster hash: 92a43...927

 

Har du oppdratt tenåringen din rett så går den på rommet når den får beskjed, lar du de ture frem så har de det psykiske overtaket og da har du tapt, de må vitterlig bare skrike alt de makter, jeg har selektiv hørsel.

 

Anonymous poster hash: 6ea9d...9ef

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Mine barn hadde ikke fått lov til å oppføre seg sånn. Greit at det er mye hormoner men ikke greit å være konstant sur og klage. Her hadde de fått beskjed om å gå på rommet og ikke komme ut før de kan oppføre seg!

Ja, det var jo dagens naive. Det er sjeldent jeg sier/skriver slike ting, men vent med å uttale deg til du har barn i den alderen selv! Det blir like naivt som å si "Barna mine skal aldri trasse, da får de heller sitte på rommet sitt til de er blide". Alle som har normale barn vet at barn trasser likevel, uansett hva foreldrene måtte mene om det, det er normalt. Så må man heller finne metoder for å håndtere og takle det. Barn har følelser som man ikke kontrollere, og det samme gjelder for (pre)tenåringer. Skal du be dem sitte på rommet hele dagen da? Da ender du jo opp med ungdommer som ikke vil være hjemme og flyr rundt og du har null kontroll på.

 

Jeg har selv to i omtrent samme alder HI, de er 13 og 11 år. Det er mye klaging og surhet, smelling med dører og drama, men jeg synes det hjelper en del å snakke med dem når de har gode stunder. Da forteller jeg litt hvordan jeg opplever det og spør om de selv synes det er hyggelig når det er slik, noe de jo ikke synes. Så prøver vi å finne løsninger sammen. Er det noe som plager dem? Noe de tenker mye på? Hva kan vi foreldre gjøre annerledes, hva kan de selv gjøre annerledes? Min erfaring er at det i hvert fall innimellom hjelper litt å ta en skikkelig prat. Ellers er det jo sånn at de ofte har en litt nærmest depressiv fase i den alderen hvor de tenker mye på døden, det å bli voksen og sliter veldig med å sortere alle de nye følelsene inni seg. De kan ikke alltid helt for oppførselen sin selv.

 

Anonymous poster hash: 92a43...927

Som jeg skriver, det helt greit at de har mye hormoner, og at de er sure innimellom, men hele tiden nei! Man skal ikke godta at en i familien ødelegger dagen til alle andre i familien!

 

Jeg har god erfaring med tenåringer, hatt hatt 2 boende her og har ofte besøk av en 12 åring som er her flere dager av gangen.

Tenåringer har ikke noe vondt av at det stilles krav og forventinger av de!

 

Du kan da ikke seriøst mene at du ikke ser forskjell på egne barn og det å ha noen til låns? Jeg jobber selv som lærer i VGS og omgås tenåringer på daglig basis. De oppfører seg som regel relativt eksemplarisk på skolen, men jeg skjønner jo det at de ikke er slik hjemme.

 

Selvsagt skal man stille krav og snakke om hva som er greit og ikke greit, det skriver jo jeg også, men det er ikke alltid fullt så enkelt som du vil ha det til. Noen barn og tenåringer er enkle og vil aldri gi foreldrene noen utfordringer, og da er det veldig lett å være prektig å si at "slik ville jeg aldri godtatt!", men virkeligheten er at de fleste foreldre har perioder med minst ett av barna sine hvor man sliter med å håndtere dem. Der man så gjerne kan si at de må være på rommet om de er sure, men de kanskje nekter (skal man bære en tung 12-13-åring da?), skriker (skal man teipe igjen munnen kanskje?) osv og det faktisk ikke nytter å snakke til dem der og da. Og så er de såååå enige når de er rolige og blide i at slik kan det ikke være, og så kommer gjerne et nytt hormonelt anfall. Poenget er bare at det er vanskelig, og det er foreldrene (ikke avlastere og andre) som får oppleve bygene. Ikke alle foreldre med alle tenåringer, men de fleste. Og det er klart man skal ha regler, grenser og være tydelig, men det er ikke alltid det hjelper akkurat der og da, og da blir man rådvill og føler seg litt hjelpeløs. Og å da skulle høre "det hadde ikke jeg godtatt!", oppleves derfor som en naiv *himle med øynene*-kommentar for de fleste som har vært igjennom det.

 

Anonymous poster hash: 92a43...927

 

Har du oppdratt tenåringen din rett så går den på rommet når den får beskjed, lar du de ture frem så har de det psykiske overtaket og da har du tapt, de må vitterlig bare skrike alt de makter, jeg har selektiv hørsel.

 

Anonymous poster hash: 6ea9d...9ef

 

Jeg har ikke sagt at jeg gir etter for skriking, har jeg? Men de gjør det jo likevel. Og de går gjerne på rommet, men som en del andre beskriver så er det gjerne ikke helt lydløst det heller Det bli ikke akkurat noen bedre stemning i huset av at en rasende og sur tenåring er på rommet enn i stuen, sånn egentlig.

 

Uansett så er jeg mer for å forebygge og finne langsiktige løsninger enn å vise hvem som er sjef. Slik jeg ser det er det min oppgave å få dem til å forstå hva som er greit og ikke og å trene opp empatien deres og lære dem strategier for å håndtere vanskelige følelser framfor å absolutt skulle demonstrere hvem som "bestemmer" slik det ser ut for at en del andre her er mest opptatt av. Å bare si at man få holde seg unna resten av familien når man er sur og be dem gå på rommet er jo ikke akkurat en adekvat håndtering av masse følelser inni kroppen på en ung tenårig. De er fortsatt barn og har behov for rettledning, forståelse og hjelp framfor en pekefinger og å bli trykket ut av fellesskapet.

 

Anonymous poster hash: 92a43...927

[Anonym bruker]

Til anonym ...927, mulig mammaen til Will og Ailo ikke har egne barn i den alderen så hun "ikke bør uttale seg", men JEG har barn i den alderen så JEG uttaler meg

 

Jeg har 4 barn, så tro meg, hormoner og trass er kjente temaer i mitt hjem. Men ikke f%#n om de får lov til å oppføre seg dårlig av den grunn.

Å stikke fingrene i øra når jeg prater er toppen av respektløshet og hadde vært uakseptabel oppførsel hos meg.

 

Mine barn får lov til å få en spontan reaksjon, men pusher de grensene så får det faktisk konsekvenser. Hormoner er vanskelig å håndtere, både for den det gjelder og de rundt. Men å være hormonell er ikke et fripass til å slippe unna med dårlig oppførsel.

 

Min 15 åring hadde i fjor en veldig hormonell periode. Det var et helvete! Hun fikk lov til å ha enkelte utbrudd, men hun kunne bare glemme å terrorisere oss andre, rasere ting/rommet, svare frekt osv. Hun fikk streng beskjed om å ta seg sammen og vise respekt. Var ikke sjelden både pc og mobil ble inndratt! Jeg forklarte henne at når hun kjenner det bygger seg opp så er det kun henne selv som kan ta tak i det. Det er ikke noe jeg kan hjelpe henne med. Jeg ba henne heller forlate situasjonen så hun kunne roe seg ned enn å la det til slutt eksplodere. Det funket her.

Vi har et veldig nært forhold og snakker om ALT, nesten så hun forteller for mye innimellom , og vi snakket mye om dette i rolige perioder. På den måten var hun fullt klar over mine grenser og konsekvensene oppførselen hennes ville få allerede før utbruddene kom

 

Det samme gjelder de yngre barna. Alle vet hvor grensene går. De får lov til å reagere/få et utbrudd, men respektløs oppførsel har jeg nulltoleranse for.

 

Og merkelig nok, selv om jeg ikke lar dem trasse/ha store hormonutbrudd så er det faktisk velfungerende barn De har ikke tatt skade av å bli satt på plass når de krysser grenser

 

Anonymous poster hash: 05961...c43

[Anonym bruker]

Til anonym ...927, mulig mammaen til Will og Ailo ikke har egne barn i den alderen så hun "ikke bør uttale seg", men JEG har barn i den alderen så JEG uttaler meg

 

Jeg har 4 barn, så tro meg, hormoner og trass er kjente temaer i mitt hjem. Men ikke f%#n om de får lov til å oppføre seg dårlig av den grunn.

Å stikke fingrene i øra når jeg prater er toppen av respektløshet og hadde vært uakseptabel oppførsel hos meg.

 

Mine barn får lov til å få en spontan reaksjon, men pusher de grensene så får det faktisk konsekvenser. Hormoner er vanskelig å håndtere, både for den det gjelder og de rundt. Men å være hormonell er ikke et fripass til å slippe unna med dårlig oppførsel.

 

Min 15 åring hadde i fjor en veldig hormonell periode. Det var et helvete! Hun fikk lov til å ha enkelte utbrudd, men hun kunne bare glemme å terrorisere oss andre, rasere ting/rommet, svare frekt osv. Hun fikk streng beskjed om å ta seg sammen og vise respekt. Var ikke sjelden både pc og mobil ble inndratt! Jeg forklarte henne at når hun kjenner det bygger seg opp så er det kun henne selv som kan ta tak i det. Det er ikke noe jeg kan hjelpe henne med. Jeg ba henne heller forlate situasjonen så hun kunne roe seg ned enn å la det til slutt eksplodere. Det funket her.

Vi har et veldig nært forhold og snakker om ALT, nesten så hun forteller for mye innimellom , og vi snakket mye om dette i rolige perioder. På den måten var hun fullt klar over mine grenser og konsekvensene oppførselen hennes ville få allerede før utbruddene kom

 

Det samme gjelder de yngre barna. Alle vet hvor grensene går. De får lov til å reagere/få et utbrudd, men respektløs oppførsel har jeg nulltoleranse for.

 

Og merkelig nok, selv om jeg ikke lar dem trasse/ha store hormonutbrudd så er det faktisk velfungerende barn De har ikke tatt skade av å bli satt på plass når de krysser grenser

 

Anonymous poster hash: 05961...c43

Kanskje vi snakker litt forbi hverandre i tråden? For vi har i grunnen gjort akkurat det samme som dere. Snakket med dem og hva som er greit og ikke, men også latt dem få lov til å reagere. Jeg tror sånn sett at vi egentlig er enige de fleste som svarer, men kanskje ordlegger oss på ulikt vis?

 

Anonymous poster hash: 92a43...927

[Anonym bruker]

 

 

Til anonym ...927, mulig mammaen til Will og Ailo ikke har egne barn i den alderen så hun "ikke bør uttale seg", men JEG har barn i den alderen så JEG uttaler meg

 

Jeg har 4 barn, så tro meg, hormoner og trass er kjente temaer i mitt hjem. Men ikke f%#n om de får lov til å oppføre seg dårlig av den grunn.

Å stikke fingrene i øra når jeg prater er toppen av respektløshet og hadde vært uakseptabel oppførsel hos meg.

 

Mine barn får lov til å få en spontan reaksjon, men pusher de grensene så får det faktisk konsekvenser. Hormoner er vanskelig å håndtere, både for den det gjelder og de rundt. Men å være hormonell er ikke et fripass til å slippe unna med dårlig oppførsel.

 

Min 15 åring hadde i fjor en veldig hormonell periode. Det var et helvete! Hun fikk lov til å ha enkelte utbrudd, men hun kunne bare glemme å terrorisere oss andre, rasere ting/rommet, svare frekt osv. Hun fikk streng beskjed om å ta seg sammen og vise respekt. Var ikke sjelden både pc og mobil ble inndratt! Jeg forklarte henne at når hun kjenner det bygger seg opp så er det kun henne selv som kan ta tak i det. Det er ikke noe jeg kan hjelpe henne med. Jeg ba henne heller forlate situasjonen så hun kunne roe seg ned enn å la det til slutt eksplodere. Det funket her.

Vi har et veldig nært forhold og snakker om ALT, nesten så hun forteller for mye innimellom , og vi snakket mye om dette i rolige perioder. På den måten var hun fullt klar over mine grenser og konsekvensene oppførselen hennes ville få allerede før utbruddene kom

 

Det samme gjelder de yngre barna. Alle vet hvor grensene går. De får lov til å reagere/få et utbrudd, men respektløs oppførsel har jeg nulltoleranse for.

 

Og merkelig nok, selv om jeg ikke lar dem trasse/ha store hormonutbrudd så er det faktisk velfungerende barn De har ikke tatt skade av å bli satt på plass når de krysser grenser

 

Anonymous poster hash: 05961...c43

Kanskje vi snakker litt forbi hverandre i tråden? For vi har i grunnen gjort akkurat det samme som dere. Snakket med dem og hva som er greit og ikke, men også latt dem få lov til å reagere. Jeg tror sånn sett at vi egentlig er enige de fleste som svarer, men kanskje ordlegger oss på ulikt vis?

 

Anonymous poster hash: 92a43...927

Ja, det er fullt mulig det er litt kommunikasjonssvikt her nå

 

Anonymous poster hash: 05961...c43

[Anonym bruker]

Hi her:

Takk for gode svar, ser at flere av dere finner løsninger som fungerer for deres barn.
For det første vil jeg få frem at jenta er en drøm ute blandt folk, og jeg får ofte skryt over oppførselen hennes fra andre. Det synes jeg er koselig, og håper virkelig jeg har gjort noe rett. Har også tenkt at hun må nok føle seg trygg på meg siden hun raser idiot hjemme, for såvidt jeg det er flott at hun raser fra seg hjemme og ikke ute blandt folk. 

Men, jeg har prøvd. Jeg har sendt henne på rommet, jeg har inndratt pc, tlf, tatt med tv-dekoderen på jobb osv, men det nytter ikke. Har hatt samtaler om at jeg ikke aksepterer slik oppførsel, men det bryr henne fint lite. I øyeblikket hvor jeg tar fra henne ting beklager hun seg så mye og lover at det ikke skal gjenta seg, men straks hun får det tilbake (noen timer evt. dager senere) er alt glemt og hun starter påan igjen. 
Jeg synes det er vanskelig, ffor jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Konsekvensene hun har fått virker virkelig ikke til å nytte, jeg prater til tomme ører. 

Men takk for tips ang. familievernkontoret. Det har jeg overhode ikke tenkt på, men det skal jeg virkelig sjekke opp. 
Er redd forholdet mellom oss vil bli preget hvis vi ikke får hjelp, for jeg kjenner inni meg at det er tungt og frustrerende. Og jeg blir så sint på henne, og må ta meg kraftig sammen for å holde roen til tider. 

 

Skal sies at jenta har ansvar i huset. Hun må ta ut av oppvaskmaskin/sette inn, støvsuge, rydde og vaske eget rom, sette på plass sko i gangen osv. Dette er jevnlig fordelt så det blir overkommelig arbeid, men hun bryr seg ikke om det heller lengre. Hun får 50 kr i uka som hun kan bruke på ting til seg selv, men hun får ikke pengene hvis hun ikke gjør det hun skal. Nå er det blitt slik at jeg bare går rundt og maser på det hun skal gjøre, men hun styrer rett og slett sin egen båt. Hun driter i pengene, men blir lynings når hun ikke får penger til "små-stæsj". Har sagt at hun får være fri når hun ikke gjør oppgavene, også blir det bare enda mer leven  
Nytter ikke å belønne heller!


Jeg blir ille gal!
... Og hun er bare 12  

 

Anonymous poster hash: 3bac2...f32